Hvor er de med kun ett barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

For en merkelig tråd. Er det rart og u-barnete å bare ha ett barn? Altså vi har ett og er fornøyde med det. Har aldri tenkt over at det er noe rart eller mangelfullt og at vi ikke defineres som en barnefamilie. Helt ærlig når jeg ser mine venner med to eller fler og hvor slitne og sure de er så frister det iallefall ikke med fler😂 

Anonymkode: 75dd3...4fc

Her er det en igken som ikke kan lese. Dete er «vi.» Jeg har ikke mann. Og ikke annen familie enn et barn på deltid.

Anonymkode: 11017...6fc

[Helene]

Jeg ønsket et barn til. Det skjedde ikke. Sånn er livet. 

[Frøkenfryd30]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvis dere er «VI» som har to barn, så er dere jo en kjernefamilie. Jeg har ikke mann.

Anonymkode: 11017...6fc

Vi er to voksne, men kun et barn. Hadde jeg vært alene (edit: uten mann), ville jeg fortsatt sett på det som barnefamilie, uavhengig om det er ett eller åtte barn.

Endret 28. januar 2024 av Frøkenfryd30

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Fordi jeg har alltid ønsket meg familie. Og ja, det er på en måte en damilie med ett barn. Men jeg ser han bare halvparten av tiden siden jeg ikke bor med faren. Og jeg har ikke annen familie. Jeg blir rett og slett i dårlig humør av å være rundt så mange barnefamilier, derfor skulle jeg gjerne hatt andre folk rundt meg. Ser forskjellige aktiviteter er nevnt. Skulle gjerne begynt å klatre bl.a, men sliter med skuldrene, så vet ikke om jeg kan.😔

Anonymkode: 11017...6fc

Kanskje de uten barn ikke klarer relatere seg til deg? At du har et barn og identifiserer deg ikke som en barnefamilie. Har du tenkt på det? 

Anonymkode: 6bf57...3b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2024 den 22.48):

Skjønner ikke helt hva du mener. Du har jo barn, og er dermed en barnefamilie..?

Anonymkode: fac11...1b7

Jeg har kun datteren min. Jeg skulle ønske foreldrene mine levde slik at hun hadde besteforeldre og jeg har null kontakt med annen slekt! Fars familie ønsker ikke kontakt med datteren min, hun har kun meg. Jeg har et barn og vi to er vår familie, men vi savner å være flere. Det er ensomt 🎈

Anonymkode: b93a9...8e7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har kun datteren min. Jeg skulle ønske foreldrene mine levde slik at hun hadde besteforeldre og jeg har null kontakt med annen slekt! Fars familie ønsker ikke kontakt med datteren min, hun har kun meg. Jeg har et barn og vi to er vår familie, men vi savner å være flere. Det er ensomt 🎈

Anonymkode: b93a9...8e7

Det er selvfølgelig forståelig. Men hva føler du er koblingen til barnløse mennesker? Hvorfor skulle man oppsøkt dem?

Anonymkode: 6bf57...3b7

[AnonymBruker]

Det høres ut som du (også) trenger å snakke med en psykolog❤️

Anonymkode: ccdcd...93d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det høres ut som du (også) trenger å snakke med en psykolog❤️

Anonymkode: ccdcd...93d

Jeg tenker det jeg og.

Ikke dette du vil høre ts men jeg tenker du har noe underliggende issues når du ikke en gang kan være med andre såkalte barnefamilier så lenge det innebærer at det er to foreldre med ett eller flere barn. Og det virker som du utelukker enslige mødre med døtre og siden du påpeker de må ha en gutt?

Jeg forstår liksom ikke hvordan det kan være så sårt å treffe andre barnefamilier bare fordi de har noe du egentlig kunne ha tenkt deg selv.

Jeg synes det er leit at mammaen min er død og jeg synes det er sårt. Kan liksom ikke kutte ut alle mulige bekjentskap fordi de har mammaene sine i live. Faren min er alvorlig dement. Jeg kan ikke kutte ut alle folk som har en oppegående far i livet sitt. Jeg kan jo ikke ta det personlig at de har noe i livet sitt som jeg selv lengter etter.

Tror du bør jobbe med deg selv for det der blir en evig ond sirkel og du er egentlig din største fiende, ikke barnefamiliene..

 

Anonymkode: c0ba1...c6c

[AnonymBruker]

Jeg føler med TS og har det litt likt, og går til psykolog blant annet fordi jeg sliter med utenforskap. Det hjelper virkelig ingenting, den følelsen av at livet ble så drastisk annerledes og "feil" sitter så inngrodd i meg. Og jeg tror den tanken om at man "skal" være to foreldre med barn (og i hvert fall være en del av et par) er en sosial konstruksjon som er så tillært fra vi var små, og vanskelig å bli kvitt. Selv om noen såklart klarer det. 

Men mulig TS uansett bør snakke med noen om det uansett, det er ikke godt å ha det sånn. 

Anonymkode: ee759...337

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker det jeg og.

Ikke dette du vil høre ts men jeg tenker du har noe underliggende issues når du ikke en gang kan være med andre såkalte barnefamilier så lenge det innebærer at det er to foreldre med ett eller flere barn. Og det virker som du utelukker enslige mødre med døtre og siden du påpeker de må ha en gutt?

Jeg forstår liksom ikke hvordan det kan være så sårt å treffe andre barnefamilier bare fordi de har noe du egentlig kunne ha tenkt deg selv.

Jeg synes det er leit at mammaen min er død og jeg synes det er sårt. Kan liksom ikke kutte ut alle mulige bekjentskap fordi de har mammaene sine i live. Faren min er alvorlig dement. Jeg kan ikke kutte ut alle folk som har en oppegående far i livet sitt. Jeg kan jo ikke ta det personlig at de har noe i livet sitt som jeg selv lengter etter.

Tror du bør jobbe med deg selv for det der blir en evig ond sirkel og du er egentlig din største fiende, ikke barnefamiliene..

 

Anonymkode: c0ba1...c6c

Jeg sliter også med utenforskap, som en annen skriver. Har gått til psykolog for noen år siden. Men det hjelper ikke meg å gå til en psykolog som «leser opp» av bøkene sine, når de ikke er i den situasjonen, eller har opplevd det jeg har. Jeg vet jeg bør godta, men det er utrolig vanskelig. Jeg har alltid vært sjenert, hatt litt angst. Men er blitt bedre med alderen. Har alltid drømt om barn og familie, en trygg base. Jeg er tolig, trenger ikke å dea ut og «oppleve verden.» Hadde kjæreste i mange år, vi fikk ett barn. Men så ble han (faren) rammet av sykdom, og alt gikk feil vei. Vi er ikke sammen nå, og ikke fant jeg noen før det var for sent. Leser jo at mange lever med barn, uten mann. Men jeg har kun ett, jeg ser han av og til. Han er snart ungdom, og jeg ser han mindre og mindre. Har ingen annen familie her. Noen få venner, som har stor familid, alle tre. Klart det er sårt for meg, og at jeg gjerne skulle hatt andre rundt meg og. Jobber i tillegg i helsevesenet, det familid er viktig. Då der er det ikke mange single, eller folk med ett eller ingen barn.

Anonymkode: 11017...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2024 den 20.47):

Er 40 år og alene med én gutt på 5. Vi er mange, men vi havner jo stort sett blant kjernefamiliene. Det er litt trist ❤️

Anonymkode: ee759...337

Dere er jo barnefamilie dere også??? Skilte med flere barn er jo heller ingen «kjernefamilie»…

Anonymkode: d73b0...cd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er derfor jeg vil ha flere folk rundt meg som IKKE er i familiebobla eller barnebobla. Og hvor er disse, og hva gjør disse, er det jeg lurer på.

Anonymkode: 11017...6fc

 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er takknemlig for svar om hvor jeg kan finne slike folk. Men at «vi føler oss som en barnefamilie selv om VI har ett barn» hjelper ikke meg. Jeg vil vite hvor folk uten en hau av unger er, og hva de gjør. Så jeg sier takk til de som svarer på DET.

Anonymkode: 11017...6fc

Jeg har ikke barn, og har venner som har alt fra 3 til ingen barn. Men ettersom du HAR ett barn er du i min verden i  "de med barn"-gjengen, for du er ikke "fri og frank", du er faktisk bundet av det å ha barn halvparten av tiden. Og ikke minst vil naturlig nok mye av ditt perspektiv og interesse også være koblet mot det å ha barn. Jeg har bevisst jobbet mot å beholde og finne venner uten barn når jeg ikke har barn selv. Det handler om å ha venner å gjøre ting med i den periodene alle er opptatt med familie (typisk jul, sommer, påske, helg ec), men det handler også om å ha noen med samme perspektiv og livserfaring som meg selv. Og at jeg gjerne vil gå på kino en tirsdag når andre har fotballtrening og lekser med ungene, eller diskutere litteratur ingen med barn har hatt tid til å få med seg. Du etterspør folk uten barn, men for folk uten barn tilhører du gjengen med barn. 

Hvis du vil ha venner bør det for øvrig være viktigere for deg å lete etter noen med samme interesser som deg selv, som du tenker du kan utvikle vennskap med over tid. Hva interesserer du deg for? Kan det være aktuelt å delta på kurs i matlaging, søm, dans e.l. der du kan bli kjent med folk? Lære ett nytt språk? Melde seg som frivillig i Røde Kors, Kirkens bymisjon, Natteravnene eller annet der du bor? Bli med på turer med DNT? Hva gjør du for å få nye venner? Det er ingen som kommer hjem til deg og oppsøker deg, du må ta initiativ selv. 

Anonymkode: fa694...aa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

 

Jeg har ikke barn, og har venner som har alt fra 3 til ingen barn. Men ettersom du HAR ett barn er du i min verden i  "de med barn"-gjengen, for du er ikke "fri og frank", du er faktisk bundet av det å ha barn halvparten av tiden. Og ikke minst vil naturlig nok mye av ditt perspektiv og interesse også være koblet mot det å ha barn. Jeg har bevisst jobbet mot å beholde og finne venner uten barn når jeg ikke har barn selv. Det handler om å ha venner å gjøre ting med i den periodene alle er opptatt med familie (typisk jul, sommer, påske, helg ec), men det handler også om å ha noen med samme perspektiv og livserfaring som meg selv. Og at jeg gjerne vil gå på kino en tirsdag når andre har fotballtrening og lekser med ungene, eller diskutere litteratur ingen med barn har hatt tid til å få med seg. Du etterspør folk uten barn, men for folk uten barn tilhører du gjengen med barn. 

Hvis du vil ha venner bør det for øvrig være viktigere for deg å lete etter noen med samme interesser som deg selv, som du tenker du kan utvikle vennskap med over tid. Hva interesserer du deg for? Kan det være aktuelt å delta på kurs i matlaging, søm, dans e.l. der du kan bli kjent med folk? Lære ett nytt språk? Melde seg som frivillig i Røde Kors, Kirkens bymisjon, Natteravnene eller annet der du bor? Bli med på turer med DNT? Hva gjør du for å få nye venner? Det er ingen som kommer hjem til deg og oppsøker deg, du må ta initiativ selv. 

Anonymkode: fa694...aa8

Orket ikke å lese alt, for ser du er en av de frekke. Sa ikke at jeg vil bli venn med alle uten barn, bare se at de finnes. At jeg ikke bare er omgitt av store familier.

Anonymkode: 11017...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Jeg har ikke barn, og har venner som har alt fra 3 til ingen barn. Men ettersom du HAR ett barn er du i min verden i  "de med barn"-gjengen, for du er ikke "fri og frank", du er faktisk bundet av det å ha barn halvparten av tiden. Og ikke minst vil naturlig nok mye av ditt perspektiv og interesse også være koblet mot det å ha barn. Jeg har bevisst jobbet mot å beholde og finne venner uten barn når jeg ikke har barn selv. Det handler om å ha venner å gjøre ting med i den periodene alle er opptatt med familie (typisk jul, sommer, påske, helg ec), men det handler også om å ha noen med samme perspektiv og livserfaring som meg selv. Og at jeg gjerne vil gå på kino en tirsdag når andre har fotballtrening og lekser med ungene, eller diskutere litteratur ingen med barn har hatt tid til å få med seg. Du etterspør folk uten barn, men for folk uten barn tilhører du gjengen med barn. 

Hvis du vil ha venner bør det for øvrig være viktigere for deg å lete etter noen med samme interesser som deg selv, som du tenker du kan utvikle vennskap med over tid. Hva interesserer du deg for? Kan det være aktuelt å delta på kurs i matlaging, søm, dans e.l. der du kan bli kjent med folk? Lære ett nytt språk? Melde seg som frivillig i Røde Kors, Kirkens bymisjon, Natteravnene eller annet der du bor? Bli med på turer med DNT? Hva gjør du for å få nye venner? Det er ingen som kommer hjem til deg og oppsøker deg, du må ta initiativ selv. 

Anonymkode: fa694...aa8

Nå leste jeg forresten, og du skrev ikke noe frekt, som jeg  fryktet, beklager.

Typisk jul, sommer, påske er ikke typisk for meg slm for andre med barn. Jeg er av oc til helt uten barn, og kan jeg ikke reise langt til det lille jeg har av slekt, må jeg finne på noe helt annet. Uten familie. I helgene har vi ikke barneaktiviteter. Han ganer, eller er med vennene sine. Han vil ikke finne på noe med moren sin i sin alder. 
Takk for fine forslag til aktiviteter. Har tenkt på mye, men sliter litt med kroppen, knær og skuldre. Men liker veldig godt aktivitet, har lyst å klatre. Så bør kanskje prøve og se om det går.

Anonymkode: 11017...6fc

[AnonymBruker]

Det er trist å lese at du føler deg så utenfor. Jeg tror du må jobbe med å finne verdi i det livet du har. For mange blir ikke livet som planlagt. For de med lite kontakt med egen familie vil det nok alltid være sårt og vanskelig, spesielt i høytider. Men man må samtidig prøve å skape mening og glede utifra den situasjonen man har. 

Jeg ble med på klatrekurs og hadde kontakt med flere der etterpå som jeg møtte. Har også vært på DNT-turer og teaterkurs. 

Man kan også vurdere å bli besøksvenn, eller gjøre noe annet frivillig arbeid. 

Anonymkode: 97469...7c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er trist å lese at du føler deg så utenfor. Jeg tror du må jobbe med å finne verdi i det livet du har. For mange blir ikke livet som planlagt. For de med lite kontakt med egen familie vil det nok alltid være sårt og vanskelig, spesielt i høytider. Men man må samtidig prøve å skape mening og glede utifra den situasjonen man har. 

Jeg ble med på klatrekurs og hadde kontakt med flere der etterpå som jeg møtte. Har også vært på DNT-turer og teaterkurs. 

Man kan også vurdere å bli besøksvenn, eller gjøre noe annet frivillig arbeid. 

Anonymkode: 97469...7c2

Jeg vurderte for noen år siden å bli med i Røde kors, og søk og redning. Angrer på at jeg ikke gjorde det da, for nå tror jeg ikke helsa mi tillater akkurat det.  Men jeg har alltid måtte gjøre ting alene, fordi venninnene mine ikke har tid. Og ofte kjenner folk hverandfe fra før, eller har med seg venner, så det har stoppet meg i å gjøre enkelte ting. Samme med klatring, som jeg ikke heller vet om helsa tillater lenger. Har sett på dnt-turer, men enten er det i nærområdet, og at bare eldre er med (er sikkert hyggelig det og,) eller så er det veldig lange turer, og der ødelegger helsa for meg igjen. 
Men ser jo det er mye man kan gjøre, så takk for alle tips.

Anonymkode: 11017...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dere er jo barnefamilie dere også??? Skilte med flere barn er jo heller ingen «kjernefamilie»…

Anonymkode: d73b0...cd3

Hvis du legger godviljen til så tror jeg du egentlig skjønner hva vi mener 😊 Det er stor forskjell på å være aleneforelder og å være to. Det å alltid ha ansvaret alene er ganske tungt og sårt for noen av oss. 

Anonymkode: ee759...337

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2024 den 23.34):

Jeg har han på deltid siden jeg ikke er sammen med faren. Og det er noe helt annet enn å være en barnefamilie..

Anonymkode: 11017...6fc

Det høres ut som om "problemet" ditt i større grad er at du er enslig forelder, og ikke at du kun har ett barn. Tror du ville fått bedre svar om du hadde formulert deg litt annerledes i tittel og HI. Hva med å oppsøke andre aleneforeldre? Det finnes vel en forening som heter Enestående familier, sjekk om de har et lokallag der du bor - eller start et selv?