Hvordan takle bekymringer for egne barn

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har nok alltid bekymret meg litt mer enn snittet, men det har aldri vært noe jeg har ansett som et problem... helt til jeg fikk barn. Nå kjenner jeg på alt. Hvis barnet sier de har vondt i magen, går tankene mine til worst case med en gang. Fæle tanker ruger i bakhodet hvis de er ute og kjører bil med andre enn meg, jeg bekymrer meg for at de ikke skal ha det bra eller at noe skal skje med de. 

Hvordan håndterer dere dette? Aldri kjent på den grad av katastrofetanker på egne vegne, og derfor ikke tenkt at jeg har noe problem - men nå🥵

Anonymkode: 59e3a...551

[AnonymBruker]

Jeg bare lar tankene komme, men handler ikke annerledes eller ut fra tankene. Jeg har mer ekstreme tanker som at noen kommer inn i barnehagen og dreper ungene, overgrep i barnehagen, at ytterdøra er åpen og at noen dreper ungen vår, at han kveles av noe etc. Er ikke gøy å tenke sånne tanker. Jeg vet at det er lite sannsynlig, men allikevel tenker jeg dem. 

Håper og tror de blir bedre etterhvert som tida går 😅

Anonymkode: 6c762...523

[AnonymBruker]

Jeg har hatt mye angst rundt dette. Sørlig etter at yngstemann ble svært alvorlig syk og måtte være innlagt en tid. Jeg fikk god hjelp av psykolog og en forståelsesfull arbeidsgiver med kollegaer. Jeg er fortsatt engstelig, men mestrer hverdagen fint med de verktøyene jeg hat fått.

Anonymkode: b48a3...025

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har hatt mye angst rundt dette. Sørlig etter at yngstemann ble svært alvorlig syk og måtte være innlagt en tid. Jeg fikk god hjelp av psykolog og en forståelsesfull arbeidsgiver med kollegaer. Jeg er fortsatt engstelig, men mestrer hverdagen fint med de verktøyene jeg hat fått.

Anonymkode: b48a3...025

Vil du dele noen verkøy?

Anonymkode: 02a02...f4e

[AnonymBruker]

Kognitivt tankegang hjelper. Snakke med noen om det. Jeg har det slik selv. Har ungdommer i hus. I fjor mistet vi en ungdom i nær familie i ulykke, og etter dette har jeg blitt gal av bekymring for egne ungdommer. Går inn å sjekker på natta om de puster. Følger med på snap kart når de er ute og er livredd når de kjører bil. Jeg falt totalt sammen etter ulykka, og vet at jeg ikke har tålt å miste mine egne. Så dette er en sterk frykt. Begynt hos psykolog. 

Anonymkode: d44de...489

[Nusse12345]

Har det helt likt som deg. 

Det der morsinstinktet er så utroooooolig sterkt. Eller "beskyttelsesinstinkt". 

Prøver å håndtere det i hverdagen med å tenke at det er naturlig at jeg får slike tanker fordi jeg elsker barna. Godta at det kommer. 

Men noen ganger er det veldig vanskelig å få hodet over i normalmodus igjen.. 

Har prøvd kognitiv terapi, men syns effekten var kortvarig. Skulle liksom ha gått der jevnlig.. 

Tar også i mot gode råd. 

[AnonymBruker]

Hvordan var barndommen deres, dere som er ekstremt bekymret for barna deres?

 

Jeg er også slik som krisemaksimerer og ser for meg ulike skrekkscenarioer. Jeg tenker slik fordi jeg selv har opplevd hvor ondskapsfulle mine nærmeste omsorgspersoner og andre voksne kunne være og det hender jeg selv er redd at jeg også kan bli til et monster.

 

 

Anonymkode: e52eb...a59