God samtale med en tenåring

[AnonymBruker]

Jeg vil legge tilrette for en god samtale med min datter, hun blir nå 13 år å går siste året på barneskolen. Hun har hadd det vanskelig i perioder med skolen å det å være med venner, hun sliter veldig med selvtilliten sin å jeg har begynt å merke at hun kanskje ikke har det sån veldig bra på skolen eller i vennegjengen. 
Hun er godt likt å de andre vil være med henne, men hennes usikkerhet gjør at hun springer litt på utsiden. 
Den selvtilliten  ødelegger at for henne, jeg ser å merker at hun føler seg mindre verdt, å hun tør ikke å ta plass eller tiltrekke seg noe oppmerksomhet. 
I helger er hun så si kun med meg å min kjæreste, vi finner på noe med henne hele helgen, slik at hun har noe å finne på. Men jeg skulle ønske hun i stedet hang med venner, av og til så føler jeg at jeg er hennes bestevenn .
Har dere noen råd til meg på hvordan en slik samtale børe være eks?  
 

Anonymkode: 8339b...98e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at slike samtaler bør du jo ha titt og ofte, og ikke gjøre det til den «o-store samtalen». De dypeste samtalene jeg har med min datter (15.år) foregår som regel i bilen, eller når jeg slenger meg litt ned på sengen hennes om kvelden, om hun sitter på rommet sitt. Og det er kanskje noen ganger i uken - snakker lott løst og ledig om temaer som er viktig, alt fra nudes til drikking, egen kropp, venner, kjærester, psykisk helse etc

Hva du ønsker at hun skal gjøre i helgene er irrelevant.. trives hun best hjemme, så er det jo slik, og du skal være forsiktig så du ikke får henne til å føle seg mislykket for noe hun i utgangspunktet ikke var. Uttrykker hun selv at hun skulle ønske hun kunne henge med venner? 
 

Event så kan du jo hjelpe henne med å ta initiativ til å invitere noen venner på tacokveld eller slikt hos dere en fredag eller lørdag?

 

Anonymkode: e9e8e...a72

[AnonymBruker]

For det første, så er ikke 13-åringer normalt sett åpne for den "o-store samtalen" på noe tidspunkt som ikke er styrt av dem.
Så første bud for å få til den samtalen, er å være tilgjengelig for en samtale når tenåringen initierer den.
Det du kan legge til rette for er tillit og tilgjengelighet.
Vis interesse, spør om hvordan hun har hatt det på skolen, om fag, om lærere, lytt til det hun er villig til å fortelle, og respekter hvis hun ikke vil si så mye.

Om du er genuint bekymret, ta kontakt med kontaktlærer og hør hvordan hun faktisk har det på skolen. Er hun alene, stille og utenfor? Eller er hun faktisk sosial og trygg på skolen?

Om det er selvtillit som er problemet, så gjør ting som bygger opp selvtilliten hennes. Fortell henne det når hun gjør noe bra. Når hun får til noe, og når hun er spesielt flink.
Gjør ting sammen som får henne til å oppleve mestring og utvikling. Gjerne noe du vet hun liker.

Foreslå ting, og inviter henne til å foreslå ting.

Og ikke minst, ikke projiser din bekymring og usikkerhet over på henne, og skap problemer som ikke finnes.
Det er ikke nødvendigvis slik at en 13-åring som går siste år på barneskolen henger med venner på fritiden. Det kan være hun trives med fred og ro hjemme etter en krevende skoledag med mye folk. Slik at dette faktisk er hennes valg.
Det er heller ikke slik at slik det er nå er slik det blir for alltid.
Ting kan endre seg.
Og akkurat nå på vinteren er det heller ikke så lett å "henge ute" med venner. Man må jo være inne et sted om man vil være sammen en stund. Ute er det jo mørkt og kaldt. Og dermed blir det mindre sosialt i denne perioden.
Plutselig kan det være hun begynner å henge mer med venner ute på ettermiddagen til våren.

Og at du oppfatter deg som hennes beste venn, er jo en bra ting. Da har dere forhåpentlig allerede god dialog, og kan prate om hvordan hun har det i hverdagen, sånn litt og litt, uten at hun stenger deg helt ute.
Antagelig er det ikke lange tiden før du er helt uinteressant å henge med.

Anonymkode: 7aa0f...179

[AnonymBruker]

Som tenåring brukte jeg mesteparten av ettermiddagene og helgene hjemme. Det var ikke fordi jeg ikke hadde venner, men fordi jeg er introvert av natur og de aller fleste vennene mine var også introvert, så derfor fikk vi det sosiale behovet vårt oppfylt på skolen. Ellers så sitter jo ungdom mer hjemme nå til dags fordi verden har blitt mer skjermorientert og vi har byttet ut tredjesteder og ekte sosiale interaksjoner med sosiale medier, gaming og chat. Litt stusselig, men slik har det bare blitt. 

Jeg husker at jeg fikk en ekkel følelse når foreldrene mine konstant spurte meg hvorfor jeg aldri var ute. Det fikk meg til å føle meg litt rar og mislykket i deres øyne, selv om jeg i utgangspunktet hadde en OK selvfølelse og var helt fornøyd med å chille hjemme. Please, ikke mas på datteren din om hvorfor hun sitter hjemme. Akkurat den biten fikser hun selv, om det skulle være behov for det. Dessuten, om det sosiale livet hennes skulle være mindre optimalt, så er det ingenting du som forelder kan gjøre med det, spesielt ikke i den alderen. 

Anonymkode: e863a...3e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tenker at slike samtaler bør du jo ha titt og ofte, og ikke gjøre det til den «o-store samtalen». De dypeste samtalene jeg har med min datter (15.år) foregår som regel i bilen, eller når jeg slenger meg litt ned på sengen hennes om kvelden, om hun sitter på rommet sitt. Og det er kanskje noen ganger i uken - snakker lott løst og ledig om temaer som er viktig, alt fra nudes til drikking, egen kropp, venner, kjærester, psykisk helse etc

Hva du ønsker at hun skal gjøre i helgene er irrelevant.. trives hun best hjemme, så er det jo slik, og du skal være forsiktig så du ikke får henne til å føle seg mislykket for noe hun i utgangspunktet ikke var. Uttrykker hun selv at hun skulle ønske hun kunne henge med venner? 
 

Event så kan du jo hjelpe henne med å ta initiativ til å invitere noen venner på tacokveld eller slikt hos dere en fredag eller lørdag?

 

Anonymkode: e9e8e...a72

Gjør alt dette du sier over her, jeg har et veldig åpent å godt forhold til henne, men det med venner å skolen så er hun litt tilbakeholden. Lager aldri noen sak ut av at hun er med oss i helgene, jeg synes det er kjempe koselig, men jeg ser hva venninnene hennes gjør på snapp(har de på snapp) Jeg ønsker bare det beste for henne. Dette skal ikke være den store samtalen men noe jeg kan smette inn i en samtale eks.  

Anonymkode: 8339b...98e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Som tenåring brukte jeg mesteparten av ettermiddagene og helgene hjemme. Det var ikke fordi jeg ikke hadde venner, men fordi jeg er introvert av natur og de aller fleste vennene mine var også introvert, så derfor fikk vi det sosiale behovet vårt oppfylt på skolen. Ellers så sitter jo ungdom mer hjemme nå til dags fordi verden har blitt mer skjermorientert og vi har byttet ut tredjesteder og ekte sosiale interaksjoner med sosiale medier, gaming og chat. Litt stusselig, men slik har det bare blitt. 

Jeg husker at jeg fikk en ekkel følelse når foreldrene mine konstant spurte meg hvorfor jeg aldri var ute. Det fikk meg til å føle meg litt rar og mislykket i deres øyne, selv om jeg i utgangspunktet hadde en OK selvfølelse og var helt fornøyd med å chille hjemme. Please, ikke mas på datteren din om hvorfor hun sitter hjemme. Akkurat den biten fikser hun selv, om det skulle være behov for det. Dessuten, om det sosiale livet hennes skulle være mindre optimalt, så er det ingenting du som forelder kan gjøre med det, spesielt ikke i den alderen. 

Anonymkode: e863a...3e4

Spør aldri hvorfor hun sitter hjemme, det at hun er hjemme er kjempe koselig, jeg er bekymret for at hun skal miste» barndommen « sin. At hun skal føle på ensomhet eller noe, dette har vært et problem siden hun gikk i barnehagen. Hun har grått mye oppigjennom om at hun føler seg utenfor å føler seg veldig alene. 
Når hun var mindre var det enklere å ordne besøk der jeg kunne hjelpe til med å få en fin flyt i leken. For meg så virker det som om at det er hennes usikkerhet som ødelegger for henne, at hun ikke tør å ta plass å tør å ha et ønske. ( dette med venner å slikt har vært et stort problem siden bhg) 

Anonymkode: 8339b...98e

[AnonymBruker]

Jeg har ofte gode samtaler med barna mine der jeg står på kjøekkenet og lager mat, en om jeg setter meg ned og skal prate om det som plager dem. Da kan vi snakke om alt løst og fast, men det er ofte da dem betror seg om ting. Vi kan snakke om tema feks, det kan være det og ikke godta alt. Men også helt hverdagslige ting, der jeg er inntresert i hva dem er opptatt av og lytter det til. Et tips herfra, vis inntrese for hva hun har og si og snakke om. Det er ikke alltid vi kan hjelpe dem med alt, ikke alt dem vil ha hjelp til heller mere det at vi lytter og tar dem på alvor. 
Noen ganger kan det ta litt tid før dem deler, men jeg har sagt dem kan komme når dem er klar. Og at det også er viktig og kunne dele vanskelige ting. Og har også sagt om det er vanskelig og si det til meg så gå til en annen dem stoler på og kan snakke med. Barn og ungdom merker når du er der for dem. Jeg opplevde mye i min ungdom av min mamma, at hun stadig skulle hjelpe med og være belærende eller sånn kunne jeg ikke tenke. Eller prøve og blande seg, mere en at hun lyttet og være opptatt av hva jeg hadde og si. Så jeg gikk alltid til pappa. Så det var vitkgit for meg når jeg selv fikk barn, at jeg ville være mere som pappa der. Mamma var en flott person men det var ikke like naturlig for meg og dele ting som var vanskelig, eller mine intresert og det ga mye konflikter oss i mellom i ungdomstid. Fordi hun ble nok litt såret at jeg endte opp med og gå til pappa. 

Anonymkode: b2b6a...720

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

For det første, så er ikke 13-åringer normalt sett åpne for den "o-store samtalen" på noe tidspunkt som ikke er styrt av dem.
Så første bud for å få til den samtalen, er å være tilgjengelig for en samtale når tenåringen initierer den.
Det du kan legge til rette for er tillit og tilgjengelighet.
Vis interesse, spør om hvordan hun har hatt det på skolen, om fag, om lærere, lytt til det hun er villig til å fortelle, og respekter hvis hun ikke vil si så mye.

Om du er genuint bekymret, ta kontakt med kontaktlærer og hør hvordan hun faktisk har det på skolen. Er hun alene, stille og utenfor? Eller er hun faktisk sosial og trygg på skolen?

Om det er selvtillit som er problemet, så gjør ting som bygger opp selvtilliten hennes. Fortell henne det når hun gjør noe bra. Når hun får til noe, og når hun er spesielt flink.
Gjør ting sammen som får henne til å oppleve mestring og utvikling. Gjerne noe du vet hun liker.

Foreslå ting, og inviter henne til å foreslå ting.

Og ikke minst, ikke projiser din bekymring og usikkerhet over på henne, og skap problemer som ikke finnes.
Det er ikke nødvendigvis slik at en 13-åring som går siste år på barneskolen henger med venner på fritiden. Det kan være hun trives med fred og ro hjemme etter en krevende skoledag med mye folk. Slik at dette faktisk er hennes valg.
Det er heller ikke slik at slik det er nå er slik det blir for alltid.
Ting kan endre seg.
Og akkurat nå på vinteren er det heller ikke så lett å "henge ute" med venner. Man må jo være inne et sted om man vil være sammen en stund. Ute er det jo mørkt og kaldt. Og dermed blir det mindre sosialt i denne perioden.
Plutselig kan det være hun begynner å henge mer med venner ute på ettermiddagen til våren.

Og at du oppfatter deg som hennes beste venn, er jo en bra ting. Da har dere forhåpentlig allerede god dialog, og kan prate om hvordan hun har det i hverdagen, sånn litt og litt, uten at hun stenger deg helt ute.
Antagelig er det ikke lange tiden før du er helt uinteressant å henge med.

Anonymkode: 7aa0f...179

Dette skal ikke være den store samtalen, men noe jeg kan smette inn i en samtale. Gjort alt av dette som du foreslår, hun har vært til mye samtaler oppigjennom med helsesøster osv. men jeg skal la henne få styre dette selv, bare vondt å se på innimellom der jeg ser hun sliter. Hun er helt andelenes en henne tre andre søsken, de er mye ute med venner å er alltid opptatt med aktiviteter. 

Anonymkode: 8339b...98e