Refleksjon rundt parforhold og utfordringer

[AnonymBruker]

Skal man lære seg å vite når man skal gå når man kjenner at man forholdet blir for utfordrende på ulike måter, eller skal man heller lære seg å møte utfordringene på nye måter? Walk away eller walk towards? Vi møter jo alle ulike mennesker og situasjoner som trigger et eller annet i oss, som på en eller annen måte er ment å hjelpe oss med selvutvikling? Kanskje vi er ment å gå inn i utfordringene på en ny måte, istedenfor å gå? Kanskje man lærer mer om både seg selv og partneren på den måten? Og blir «tvunget» til å tenke nytt, reagere og kommunisere på nye måter? Hva tenker dere?

 

Anonymkode: 4408a...4c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Skal man lære seg å vite når man skal gå når man kjenner at man forholdet blir for utfordrende på ulike måter, eller skal man heller lære seg å møte utfordringene på nye måter? Walk away eller walk towards? Vi møter jo alle ulike mennesker og situasjoner som trigger et eller annet i oss, som på en eller annen måte er ment å hjelpe oss med selvutvikling? Kanskje vi er ment å gå inn i utfordringene på en ny måte, istedenfor å gå? Kanskje man lærer mer om både seg selv og partneren på den måten? Og blir «tvunget» til å tenke nytt, reagere og kommunisere på nye måter? Hva tenker dere?

 

Anonymkode: 4408a...4c9

Sunn holdning. Men det er likevel lurt å føre opp argumenter for og argumenter mot i forholdet. Og noen ulikheter er rett og slett mer uforenelige enn andre. Dette  er det dessuten greit å funnet ut av FØR man får barn sammen.

Anonymkode: 3a5e2...810

[AnonymBruker]

Vel, ja, jo, selvsagt. Man vokser jo sammen med andre, også når ting går dårlig. Kanskje det er da man lærer aller mest om seg selv. 

Men jeg var i et skadelig forhold lenge, hvor jeg jobbet litt for mye med meg selv kan du si, utslettet meg selv omtrent. Sto igjen med knust selvtillit og depresjon. I ettertid ser jeg at jeg burde gått lenge før. Det ligger styrke og selvutvikling i å gå også.

Anonymkode: 89f7b...11f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vel, ja, jo, selvsagt. Man vokser jo sammen med andre, også når ting går dårlig. Kanskje det er da man lærer aller mest om seg selv. 

Men jeg var i et skadelig forhold lenge, hvor jeg jobbet litt for mye med meg selv kan du si, utslettet meg selv omtrent. Sto igjen med knust selvtillit og depresjon. I ettertid ser jeg at jeg burde gått lenge før. Det ligger styrke og selvutvikling i å gå også.

Anonymkode: 89f7b...11f

Huff, det må ha vært veldig vanskelig. Og du har helt rett, det ligger jo en styrke i det å gå også, absolutt. Det kan være en vanskelig balanse der. Selvsagt skal man gå om forholdet er skadelig psykisk eller fysisk, uten tvil. Og noen ganger er det ikke så lett å se når man står midt oppi det. Det trenger ikke være de store tingene som er skadelig heller, det kan kanskje være nok om man blir gående å jobbe med seg selv støtt og stadig, gruble og tenke, da tar det det jo helt overhånd til slutt. Jeg er litt der nå, og lurer på om jeg skal prøve å knipse meg selv ut av grubleboksen og prøve en ny måte, kanskje jeg grubler så mye at utfordringene virker større enn de faktisk er. Kanskje er det meningen at jeg skal jobbe med disse følelsene som oppstår i meg, på en annen måte enn tidligere. Jeg vet ikke, jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Men har lyst å prøve å få dette forholdet til, da det også er mye bra der.

Anonymkode: 4408a...4c9

[Helene1982]

Jeg er voksen, og selv om jeg er enig i at vi lærer noe i alle våre relasjoner, er det det ett spørsmål som er viktigere enn alt annet i nye forhold: støtter personen at du vokser, eller må du late som du er mindre? 

[Fremmed fugl]

Ja takk begge deler. 

Alt for mange blir i forhold som antingen er direkte skadelige for dem, eller der forutsetninger ikke er til stede for noe annet enn krise etter krise. I slike forhold bør folk bli flinkere å annerkjenne dette og komme seg videre uten bruke masse tid på det dårlige forholdet. 

Men alt for mange som er i forhold som hadde forutsetninger å lykkes for begge parter, men der man har vært uheldige med dynamikken over tid. Typ eksempel er dem som har på KG lager tråder som:

"Jeg og samboer er gode venner og har et velfungerende familieliv sammen, men jeg har ikke kjærestefølelsene lengre."

Her syns at ange virker alt for fastlåst i at følelser ikke kan påvirkes, og i praksis gir opp altfor tidlig, eller er uheldige med å prøve ting som ikke vil fungere, og så gir opp. Spesielt dem som i tillegg har rotet seg bort i å bli betatt eller forelsket i enn annen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Huff, det må ha vært veldig vanskelig. Og du har helt rett, det ligger jo en styrke i det å gå også, absolutt. Det kan være en vanskelig balanse der. Selvsagt skal man gå om forholdet er skadelig psykisk eller fysisk, uten tvil. Og noen ganger er det ikke så lett å se når man står midt oppi det. Det trenger ikke være de store tingene som er skadelig heller, det kan kanskje være nok om man blir gående å jobbe med seg selv støtt og stadig, gruble og tenke, da tar det det jo helt overhånd til slutt. Jeg er litt der nå, og lurer på om jeg skal prøve å knipse meg selv ut av grubleboksen og prøve en ny måte, kanskje jeg grubler så mye at utfordringene virker større enn de faktisk er. Kanskje er det meningen at jeg skal jobbe med disse følelsene som oppstår i meg, på en annen måte enn tidligere. Jeg vet ikke, jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Men har lyst å prøve å få dette forholdet til, da det også er mye bra der.

Anonymkode: 4408a...4c9

Ja, nettopp, det var litt sånn det var for meg - ikke de store tingene som var skadelig, men små ting, over tid - og den der forbanna grublingen... jeg deltok jo i å skade meg selv med den grublingen. Jeg jorde alt verre enn det var med den.

Jeg prøvde alt, jeg jobbet så hardt for det forholdet at jeg mistet meg selv i prosessen, bit for bit ble jeg brutt ned, nesten umerkelig. Når kjærlighetssorgen var mer eller mindre borte, så var også en del av meg borte, det som sto igjen var ikke den jeg var før. Jeg måtte ikke bare komme over forholdet og mannen, jeg måtte pusle meg selv sammen igjen etterpå. Jeg hadde ikke vokst på dette, jeg hadde krympet av det. Jeg føler fremdeles jeg var en bedre person før det forholdet, jeg var lykkeligere.

Men man lærer jo av alt. En ting er dette med grublingen.. det er selvsagt mye lettere sagt enn gjort, men det er best å la være å gruble. Noen ting får man ikke gjort noe med, da nytter det ikke å gnage på det i eget hode. Man må av og til bare la ting skje, når de skjer. Og distrahere seg selv litt fra det i mellomtiden. Jeg brukte så mye tid og negativ energi på å gruble, jeg burde brukt tiden bedre. Forholdet hadde gått som det hadde gått uansett, men kanskje jeg hadde kommet meg mer helskinnet ut av det, og ikke følt at år av livet mitt var kastet bort på negativitet. 

Anonymkode: 89f7b...11f

[AnonymBruker]

Alle par må tilpasse seg hverandre og ta hensyn for å fungere sammen.

Samtidig er det noen ting man aldri skal godta i et forhold.

Anonymkode: 362d9...904

[AnonymBruker]

Jeg er for jobbing! Helt til den andre slutter å jobbe. Om ikke begge bidrar, jobber seg sammen gjennom konflikter og ønsker det, da er det bare å gå. 
Man må være to! Ingen vits i å sløse bort mer tid enn man må. 

Anonymkode: 94d07...98c

[Pastels]

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er for jobbing! Helt til den andre slutter å jobbe. Om ikke begge bidrar, jobber seg sammen gjennom konflikter og ønsker det, da er det bare å gå. 
Man må være to! Ingen vits i å sløse bort mer tid enn man må. 

Anonymkode: 94d07...98c

Enig med den over her! 🥰 Ellers mange modne svar her også. Jobb med saken, så lenge den andre også jobber med saken - eller rettere sagt, du merker at de jobber med saken. Vanskelige livssituasjoner som død/sykdom i nær familie kan få fram det verste i oss, og også skade relasjonen, men så lenge begge genuint ønsker å fikse det - og går i seg selv etterpå, tror jeg mange går styrket ut av det.