Borderline. Om du har eller kjenner noen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Bare tull..mange er også rolige,har kun innover sinne mot seg selv og svært unnvikende. Mange tør knapt stå opp for seg selv, og er livredd de menneskene du beskriver...

Anonymkode: 24d53...2fd

Dette gjelder for meg. Har både unnvikende pf og ustabil pf, og jeg vender følelsene innover. Er generelt redd for kritikk, kjeft, sinne og andre negative emosjoner hos andre, og viker derfor heller unna mennesker som viser tegn til å kunne "klikke"/hause seg opp.

Når det gjelder kjærlighetsforhold og barn, er jeg gift på 18. året med en nydelig mann, og sammen har vi to flotte tenåringer som får mye skryt over god oppførsel og høye evner. De gjør det bra både innen skole og idrett, og sammen har vi masse kvalitetstid som familie. Å være tilstede for barna har vært min førsteprioritet i alle år, og jeg ser jo nå at det har lønnet seg. Når jeg har kjent for mye på vonde følelser, har jeg trukket meg tilbake for å bearbeide dem, i stedet for å spy ut eder og galle utover andre. 

Ellers er jeg ikke ufør, men på AAP mens jeg går til DPS. Går i gruppeterapi, og ser absolutt at det gjør meg godt. Har tenkt til å jobbe igjen når jeg er ferdig hos DPS.

Anonymkode: 2dbab...a15

[AnonymBruker]

Nei jeg har ikke barn og skal ikke ha barn. Jeg jobber 100% og fungerer godt i livet og samlivet. Vært med partner i snart 13 år, men ingen av oss ønsker barn. Mange grunner til å ikke ha barn men én av grunnene er at jeg tror det hadde satt borderlinen min i full fyr og jeg hadde druknet i dårlig samvittighet for å ikke være en god nok forsørger og forelder.

Anonymkode: b2b99...0c0

[AnonymBruker]

Oi, her var det mye negativt. 

Jeg er gift med person som har k- ptsd og borderline. Det har vært krevende ja, iallefall frem til diagnoser ble satt og begge har fått hjelp til å lære å håndtere dette godt. Hvilket egentlig ikke er særlig vanskelig når man forstår diagnosen og hvordan man skal møte vedkommende når det oppstår traume- tryggere. 

Folk blir overrasket når de får vite om min partners diagnoser. Spesielt borderline, for de fleste har nok et inntrykk av at det er en diagnose som er uforenlig med forhold og familieliv, og kommentaren som oftest kommer er "Det kan jeg ikke skjønne, for dere virker jo å ha bedre samspill enn de fleste par, ikke..." 

Det er nok også et utslag av dette. Forståelsen for hverandre må nødvendigvis være stor for å fungere godt sammen når vi må forholde oss til noe slikt. Min partners lojalitet og kjærlighet i forhold til at jeg står i dette sammen med ham er nok også ekstra stor. Det er meg han kan stole på når ting blir vanskelig. At jeg forstår og takler det. At jeg "henter ham inn" på trygg grunn igjen når verden blir fryktelig skummel og vanskelig. Hvilket faktisk ikke er vanskelig, når man forstår at han ikke er vanskelig for å være det, men livredd i slike situasjoner. Som nå er få, både fordi han går jevnlig i terapi og har en partner som vet hva som trigger episoder, som fort er der for ham om noe blir utrygt (fordi jeg kjenner til tryggere for det), samt vet hvordan jeg skal få ham ut av dette fort dersom det skjer at han mister balansen, og reagerer urasjonellt. 

Jeg vil påstå at vi lever et temmelig vanlig liv sammen tross dette. For det er ikke umulig å håndtere. Jeg synes heller ikke at dette krever mer av meg enn andre forhold har krevd av innsats og forståelse, eller mer av meg enn at han selvfølgelig også må forholde seg til mine ulike sider. Tvert imot medfører nok dette en større åpenhet mellom oss enn hva de fleste par har, og har knyttet oss veldig nært. Omtanke, respekt og forståelse for hverandre er så nødvendig at det er hva folk rundt oss opplever. At den er større, ikke mindre enn vanlig. 

Anonymkode: 1c7b3...d9c

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Selvfølgelig er du en god mor. Ingen skam å be om hjelp🙏 Verre med de som ikke ber om hjelp.

Hvilken hjelp fikk du til barna? Jeg fikk ingen hjelp da de var små,men fikk når de ble eldre. Opplever at samfunnet barnevern osv ikke brydde seg. Dessverre😟

Ts

Anonymkode: 24d53...2fd

Først fikk jeg hjelp av mine foreldre , jeg sa til dem at jeg til tider kunne bli redd meg selv fordi jeg kunne bli så sint på barna, spesielt eldste den gang det kun var meg og han.

Etterhvert mente mamma at jeg trengte mer hjelp og vi gikk sammen om å be om hjelp fra barnevernet,

første 2 årene var litt dritt med en hel masse undersøkelser og kurs og sånt, etterhvert fikk jeg avlastning annenhver helg som nå har gått ned til en helg i mnd etter ønske fra både meg og barna . det var også barnevernet som fikk meg inn i dps, her hadde jeg fått avslag på avslag når fastlegen alene søkte henvisning. Jeg var alltid ærlig og åpen med dem og fortalte detaljert om hvor sint jeg kunne bli og hvor fort det snudde til dårlig samvittighet og gavedryss på barna som unnskyldning for min fæle oppførsel.

For 4 år siden nå ble jeg diagnosert med kronisk depresiv og angst lidelse , opfølging og behandlingen jeg har fått utifra det har hjulpet veldig mye, men fremdeles sliter jeg veldig på flere områder som psykiater mener kan være tegn på borderline, og at den diagnose jeg allerede har kan henges inn der. 

Jeg har mange ganger tidligere hatt større mental breakdowns , har bl.a tryglet barnevern om å ta fra meg barna samtidig som jeg har tryglet psykiatrisk om å legge meg inn, har også flere "slutt" forsøk bak meg. Men til tross aldri vært innlagt eller blitt separert fra barna. Jeg tror kanskje jeg ikke ble helt trodd på hvor gale det kunne være iblandt. 

Jeg har også i mange mange år følt at noe virkelig er galt med meg, at jeg overhodet ikke er som andre. Så jeg er spent på hva resultat vil bli og jeg tror ikke det er så lenge til, kanskje en tung bør blir løftet av skuldrene og kanskje kan ALT bli bedre .

Vil også legge til at forutenom et veldig variabelt humør som egentlig kun de absolutt nærmeste har sett, så  er resten av mine symptomer innover på meg selv, type: null egenverdi, selvkritisk,selvhat osv.. Jeg har aldri vært typen som lyver,stjeler, manipulerer eller blir voldelig mot andre som mange tror borderline går ut på

Anonymkode: 727b5...bab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Først fikk jeg hjelp av mine foreldre , jeg sa til dem at jeg til tider kunne bli redd meg selv fordi jeg kunne bli så sint på barna, spesielt eldste den gang det kun var meg og han.

Etterhvert mente mamma at jeg trengte mer hjelp og vi gikk sammen om å be om hjelp fra barnevernet,

første 2 årene var litt dritt med en hel masse undersøkelser og kurs og sånt, etterhvert fikk jeg avlastning annenhver helg som nå har gått ned til en helg i mnd etter ønske fra både meg og barna . det var også barnevernet som fikk meg inn i dps, her hadde jeg fått avslag på avslag når fastlegen alene søkte henvisning. Jeg var alltid ærlig og åpen med dem og fortalte detaljert om hvor sint jeg kunne bli og hvor fort det snudde til dårlig samvittighet og gavedryss på barna som unnskyldning for min fæle oppførsel.

For 4 år siden nå ble jeg diagnosert med kronisk depresiv og angst lidelse , opfølging og behandlingen jeg har fått utifra det har hjulpet veldig mye, men fremdeles sliter jeg veldig på flere områder som psykiater mener kan være tegn på borderline, og at den diagnose jeg allerede har kan henges inn der. 

Jeg har mange ganger tidligere hatt større mental breakdowns , har bl.a tryglet barnevern om å ta fra meg barna samtidig som jeg har tryglet psykiatrisk om å legge meg inn, har også flere "slutt" forsøk bak meg. Men til tross aldri vært innlagt eller blitt separert fra barna. Jeg tror kanskje jeg ikke ble helt trodd på hvor gale det kunne være iblandt. 

Jeg har også i mange mange år følt at noe virkelig er galt med meg, at jeg overhodet ikke er som andre. Så jeg er spent på hva resultat vil bli og jeg tror ikke det er så lenge til, kanskje en tung bør blir løftet av skuldrene og kanskje kan ALT bli bedre .

Vil også legge til at forutenom et veldig variabelt humør som egentlig kun de absolutt nærmeste har sett, så  er resten av mine symptomer innover på meg selv, type: null egenverdi, selvkritisk,selvhat osv.. Jeg har aldri vært typen som lyver,stjeler, manipulerer eller blir voldelig mot andre som mange tror borderline går ut på

Anonymkode: 727b5...bab

Ts her

Kjenner meg så mye igjen. Dette med svart /hvit. " nå vil jeg dø" "hjelp barna" hør på meg! Legg meg inn!!! Osv. Det heter visst fortvilelse i følge min psykolog,mer det enn realitet.....del av borderline

 

Ts

Anonymkode: 24d53...2fd

[AnonymBruker]

Jobbet med ei med borderline, var grusomt. Hun skiftet humør omtrent hver dag, og jeg ble skikkelig nervøs av å ikke vite hva hun syntes om meg til en hver tid. Em dag var hun min beste venn, neste dag hatet hun meg, og ofte forsto jeg ikke hvorfor en gang. Psykisk vanskelig for alle rundt 

Anonymkode: a7428...39d

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Ts her

Kjenner meg så mye igjen. Dette med svart /hvit. " nå vil jeg dø" "hjelp barna" hør på meg! Legg meg inn!!! Osv. Det heter visst fortvilelse i følge min psykolog,mer det enn realitet.....del av borderline

 

Ts

Anonymkode: 24d53...2fd

Det er skikkelig fælt å ha det slik, jeg har det iallefall bedre og mer stabilt nå, samme håper jeg for deg 🤞🏻

Anonymkode: 727b5...bab

[Matas]

Tråden er ryddet for hatefullt innhold.

Matas, mod. 

[AnonymBruker]

En ting som hadde bekymret meg om jeg skulle valgt å få barn er sjansen for fødselsdepresjon og -angst og fødselspsykose. Psykose er et symptom av borderline, men ikke alle vet om dette. Depresjon og angst også selvfølgelig. Et raskt søk på studier om borderline og fødselspsykose bekrefter mistanken min om at det er høyere sjanse om man har boderline. Psykose er ikke bare vondt og vanskelig, men det skader hjernen på en slik måte at veien til psykose igjen senere er kortere. 

Borderline og helseangst/generell angst henger også sammen. Jeg kan se for meg at det er utslitende å engste seg om barnet sitt puster, har spist nok men ikke for mye, kveles på gulpen sin når man ser vekk, redsel for at partner dør på vei hjem eller at barnet ikke kommer til å overleve om man ikke er med de eller går ut av huset. Slik tenker man om man får post-fødsel angst. 

Enda en grunn til å ikke få barn utenom å gi de dårlige genene sine og en dårlig oppvekst videre. Ønsker ikke å utsette meg for den enorme psykiske påkjenningen og risikoen. Har vært psykotisk før og det var jævlig!

Anonymkode: b2b99...0c0

[AnonymBruker]

Jeg har borderline selv og kjenner en med samme diagnose. Jeg har ikke barn, men har katt og hund. Tar bedre  vare på dyrene mine en meg selv.

Anonymkode: 3cad8...0f4