Vi på snart 40 som er frivillig barnløse

[AnonymBruker]

Hei, er det flere som er i den situasjonen hvor en føler seg litt alene, da en har vokst fra vennene som startet familie livet og vanskelig for å finne nye som ikke er opptatt med familie livet og er rundt egen alder?

 

Anonymkode: a10aa...213

[robert_44]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei, er det flere som er i den situasjonen hvor en føler seg litt alene, da en har vokst fra vennene som startet familie livet og vanskelig for å finne nye som ikke er opptatt med familie livet og er rundt egen alder?

 

Anonymkode: a10aa...213

Ja....helt enig...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

da en har vokst fra vennene

Snedig formulering. I dobbel betydning, er vel de med barn som har vokst fra de uten barn både i mengde og påfyll.

Anonymkode: 2e258...b7a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Snedig formulering. I dobbel betydning, er vel de med barn som har vokst fra de uten barn både i mengde og påfyll.

Anonymkode: 2e258...b7a

Kommer vel ann på hvem du snakker med 😌

Anonymkode: a10aa...213

[AnonymBruker]

Finner ofte yngre venner, men en kan noen ganger kjenne litt på det og. Aldersforskjell altså 

jeg har noen venner med familie jeg ser av ogtil, men helt ærlig syntes jeg det er forferdelig kjedelig om jeg ikke kan møte dem uten barna.

jeg må virkelig bruke energi om barna er rundt for å skru på min falske barne vennlige personlighet, for å være høflig.

det er gørr kjedelig

Anonymkode: a10aa...213

[Alice123]

Er i den alderen hvor "alle" på min alder har barn i en alder som krever mye oppfølging. Har selvfølgelig venner på egen alder, men sørger også for ha å yngre omgangsvenner (som ennå ikke har barn) og eldre venner som har halvvoksne/voksne barn. Regnet på det nå og spennet fra yngste til eldste er 52 år.

Mine jevngamle venner som har barn er heldigvis ikke sånne som bare snakker om barna og knytter all identitet opp mot å være forelder. Men det påvirker jo hvor ofte og hvordan vi møtes, drar på turer sammen etc.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Alice123 said:

Er i den alderen hvor "alle" på min alder har barn i en alder som krever mye oppfølging. Har selvfølgelig venner på egen alder, men sørger også for ha å yngre omgangsvenner (som ennå ikke har barn) og eldre venner som har halvvoksne/voksne barn. Regnet på det nå og spennet fra yngste til eldste er 52 år.

Mine jevngamle venner som har barn er heldigvis ikke sånne som bare snakker om barna og knytter all identitet opp mot å være forelder. Men det påvirker jo hvor ofte og hvordan vi møtes, drar på turer sammen etc.

Selv bor jeg i Oslo og i tillegg til at barn selvsagt tar mye av ens fritid så er det også mange som flytter på seg for å kunne kjøpe en større og mer familievennlig bolig. 

Anonymkode: 0fd14...c77

[AnonymBruker]

Ja det var jo ett stort spenn..

alder har jo ikke noe å si sånn sett, en kan jo være venner uansett , men så er det liksom noe inni meg også som gjør at jeg føler meg gammel når jeg omgåes for unge, altså det er forskjell på folk da men..

og det med gamle venner som har familie livet, jeg syntes de har blitt så utrolig kjedelige ellers og, gjør ingenting lenger.

jeg er jo glad i vennene mine men, jeg orker liksom ikke.. 

Anonymkode: a10aa...213

[AnonymBruker]

Jeg føler det ikke slik. Jeg definerer ikke venner ut fra livssituasjonen. Har de barn, engasjerer jeg meg også mye i barna deres, men de er også veldig flinke til å finne på ting utenom. Jeg føler sjelden at barna er «i veien» for å dra ut og ta et glass vin, dra ut i klatreveggen eller hva enn vi vil finne på. Nå kjenner jeg veldig stabile par som ønsker hverandre egentid og avlaster godt. Vet enkelte av dem har andre venner som er blitt foreldre, som de syns har blitt kjedelige og som de har fått større avstand til.  Så jeg tror veldig på at det er hva man gjør det til, på alle kanter, og at det at noen får barn ikke definerer hvem de er eller kommer til å være. Men jeg forstår godt problemstillingen; kanskje jeg er heldig med å ha funnet venner hvor livets eneste mening er ikke å få barn, selv om de har fått dem. 

Anonymkode: 94e59...1ae

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg føler det ikke slik. Jeg definerer ikke venner ut fra livssituasjonen. Har de barn, engasjerer jeg meg også mye i barna deres, men de er også veldig flinke til å finne på ting utenom. Jeg føler sjelden at barna er «i veien» for å dra ut og ta et glass vin, dra ut i klatreveggen eller hva enn vi vil finne på. Nå kjenner jeg veldig stabile par som ønsker hverandre egentid og avlaster godt. Vet enkelte av dem har andre venner som er blitt foreldre, som de syns har blitt kjedelige og som de har fått større avstand til.  Så jeg tror veldig på at det er hva man gjør det til, på alle kanter, og at det at noen får barn ikke definerer hvem de er eller kommer til å være. Men jeg forstår godt problemstillingen; kanskje jeg er heldig med å ha funnet venner hvor livets eneste mening er ikke å få barn, selv om de har fått dem. 

Anonymkode: 94e59...1ae

Det hørtes jo fint ut.

men misforstå meg rett, jeg er også utrolig gla i vennene mine, og jeg også engasjerer meg i barna demmes når jeg er på besøk, men jeg gjør det for vennene mine. 

men det går lite andre veien, de jeg kjenner har forandret seg veldig og er aldri med på noe lenger, jeg tok mye kontakt men nå er det mindre fordi de gjør det aldri.

kan aldri finne på noe annet enn familielivet fordi det går liksom ikke (?)

 

Anonymkode: a10aa...213

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Det hørtes jo fint ut.

men misforstå meg rett, jeg er også utrolig gla i vennene mine, og jeg også engasjerer meg i barna demmes når jeg er på besøk, men jeg gjør det for vennene mine. 

men det går lite andre veien, de jeg kjenner har forandret seg veldig og er aldri med på noe lenger, jeg tok mye kontakt men nå er det mindre fordi de gjør det aldri.

kan aldri finne på noe annet enn familielivet fordi det går liksom ikke (?)

 

Anonymkode: a10aa...213

Jeg forstår det. Det er kjedelig når man aldri kan gå ut og ta en kaffe på en liten time engang «fordi barna». De fleste bor i et forhold, med barn, og de klarer unne hverandre det. I mine øyne handler det om prioriteringer. Dessverre. Man kan si man er så opptatt man bare vil; men om man ikke klarer en time i løpet av måneden, da tenker jeg at veiene våre er på vei til å skilles.  Så jeg mener det er fullt forståelig, og jeg har også mistet noen venner på veien, men jeg opplever de fleste vil være også «seg selv» i tillegg til å være «mamma» og «pappa» i vår vennegjeng. 

Anonymkode: 94e59...1ae

[Alice123]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selv bor jeg i Oslo og i tillegg til at barn selvsagt tar mye av ens fritid så er det også mange som flytter på seg for å kunne kjøpe en større og mer familievennlig bolig. 

Anonymkode: 0fd14...c77

Bor også i Oslo og du har et godt poeng der! Litt derfor jeg også skrev "dra på tur". Venninner (og venner) som har flyttet til andre steder hadde i større grad anledning til å dra på helgebesøk, ta en weekendferie utenlands, etc. enn etter de fikk barn. Ikke at vi fortsatt ikke gjør det, men å ha barn er en naturlig, og merkbar, begrensning. Vi snakker ofte på telefon og sender mye meldinger, men det å MØTES og gjøre ting blir jo skjeldnere.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja det var jo ett stort spenn..

alder har jo ikke noe å si sånn sett, en kan jo være venner uansett , men så er det liksom noe inni meg også som gjør at jeg føler meg gammel når jeg omgåes for unge, altså det er forskjell på folk da men..

og det med gamle venner som har familie livet, jeg syntes de har blitt så utrolig kjedelige ellers og, gjør ingenting lenger.

jeg er jo glad i vennene mine men, jeg orker liksom ikke.. 

Anonymkode: a10aa...213

Vet ikke om det er meg du referer til her, men har stort spenn i alder på mine venner. Jeg vil si at "kjernen" er jevnaldrende (altså de jeg anser som nære venner) som jeg har kjent i mange år. Men fordi de fleste av dem er i en hektisk periode med små barn og Familien AS akkurat nå, så har de ikke så mye tid til å gå på konsert, i teateret, dra på turer etc. Vi møtes jo, men det er ofte godt planlagt og med begrensninger. Derfor har jeg venner som er yngre eller eldre, for de er i en livsistuasjon som gjør at de kan spontant bli med på en helgetur til London, eller en middag samme dag, teater i morgen, etc.

Når det er sagt så er jeg enig at man fort kan føle seg gammel med unge folk. Min yngste venninne er 28 og er gift med hus og stasjonsvogn. Aldersspennet på mine venner er såppas stort fordi jeg også har eldre venner.

[jenth]

Alice123 skrev (5 timer siden):

Er i den alderen hvor "alle" på min alder har barn i en alder som krever mye oppfølging. Har selvfølgelig venner på egen alder, men sørger også for ha å yngre omgangsvenner (som ennå ikke har barn) og eldre venner som har halvvoksne/voksne barn. Regnet på det nå og spennet fra yngste til eldste er 52 år.

Mine jevngamle venner som har barn er heldigvis ikke sånne som bare snakker om barna og knytter all identitet opp mot å være forelder. Men det påvirker jo hvor ofte og hvordan vi møtes, drar på turer sammen etc.

For barnefamilier er det barna som er hovedfokus fra morgen til kveld. Når en er på jobb, når det er helg, når en er ute med venner, er tanken på barna og deres behov i bakgrunnen. Det kalles kjærlighet. Barnløse som synes å snakke om barn er kjedelig, bryr seg rett og slett ikke om det som er det viktigste i livet til sin såkalte venn. Folk med barn vet at barnløse som regel er uinteressert,og snakker derfor lite om barna sine til de. For meg virker da den barnløse da veldig ego . Den barnløse har garantert temaer andre synes er kjedelig, men venner bryr seg. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, jenth said:

For barnefamilier er det barna som er hovedfokus fra morgen til kveld. Når en er på jobb, når det er helg, når en er ute med venner, er tanken på barna og deres behov i bakgrunnen. Det kalles kjærlighet. Barnløse som synes å snakke om barn er kjedelig, bryr seg rett og slett ikke om det som er det viktigste i livet til sin såkalte venn. Folk med barn vet at barnløse som regel er uinteressert,og snakker derfor lite om barna sine til de. For meg virker da den barnløse da veldig ego . Den barnløse har garantert temaer andre synes er kjedelig, men venner bryr seg. 

Mulig det er sånn du har det? Du har barn og barnløse venner som er sånn? 
 

fordi for meg stemmer ikke dette. 
selvfølgelig er det kjærlighet, men går vel ann å gjøre andre ting i livet og ? Uten barna med, er ikke det kjærlighet også ? Til deg selv og andre i livet enn barna.

Jeg skjønner at det er det viktigste til min venn, er nettop derfor jeg engasjerer meg likevel selv om det er kjedelig.

og hvordan dette er ego kan jeg ikke forstå (?) 

ja jeg har tydlighvis mange temaer som kanskje den andre syns er kjedelig men nei  det er ikke sånn at de med barn engasjerer seg i det likevel. Men det trenger jeg heller ikke. 
men hvorfor man ikke kan bli med på ting lenger forstår jeg ikke.

jeg har samtidig veldig stor respekt for andre så jeg forstår de vil ha det sånn og det er greit, jeg bærer ikke noe nag, sier aldri noe heller. 
 

men da blir det jo sånn at det blir mindre og mindre kontakt.

hvorfor skal jeg tilpasse meg å være i ett familieliv når jeg ikke er interessert og har valgt det bort?

 

Anonymkode: a10aa...213

[AnonymBruker]

jenth skrev (1 time siden):

For barnefamilier er det barna som er hovedfokus fra morgen til kveld. Når en er på jobb, når det er helg, når en er ute med venner, er tanken på barna og deres behov i bakgrunnen. Det kalles kjærlighet. Barnløse som synes å snakke om barn er kjedelig, bryr seg rett og slett ikke om det som er det viktigste i livet til sin såkalte venn. Folk med barn vet at barnløse som regel er uinteressert,og snakker derfor lite om barna sine til de. For meg virker da den barnløse da veldig ego . Den barnløse har garantert temaer andre synes er kjedelig, men venner bryr seg. 

Altså… jeg har barn som jeg elsker, men jeg tror det er VELDIG sunt å ta en pause fra å tenke på dem innimellom, og fokusere på andre temaer. Det er sunt for både barna, mannen min og meg at jeg får helt andre impulser utenfra. Jeg setter stor pris på kaffe med barnløse venner en gang eller to i måneden, der vi snakker om reiser, friluftsliv, mat, kultur etc. 

Anonymkode: 3b434...7b0

[AnonymBruker]

Jeg har mange jevnaldrende venner i samme situasjon, frivillig barnløse. Alle mine fem nærmeste/bestevenner er faktisk det, så kjernen har liksom ikke endret seg for meg. 

Jeg er også med venner som har barn, men det blir jo gjerne lengre mellom, noen faller jo helt av radaren. Andre blir ca like ofte, faktisk. Det er jo venner jeg alltid bare har møtt en håndfull ganger hver tår.

Ellers så har jeg alltid hatt eldre venner, nå er jo deres barn 18+ eller har flyttet ut, så de er jo omtrent "barnløse" igjen.

Anonymkode: a8098...5a0

[AnonymBruker]

Nja. Både og. Jeg er 44, og har venner med barn i ulik alder. Vil ikke si jeg har vokst fra noen, men vi har jo ulike prioriteringer i livet.

Jeg har nok sklidd unna de vennene mine som fikk barn sent. De er veldig på å kun gjøre ting med andre som har små barn. De inviterer heller ikke meg som barnløs med på noe, eller er interessert i noe annet enn barn og familie. De er inne i en boble, men kanskje kommer de ut av det en gang i fremtiden. Samtidig tror jeg det er mer slitsomt med små barn når du har rundet 40, enn når du er i 20-årene.

De av vennene mine som fikk barn tidlig har jeg hatt et av og på vennskap med hele veien, hvor jeg har vært invitert i barneselskap og konfirmasjon opp igjennom årene. Barna har vært med på besøk, ut å spise etc. De foreldrene har også vært interessert i andre ting enn barn,  som nyheter, litteratur, mitt liv og så videre. Fordi jeg har blitt kjent med barna og sett de vokse opp er det også enkelt for meg å engasjere meg i hvordan foreldrene har det. Disse foreldrene har også mer energi nå, fordi barna er store og selvgående.

Anonymkode: 88eed...071

[AnonymBruker]

Vi er i 40-årene, har ikke barn. Vi har de samme vennene som før. Man møtes jo ikke like ofte, men sånn er det jo når man er i full jobb og har hus og hage.

Anonymkode: 6d55a...687

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi er i 40-årene, har ikke barn. Vi har de samme vennene som før. Man møtes jo ikke like ofte, men sånn er det jo når man er i full jobb og har hus og hage.

Anonymkode: 6d55a...687

Nja vi er 40, men hva betyr det? Må man da ha det slik? Hvorfor det? 

jeg har ikke hus eller hage, ikke egen familie , eller en fast 100% stilling

jeg syns det livet er kjedelig. 
jeg liker frihet , nye ting, ha en impulsiv hverdag hvor jeg ikke vet hva som skal skje hver dag omtrent.

føler ofte og mange jeg kjenner og treffer som har det sånn klager mye over det, men mange igjen har bare en mening om at sånn er det jo bare 

Anonymkode: a10aa...213

[Olaug Olsen]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det hørtes jo fint ut.

men misforstå meg rett, jeg er også utrolig gla i vennene mine, og jeg også engasjerer meg i barna demmes når jeg er på besøk, men jeg gjør det for vennene mine. 

men det går lite andre veien, de jeg kjenner har forandret seg veldig og er aldri med på noe lenger, jeg tok mye kontakt men nå er det mindre fordi de gjør det aldri.

kan aldri finne på noe annet enn familielivet fordi det går liksom ikke (?)

 

Anonymkode: a10aa...213

Det kan jo hende vennene dine også føler seg låst. Hva kan du gjøre for at det skal bli bedre? Som barnløs har du jo unektelig mer fleksibilitet i livet ditt enn dem. Dette kan du bruke til å ta vare på vennskapene?