"Bare barselstårer"

[AnonymBruker]

Alle har vi hørt om det.  Og jeg forstår at man får det, og at man har vært gjennom noe stort. Jeg har nettopp født. Før jeg fødte, var jeg gjennom en del stress, og psykiske nedturer pga mye som skjedde. Å gå gravid er tøft i seg selv. Så fødte jeg, dvs, det endte i akutt keisersnitt, og det ble veldig dramatisk for meg å oppleve. I tillegg var jeg alene i stundene før, under og  en stund etter. Alle sier at det er helt normalt at jeg er sliten nå, og at jeg kan føle meg deprimert. Første dagen etter fødselen var jeg ennå høy på adrenalin. Dag 2, fikk jeg reaksjonen, og ble kjempe trist og deprimert. Gråt, var fra meg. Fikk trøst av en jordmor. Ble litt bedre. Men dag 3 og 4, er også tristhet. Det som er godt er å bånde med barnet mitt. Jeg føler uten tvil masse kjærlighet. Men ikke akkurat glede... Kunne ønske jeg følte den gode gleden, lykken. Jeg kan smile når jeg ser an... men igjen, den innvendige lykkerusen er der ikke. Og jeg er allerede blitt en sikkert " overbekymret mor". Tenker heller på frykt for å miste an, og katastrofe tanker for tremtiden. 

Hvordan opplevde du tiden rundt og etter fødsel? Jeg tror jeg bare trenger litt gode ord og håp.. og er det dette som er " barselstårer" ?

Anonymkode: b13db...2b5

[Arkana]

Først av alt, gratulerer med babyen! Du har vært gjennom mye de siste dagene. En fødsel er tøff og din endte med keisersnitt, det er klart at det er en ekstra belastning. Barseltårer er veldig vanlig. Det er en forbigående nedstemt følelse den aller første tiden etter fødsel og jeg kjenner meg igjen i det du beskriver fra dagene etter min første fødsel. Det er helt normalt å ikke ha noen lykkerus etter fødsel og også normalt å ikke kjenne noen voldsom morskjærlighet med en gang (selv om du sier at du har det så ville jeg bare nevne det fordi mange ikke kjenner på noen av delene). Jeg synes vi ofte hører mest fra de som kjente voldsom glede og morskjærlighet det øyeblikket babyen kom ut og at alle de andre drukner litt i den forventningen om lykkerus. Vit at det du føler er veldig vanlig!

Jeg tenker at det er lurt å ikke ha så mange forventninger til hvordan du skal ha det den første tiden. Den første tiden er unntakstilstand. Dere skal venne dere til en ny tilværelse og en ny hverdag og kroppen din skal både fysisk og psykisk komme seg tilbake til normalen. Gi deg selv tid til alt dette. Jeg vet det er vanskelig å se framover når man har det slik du beskriver, men det vil bli bedre. Du og babyen skal ha hyppige kontroller på helsestasjonen den første tiden, og fokus kommer til å være både på babyen og deg så utnytt disse til å fortelle hvordan du har det og be om hjelp hvis du føler at nedstemtheten ikke slipper taket ganske raskt (men sannsynligvis gjør den det).

[Tanuki]

Jeg var nervevrak og kjempesliten etter første fødsel som endte i KS. Syntes den første måneden var veldig vanskelig, følte meg isolert og ensom. Det gikk over, og ble bedre da jeg ble litt tryggere i den nye rollen som mor. Med andre barn var det helt annerledes, bare kos og en helt annen dynamikk mellom meg og mannen, sikkert fordi vi begge visste hva vi gikk til og har blitt litt eldre.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også at jeg har litt blandet følelser om å hjem fra sykehuset. Er litt redd jeg fort kan føle ensomhet og isolasjon som ble beskrevet her. Det er skremmende å bare skulle være oss. 

Anonymkode: b13db...2b5

[AnonymBruker]

Jeg syns heller det er leit man skal forvente så mye basert på hvordan samfunnet forteller oss at vi skal være, og hvordan vi skal være og føle oss som mor. Som om det er en fasit og en standard.

Opplever alle kvinner glede umiddelbart etter å ha født? Nei. Kjærlighet? Nei. Lykkerus? Nei. Som om de har kjent denne fremmede for alltid? Nei. Det er alt helt helt normalt.

Man er et menneske. Man føler ulikt. Man føler med ulik intensitet også. Man håndterer ting ulikt også. Det trenger ikke defineres som noe spesielt; det bare er slik. 

Du har nettopp født. Du er full av hormoner. Du er full av adrenalin. Det er noe du har ventet på i 8-9 mnd. Ta tiden til hjelp, og bare godta følelsene som kommer innover. Det kan være du syns det er vanskelig. Det kan være du syns det er kjedelig. Det kan være du syns det er helt greit. Alt dette er normalt og kommer til å være i stadig endring!

Anonymkode: 33e10...235

[Gjest Lysia]

Jeg kjente på akkurat det samme da min første ble født med haste keisersnitt. Jeg var veldig glad babyen min, men følte ikke den lykkerusen som er beskrevet. Det føltes derimot veldig sårt og rart den første tiden. Men etterhvert så kom det seg.

Med nr to føltes alt helt annerledes og mye bedre. Kanskje fordi vi var mer forberedte og jeg var mer avslappet.

Det går seg til ts❤️

[AnonymBruker]

Den "lykkerusen" og "babylykken" alle snakker om, er vel helst adrenalinet som man har helt i starten. Etterpå så synker det jo inn at man i tillegg til en sterk kjærlighet til barnet, også har et enormt stort nytt ansvar og oppgave i mange år framover. Jeg pleier å si at det å være forelder er altoppslukende ansvar og altoppslukende kjærlighet, på en gang 🥰 Klart det er mye å ta innover seg. Livet er endret for alltid, men så har man også en unge man elsker over alt, uansett hvor sliten man i perioder er 🥰 

Anonymkode: 52b47...31f

[AnonymBruker]

Her holdt jeg på med tårer, angst og nedstemthet i 3 mnd etter fødsel før det begynte å bedre seg. Hørte mange fortelle om utømmelig lykkerus og det som var. Selv nå når ungen er 1 år sitter starten så hardt i meg at jeg får vondt i magen bare av tanken på flere barn. Så det er dessverre ikke alle som svever på en rosa sky gjennom barseltid og permisjon. 

Anonymkode: f2d6e...d89

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Den "lykkerusen" og "babylykken" alle snakker om, er vel helst adrenalinet som man har helt i starten. Etterpå så synker det jo inn at man i tillegg til en sterk kjærlighet til barnet, også har et enormt stort nytt ansvar og oppgave i mange år framover. Jeg pleier å si at det å være forelder er altoppslukende ansvar og altoppslukende kjærlighet, på en gang 🥰 Klart det er mye å ta innover seg. Livet er endret for alltid, men så har man også en unge man elsker over alt, uansett hvor sliten man i perioder er 🥰 

Anonymkode: 52b47...31f

Men alle opplever det ikke slik. Det er ikke alle som har lykkerus eller babylykke, eller altoppslukende kjærlighet de føler, kun et beskytteransvar. Og det er også helt normalt. Man får en fremmed person man skal bli kjent med. Alle er ikke like og responderer på at man har fått et barn på lik måte. 

Anonymkode: 33e10...235

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kjent på noen lykkerus, men en grunnleggende følelse av at barnet hører hjemme sammen med meg. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i barnet mitt, at hun ikke er den første jeg ville reddet ut av et brennende hus.

Anonymkode: 7a8a7...9b3

[AnonymBruker]

Kjente ingen lykkerus etter mine fødsler, kun lettelse blandet med adrenalin. Hadde behov for å beskytte barnet, men morskjærligheten vokste frem i de kommende ukene og månedene. 

Trist å høre at du har hatt det tøft både før, under og etter. Er det ingen du kan støtte deg på?

Anonymkode: f4526...2d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kjente ingen lykkerus etter mine fødsler, kun lettelse blandet med adrenalin. Hadde behov for å beskytte barnet, men morskjærligheten vokste frem i de kommende ukene og månedene. 

Trist å høre at du har hatt det tøft både før, under og etter. Er det ingen du kan støtte deg på?

Anonymkode: f4526...2d4

Jo, jeg har noen gode venner og familie. Men til syvende og sist er det kun oss 2. 

Jeg er hjemme nå, og har ikke hatt så mange tårer de siste dagene. Men kjenner igjen noe av det dere beskriver. Ingen lykkerus. Jeg er for trøtt, for overveldet, engstelig, overbeskyttende,  til at jeg kan føle det tror jeg. Jeg håper det blir litt mer avslappende etterhvert når vi har blitt kjent. 

Anonymkode: b13db...2b5