Beskriv følelsen av forelskelse

[AnonymBruker]

Jeg og han jeg har datet i 4 mnd har hatt det så fint og har mye gode følelser for hverandre at vi var enige om å kalle oss kjærester. Jeg ser for meg at dette er en mann jeg kan ha det fint med for alltid, alt føles så deilig og trygt og enkelt, vi har mye felles, likt syn på livet, prater godt sammen og har fantastisk sex. Vi har begge sagt tydelig at vi føler dette for hverandre. Når vi møtes er jeg helt oppslukt og så forelska at jeg ikke klarer å gjøre noe annet. Når vi er fra hverandre så gleder meg meg til å se han, men samtidig kjenner jeg ikke på de store følelsene i kroppen da. Det har jeg gjort før når jeg har vært betatt og oppslukt av noen, så nå stresser det meg at jeg føler meg så rolig og fokusert på mitt eget liv, på et vis...

Ville dere tolket det som et tegn på at noe mangler?

Anonymkode: c71bd...eed

[AnonymBruker]

Jeg føler det samme og tenker at det er fordi jeg ikke er redd mer. Jeg vet hvor jeg har ham, ingen grubling der.

Anonymkode: 0fd8b...3b6

[AnonymBruker]

Det kommer kanskje litt an på hvor gamle dere er? Da jeg traff han som ble mannen min var jeg så forelsket at jeg var helt tullete, han likedan. Jeg husker at han sa til meg at han hadde trodd forelskelse handlet om å treffe en man likte og hadde det hyggelig sammen med, men da han traff meg skjønte han hva det betydde. Men vi var rundt 20 da, så det er kanskje annerledes når man blir forelsket i voksen alder?

Anonymkode: fc5a2...f6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg føler det samme og tenker at det er fordi jeg ikke er redd mer. Jeg vet hvor jeg har ham, ingen grubling der.

Anonymkode: 0fd8b...3b6

Det kan hende, jeg håper jo litt det også. Dette er første gang er har følt meg skikkelig stupforelsket sammen med en mann, og første gang jeg har følt meg helt trygg fordi han/vi kommuniserer så bra og jeg skjønner han er seriøs og til å stole på.

ts.

Anonymkode: c71bd...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det kommer kanskje litt an på hvor gamle dere er? Da jeg traff han som ble mannen min var jeg så forelsket at jeg var helt tullete, han likedan. Jeg husker at han sa til meg at han hadde trodd forelskelse handlet om å treffe en man likte og hadde det hyggelig sammen med, men da han traff meg skjønte han hva det betydde. Men vi var rundt 20 da, så det er kanskje annerledes når man blir forelsket i voksen alder?

Anonymkode: fc5a2...f6c

Jeg er 39 og han 42. 

ts.

Anonymkode: c71bd...eed

[AnonymBruker]

Er ikke det der bare limerence. 

Anonymkode: cea1e...063

[AnonymBruker]

For oss var det altoppslukende. Det brant i kroppen. Vi hadde kontinuerlig kontakt hele tiden når vi ikke var sammen fysisk. Sendte meldinger hele tiden, snakket i timesvis på telefonen. Så til og med serier sammen på hver vår kant med telefonen på høyttaler. (dette var før smarttelefonens tid) 

Herregud, så besatt vi var av hverandre. Har aldri opplevd noe lignende. Nå er det ca 20 år siden og det ulmer ennå ganske bra. Jeg syns nok ikke lenger at han er det perfekte mennesket uten feil eller mangler (🤭), men han er et deilig, uperfekt menneske. Det kiler fortsatt litt i høna når jeg tenker på ham. 

Anonymkode: d15ab...7c5

[Gjest WhisperingWind]

Jeg og kjæresten min er i 40 årene. Vi er gærne etter hverandre.

Men jeg tror alder har litt å si. Vi har hver våre liv med barn og vi må prioritere det også.

Men vi savner hverandre og tenker på hverandre hver dag. Vi sender meldinger flere ganger daglig og kan prate i timevis på tlf.

Når vi møtes er vi totalt fjortiser. Kliner, klår og får ikke nok av hverandre.

Men vi fikk også øyeblikkelig en dyp relasjon. Som om vi har kjent hverandre hele livet. Vi er så trygg på hverandre og vi kan snakke om alt mellom himmel og jord. Vi er dønn ærlige, prater åpent om følelser og hvordan vi har det. 
 

Vi føler oss så trygg og hjemme med hverandre. 
 

Så jeg er ganske rolig når vi ikke sammen. Kan komme bølger med savn innimellom. Og når jeg tenker og prater om han kribler det i hele kroppen. Men tror modenhet gjør at jeg ikke er som ved fjortis forelskelse.

Og det at jeg er helt og holdent 100% trygg og sikker på han. Ikke noe tvil eller dårlig magefølelse. 

[Trek]

Før trodde jeg det var den ilingen som gikk opp langs ryggraden og til toppen av hodet. Den sitringen som bølger gjennom kroppen. 

Denne gangen er det som tiden står stille når vi er sammen, timene bare flyr forbi. Selv om det er helt nytt så kjennes det ut som vi er gamle venner på en måte. 
Istedenfor at det sitrer og kribler kjenner jeg at jeg blir myk og varm i armene hans. 

Jeg er så stolt av han at jeg kunne sprekke. Han er den flotteste mannen som finnes helt enkelt. 

[AnonymBruker]

Når jeg er forelsket blir det helt altoppslukende for meg. Jeg blir som midlertidig sinnsyk. Klarer knapt å fungere utover å tenke på neste gang vi skal treffes. Kroppen min er fylt opp av endorfiner og det kribler overalt. Den beste rusen! Jeg blir fnisete og klarer ikke å tenke klart. Hormonene styrer meg. Jeg vil snakke med han hele tiden og være rundt han hele tiden. Får ikke nok.

Anonymkode: e0706...156