Vanskelig og være stemor… føler meg dritt

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal gå fra han jeg. Dette problemet kommer du til å bære med deg hele livet. Det er ikke sikkert det er verdt det. Hilsen dame på 45 med egne barn, stebarn og masse livserfaring. 

Anonymkode: 20c09...8d8

[AnonymBruker]

Du vurderte ikke å dra på en ferie med far og sønn før samboerskap da, for å se litt hvordan det fungerer? Du har jo hoppet inn i et familieliv, og ønsker at det skal handle mest om deg. Det gjør ikke det. Det er iallefall sikkert at det går ikke over, og det endrer seg ikke. Enten liker du dette livet, eller så gjør du det ikke. Men om du ikke gjør det så stikk, før sønnen hans tar mer skade av forholdet med deg. 

Anonymkode: 56fac...75e

[AnonymBruker]

Du må akseptere sønnen som din stesønn. Klarer du ikke å være en trygg voksen som føler omsorg for deg burde du faktisk forlate denne samboeren din. Da er det kun et spørsmål om tid før dette tar slutt. Gutten fortjener en stemor som genuint bryr seg om ham. 

Tenk bare for en smørje dette blir hvis dere en gang får barn sammen. Spar alle for det kaoset. Enten er gutten familie eller ikke. Du har prøvd. 

Anonymkode: 6b350...ee0

[AnonymBruker]

Umm, du hadde møtt sønnen «et par ganger» før dere flyttet sammen? Jeg synes drømmemannen din har dårlig dømmekraft, og at dere har gått for fort fram. Du kunne jo vært komplett koko uten at han hadde oppdaget det på den korte tiden.

Og det virker som om du var totalt uforberedt på at barnet faktisk skal bo hos dere, og få lov til å være barn også.

Jeg tror at mannen ikke er så fantastisk som forekskede deg syntes at han var. Og jeg tror ikke du er moden nok for å gå inn i stemor-rollen (og det er greit, de fleste som blir foreldre starter jo å øve på en baby).

Anonymkode: e08ed...6a3

[regine]

Dette handler i liten grad om at du ikke takler stemorrollen, TS, men at du ikke tar plass i ditt eget liv. 

Du tør ikke si noe til samboeren, som gamer myyye når sønnen ikke er der. Når sønnen er der, ja da er far totalt grenseløs. 

Du tør ikke si fra til samboeren din om at du faktisk forventer at han støtter deg når hans mor «ødelegger» det dere har avtalt (kommer og avbryter når dere skal på skitur). 

Problemet ditt er at du ikke sette noen grenser for deg selv. Hvorfor mener du at det er riktig at det er samboeren din som skal bestemme hvordan dere skal ha det, hva du skal gjøre/føle/mene? Hvorfor tror du ikke at du har like stor rett som han til å bestemme hvordan ditt liv skal være

Du er svært ung, du burde heller ikke være i en stemorrsituasjon. Du kan få det mye bedre enn du har nå, men da må du selv ta noen grep om din livssituasjon. Det å si «jeg er så konfliktsky» er en utrolig dårlig unnskyldning for ikke å ta tak i sitt eget liv. Ja, det er vanskelig å ta opp noen ting, men hvorfor mener du at det er bedre at du irriterer deg/blir lei deg/ikke har det bra enn at du faktisk tar opp det som plager deg? Mener du at samboeren din er et barn som ikke tåler at du også stiller krav til hvordan dere skal ha det sammen?

Hvis du ikke tør si fra til samboeren din om hvordan DU vil ha det, så må du ta noen grep. Ellers går du bare rundt om som en tjener for andre og du går rundt og er konstant misfornøyd med tilværelsen. Det er veldig slitsomt og fører ingenting godt med seg for deg. 

Dette handler selvsagt ikke om at du skal «kreve» at barnet skal komme i andre rekke eller noe sånt, men det handler om at du må tenke gjennom hva DU vil og hvordan DU vil ha det i ditt liv. Så må du snakke åpent med samboeren din, også om de «vanskelige» tingene, og så må dere bli enige om hvordan dere vil ha det. Funker ikke det, så er ikke forholdet deres liv laga over tid. 

 

[AnonymBruker]

Er du sjalu på barnet og hans relasjon til pappa? Sjalu på at han får denne oppmerksomheten og ting han peker på av han? Eller sjalu på samboeren din som har egne barn, mens du har en hund? 
Fikk du lite som barn og blir trigget? 
Kan ikke du ake og leke med gutten da? Engasjere deg å få en god relasjon til han? 

Anonymkode: 8e9cb...d00

[AnonymBruker]

Prøv å se det sånn. Den kjærligheten du føler for hunden kan du omtrent gange med hundre så har du det som samboeren din føler for barnet sitt. 

Så du kan jo selv tenke deg hvilket lys dette setter deg i når du prater ned barnet hans sånn. 

Det er ikke normalt for ett voksent menneske og være mer glad i en hund enn det man er i ett barn som har vært i livet en stund. 

Du må komme deg vekk fra den ungen og prøve å bli voksen. 

Anonymkode: 845a8...188

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg syns du skal gå fra han jeg. Dette problemet kommer du til å bære med deg hele livet. Det er ikke sikkert det er verdt det. Hilsen dame på 45 med egne barn, stebarn og masse livserfaring. 

Anonymkode: 20c09...8d8

Dette.

Anonymkode: 685f3...814

[AnonymBruker]

Største problemet er at far selv er en forvokst drittunge som bare gamer. 
Gaming er en fryktelig barnslig tidsluker som ødelegger de fleste forhold på sikt. 
 

problem 2 er at han er grenseløs overfor barnet og det er helt naturlig at du reagerer på dette! 
Det er ikke bra å gi et barn alt det peker på, så tenker du har en sunn reaksjon på dette. 
 

problem 3 er at du selv er grenseløs i form av at du er konfliktsky. 
Du MÅ lære å sette grenser for deg selv og dine behov. 
Du skulle nok ventet med å flytte inn m samboer før dere var bedre kjent. 
Kanskje dere burde fortsette som kjærester, men finne hver deres leilighet? 

Anonymkode: 643e8...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det er ikke sjalusi det handler om, mulig det kom litt feil frem. Et eksempel er at vi hadde planlagt en dag hvor vi skulle gå på ski, jeg sto klar med sekk og alt på, i det vi skulle gå ut døren kommer min svigermor altså hans bestemor og sier «vi skal på kino» og jeg sier «nei vi skal på ski» også sier barnet at han heller vil på kino og da sier far «vi drar på kino»… dette er bare et av mange eksempel… samme hvis vi har familien over på besøk så sier svigermor «skal du ikke ut med hunden?» så sier jeg «nei vi har nettopp gått en lang tur» så sier hun «jeg tror det er lurt du går ut en tur med hunden» akkurat som om at de ikke vil ha meg der… det er ikke sjalusi jeg har aldri vært en sjalu perso , det er mer det at det er ufattelig sårt og føle seg nedprioritert.. ikke engang et hei tilbake når jeg kommer inn døra, kun hunden som møter meg🥺 men har lest kommentarene pg skjønner det er meg der er noe feil med… skal prøve og skjerpe meg og heller lufte hodet på tur

Anonymkode: b7316...06f

Ja dette er noe annet enn sjalusi ja, jeg forstår godt at du syns dette er ubehagelig.

Her MÅ du ta en alvorsprat med din samboer slik at han forstår hvordan du opplever det. Det høres ut som om svigermor fullstendig overkjører deg og det er ikke greit! I tillegg syns jeg at din samboer også må åpne øynene sine og forstå at det ikke er sin mor han deler livet med og at morens ønsker ikke skal være høyest rangert. 
 

neste gang svigermor prøver å få deg ut sånn, så spør henne rett ut hvorfor hun prøver å få deg ut av huset. Sett henne på plass.

Anonymkode: e8797...83a

[silkestrå]

Er du helt sikker på at det er dette du ønsker med livet ditt? Du er så ung, og har hele livet foran deg. Kanskje du og hunden din ville hatt det bedre om det bare var dere to? 

[AnonymBruker]

Høres ut som du føler deg bortprioritert. Og det skal du være også. Fordi det er et barn du konkurrerer mot. Tror du hadde kjent det anderledes om du gikk inn for å elske og ta vare på barnet, på samme måten som du gjør med hunden. Du burde prioritere barnet før deg selv. Det er for øvrig bra at du har funnet en mann som tar så godt vare på sønnen sin. Det vitner om stor omsorgsevne. Kanskje du er vant til at han tar godt vare på deg også, men den tiden han har sønnen så må han ta seg langt mere a  han enn av deg. Det er bra. 

Anonymkode: 13d46...c0f

[AnonymBruker]

At du gidder.. hans barn og hund? Du er nr…?

Anonymkode: 3969f...1d5

[AnonymBruker]

Jeg forstår du elsker hunden mer enn hans barn. Jeg er også kjæreste med en som har et barn med alder 12år. Vi bor ikke sammen. Jeg bor med mine barn og dyr. Jeg ønsker ikke å bo med kjæresten i utgangspunktet fordi jeg liker ha alt mitt alene. Kjæresten min besøker meg og barna nesten hele sin friuke. Når han har sitt barn er jeg sjeldnere hos han,jeg noen av barna mer enn 50%,dessuten har jeg mer enn nok med KUN mine egne.

Den dagen hans barn er voksen og mine er voksne kan vi flytte sammen. ☺ Min kjæreste er fantastisk med alle mine 4 barn da. Han har kun 1barn selv. Har ofte tenkt det er litt rart at han valgte ei med 4 barn ,men han han elsker meg og er en stor støtte for mine. Jeg skulle ønske jeg var like inkluderende selv som stemor,men barnet hans har god far og familie så tenker barnet har det veldig fint. Jeg er også unnvikende så legger meg ikke oppi noe,bare smiler og behandler hans barn fint når vi møttes. ☺

Anonymkode: 73a8b...051

[Gjest Sprite]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2024 den 17.34):

Det er ikke sjalusi det handler om, mulig det kom litt feil frem. Et eksempel er at vi hadde planlagt en dag hvor vi skulle gå på ski, jeg sto klar med sekk og alt på, i det vi skulle gå ut døren kommer min svigermor altså hans bestemor og sier «vi skal på kino» og jeg sier «nei vi skal på ski» også sier barnet at han heller vil på kino og da sier far «vi drar på kino»… dette er bare et av mange eksempel… samme hvis vi har familien over på besøk så sier svigermor «skal du ikke ut med hunden?» så sier jeg «nei vi har nettopp gått en lang tur» så sier hun «jeg tror det er lurt du går ut en tur med hunden» akkurat som om at de ikke vil ha meg der… det er ikke sjalusi jeg har aldri vært en sjalu perso , det er mer det at det er ufattelig sårt og føle seg nedprioritert.. ikke engang et hei tilbake når jeg kommer inn døra, kun hunden som møter meg🥺 men har lest kommentarene pg skjønner det er meg der er noe feil med… skal prøve og skjerpe meg og heller lufte hodet på tur

Anonymkode: b7316...06f

Jeg tror du gjør veldig lurt i å bli særboer. For dette kommer ikke til å bli bedre!

[Gjest Sprite]

Jeg blir altså så sabla irritert av alle kommentarene om at hun SKAL føle seg nedprioritert. Er dere helt normale i hodet eller??! 
Hva feiler det folk som klarer å si sånt? 
Det setter et så jævla stygt lys på folk som har barn fra før. Tror dere at folk ikke klarer å behandle andre mennesker de er glad i bra selv om de har barn med andre folk en kjæresten? 
Jeg har barn men klarer da for søren å behandle en mann bra fordet? Slik at han IKKE skal føle seg nedprioritert?! 
Mulig dette ikke kommer naturlig for alle men da er det faktisk DE det er noe galt med. 
 

Ts, at du skal føle deg nedprioritert i et forhold! UANSETT!! Klarer ikke mannfolket å få deg til å føle deg viktig og ønsket så er ikke dette mannen for deg! Ferdig snakka! 

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør denne mannen så fantastisk, TS? 

Enten gamer han eller så er han pappa og en grenseløs pappa. Eller så er svigermor der. 

Du er ikke nummer to etter sønnen hans, du er nummer fire etter sønnen, svigermor og gaming. 

Hvorfor vil du deg selv så vondt? 

Det var nok noe forhastet å flytte sammen med denne mannen etter bare et par måneder. Du kjente verken mannen eller gutten så godt da du flyttet inn og nå har du i løpet av de tre årene sett hva for en mann du bor med. Forelsketfasen er over og hverdagen er et faktum.

Dette blir ikke bedre, dette kommer bare til å bli verre. Mannen kommer ikke til å føye sønnen noe mindre, han kommer heller ikke til å game noe mindre. Svigermor kommer til å fortsette å valse over deg. 

Du vil jo ikke ha det sånn i livet ditt, men kommer du til å gjøre noe med det? 

Anonymkode: 89c5a...b76

[AnonymBruker]

Støtter de som forslår særboer, eller bare å gjøre det slutt.

Selv har jeg akkurat blitt særboer, orka rett og slett ikke å forholde meg til hans barn/oppdragelse/endra dynamikk mellom unger (mine/dine) 

Kjipt å innrømme at jeg ikke mestra det, men sånn er det. Jeg klarer ikke. 

Så får vi heller se hvordan det går.

Nå skal jeg være "egoistisk" og ta mye mer vare på meg selv, etter å ha vært for tilpasningsdyktig/snill/ettergivende i noen år. 

Anonymkode: 2941f...c08

[AnonymBruker]

Sprite skrev (38 minutter siden):

Jeg tror du gjør veldig lurt i å bli særboer. For dette kommer ikke til å bli bedre!

TULL! For en tulling av en mann. Hans mor sier kino,og mannen løper etter moren som en hund som skal luftes???

Din mann er et problem. Han skal sette DEG før sin mor. Dump han..her er det svigermor som bestemmer over sønn og barnebarn. At du føler deg nedprioritert er ikke rart!!!!

Anonymkode: 73a8b...051

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en mann som har et barn fra tidligere og er hos oss annenhver helg. 
jeg prioriterer hundene mine over barnet og har mer følelser for hundene enn barnet. Nå hadde jeg hundene før vi ble samboere og jeg gjør ALT med hundene mine. At man får mer følelser for barna enn hundene vil jeg tro stemmer, men det er ikke en følelse jeg kjenner til. Så jeg forstår godt at du sliter med rollen som ste-mor, det er skikkelig vanskelig! 
Jeg er med samboer og barn når den er her, men ikke hele tiden. Jeg må allikevel få lov til å være meg, og derfor reiser jeg gjerne bort og går tur med hundene mine når barnet er her. Fordi jeg og hundene trenger det, og det gjør jeg uten dårlig samvittighet. Også fordi barnet er jo ikke her for å besøke meg, men faren sin. 
 

men! Min samboer og jeg gjør hyggelige ting sammen etter at barnet har lagt seg. Da er det voksentid, og det virker det ikke som du får av din samboer. Og vet du, det har du lov til å kreve. Som en skrev over her virker det som du er dårlig på å kreve det du fortjener. Menn er enkle dyr og han vil ikke gi deg det om du ikke sier i fra. 
så snakk med han og se om det blir bedre, ellers må du faktisk vurdere å gå, for din egen mentale helse sin skyld ❤️ 

Anonymkode: a9a53...31a