Krangling

[Gjest beatemor]

Har vært samboere nå i et halvt års tid. Flytta ganske tidlig sammen egentlig.

I begynnelsen var det omtrent ikke noe krangling, bare små uenigheter nå og da.

Men frem til nå har det tatt helt av. Minst en gang i uka. Og typen min er utrolig langsint, går to-tre dager til han er blid igjen. Dette tærer veldig på forholdet vårt.

Jeg vet ikke hva jeg gjør galt. Men det virker som en fjær blir til minst 1000 høns når vi krangler. Jeg går veldig lett i forsvarsposisjon og han hisser seg bare mere og mere opp. Det blir sagt mye ting vi ikke mener i kampens hete. Av og til går det så langt at vi faktisk ber hverandre ryke og reise. Og så stikker han ut døra til sine kompiser, mens jeg sitter hjemme og gråter. Han eier ikke samvittighet, og kan godt sitte å se på simpsons mens jeg ligger knust i senga og gråter etter å ha blitt avvist flere ganger idet jeg prøvde å gjøre ting bedre. Jeg er så redd for at forholdet skal gå rett i dass for jeg elsker han så sinnsykt høyt, men slik det er nå holder det ikke lenge. Kranglingen sliter meg rett og slett helt ut. Av og til skulle jeg ønske han fikk oppleve å miste meg, slik at han fikk tenkt seg litt om. (For det ville han garantert gjort da.) Vi tåler kritikk veldig dårlig begge to, han mener jeg bruker ham som hoggestabb om jeg kritiserer ham, og jeg glefser/snapper tilbake. Jeg føler at jeg går på tå rundt ham for ikke å tråkke ham på tærne slik at det blir et stort helvette ut av det. Han har et voldsomt temperament, og min korte lunte gjør jo ikke det noe bedre.

Det hjelper ikke å komme krypende noen timer etterpå for å gjøre ting bedre, så hva skal man gjøre?

Kan legge til at det vi krangler om bare er bagateller som vokser seg enormt store.

Er det noen som har noen råd å komme med? Hvordan kan vi krangle på en ordentlig måte, som ikke tar helt av? Hva bør man passe på å ikke si/gjøre og hvordan bør man reagere?

Hvordan bli ferdig med en krangel uten at den tar helt av og ødelegger minst resten av uka?

På forhånd takk.

:cry:

[Leo]

Min samboer påstår hardnakket at alle forhold kommer inn i en kritisk fase etter ca. et halvt år og jeg tror han har rett! Etter et halvt år har den mest stormende forelskelsen lagt seg og man begynner å føle seg trygg nok til også å eksponere sine ikke fullt så flatterende sider. Jeg vet ikke, men det er mulig man føler en slags skuffelse over at drømmemannen/-kvinnen viser seg å ikke være perfekt likevel og derfor blir ekstra sårbar og irritabel. Kanskje er det også slik at dette er en fase man må gjennom før man virkelig blir kjent med hverandre på godt og vondt. Det er tross alt ofte ganske mye som må "gå seg til" og falle på plass før to voksne, selvstendige individer kan leve harmonisk sammen.

Etter en stund blir man kjent med den andres reaksjonsmønster og holdninger. Enten er dette ting man kan leve med eller så er det kanskje på tide å vurdere om dette virkelig er noe å bygge videre på.

Jeg tror nok han eier samvittighet, men mange gutter/menn takler dårlig at partneren er fortvilet/gråter og later derfor som om de ikke bryr seg. Å løpe ut og smelle igjen døren er også et ganske typisk reaksjon. Mange gutter/menn er dårlige til (Og heller ikke interessert i) å snakke om ting i det uendelige, mens vi kvinner pøser på med ord og kan holde på i en liten evighet. Ingen av delene er særlig vellykket med tanke på å skape god kommunikasjon...

Krangler oppstår fra tid til annen i alle parforhold, men forsøk i hvert fall å "krangle med vett". Bli enige om at å kalle hverandre stygge ting og komme med ufine personkarakteristikker er uakseptabelt. Det kan også være lurt å holde seg til sak og unngå å bli personlig. Det går f.eks. an å si at "Jeg blir lei meg og såret når du gjør xxx fordi..." i stedet for å si at "Du er en idiot når du xxx! Du må jo være helt dum når du ikke forstår det!" På den måten kan det komme noe konstruktivt ut av en krangel og den kommer faktisk til et punkt hvor den kan avsluttes med en løsning. Uendelige krangler som går over flere dager, er bare slitsomme, så det går an å ta "time-out" å bli enige om at dere kommer tilbake til problemet når dere har tenkt dere om hver for dere. I mellomtiden gjelder reglene for vanlig god oppførsel. Det er vanskelig, men vellykkede krangler krever trening

Dere kan jo ikke ha det slik som dere har det nå, så dere må sette dere ned og snakke om dette. Først og fremst må dere finne ut om dere vil det samme med forholdet og deretter bør dere forsøke å finne ut hvorfor dere krangler. Her er det viktig å trå varsomt, for denne samtalen bør absolutt ikke ende som en krangel. Jeg trenger vel ikke å si at det er viktig å være 100% ærlig? Hvis dere er enige om det mest grunnleggende, kan dere velge å se på dette som en fase dere må igjennom. Hvis dere er trygge på hverandre og vet hva dere vil, vil de neste kranglene sannsynligvis ikke føles så opprivende og da blir det også lettere å unngå dem.

Jeg har vært i en del forhold, og når jeg tenker tilbake har denne "seksmånederskrisen" har oppstått i alle. Hadde jeg vært mer bevisst på det tidligere, tror jeg kanskje at ting hadde sett ganske annerledes ut. Denne gangen var jeg bedre forberedt, og vi greide faktisk å bruke den til noe konstruktivt siden vi begge var oss svært bevisst på hva som foregikk.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei..

Høres for meg ut som du tar på deg "offerrollen", og forventer at han skal komme løpende og synes synd på deg og prøve å gjøre det bedre?

Og så stikker han ut døra til sine kompiser, mens jeg sitter hjemme og gråter. Han eier ikke samvittighet, og kan godt sitte å se på simpsons mens jeg ligger knust i senga og gråter etter å ha blitt avvist flere ganger idet jeg prøvde å gjøre ting bedre.

Virker som du ønsker at alle krangler skl gå på skinner? Krangler man, er man da uenige om noe?

Av og til skulle jeg ønske han fikk oppleve å miste meg, slik at han fikk tenkt seg litt om. (For det ville han garantert gjort da.)

Veit ikke om jeg har noen andre råd enn at du må tenke på hvordan du eri en krangel også. Og snakke med han om dette.

[Gjest Gjesta]

Du virker veldig bevisst på at måten du og han krangler på ikke er så god - og jeg syns du skal prøve å ha dette i tankene når dere krangler. At du prøver å beherske deg og tenke konstruktivt i steden for å bare la alle hemninger fare.

Det å lære seg å takle frustrasjonen og sinnet sitt er ikke lett, men jeg tror at det går an.

Og jeg tror også det er viktig at dere i en koselig setting snakker om kranglene deres. Er det bare bagateller som utløser dem, eller er de uttrykk for annen frustrasjon i forholdet fra en eller begge parter.

Du skriver at dere flytta tidlig sammen, og jeg tror nok kanskje at det kan være en medvirkende årsak til at det er bagateller som blir til store krangler. Dere er i en ny situasjon begge to, dere skal tilpasse livene deres til hverandre, og dere er jo fortsatt i "bli kjent"-fasen.

Jeg og mannen hadde også våre krangler i starten, men vi bodde ikke sammen så de ble nok ikke så langvarige og "tunge". Vi så hverandre ikke hver dag, så vi fikk nok muligheten til å komme unna krangelen på en annen måte enn dere. Når dere bor sammen så ser dere hverandre stadig og blir kanskje minna på krangelen og irritasjonen bare dere ser hverandre. Da er det ikke så lett å komme ut av det igjen.

Jeg håper dere klarer å løse dette sammen, lykke til!

[Mrs. K]

Er det noen som har noen råd å komme med? Hvordan kan vi krangle på en ordentlig måte, som ikke tar helt av? Hva bør man passe på å ikke si/gjøre og hvordan bør man reagere?

←

Det er bra å unngå å bruke ord som "alltid" og "aldri".

Her er en artikkel med forslag til hvordan man kan krangle kontruktivt.