Når følte dere tilknytning til babyen deres?

[AnonymBruker]

Jeg har ei 7 mnd gammel datter, jeg elsker henne og er så glad for at vi fikk henne. Hun smiler og ler og er kjempe skjønn. 

Men jeg føler meg ikke så knyttet til henne, det er sikkert bare løgn tanker men ofte streifer det meg at hun blir mer glad av å se faren sin og sine onkler, besteforeldre ++ hun smiler masse til dem og ler med dem. Men med meg er hun ofte bare sutrete og griner mye. Jeg prøver ofte å få henne til å le og smile og det funker bra, men alle andre trenger ikke å prøve. Jeg må liksom prøve så hardt hahah. jeg har prøvd å ikke prøve også, bare for å se reaksjonene hennes og hun ser ut til å søke kontakt med meg og, men ikke like mye som med alle andre. 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg syns dette er sårt. Men hun hadde kolikk og skrek mye de første månedene, ammingen fungerte ikke, og alt var vel bare kaos. Jeg fikk ikke mye avlastning heller og jeg fikk angst for å dra ut for hun skrek bare.. Jeg måtte tilrettelegge så mye for henne og det ble så tungt. Jeg følte jeg ga mitt alt og nå som hun blir så glad av alle andre kjenner jeg at jeg er så sliten, og lei og føler at hun nesten ikke er babyen min på en måte. Jeg har trodd jeg har fødselsdepresjon men med engang jeg kom tilbake på jobb fikk jeg det kjempe bra, bare jeg får tid for meg selv, drar ut alene så har jeg det sååå fint, men når jeg kommer hjem og må være alene med henne når far drar på jobb kjenner jeg meg helt håpløs og alt blir liksom tungt. Hun skriker ikke nå lenger men hun er sta og tydelig på det hun vil ha og hun får det. Men likevel, hun blir så glad når hun ser andre, når pappa kommer hjem. når jeg har vært ute og kommer hjem får jeg kanskje et lite smil men ikke noe mer, syns det er så vondt. jeg er jo med henne mesteparten av tiden og gir henne omsorg, er med i lekene hennes, hjelper henne til å nå milepæler, vi utforsker sammen og hun smiler jo og ler med meg. Men når det er andre folk tilstede er det som om jeg nesten er usynlig. Hun er mitt første barn og jeg vet ikke hva slags forventinger jeg hadde til babytiden. 

Men jeg vil gjerne høre fra dere, hva tenker dere om dette? Er dette normalt? Det er så fint å få andre perspektiver på dette. Men jeg skal gå videre å høre med lege om jeg kanskje må få en psykolog.

Jeg får svært dårlig oppfølging på helsestasjon så tør egentlig ikke nevne dette til dem. Vet noen om det finnes privat psykologer i Agder som spesialiserer seg på dette med mor barn relasjon, og en tung barseltid? Jeg ønsker jo å få hjelp med disse følelsene. Hvis ikke hører jeg med lege. Men jeg blir veldig takknemlig for deres innspill, erfaringer, hva dere tenker ❤️ 

Anonymkode: a3bb6...7d4

[AnonymBruker]

To spørsmål;

Når hun er trist, hvem vil hun helst ha trøst av? Deg eller andre?

Deler din mann ditt inntrykk av at hun liker andre bedre enn deg?

Anonymkode: a46db...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

To spørsmål;

Når hun er trist, hvem vil hun helst ha trøst av? Deg eller andre?

Deler din mann ditt inntrykk av at hun liker andre bedre enn deg?

Anonymkode: a46db...e78

TS

1. Når hun er trist er det som regel jeg som trøster henne mest effektivt, men det virker ikke som at hun strekker seg noe særlig etter meg eller far. Hun ser på oss ja, og så er det ofte jeg som trøster. Jeg opplever at Far trøster mindre effektivt og det tar lengre tid fra han trøster til hun slutter å gråte.

 

2. Nei min mann deler ikke det samme inntrykket. 

Anonymkode: a3bb6...7d4

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har ei 7 mnd gammel datter, jeg elsker henne og er så glad for at vi fikk henne. Hun smiler og ler og er kjempe skjønn. 

Men jeg føler meg ikke så knyttet til henne, det er sikkert bare løgn tanker men ofte streifer det meg at hun blir mer glad av å se faren sin og sine onkler, besteforeldre ++ hun smiler masse til dem og ler med dem. Men med meg er hun ofte bare sutrete og griner mye. Jeg prøver ofte å få henne til å le og smile og det funker bra, men alle andre trenger ikke å prøve. Jeg må liksom prøve så hardt hahah. jeg har prøvd å ikke prøve også, bare for å se reaksjonene hennes og hun ser ut til å søke kontakt med meg og, men ikke like mye som med alle andre. 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg syns dette er sårt. Men hun hadde kolikk og skrek mye de første månedene, ammingen fungerte ikke, og alt var vel bare kaos. Jeg fikk ikke mye avlastning heller og jeg fikk angst for å dra ut for hun skrek bare.. Jeg måtte tilrettelegge så mye for henne og det ble så tungt. Jeg følte jeg ga mitt alt og nå som hun blir så glad av alle andre kjenner jeg at jeg er så sliten, og lei og føler at hun nesten ikke er babyen min på en måte. Jeg har trodd jeg har fødselsdepresjon men med engang jeg kom tilbake på jobb fikk jeg det kjempe bra, bare jeg får tid for meg selv, drar ut alene så har jeg det sååå fint, men når jeg kommer hjem og må være alene med henne når far drar på jobb kjenner jeg meg helt håpløs og alt blir liksom tungt. Hun skriker ikke nå lenger men hun er sta og tydelig på det hun vil ha og hun får det. Men likevel, hun blir så glad når hun ser andre, når pappa kommer hjem. når jeg har vært ute og kommer hjem får jeg kanskje et lite smil men ikke noe mer, syns det er så vondt. jeg er jo med henne mesteparten av tiden og gir henne omsorg, er med i lekene hennes, hjelper henne til å nå milepæler, vi utforsker sammen og hun smiler jo og ler med meg. Men når det er andre folk tilstede er det som om jeg nesten er usynlig. Hun er mitt første barn og jeg vet ikke hva slags forventinger jeg hadde til babytiden. 

Men jeg vil gjerne høre fra dere, hva tenker dere om dette? Er dette normalt? Det er så fint å få andre perspektiver på dette. Men jeg skal gå videre å høre med lege om jeg kanskje må få en psykolog.

Jeg får svært dårlig oppfølging på helsestasjon så tør egentlig ikke nevne dette til dem. Vet noen om det finnes privat psykologer i Agder som spesialiserer seg på dette med mor barn relasjon, og en tung barseltid? Jeg ønsker jo å få hjelp med disse følelsene. Hvis ikke hører jeg med lege. Men jeg blir veldig takknemlig for deres innspill, erfaringer, hva dere tenker ❤️ 

Anonymkode: a3bb6...7d4

KJære deg, du er en god mamma. Babyen gråter hos deg fordi du er best på å tolke hva hun trenger når hun prøver å formidle noe gjennom gråt🥰 Ikke tvil på deg selv. Det er vel først om en mnd hun vil vise at hun ikke vil bort fra deg. 

Tro på at du er god. Bare fortsett det fantastiske mammaarbeidet du gjør. Du trenger ikke psykolog🥰

[AnonymBruker]

Min er snart 4 år, og det begynner kanskje å bli litt bedre. En ensom korona-barseltid som førstegangsmor har satt sine spor. Den kvelende følelsen av å være låst og maktesløs henger enda i, og jeg assosierer desverre barnet med det og en total avmaktsfølelse.

Anonymkode: 57bd4...e83

[AnonymBruker]

Babyer og barn blir fulle av endorfiner når de får trøst og pleie av mor. De får samme endorfinene av å leke og dra på eventyr med far. 

Mamma = kos, trøst og trygghet

Pappa = lek, eventyr og spenning

Anonymkode: 11f30...3aa

[AnonymBruker]

Hun er enda så liten at hun ikke opplever tid på samme måte som du gjør. Hun lever i nuet. Det gjør at hun kanskje ikke er like "på" når du kommer hjem fra jobb, ikke fordi hun ikke bryr seg, men fordi at i hennes hode opplevdes ikke tiden like lang som den kanskje gjorde for deg.

Gi det et par mnd. Det er mye som skjer på kort tid de første mnd, når hun nærmer seg 1 år og har vært litt lenger i barnehagen / begynt der, får hun et tydeligere bilde av "mammaen min".

Barn er i tillegg skapt for å leve med veldig mange på samme tid. Leste en studie som var gjort med primitive samfunn hvor mor (fra fødsel omtrent) returnerte til sine vanlige oppgaver i stammen. Der var barnet oppmot 90% av døgnet sammen med andre mennesker, i snitt med over ti forskjellige i løpet av en dag (tror jeg). Så det er ikke så rart at barn, fra naturens side, er åpne og vennlige med andre i familien, det kan være overlevelsesinstinktet som slår inn for å passe på at hun blir ivaretatt hvis noe skulle skje med deg. Så jeg ville ikke tenkt noe mer over det.

Anonymkode: a3934...f5b

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ei 7 mnd gammel datter, jeg elsker henne og er så glad for at vi fikk henne. Hun smiler og ler og er kjempe skjønn. 

Men jeg føler meg ikke så knyttet til henne, det er sikkert bare løgn tanker men ofte streifer det meg at hun blir mer glad av å se faren sin og sine onkler, besteforeldre ++ hun smiler masse til dem og ler med dem. Men med meg er hun ofte bare sutrete og griner mye. Jeg prøver ofte å få henne til å le og smile og det funker bra, men alle andre trenger ikke å prøve. Jeg må liksom prøve så hardt hahah. jeg har prøvd å ikke prøve også, bare for å se reaksjonene hennes og hun ser ut til å søke kontakt med meg og, men ikke like mye som med alle andre. 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg syns dette er sårt. Men hun hadde kolikk og skrek mye de første månedene, ammingen fungerte ikke, og alt var vel bare kaos. Jeg fikk ikke mye avlastning heller og jeg fikk angst for å dra ut for hun skrek bare.. Jeg måtte tilrettelegge så mye for henne og det ble så tungt. Jeg følte jeg ga mitt alt og nå som hun blir så glad av alle andre kjenner jeg at jeg er så sliten, og lei og føler at hun nesten ikke er babyen min på en måte. Jeg har trodd jeg har fødselsdepresjon men med engang jeg kom tilbake på jobb fikk jeg det kjempe bra, bare jeg får tid for meg selv, drar ut alene så har jeg det sååå fint, men når jeg kommer hjem og må være alene med henne når far drar på jobb kjenner jeg meg helt håpløs og alt blir liksom tungt. Hun skriker ikke nå lenger men hun er sta og tydelig på det hun vil ha og hun får det. Men likevel, hun blir så glad når hun ser andre, når pappa kommer hjem. når jeg har vært ute og kommer hjem får jeg kanskje et lite smil men ikke noe mer, syns det er så vondt. jeg er jo med henne mesteparten av tiden og gir henne omsorg, er med i lekene hennes, hjelper henne til å nå milepæler, vi utforsker sammen og hun smiler jo og ler med meg. Men når det er andre folk tilstede er det som om jeg nesten er usynlig. Hun er mitt første barn og jeg vet ikke hva slags forventinger jeg hadde til babytiden. 

Men jeg vil gjerne høre fra dere, hva tenker dere om dette? Er dette normalt? Det er så fint å få andre perspektiver på dette. Men jeg skal gå videre å høre med lege om jeg kanskje må få en psykolog.

Jeg får svært dårlig oppfølging på helsestasjon så tør egentlig ikke nevne dette til dem. Vet noen om det finnes privat psykologer i Agder som spesialiserer seg på dette med mor barn relasjon, og en tung barseltid? Jeg ønsker jo å få hjelp med disse følelsene. Hvis ikke hører jeg med lege. Men jeg blir veldig takknemlig for deres innspill, erfaringer, hva dere tenker ❤️ 

Anonymkode: a3bb6...7d4

Huff dette her høres ikke greit ut hverken for deg eller henne.....

Skjønner veldig godt at du er sliten hvis du er det....

Kunne trengt litt avlastning du høres det ut som....

Mitt råd er å ta det veldig rolig framover ❤️.

Vi overfører stress til babyen.

Ordtaket: Har mor det bra så har babyen det bra er veldig viktig her ❤️.

Sørg for å ha det så bra du kan sammen med babyen din ❤️.

Avslappende musikk kan hjelpe mens du feks har en avslappende kosestund med babyen din der du masserer henne. 

Eller et avslappende bad sammen med henne hvis du har mulighet til det ❤️.

Vet ikke om du har badekar? 

Å slappe av er alfa og omega er min erfaring for å få kontakt med babyen din ❤️. 

Sørger du selv for å slappe av, og kunne være avslappet så vil jeg tro du skal se at det går av seg selv ❤️. 

Det eneste som er viktig her er at både du og babyen har det så bra som dere kan ha det ❤️.

Kos dere sammen masse masse ❤️.

[AnonymBruker]

Jeg ble ekstra betatt av mitt barn rett før han ble 2 år. Da var personligheten i full blomst, vi kunne kose og tulle og han prøvde å få meg til å le. Tenkte bare «Så kul du er og så heldig jeg er som får være mammaen din».

Jeg syns alt ble gøyere etter at han fylte 1 år. 

Anonymkode: ff2e6...256

[AnonymBruker]

Tror ikke det du beskriver er typisk, men hva vet jeg. Kanskje det er dine forventninger eller selvtillit som er litt i ulage. Det er vel vanlig å bli glad når man ser noen nye, iallfall før de får fremmedfrykt. Du har sikkert noen slags traumer fra kolikktiden. Jeg tror amming er litt viktig for bonding. Da får man mye oxytocin. Samme får man ved kroppskontakt klemming og bæring. 

Anonymkode: 28102...603

[AnonymBruker]

Med eldste tok det noen dager. Den umiddelbare «du er min, jeg elsker deg» følelsen var ikke der 🤷‍♀️ Men jeg skjønte at han er mi liksom 🤣 Følelsene for han snek seg gradvis inn etter noen dager ❤️🥰 

Med yngstemann kom det ganske så umiddelbart, men da visste jeg jo også litt mer hva jeg var med på 🤣😅 Jeg er selvfølgelig like glad i dem begge to 🥰 

Anonymkode: 7594b...64f

[AnonymBruker]

TS

 

Nå har min mann vært hos familien sin med datteren vår i et par timer. Når han kom hjem nå med henne ga hun meg ikke et eneste smil og begynte nesten å gråte når jeg pratet og smilte til henne. Når jeg fikk henne i armene mine dyttet hun meg bare vekk og når hun så ansiktet til pappaen sin igjen begynte hun å smile å sprelle med beina. Er dette normalt? Jeg føler jeg blir helt knust

Anonymkode: a3bb6...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS

 

Nå har min mann vært hos familien sin med datteren vår i et par timer. Når han kom hjem nå med henne ga hun meg ikke et eneste smil og begynte nesten å gråte når jeg pratet og smilte til henne. Når jeg fikk henne i armene mine dyttet hun meg bare vekk og når hun så ansiktet til pappaen sin igjen begynte hun å smile å sprelle med beina. Er dette normalt? Jeg føler jeg blir helt knust

Anonymkode: a3bb6...7d4

Får så vondt av deg når jeg leser dette, for jeg kjenner meg sånn igjen! Det er ikke en god følelse. Jeg hadde det heller ikke sånn kjempe bra i begynnelsen, min er 1 nå, og det går bedre. Fra hun var 5 mnd til 7-8 mnd, så var hun alltid glad for å se andre, spesielt pappa og mormor. Smilte alltid til de. Men aldri til meg. Hun lo masse med mormor og pappa men ikke meg. Men plutselig en dag snudde det. Hun ville ikke være hos pappaen, kun meg, jeg fikk ikke gå en meter uten at hun hylte. Da var vell da jeg begynte å kjenne på litt morsfølelse!  ❤️ nå går det fint at hun er hos begge to, jeg kan gå uten at hun blir hysterisk, men hun ønsker helst at jeg er der med hun.☺️

gruer meg faktisk litt til pappaen skal ha permisjon, for da tror jeg det snur igjen🤣❤️

Anonymkode: f0853...c5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ei 7 mnd gammel datter, jeg elsker henne og er så glad for at vi fikk henne. Hun smiler og ler og er kjempe skjønn. 

Men jeg føler meg ikke så knyttet til henne, det er sikkert bare løgn tanker men ofte streifer det meg at hun blir mer glad av å se faren sin og sine onkler, besteforeldre ++ hun smiler masse til dem og ler med dem. Men med meg er hun ofte bare sutrete og griner mye. Jeg prøver ofte å få henne til å le og smile og det funker bra, men alle andre trenger ikke å prøve. Jeg må liksom prøve så hardt hahah. jeg har prøvd å ikke prøve også, bare for å se reaksjonene hennes og hun ser ut til å søke kontakt med meg og, men ikke like mye som med alle andre. 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg syns dette er sårt. Men hun hadde kolikk og skrek mye de første månedene, ammingen fungerte ikke, og alt var vel bare kaos. Jeg fikk ikke mye avlastning heller og jeg fikk angst for å dra ut for hun skrek bare.. Jeg måtte tilrettelegge så mye for henne og det ble så tungt. Jeg følte jeg ga mitt alt og nå som hun blir så glad av alle andre kjenner jeg at jeg er så sliten, og lei og føler at hun nesten ikke er babyen min på en måte. Jeg har trodd jeg har fødselsdepresjon men med engang jeg kom tilbake på jobb fikk jeg det kjempe bra, bare jeg får tid for meg selv, drar ut alene så har jeg det sååå fint, men når jeg kommer hjem og må være alene med henne når far drar på jobb kjenner jeg meg helt håpløs og alt blir liksom tungt. Hun skriker ikke nå lenger men hun er sta og tydelig på det hun vil ha og hun får det. Men likevel, hun blir så glad når hun ser andre, når pappa kommer hjem. når jeg har vært ute og kommer hjem får jeg kanskje et lite smil men ikke noe mer, syns det er så vondt. jeg er jo med henne mesteparten av tiden og gir henne omsorg, er med i lekene hennes, hjelper henne til å nå milepæler, vi utforsker sammen og hun smiler jo og ler med meg. Men når det er andre folk tilstede er det som om jeg nesten er usynlig. Hun er mitt første barn og jeg vet ikke hva slags forventinger jeg hadde til babytiden. 

Men jeg vil gjerne høre fra dere, hva tenker dere om dette? Er dette normalt? Det er så fint å få andre perspektiver på dette. Men jeg skal gå videre å høre med lege om jeg kanskje må få en psykolog.

Jeg får svært dårlig oppfølging på helsestasjon så tør egentlig ikke nevne dette til dem. Vet noen om det finnes privat psykologer i Agder som spesialiserer seg på dette med mor barn relasjon, og en tung barseltid? Jeg ønsker jo å få hjelp med disse følelsene. Hvis ikke hører jeg med lege. Men jeg blir veldig takknemlig for deres innspill, erfaringer, hva dere tenker ❤️ 

Anonymkode: a3bb6...7d4

Allerede når baby var i magen. Men noen ganger går det ikke så lett og da er det viktig og prate med helsesykepleier og helst jordmor. Siden helsestasjonen ikke innfrir for deg heller så ville jeg valgt å gå til jordmor. Dersom det ikke er mulig ville jeg snakket med legen og spurt om å henvise til jordmor for samtale om tilknytning og følelser etter fødsel.

Anonymkode: a0018...cad

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

TS

 

Nå har min mann vært hos familien sin med datteren vår i et par timer. Når han kom hjem nå med henne ga hun meg ikke et eneste smil og begynte nesten å gråte når jeg pratet og smilte til henne. Når jeg fikk henne i armene mine dyttet hun meg bare vekk og når hun så ansiktet til pappaen sin igjen begynte hun å smile å sprelle med beina. Er dette normalt? Jeg føler jeg blir helt knust

Anonymkode: a3bb6...7d4

Lar du henne oppsøke deg noen gang, eller går du direkte på henne og prøver få reaksjonen du ønsker? 

Anonymkode: f0ac4...e27

[AnonymBruker]

Familiens hus tok opp et lignende scenario på fødselsforberedende kurs jeg var på. De sa at dette kan være en del av fødselsdepresjon og at mange ikke søkte hjelp for det, men så det mer i ettertid. Kan du snakke med legen om det og evt gå i lavterskeltilbudet i kommunen? Det skader ikke å snakke med noen om dette ❤️

Anonymkode: 39a86...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS

1. Når hun er trist er det som regel jeg som trøster henne mest effektivt, men det virker ikke som at hun strekker seg noe særlig etter meg eller far. Hun ser på oss ja, og så er det ofte jeg som trøster. Jeg opplever at Far trøster mindre effektivt og det tar lengre tid fra han trøster til hun slutter å gråte.

 

2. Nei min mann deler ikke det samme inntrykket. 

Anonymkode: a3bb6...7d4

Da hadde jeg ikke vært bekymret. 

Min sønn syns også at alle andre er mer interessante når vi har besøk eller er ute, og pappa er best på å få baby til å le. Det er vanlig. 

Din mann observerer deg sikkert nok til å ha en mening det er verdt å vektlegge

Jeg ser at min sønn helt klart er tryggest på meg i hele verden og jeg tenker uansett jevnlig at «han liker meg ikke» fordi han syns alle andre er så forbaska interessante😂 Det er bare usikkerheten min som snakker da. Med meg kan han klage mye fordi han kjeder seg og blir frustrert når vi øver på krabbing osv.

Anonymkode: a46db...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Får så vondt av deg når jeg leser dette, for jeg kjenner meg sånn igjen! Det er ikke en god følelse. Jeg hadde det heller ikke sånn kjempe bra i begynnelsen, min er 1 nå, og det går bedre. Fra hun var 5 mnd til 7-8 mnd, så var hun alltid glad for å se andre, spesielt pappa og mormor. Smilte alltid til de. Men aldri til meg. Hun lo masse med mormor og pappa men ikke meg. Men plutselig en dag snudde det. Hun ville ikke være hos pappaen, kun meg, jeg fikk ikke gå en meter uten at hun hylte. Da var vell da jeg begynte å kjenne på litt morsfølelse!  ❤️ nå går det fint at hun er hos begge to, jeg kan gå uten at hun blir hysterisk, men hun ønsker helst at jeg er der med hun.☺️

gruer meg faktisk litt til pappaen skal ha permisjon, for da tror jeg det snur igjen🤣❤️

Anonymkode: f0853...c5c

TS

 

Takk for at du deler ❤️ Det hjalp veldig å lese. Jeg syns det er så vanskelig å vite om det kommer til å veksle eller om det er meg det er noe galt med. Vi har det jo fint ellers, men de siste ukene har hun vært veldig oppsøkende på alle andre enn meg. 

Hvis jeg får depresjon eller noe sånn føler jeg det er mer fordi jeg ikke vet hva som er normalt i denne situasjonen

Anonymkode: a3bb6...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da hadde jeg ikke vært bekymret. 

Min sønn syns også at alle andre er mer interessante når vi har besøk eller er ute, og pappa er best på å få baby til å le. Det er vanlig. 

Din mann observerer deg sikkert nok til å ha en mening det er verdt å vektlegge

Jeg ser at min sønn helt klart er tryggest på meg i hele verden og jeg tenker uansett jevnlig at «han liker meg ikke» fordi han syns alle andre er så forbaska interessante😂 Det er bare usikkerheten min som snakker da. Med meg kan han klage mye fordi han kjeder seg og blir frustrert når vi øver på krabbing osv.

Anonymkode: a46db...e78

TS

 

Takk for at du deler ❤️ Jeg føler meg så igjen i det du sier. Mi også klager en del når hun er med meg, og oppfatter også at hun kjeder seg. Da drar vi til noen andre og de syns hun det er kjempe gøy med. 

Anonymkode: a3bb6...7d4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

TS

 

Takk for at du deler ❤️ Det hjalp veldig å lese. Jeg syns det er så vanskelig å vite om det kommer til å veksle eller om det er meg det er noe galt med. Vi har det jo fint ellers, men de siste ukene har hun vært veldig oppsøkende på alle andre enn meg. 

Hvis jeg får depresjon eller noe sånn føler jeg det er mer fordi jeg ikke vet hva som er normalt i denne situasjonen

Anonymkode: a3bb6...7d4

Det er ikke unormalt at barn endrer preferanser, og som forelder må man klare å ignorere det uten at det går personlig inn på en. Det handler ikke om at barnet ikke liker deg, liker deg mindre eller ikke er glad i deg. Vi er i en periode hvor barnet gråter når far går; og vinker til meg mens han står og gråter. Før det var det kun jeg som var nok trøst. Det foregår mye rart i hodet på dem  

Anonymkode: f0ac4...e27