Samboerskap som rakner, er det håp?

[AnonymBruker]

Jeg har et stort problem, og forholdet til meg og samboer har det. 

Jeg er sammen med en mann på 5 året, og vi fikk et barn sammen for 1 år siden. Barnet var sterkt ønsket av han. Når jeg ble gravid så oppførte han seg ganske raskt dårlig mot meg, null empati eller forståelse for noe som helst. Jeg tenkte derfor på abort, men det klarte jeg ikke da jeg elsket barnet i magen allerede. Han oppførte seg også dårlig etter fødsel da jeg måtte føde med akutt keisersnitt og hadde veldig vondt I flere uker etterpå. Når babyen gråt måtte jeg stå opp hver gang selvom han hadde fri fra jobb. Jeg brukte mange minutter på å bare klare å komme meg ut av sengen. Han hjalp meg heller ikke med noe annet, og spurte jeg ble han sur. Jeg gråt mye i stillhet den tiden. I permisjonstiden min var huset aldri godt nok for han selvom det var relativt bra hele tiden, jeg følte jeg virkelig gjorde alt for å få det bra samtidig som jeg tok meg av babyen. Når han hadde permisjon så fløt hele huset og han var sååå sliten. 

Jeg tok opp ting flere ganger og noe har blitt betraktelig bedre med tiden, men han sluttet også å vise meg følelser som han viste meg før jeg ble gravid. Han sluttet å si at han elsket meg den dagen vi ble foreldre, den dagen jeg trodde han skulle elske meg som mest. Han har ikke sagt det siden, ikke en gang at han er glad i meg.

Han klår litt på meg her og der, og viser interesse når han er kåt. Men jeg sliter med å bli kåt på en mann som ikke gir noe av seg selv. Jeg "tør" heller ikke lengre sette meg i armkorken hans fordi han aldri viser at han ønsker det lengre, jeg må be om hade eller nattakyss og de gode samtalene er ofte borte, alt av å holde hender eller gode ord osv er borte. Dette gjorde han mye før i tiden.

Vi gjør ikke noe sammen lengre for å pleie forholdet, ene og alene fordi han ikke vil. Han orker/gidder ikke finner på noe med meg. Foreslår jeg noe så blir han enten oppgitt, overser det eller sier at det får bli en annen gang. Vi har aldri reist sammen annet enn noen få steder i Norge, aldri vært på spa eller sånne koselige ting, kan telle på akkurat en hånd hvor mange ganger vi har vært på kino eller restaurant sammen. Vi har aldri vært på konsert sammen, eller aldri gjort morsomme ting sammen annet enn fornøyelsesparker når vi var nyforelsket de første årene. Jeg ønsker så mye, han ingenting. Men jeg vet at han i tidligere forhold har gjort flere av de tingene med dem. 

Jeg føler meg ikke sett eller forstått, han småhakker på meg også til tider. Jeg har visst høvlet for mye ost til middagen eller ikke skylt oppvasken godt nok når jeg egentlig har det.

Jeg tror han har mistet følelsene for meg, men hvorfor skjedde det rett etter jeg ble gravid? Den tiden vi rett før det skjedde, gledet oss så til. 

Nå sitter vi og ser en film i hver vår enda av sofaen og det føles så sinnsykt unaturlig ut å sette meg ved siden av han. Jeg prøver å snakke litt, men får korte svar fordi han ser på film. Det er jo greit det, men jeg skulle så gjerne hatt de gode samtalene tilbake. 

Jeg sliter også å ha lyst på han da jeg føler meg tatt veldig for gitt og ikke klarer glemme hvordan han behandlet meg når jeg trengte han som mest. Vi har derfor lite sex, sex gjør heller ikke at han behandler meg bedre. Dette har jeg faktisk sagt til han, og da blir han bare sur fordi han sier jeg ikke skal lage noen krangel. 

Jeg ønsker ikke å gå pga vi har barn sammen, det er vanskelig og bryte og jeg føler meg fanget. Jeg savner gode følelser fra en mann, men får det ikke fra min egen mann. Jeg har nesten vært inne på tanken om å søke det et annet sted, men har såklart ikke gjort dette. Jeg klarer ikke å snakke med han om problemene våres lengre heller fordi han har gjort meg litt konfliksky, det går sjeldent bra å ta opp noe med han. Jeg bygger en forakt inni meg nå.

Hva tror dere greia her er? Og kom gjerne med råd.

Anonymkode: 742e3...3f2

[cassio]

Hvis bestevenninna fortalte deg dette, at hun var i din situasjon, hva ville du rådet henne til?

[AnonymBruker]

cassio skrev (2 minutter siden):

Hvis bestevenninna fortalte deg dette, at hun var i din situasjon, hva ville du rådet henne til?

Jeg ville rådet hun til å gå, men hun hadde nok sagt at det var like vanskelig å bare gå 😟

Anonymkode: 742e3...3f2

[cassio]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg ville rådet hun til å gå, men hun hadde nok sagt at det var like vanskelig å bare gå 😟

Anonymkode: 742e3...3f2

Det er vanskelig å gå, men noen ganger må man. Skal barnet vokse opp og se mamma bli behandlet så dårlig?

[AnonymBruker]

Han er ekstremt glad i barnet sitt forresten og viser dette tydelig for barnet. Det altså ikke det at han angrer på det heller. Ts 

Anonymkode: 742e3...3f2

[AnonymBruker]

cassio skrev (Akkurat nå):

Det er vanskelig å gå, men noen ganger må man. Skal barnet vokse opp og se mamma bli behandlet så dårlig?

Jeg skjønner hva du mener og er enig, men jeg hadde håpet på å redde det. 

Anonymkode: 742e3...3f2

[AnonymBruker]

Dere trenger parterapi!

Dere har gått dere inn i et destruktivt mønster, og han oppfører seg som om han egentlig allerede er ute av forholdet emosjonelt, men selv ikke vil ta initiativet til brudd.

Om begge to ønsker å reparere forholdet, så er det mulig. Om bare en av dere er villig til å jobbe med forholdet er det umulig.

Når filmen er ferdig i kveld, snakk med ham, fortell at du føler at forholdet rakner og at dere trenger hjelp om dere skal ha en sjanse til å reparere forholdet, for slik dere har det nå vet du at du selv ikke har det bra og du tror egentlig ikke han heller har det bra i forholdet. Og spør om det stemmer. Og om han er villig til å bli med i parterapi.

Vil han ikke, da kan ikke du alene redde forholdet.

Snakk med ham i kveld ❤️

Anonymkode: 8250b...e77

[Gjest theTitanic]

Du må si eller skrive dette: du er ikke hyggelig mot meg. Du klager og hakker på meg hele tiden. Du bidrar ikke og bare klager på det jeg gjør. Du vil ha sex men du er ikke en mann jeg vil være nær siden det føles som at du ikke liker meg og at jeg bare er bra nok når du vil ha sex. Du vil ikke samtale, du vil ikke finne på noe hyggelig eller romantisk. Jeg har blitt redd for å snakke med deg for du er så fiendtlig og ufin mot meg. Jeg er dypt ulykkelig, og det er så trist for vi har egentlig gode forutsetninger for å ha det fint sammen. Hvor er den mannen jeg ble kjent med og forelsket i? 

[Gjest theTitanic]

Ikke la deg snakke rundt; du er ulykkelig og han er ansvarlig for det. Han har ikke hjulpet deg slik han burde og gjør ikke sin del hjemme. 

Om ikke annet er han glad i barnet. 

Antagelig er det noe han er sint for som han lar gå utover deg. Om hverdagen med barn og jobb er tung, om det binder opp tiden eller han innser at hans ungdomstid er forbi, hvem vet. Han har latt det gå utover deg og du har latt det skje. Det er lett å havne der. Å tvile på seg selv og å bli utnyttet. 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har et stort problem, og forholdet til meg og samboer har det. 

Jeg er sammen med en mann på 5 året, og vi fikk et barn sammen for 1 år siden. Barnet var sterkt ønsket av han. Når jeg ble gravid så oppførte han seg ganske raskt dårlig mot meg, null empati eller forståelse for noe som helst. Jeg tenkte derfor på abort, men det klarte jeg ikke da jeg elsket barnet i magen allerede. Han oppførte seg også dårlig etter fødsel da jeg måtte føde med akutt keisersnitt og hadde veldig vondt I flere uker etterpå. Når babyen gråt måtte jeg stå opp hver gang selvom han hadde fri fra jobb. Jeg brukte mange minutter på å bare klare å komme meg ut av sengen. Han hjalp meg heller ikke med noe annet, og spurte jeg ble han sur. Jeg gråt mye i stillhet den tiden. I permisjonstiden min var huset aldri godt nok for han selvom det var relativt bra hele tiden, jeg følte jeg virkelig gjorde alt for å få det bra samtidig som jeg tok meg av babyen. Når han hadde permisjon så fløt hele huset og han var sååå sliten. 

Jeg tok opp ting flere ganger og noe har blitt betraktelig bedre med tiden, men han sluttet også å vise meg følelser som han viste meg før jeg ble gravid. Han sluttet å si at han elsket meg den dagen vi ble foreldre, den dagen jeg trodde han skulle elske meg som mest. Han har ikke sagt det siden, ikke en gang at han er glad i meg.

Han klår litt på meg her og der, og viser interesse når han er kåt. Men jeg sliter med å bli kåt på en mann som ikke gir noe av seg selv. Jeg "tør" heller ikke lengre sette meg i armkorken hans fordi han aldri viser at han ønsker det lengre, jeg må be om hade eller nattakyss og de gode samtalene er ofte borte, alt av å holde hender eller gode ord osv er borte. Dette gjorde han mye før i tiden.

Vi gjør ikke noe sammen lengre for å pleie forholdet, ene og alene fordi han ikke vil. Han orker/gidder ikke finner på noe med meg. Foreslår jeg noe så blir han enten oppgitt, overser det eller sier at det får bli en annen gang. Vi har aldri reist sammen annet enn noen få steder i Norge, aldri vært på spa eller sånne koselige ting, kan telle på akkurat en hånd hvor mange ganger vi har vært på kino eller restaurant sammen. Vi har aldri vært på konsert sammen, eller aldri gjort morsomme ting sammen annet enn fornøyelsesparker når vi var nyforelsket de første årene. Jeg ønsker så mye, han ingenting. Men jeg vet at han i tidligere forhold har gjort flere av de tingene med dem. 

Jeg føler meg ikke sett eller forstått, han småhakker på meg også til tider. Jeg har visst høvlet for mye ost til middagen eller ikke skylt oppvasken godt nok når jeg egentlig har det.

Jeg tror han har mistet følelsene for meg, men hvorfor skjedde det rett etter jeg ble gravid? Den tiden vi rett før det skjedde, gledet oss så til. 

Nå sitter vi og ser en film i hver vår enda av sofaen og det føles så sinnsykt unaturlig ut å sette meg ved siden av han. Jeg prøver å snakke litt, men får korte svar fordi han ser på film. Det er jo greit det, men jeg skulle så gjerne hatt de gode samtalene tilbake. 

Jeg sliter også å ha lyst på han da jeg føler meg tatt veldig for gitt og ikke klarer glemme hvordan han behandlet meg når jeg trengte han som mest. Vi har derfor lite sex, sex gjør heller ikke at han behandler meg bedre. Dette har jeg faktisk sagt til han, og da blir han bare sur fordi han sier jeg ikke skal lage noen krangel. 

Jeg ønsker ikke å gå pga vi har barn sammen, det er vanskelig og bryte og jeg føler meg fanget. Jeg savner gode følelser fra en mann, men får det ikke fra min egen mann. Jeg har nesten vært inne på tanken om å søke det et annet sted, men har såklart ikke gjort dette. Jeg klarer ikke å snakke med han om problemene våres lengre heller fordi han har gjort meg litt konfliksky, det går sjeldent bra å ta opp noe med han. Jeg bygger en forakt inni meg nå.

Hva tror dere greia her er? Og kom gjerne med råd.

Anonymkode: 742e3...3f2

Leste et sted om hva / hvilken følelse / adferd som var begynnelsen på slutten , å det var forakt . Du forakter han jo allerede , å han er jo ikke akkurat veldig hyggelig å være sammen med heller . Blir så overrasket over at kvinner i 2024 er interessert i å bli i ett forhold som ikke er stimulerende , oppbyggende eller koselig . Barnet vil merke den tunge stemningen etterhvert ( gjør det sikkert allerede ) . Ville uansett forsøkt en runde i parterapi , for da vet du at du har prøvd . Hvis det ikke hjelper , så gå i terapi selv, å skaff deg selvtillit / egenverd til å våge å satse på deg selv og din egen lykke ❤️

[Sansx]

Jeg tenker det er bortkastet med parterapi. Han er ikke interessert i deg lenger. Vanskelig å få snudd på det. Du burde ikke finne deg i å bli behandlet slik heller. Barnet har best av en mor som har det bra. 

[AnonymBruker]

Høres ganske likt ut som her. Vi skal prøve en siste runde parterapi og hvis det ikke fungerer er det bedre å ikke være sammen. Men vi skylder barnet å prøve det vi kan.

Anonymkode: 25fe2...b27

[Gjest WhisperingWind]

Jeg hadde spurt han rett ut.

Rett deg opp i ryggen og ta tak i din egen lykke.

»Jeg føler ikke at du har noe kjærlighet for meg lenger. Om har du mistet følelsene for meg og ikke ønsker å kjempe for å finne tilbake til det vi hadde så er det beste at vi avslutter forholdet da jeg ikke er lykkelig sånn som situasjonen er nå. Hva tenker du?»

Game on. Riv av plasteret, få klare svar og gjør det du må for å finne lykken i livet ditt igjen.

[Miaiai]

Gå det vil aldri bli bedre, du vil få det mye bedre alene en og bo med en sånn mann. Ved og bli med en sånn mann så viser du også barnet ditt hvordan det er greit og bli behandlet. Jeg har vært i et sånt forhold selv, jeg har aldri bra nok, klagde på alt jeg gjorde osv. man blir trykket ned. Han prøvde på det etter jeg flyttet ut også, klagde når han kom innom. Er det så ille så hvorfor er du innom, først da klappet han igjen. 

[Ezners]

Unnskyld, men det der høres ut som en man som settlet for å få barn. Kanskje det er  best både for deg å han å gå fra hverandre. Tror faktisk dere hadde fungert utmerket som 50/50 foreldre. 

[AnonymBruker]

Men herregud, spør ham! Spør ham hva som er problemet? 

Anonymkode: 72748...174

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men herregud, spør ham! Spør ham hva som er problemet? 

Anonymkode: 72748...174

Men HERREGUD, han er en voksen mann! Kan ikke han bare si det selv?

Anonymkode: df7e2...25b

[Nonish91]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har et stort problem, og forholdet til meg og samboer har det. 

Jeg er sammen med en mann på 5 året, og vi fikk et barn sammen for 1 år siden. Barnet var sterkt ønsket av han. Når jeg ble gravid så oppførte han seg ganske raskt dårlig mot meg, null empati eller forståelse for noe som helst. Jeg tenkte derfor på abort, men det klarte jeg ikke da jeg elsket barnet i magen allerede. Han oppførte seg også dårlig etter fødsel da jeg måtte føde med akutt keisersnitt og hadde veldig vondt I flere uker etterpå. Når babyen gråt måtte jeg stå opp hver gang selvom han hadde fri fra jobb. Jeg brukte mange minutter på å bare klare å komme meg ut av sengen. Han hjalp meg heller ikke med noe annet, og spurte jeg ble han sur. Jeg gråt mye i stillhet den tiden. I permisjonstiden min var huset aldri godt nok for han selvom det var relativt bra hele tiden, jeg følte jeg virkelig gjorde alt for å få det bra samtidig som jeg tok meg av babyen. Når han hadde permisjon så fløt hele huset og han var sååå sliten. 

Jeg tok opp ting flere ganger og noe har blitt betraktelig bedre med tiden, men han sluttet også å vise meg følelser som han viste meg før jeg ble gravid. Han sluttet å si at han elsket meg den dagen vi ble foreldre, den dagen jeg trodde han skulle elske meg som mest. Han har ikke sagt det siden, ikke en gang at han er glad i meg.

Han klår litt på meg her og der, og viser interesse når han er kåt. Men jeg sliter med å bli kåt på en mann som ikke gir noe av seg selv. Jeg "tør" heller ikke lengre sette meg i armkorken hans fordi han aldri viser at han ønsker det lengre, jeg må be om hade eller nattakyss og de gode samtalene er ofte borte, alt av å holde hender eller gode ord osv er borte. Dette gjorde han mye før i tiden.

Vi gjør ikke noe sammen lengre for å pleie forholdet, ene og alene fordi han ikke vil. Han orker/gidder ikke finner på noe med meg. Foreslår jeg noe så blir han enten oppgitt, overser det eller sier at det får bli en annen gang. Vi har aldri reist sammen annet enn noen få steder i Norge, aldri vært på spa eller sånne koselige ting, kan telle på akkurat en hånd hvor mange ganger vi har vært på kino eller restaurant sammen. Vi har aldri vært på konsert sammen, eller aldri gjort morsomme ting sammen annet enn fornøyelsesparker når vi var nyforelsket de første årene. Jeg ønsker så mye, han ingenting. Men jeg vet at han i tidligere forhold har gjort flere av de tingene med dem. 

Jeg føler meg ikke sett eller forstått, han småhakker på meg også til tider. Jeg har visst høvlet for mye ost til middagen eller ikke skylt oppvasken godt nok når jeg egentlig har det.

Jeg tror han har mistet følelsene for meg, men hvorfor skjedde det rett etter jeg ble gravid? Den tiden vi rett før det skjedde, gledet oss så til. 

Nå sitter vi og ser en film i hver vår enda av sofaen og det føles så sinnsykt unaturlig ut å sette meg ved siden av han. Jeg prøver å snakke litt, men får korte svar fordi han ser på film. Det er jo greit det, men jeg skulle så gjerne hatt de gode samtalene tilbake. 

Jeg sliter også å ha lyst på han da jeg føler meg tatt veldig for gitt og ikke klarer glemme hvordan han behandlet meg når jeg trengte han som mest. Vi har derfor lite sex, sex gjør heller ikke at han behandler meg bedre. Dette har jeg faktisk sagt til han, og da blir han bare sur fordi han sier jeg ikke skal lage noen krangel. 

Jeg ønsker ikke å gå pga vi har barn sammen, det er vanskelig og bryte og jeg føler meg fanget. Jeg savner gode følelser fra en mann, men får det ikke fra min egen mann. Jeg har nesten vært inne på tanken om å søke det et annet sted, men har såklart ikke gjort dette. Jeg klarer ikke å snakke med han om problemene våres lengre heller fordi han har gjort meg litt konfliksky, det går sjeldent bra å ta opp noe med han. Jeg bygger en forakt inni meg nå.

Hva tror dere greia her er? Og kom gjerne med råd.

Anonymkode: 742e3...3f2

Synes det blir helt feil å si at vi har barn sammen. Du tenker det vil bli bedre for barnet å se pappa oppføre seg sånn for mamma? Ikke bruk din unge som en unnskyldning. Du forteller at han behandler deg så dårlig osv, men vil ha råd? Du har allerede bestemt deg med å fortsette med han, vær så god fortsett med han, han kommer aldri til å forandre seg eller bli noe bedre. Dette vil ødelegge barnet enda mer.  Søk et annet sted, men du kommer tilbake til samme problemet igjen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dere trenger parterapi!

Dere har gått dere inn i et destruktivt mønster, og han oppfører seg som om han egentlig allerede er ute av forholdet emosjonelt, men selv ikke vil ta initiativet til brudd.

Om begge to ønsker å reparere forholdet, så er det mulig. Om bare en av dere er villig til å jobbe med forholdet er det umulig.

Når filmen er ferdig i kveld, snakk med ham, fortell at du føler at forholdet rakner og at dere trenger hjelp om dere skal ha en sjanse til å reparere forholdet, for slik dere har det nå vet du at du selv ikke har det bra og du tror egentlig ikke han heller har det bra i forholdet. Og spør om det stemmer. Og om han er villig til å bli med i parterapi.

Vil han ikke, da kan ikke du alene redde forholdet.

Snakk med ham i kveld ❤️

Anonymkode: 8250b...e77

Parterapi funker som regel ikke. Det er ikke en magisk formel for å fikse opp i ting. 

Anonymkode: 6fae0...27e

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (1 time siden):

Jeg hadde spurt han rett ut.

Rett deg opp i ryggen og ta tak i din egen lykke.

»Jeg føler ikke at du har noe kjærlighet for meg lenger. Om har du mistet følelsene for meg og ikke ønsker å kjempe for å finne tilbake til det vi hadde så er det beste at vi avslutter forholdet da jeg ikke er lykkelig sånn som situasjonen er nå. Hva tenker du?»

Game on. Riv av plasteret, få klare svar og gjør det du må for å finne lykken i livet ditt igjen.

Dette synes jeg er trådens beste svar. Den eneste måten å finne ut om han egentlig er interessert i å bevare forholdet er å gjøre det klart at han ikke kan ta deg som en selvfølge. For alt du vet så kan det være det som var grunnen til at han forandret seg i utgangspunktet. Han visste at han hadde deg rundt lillefingeren da du ble gravid, og da ble du uinteressant. Noen mennesker er faktisk skrudd sammen sånn.

Anonymkode: 6d4a5...396