Vanskelig og være stemor… føler meg dritt

[AnonymBruker]

Hei! 
For ca to år siden møtte jeg drømmemannen, han er alt jeg ønsker og enda mer enn det, vi ble fort kjent og det var vell det man kan kalle kjærlighet ved første blikk. Vi var mye sammen og vi hadde der så bra sammen så etter å ha møtt hans sønn på 6år et par ganger bestemte vi oss for og bli samboere. Nå 2 år senere har vi kjøpt oss hus og hund, og sønnen hans har blitt 9år. Jeg synes det alltid har vært litt utfordrende og være stemor, men jeg merker det spesielt nå. Vår hund på straks et år fikk påvist alvorlig sykdom i begge beina, vi måtte operere det ene benet hennes og nå må vi passe på og følge med henne så hun ikke hopper opp på ting eller lignende, hun er verdens snilleste hund og jeg elsker henne så masse! Jeg merker de ukene når vi har min samboers sønn blir jeg veldig overbeskyttende for hunden vår, først og fremst fordi hun er skadet nå, men også fordi jeg er så glad i henne.  Og det er det som er så sårt jeg kan ikke si det samme om min stesønn… jeg klarer det ikke… er det noe feil med meg? Jeg synes det er vanskelig de ukene han er hos oss, han er en utrolig fin gutt, men min samboer gir han alt han peker på… i tillegg greier han aldri og finne på noe selv… det er alltid «pappa skal vi ake» «pappa skal vi game» «pappa skal vi leke», er det ikke vanlig at de skal ha venner og besøke eller finne på noe selv? Husker når jeg selv gikk på barneskolen var det ikke kult og henge med mamma og pappa… i tillegg når vi har han føler jeg min samboer setter meg som prioritet nummer 2, noe som er forståelig, men vi finner sjeldent på noe sammen den uka han er hos oss, og når vi ikke har han gamer han myyyeee… jeg er så konfliktsky og tørr ikke si noe om det, også er jeg redd for og ødelegge noe… jeg er 25 og han 27 forresten… av og til tenker jeg «hva om jeg hadde valgt annerledes» og det høres kanskje egoistisk ut, det kan også være jeg føler det sånn nå fordi dette med hunden vår har tatt mye tid og energi fordi jeg er så ekstremt glad i henne… 🥺 i tillegg til dette har jeg en svigermor som skjemmer begge to bort noe sinnsykt… hun gir min sønns samboer alt mulig, sier ikke nei til noe og han får alt… jeg kjenner jeg er så mettet, men håper det går over, vet ikke hvorfor jeg skriver engang trenger bare lufte tankene litt🥺 

Anonymkode: b7316...06f

[AnonymBruker]

Tror du må komme til bunns i sjalusien din. Hvorfor plager det deg at noen får det de ønsker seg? 
 

Anonymkode: e8797...83a

[AnonymBruker]

Din samboer og hans familie er like glad i gutten som du er i hunden din. 

Så du må ta deg sammen. 

Anonymkode: 001c1...2e4

[AnonymBruker]

Hva med å innse at dette livet ikke passer for deg?

Anonymkode: 3b5f8...eba

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor det plager deg så fælt at gutten på 9 år får ting han vil ha fra faren og bestemoren sin? Misliker du barnet så mye at du ikke unner han det? Og jeg forstår godt du blir overbeskyttende over hunden, det er bra. Så barnet ikke skader hunden. Men det at barnet "maser" på far for å gjøre ting er helt normalt. De fleste barn i den alderen har jo lyst til å leke med foreldre å, og jeg vil tro at det at barnet ikke har begge foreldrene i samme hjem så har barnet lyst til å leke med pappa når han endelig er hjemme til pappa...

Anonymkode: 4644b...5d0

[AnonymBruker]

Høres ut som at dette bunner i at samboeren din nedprioriterer deg noe så til de grader. At han bruker opp kjærlighet og omsorg på sønnen, og ikke har noe igjen til deg? 

Anonymkode: 2d7c6...f50

[AnonymBruker]

Her er det jeg som har spilt pg akt med bonus barn. Vi har to felles og en bonus. Og jeg er jo like glad i alle. Men på noe områder trekker jeg meg litt unna, pga mora og rom for litt egentid med far osv.

Så hvorfor ikke tilby deg  bli med  å spille litt da, så får dere noe å bonde over. Han merker nok at du ikke liker han så godt, og vil jo da automatisk kreve pappa litt mer. Du er vokse og må være den sammen med far, som skaper et vi.

Anonymkode: e9749...a66

[AnonymBruker]

Barn går foran deg og hunden. Den kjærligheten er størst, det er derfor du er og føler deg nedprioritert☺️

Anonymkode: bd079...4a4

[AnonymBruker]

Høres ut som om hverken sønn eller bonusmor føler seg spesielt sett, kanskje samboer bør være mee mentalt tilstede for begge i stedet for å game etc.

Anonymkode: de643...962

[AnonymBruker]

Så han ble far som 18 åring.!

Her inne lurer folk på om 18 åringen kan være alene hjemme ei helg....

Han har kanskje ikke akkurat vokst med oppgaven, han virker noe grenseløs ovenfor 9 åringen. 

Du er også veldig ung til å ha en 9 årig stesønn.

Anonymkode: d4804...89d

[AnonymBruker]

Det er da ikke koe rart han vil finne på noe med pappaen når han er der annenhver uke

Anonymkode: eeb95...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så han ble far som 18 åring.!

Her inne lurer folk på om 18 åringen kan være alene hjemme ei helg....

Han har kanskje ikke akkurat vokst med oppgaven, han virker noe grenseløs ovenfor 9 åringen. 

Du er også veldig ung til å ha en 9 årig stesønn.

Anonymkode: d4804...89d

Er derfor man ikke bær være alene hjemme som 18 åring da

Anonymkode: eeb95...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er derfor man ikke bær være alene hjemme som 18 åring da

Anonymkode: eeb95...25b

De puler på doen på bensinstasjonen eller i et prøverom om de er kåre nok.

Anonymkode: d4804...89d

[cerruti]

Ikke annet å si enn at det eneste riktige jo er at gutten kommer foran alt. En hund kan ikke sammenliknes med et barn. Naturlig at far og sønn er mye sammen når han er hos faren. Dette må du klare å leve med eller finne en uten barn. 

[AnonymBruker]

Jeg ble stemor for ei på 9 år da jeg var 25 år. Hun ble totalt bortskjemt av faren, fikk alt hun pekte på og gråt seg til alt og faren gav etter. Men hun sutret seg til å være hos faren hver eneste helg og i ferier. Jeg hadde ikke mye å si til det, vi kom godt overens trodde jeg. Jeg lekte med henne mye og tok meg mye av henne og. faren hennes jobbet med så mye ting og så han var lite hjemme. Men til oss skulle hun uansett. Ble sliten av det ja. Men jeg har et barn i tillegg så det gikk bra. Men du Ts du har ikke barn og du forstår ikke det båndet et foreldre har til barnet sitt. Det er sterkt og en vil gjøre alt for at barnet skal ha det godt. Høres ut som faren vil at sønnen skal ha det best mulig hos han, mulig han har lite grenser og ja. Men hvis du ikke takler det så bør du gå fra han. En hund er ikke som et menneske. Men vet selv en blir veldig glad i dyr for det gjør jeg også og har selv hund så. Men er vanlig og normalt at du og hunden blir ikke like prioritert som barnet. 

Anonymkode: 92bce...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Tror du må komme til bunns i sjalusien din. Hvorfor plager det deg at noen får det de ønsker seg? 
 

Anonymkode: e8797...83a

Det er ikke sjalusi det handler om, mulig det kom litt feil frem. Et eksempel er at vi hadde planlagt en dag hvor vi skulle gå på ski, jeg sto klar med sekk og alt på, i det vi skulle gå ut døren kommer min svigermor altså hans bestemor og sier «vi skal på kino» og jeg sier «nei vi skal på ski» også sier barnet at han heller vil på kino og da sier far «vi drar på kino»… dette er bare et av mange eksempel… samme hvis vi har familien over på besøk så sier svigermor «skal du ikke ut med hunden?» så sier jeg «nei vi har nettopp gått en lang tur» så sier hun «jeg tror det er lurt du går ut en tur med hunden» akkurat som om at de ikke vil ha meg der… det er ikke sjalusi jeg har aldri vært en sjalu perso , det er mer det at det er ufattelig sårt og føle seg nedprioritert.. ikke engang et hei tilbake når jeg kommer inn døra, kun hunden som møter meg🥺 men har lest kommentarene pg skjønner det er meg der er noe feil med… skal prøve og skjerpe meg og heller lufte hodet på tur

Anonymkode: b7316...06f

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke sjalusi det handler om, mulig det kom litt feil frem. Et eksempel er at vi hadde planlagt en dag hvor vi skulle gå på ski, jeg sto klar med sekk og alt på, i det vi skulle gå ut døren kommer min svigermor altså hans bestemor og sier «vi skal på kino» og jeg sier «nei vi skal på ski» også sier barnet at han heller vil på kino og da sier far «vi drar på kino»… dette er bare et av mange eksempel… samme hvis vi har familien over på besøk så sier svigermor «skal du ikke ut med hunden?» så sier jeg «nei vi har nettopp gått en lang tur» så sier hun «jeg tror det er lurt du går ut en tur med hunden» akkurat som om at de ikke vil ha meg der… det er ikke sjalusi jeg har aldri vært en sjalu perso , det er mer det at det er ufattelig sårt og føle seg nedprioritert.. ikke engang et hei tilbake når jeg kommer inn døra, kun hunden som møter meg🥺 men har lest kommentarene pg skjønner det er meg der er noe feil med… skal prøve og skjerpe meg og heller lufte hodet på tur

Anonymkode: b7316...06f

Høres ut som du har et mannebaby/svigermor problem, som ikke har noe med bonusmor rollen å gjøre. Kanskje du og samboer bør få hjelp av en samlivsterapeut, evt. at du får hjelp av psykolog til hvordan du kan håndtere disse situasjonene og bli mindre konfliktsky. 

Anonymkode: de643...962

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke sjalusi det handler om, mulig det kom litt feil frem. Et eksempel er at vi hadde planlagt en dag hvor vi skulle gå på ski, jeg sto klar med sekk og alt på, i det vi skulle gå ut døren kommer min svigermor altså hans bestemor og sier «vi skal på kino» og jeg sier «nei vi skal på ski» også sier barnet at han heller vil på kino og da sier far «vi drar på kino»… dette er bare et av mange eksempel… samme hvis vi har familien over på besøk så sier svigermor «skal du ikke ut med hunden?» så sier jeg «nei vi har nettopp gått en lang tur» så sier hun «jeg tror det er lurt du går ut en tur med hunden» akkurat som om at de ikke vil ha meg der… det er ikke sjalusi jeg har aldri vært en sjalu perso , det er mer det at det er ufattelig sårt og føle seg nedprioritert.. ikke engang et hei tilbake når jeg kommer inn døra, kun hunden som møter meg🥺 men har lest kommentarene pg skjønner det er meg der er noe feil med… skal prøve og skjerpe meg og heller lufte hodet på tur

Anonymkode: b7316...06f

Kan legge til at jeg synes svigermor setter deg i en ubehagelig situasjon,og at det er dårlig gjort av samboer å ikke støtte deg.  Denne dynamikken her kan dere få gratis hjelp til å snakke om på familuevernkontoret.   Det er selvsagt IKKE opp til svigermor å bestemme hverken hva DU og dere skal gjøre.  Hadde vært vennlig og bestemt neste gang hun kommer med råd om hundehold du ikke har bedt om. "NEi Fido har akkurat gått tur han, så nå skal jeg være hjemme og kose meg litt.". Det er DITT hjem - hvis svigermor ikke respekteter deg får samboer heller besøke henne i hennes hjem.  "Bi hadde avtalt å gå på ski, jeg står her klar til å gå. Vi kan gå på kino neste fredag." "Nå går jeg og tar den skituren som planlagt og avtalt. Du får gjøre dom du vil, men når du ikke holder avtaler blir jeg irritert. " 

Anonymkode: de643...962

[AnonymBruker]

cerruti skrev (1 time siden):

Ikke annet å si enn at det eneste riktige jo er at gutten kommer foran alt. En hund kan ikke sammenliknes med et barn. Naturlig at far og sønn er mye sammen når han er hos faren. Dette må du klare å leve med eller finne en uten barn. 

Helt enig i dette. Mennesker kommer alltid foran dyr ♥️ Forstår at du reagerer på at gutten virker bortskjemt både når det gjelder å få ting og aktivere seg selv, men du kan jo bruke muligheten til å forsøke å knytte bånd med gutten selv? Det høres urovekkende ut som at du setter hunden foran et barn, og det er i hvert fall ikke greit. Hva med å la gutten bli kjent med hunden? Gå tur sammen? Forsøke å game litt med gutten? Skal dere bli en familie så må alle gå sammen, vise kjærlighet til hverandre, og forstå at er man far, så er gutten prioritet nr. 1. Slik er det å være forelder og sette et liv til verden.

Anonymkode: 8b33c...772

[AnonymBruker]

Du er veldig ung til å være i denne situasjonen, synes jeg. Likevel, du er voksen. Når du er voksen handler en del av livet av hva man BØR tenke, føle og gjøre, fremfor det helt umiddelbare.

Derfor er du nødt til å gjøre alt du kan for å bli glad i stesønnen din. Det er rett og slett ikke akseptabelt for et voksent menneske å være mer glad i en hund enn et barn. Barnet får skader av å ha voksne mennesker rundt seg som ikke aksepterer, anerkjenner, ser og verdsetter det. Så jobb med deg selv, eller tre ut av barnets liv.

Anonymkode: a028c...db8