Erfaring med at søsken bor hver for seg ?

[AnonymBruker]

Hei. Er det noen her som har erfaring med at søsken bor hver for seg ? Pappaen har de egentlig annenhver helg pga avstand, men jeg føler jeg ikke er kapabel til å takle det lydnivået fra syvåringen når hun krangler og hyler til treåringen - og ja, jeg prøver å ordne dette, vet det er normalt med søskenkrangling, men hun er ekstremt høylytt og det er masse greier hele tiden.. jeg har dotter i ørene allerede nå og pappaen er mye mer tålmodig enn meg.. 

Har prøvd å snakke i fredstid med henne, og veileder og gir konsekvenser og alt mulig, men hun har begynt å skrike flere ganger om dagen i det siste, blitt utrolig frekk og kaller meg ting. Det eneste jeg har å komme med nå er dessverre å sende aka slenge henne på rommet og snakke med henne når hun har roet seg ned . 

Jeg skjønner at det ikke ser bra ut å sende henne vekk til pappaen sin fordi jeg ikke klarer mer, det er ihvertfall ikke bra for tilknytningen, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre ...

 

Anonymkode: 2c6c1...4a7

[AnonymBruker]

Hun trenger positiv forsterkning og oppmerksomhet , ikke bli slengt inn på et rom.

 

Anonymkode: b45a4...5a5

[AnonymBruker]

Vet om noen som hadde det slik. Det ene barnet bodde 50% hos mor. Det andre 50% hos far. Traff hverandre annenhver helg. Funket visst greit.

Du er heldig som har en god barnefar. Ville allikevel sendt begge til far jeg da,og hatt begge selv i langhelg f.eks? Slipper du skille søsken.

Anonymkode: 720d4...c15

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å gå foreldreveiledningskurs via barnas hus i kommunen. Eks PMTO. Det vil gi deg noen verktøy til å takle adferden hennes. Adferden vitner om at det er mye følelser som ikke kommer riktig ut. Det er du som er voksen og må være hennes veiviser. Det å flytte henne til faren og fra søsken, vil skade relasjonen deres, kanskje for alltid. 

Det ER tøft å stå i, ingen tvil om det. Men du har ikke råd til å gi opp. Søk hjelp. Det er ingen skam å få veiledning. 

Anonymkode: 44fe1...994

[AnonymBruker]

Takk for råd dere .  Skal få snakket med helsesøster angående veiledning .

Anonymkode: 2c6c1...4a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hei. Er det noen her som har erfaring med at søsken bor hver for seg ? Pappaen har de egentlig annenhver helg pga avstand, men jeg føler jeg ikke er kapabel til å takle det lydnivået fra syvåringen når hun krangler og hyler til treåringen - og ja, jeg prøver å ordne dette, vet det er normalt med søskenkrangling, men hun er ekstremt høylytt og det er masse greier hele tiden.. jeg har dotter i ørene allerede nå og pappaen er mye mer tålmodig enn meg.. 

Har prøvd å snakke i fredstid med henne, og veileder og gir konsekvenser og alt mulig, men hun har begynt å skrike flere ganger om dagen i det siste, blitt utrolig frekk og kaller meg ting. Det eneste jeg har å komme med nå er dessverre å sende aka slenge henne på rommet og snakke med henne når hun har roet seg ned . 

Jeg skjønner at det ikke ser bra ut å sende henne vekk til pappaen sin fordi jeg ikke klarer mer, det er ihvertfall ikke bra for tilknytningen, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre ...

 

Anonymkode: 2c6c1...4a7

Flytt nærmere pappaen og ha 50/50 på begge.

Anonymkode: bc82b...307

[AnonymBruker]

Vi bodde hver for oss: lillebror hos sin far og jeg hos felles mor. 

Vi hadde lite kontakt i barndommen, men er nå nesten naboer i godt voksen alder. 
Vi bodde hos felles mor fram til lillebror var ca 8 år. 

Anonymkode: 3151d...483

[AnonymBruker]

Ene her slet psyisk, og lot ting gå utover de to minste. Hylte skrek, rev av seg hår osv. Og dette preget de to minste ganske mye. Så den psyke flyttet til annen forelder og ting ble bedre. Påbegynt angst på de to minste slapp raskt. Og den utagerende fikk da full oppmerksomhet uten to små tilstede. 

Så jeg tenker at det ikke er dumt i ditt tilfelle som er ganske likt at ungen bor hos far mer en stund. Du har noen andre barn som opplever traumer i hverdagen, av dette også. Så å dele de tror jeg bare er en god løsning. Jeg angrer på at vi ikke gjorde det tidligere. Lettere å møte den som har problemer 100% når det ikke er andre å ta hensyn til i tillegg.  Da er det lettere å kjøre løpet ut. Når det ikke går å stoppe det.

Anonymkode: 56490...23a

[AnonymBruker]

Er det lenge siden dere flyttet fra hverandre? Kan det være at 7 åringen utagerer pga vanskelige følelser knytt til bruddet? 
Jeg tror ikke det er noen god løsning å få barnet til å flytte. Da kan barnet føle seg avvist og uønsket. 
Det er bra du har snakket med helsestasjon med veiledning. 

Anonymkode: d8566...b67

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke far bo nær dere og ta mer ansvar??

Anonymkode: f9bfe...031

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Vet om noen som hadde det slik. Det ene barnet bodde 50% hos mor. Det andre 50% hos far. Traff hverandre annenhver helg. Funket visst greit.

Du er heldig som har en god barnefar. Ville allikevel sendt begge til far jeg da,og hatt begge selv i langhelg f.eks? Slipper du skille søsken.

Anonymkode: 720d4...c15

Hvor bodde de de andre 50%? Hos besteforeldre?

Vet om noen som har 50/50, men to uker hvert sted, og forskjøvet periode. Barna fikk da en hver sin uke alene med mor og far, og to uker sammen. Mor og far fikk da hver fjerde uke uten barn. Løsningen passet for dem.

Kjenner også noen som har et barn hver, og samvær med det andre annen hver helg. Barna var da sammen hver helg.

Anonymkode: 88fd0...adc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det lenge siden dere flyttet fra hverandre? Kan det være at 7 åringen utagerer pga vanskelige følelser knytt til bruddet? 
Jeg tror ikke det er noen god løsning å få barnet til å flytte. Da kan barnet føle seg avvist og uønsket. 
Det er bra du har snakket med helsestasjon med veiledning. 

Anonymkode: d8566...b67

Det trodde jeg også. Men det var feil tanke. Det beste for barna er å bo slik at de får dekket de behovene de har. Her er det en 7åring, som mulig er sjalu på en 3 åring og lager en traumatisk hverdag for sitt søsken. I tillegg høres det ut som denne 7 åringen trenger mye oppmerksomhet og direkte oppfølging, som ikke blir nok. Og passer nok best iallefall for en periode eller permanent  å være litt enebarn. 

Vi brukte samme argument som deg til det ikke gikk lengre. Det ble ille for alle parter. Å flytte barnet til annen forelder,  løste det meste  for alle parter. Far er like viktig som en mor. Så man kan like gjerne føle seg mer velkommen enn avvist. Kommer jo helt an på praten, man tar.  Hos oss angret vi på at vi ikke gjorde det mye tidligere, og lot det gå så langt, pga frykt for å føle seg avvist. Når det ikke engang ble et tema. 

Anonymkode: 56490...23a

[solsolsol]

Søskenbarna mine bodde sånn da de var små. Da de var 10 og 9 byttet de hovedforelder. De var mye sammen i ferier, og en del helger. I dag har de et kjempegodt forhold, og de sier i alle fall at de er veldig glade for at de fikk være nesten enebarn da de vokste opp. 

[AnonymBruker]

Som noen nevner: for din del tror jeg det er viktigere med veiledning for å takle utfordringene som kommer. 
 

mine halvsøsken bodde hos hver sin foreldre på ulike kanter av landet. Det var det foreldrene ble anbefalt da de skilte lag. Det endte med at ett barn etterhvert ble boende med stemor, meg og min lillebror i et stabilt hjem, mens den andre ble boende med ei mor som det etterhvert har vist seg at sliter psykisk, og ikke kunne gi den samme stabiliteten(mine foreldre skjønte ikke at broren min ikke hadde det bra der, men han var hos oss i alle ferier). 
I dag har han som ikke bodde hos oss en stor opplevelse av urettferdighet. Han har ikke kontakt med moren eller broren sin, og er periodevis sint på faren vår for at han ikke ga han den samme oppveksten som broren. Mine foreldre har stått i det og tatt i mot all «kjeft» og vist forståelse for følelsene hans, men har måttet sette noen grenser. De stiller opp på lik linje som for oss andre, og har nå et godt forhold til alle 4 «barn». 

Anonymkode: 402aa...2bc

[AnonymBruker]

Ikke bra å skille søsken. Mine foreldre skilte seg og min eldre bror bodde hos far og jeg hos mor. Jeg har ikke bodd sammen med han siden jeg var 8 år. Vi fikk aldri et nært forhold, og kjenner ikke hverandre så godt. 

Anonymkode: 7639f...21b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen som har treukersturnus, der hat de ene barnet en uke, det andre neste uke, og tredje uken er barna sammen.  dette er krevende barn, og på denne måten blir de mye bedre fulgt opp.

min erfaring er at barna blir mye enklere når de ikke alltid er sammen. Det er et fint avbrekk de gangene ett av barna er på overnatting  

Anonymkode: 47149...aa3