Ubrukelig på sosialt samspill

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært populær og ettertraktet, hverken som venn eller kjæreste. Jeg kan ha venner i perioder, men da er det alltid at den andre har utfordringer og jeg er den som forstår, lytter og kommer med tips. Etter en stund går jeg lei og det sklir ut

Kan huske tilbake til barndommen at jeg var den som sist ble invitert med på gjemsel eller valgt på lag i gymtimene. Eller invitert med på fest f eks

Nå, midt i førtiårene, så har jeg tenkt mye og kommet frem til: 

Istedenfor å streve med å få varige venner, skal jeg bare akseptere at jeg vil være alene? At nære venner rett og slett ikke er min greie?

Det er som om det er en kode eller nøkkel til varige vennskap som ikke jeg har fått utdelt 

Jeg har prøvd diverse aktiviteter og frivillig arbeid, men det utvikler seg ikke til vennskap. Og det er da jeg tenker at jeg nå likesågodt kan gi opp fordi jeg ikke mestrer

 

Noen andre med lignende erfaringer? 

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

Kunne ha skrevet akkurat det samme selv. 

Har ingen jeg vil ville ha kalt nær venn, men noen få jeg kan chatte med om vind og vær. Jeg orker ikke lengre å lete etter venner, de får dukke opp i livet mitt hvis våre veier krysser. 

Muligens vi er slik at vi "visker ut" oss selv i et venneforhold? Det er den andre parten som får mer og mer plass, til det ikke er mer å hente. Et enveiskjørt vennskap. 

Anonymkode: de4c9...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kunne ha skrevet akkurat det samme selv. 

Har ingen jeg vil ville ha kalt nær venn, men noen få jeg kan chatte med om vind og vær. Jeg orker ikke lengre å lete etter venner, de får dukke opp i livet mitt hvis våre veier krysser. 

Muligens vi er slik at vi "visker ut" oss selv i et venneforhold? Det er den andre parten som får mer og mer plass, til det ikke er mer å hente. Et enveiskjørt vennskap. 

Anonymkode: de4c9...597

Jeg tror du har rett i dette. Når vi er innstilt på å gi til den andre mens det ikke er interesse motsatt vei, så går vi etterhvert tom og gir opp

Har du klart å akseptere at det er slik og sluttet lete etter nye vennskap?

TS

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror du har rett i dette. Når vi er innstilt på å gi til den andre mens det ikke er interesse motsatt vei, så går vi etterhvert tom og gir opp

Har du klart å akseptere at det er slik og sluttet lete etter nye vennskap?

TS

Anonymkode: 234d5...12b

Sorry, du skrev jo at du hadde gitt opp. Da er vi to, det får bare være et ensomt liv fremover

 

TS

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

Samme her. Har gitt opp å få meg nye venner, snart 40 år.

Anonymkode: e2da3...c0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sorry, du skrev jo at du hadde gitt opp. Da er vi to, det får bare være et ensomt liv fremover

Ja, jeg har gitt opp å oppsøke arrangement eller lignende for å se folk og eventuelt få venner og bekjente. Håper mest det tilfeldigvis dukker opp ei som jeg kommer i prat med, der samtalene går naturlig og interessen er gjensidig. 

Men som kvinne på 47 år uten evne til å være utadvendt, er nok sjansen stor for at en fremtidig venn ikke vil oppdage meg. 

Har familie og jobb. Ensom allikevel. 

Anonymkode: de4c9...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, jeg har gitt opp å oppsøke arrangement eller lignende for å se folk og eventuelt få venner og bekjente. Håper mest det tilfeldigvis dukker opp ei som jeg kommer i prat med, der samtalene går naturlig og interessen er gjensidig. 

Men som kvinne på 47 år uten evne til å være utadvendt, er nok sjansen stor for at en fremtidig venn ikke vil oppdage meg. 

Har familie og jobb. Ensom allikevel. 

Anonymkode: de4c9...597

Jeg tror også at dette med å være trygg og utadvendt har noe å si. Med en gang jeg snakker med en, for meg, kjent person senker jeg skuldrene og prater villig i vei. Men der blir ikke vennskap av det, kun flyktige og tilfeldige forbindelser.

Jeg er i tillegg singel og barnløs, så nettverket berikes ikke naturlig heller 🙄

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

Dere burde bli en vennegjeng! Kanskje passer dere sammen...

Anonymkode: 7642c...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

Det er som om det er en kode eller nøkkel til varige vennskap som ikke jeg har fått utdelt 

Jeg har prøvd diverse aktiviteter og frivillig arbeid, men det utvikler seg ikke til vennskap. Og det er da jeg tenker at jeg nå likesågodt kan gi opp fordi jeg ikke mestrer

 

Anonymkode: 234d5...12b

 

Dette her - har du snakket med helsepersonell om det?

Hvordan du føler det, og opplever forsøk på å opprette kontakt og reaksjoner til andre mennesker.

For det du beskriver er en ganske så vanlig følelse hos nevro-utypiske, mennesker på autismespekteret.

Jenter især går dessverre uoppdaget, og flere diagnostiseres som voksne. Beskrivelsen av disgnoser har vært basert på gutter og menn, og mange jenter og kvinner er flinkere til å ‘spille skuespill’ utad, å herme etter det andre gjør - men oftest så bommer en alltid litt likevel, uten å helt skjønne hvorfor eller hvor det skjærer seg. Og en bruker massevis av krefter på å analysere, prøve å forstå.

Er en høytfungerende og jente, kanskje får gode karakterer også, så blir det alt for ofte oversett at en sliter og ikke helt får til relasjoner med andre mennesker.

Det tristeste er, at en går glipp av arenaer som autismeforeningen, eller bare det å gjenkjenne egne trekk i andre.

For veldig ofte forstår folk på spekteret hverandre veldig godt, slapper av i hverandres nærvær og kan bli ekte venner - på egne premisser.

Les litt om det? Se om du kan kjenne deg igjen? Er skrevet en god del om høytfungerende kvinner på spekteret idag, om du titter litt på nett.

Og om du kjenner deg igjen i det, så håper jeg du tar steget og snakker med legen din ❤️

Jeg kan jo være helt på jordet selvfølgelig - men den setningen jeg uthevet fra kommentaren din var iøynefallende.

 

 

Anonymkode: f9a7f...d97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Dette her - har du snakket med helsepersonell om det?

Hvordan du føler det, og opplever forsøk på å opprette kontakt og reaksjoner til andre mennesker.

For det du beskriver er en ganske så vanlig følelse hos nevro-utypiske, mennesker på autismespekteret.

Jenter især går dessverre uoppdaget, og flere diagnostiseres som voksne. Beskrivelsen av disgnoser har vært basert på gutter og menn, og mange jenter og kvinner er flinkere til å ‘spille skuespill’ utad, å herme etter det andre gjør - men oftest så bommer en alltid litt likevel, uten å helt skjønne hvorfor eller hvor det skjærer seg. Og en bruker massevis av krefter på å analysere, prøve å forstå.

Er en høytfungerende og jente, kanskje får gode karakterer også, så blir det alt for ofte oversett at en sliter og ikke helt får til relasjoner med andre mennesker.

Det tristeste er, at en går glipp av arenaer som autismeforeningen, eller bare det å gjenkjenne egne trekk i andre.

For veldig ofte forstår folk på spekteret hverandre veldig godt, slapper av i hverandres nærvær og kan bli ekte venner - på egne premisser.

Les litt om det? Se om du kan kjenne deg igjen? Er skrevet en god del om høytfungerende kvinner på spekteret idag, om du titter litt på nett.

Og om du kjenner deg igjen i det, så håper jeg du tar steget og snakker med legen din ❤️

Jeg kan jo være helt på jordet selvfølgelig - men den setningen jeg uthevet fra kommentaren din var iøynefallende.

 

 

Anonymkode: f9a7f...d97

Takk for gode tips. Jeg er mann, men det er nok irrelevant angående dette temaet. Har faktisk aldri tenkt at autisme kan være forklaringen på manglende suksess sosialt. 

Jeg skal google litt i helgen og deretter kontakte fastlegen

Igjen; takk ❤️

TS

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dette her - har du snakket med helsepersonell om det?

Hvordan du føler det, og opplever forsøk på å opprette kontakt og reaksjoner til andre mennesker.

For det du beskriver er en ganske så vanlig følelse hos nevro-utypiske, mennesker på autismespekteret.

Har mine mistanker om det samme, og legen min er enig, men jeg var visst for gammel til å bli prioritert i det offentlige helsevesen. (avvist to ganger)

Vurderer å gå privat, men jeg bor så uti granskauen at det vil kreve for mye tid og penger å bli utredet. 

TS - det hadde vært interessant å få høre hvordan det går med dine undersøkelser og eventuell utredning.

Anonymkode: de4c9...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Har mine mistanker om det samme, og legen min er enig, men jeg var visst for gammel til å bli prioritert i det offentlige helsevesen. (avvist to ganger)

Vurderer å gå privat, men jeg bor så uti granskauen at det vil kreve for mye tid og penger å bli utredet. 

TS - det hadde vært interessant å få høre hvordan det går med dine undersøkelser og eventuell utredning.

Anonymkode: de4c9...597

Jeg skal oppdatere når jeg vet mere. For min del er det sosiale relasjoner som er utfordringen. Jeg fungerer utmerket på jobb, økonomisk har jeg det avslappet og det har heller aldri vært spørsmål eller hint fra noen om at jeg kan være på autismespekteret. Det kom overraskende på meg at det kan være en forklaring, dette skal undersøkes. Så mange år som jeg har grublet og analysert over hvorfor jeg ikke får til å skape gode vennskap. Ikke har jeg fiender, ikke behandler jeg andre dårlig på noe vis. Bare å få et svar og en forklaring, kanskje det kan gi meg fred og forklaring. Merker at jeg skammer meg over dette

 

TS

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Bare å få et svar og en forklaring, kanskje det kan gi meg fred og forklaring. Merker at jeg skammer meg over dette

Når "alle andre" forteller alt de har gjort sammen med venner, besøk de har vært på, fester de har deltatt på, bestevennen som har sagt ditt og datt.... Ja, jeg har skjemtes av å ikke ha noe å fortelle, så du er ikke alene.

Det er i min familie forventet at det skal feires bursdager, ha selskap ved spesielle anledninger og slikt, og jeg har blitt stemplet som "kjedelig" som ikke har villet ha noe slikt. Jeg har rett og slett ikke hatt noen å invitere utenom familie. 

 

Anonymkode: de4c9...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når "alle andre" forteller alt de har gjort sammen med venner, besøk de har vært på, fester de har deltatt på, bestevennen som har sagt ditt og datt.... Ja, jeg har skjemtes av å ikke ha noe å fortelle, så du er ikke alene.

Det er i min familie forventet at det skal feires bursdager, ha selskap ved spesielle anledninger og slikt, og jeg har blitt stemplet som "kjedelig" som ikke har villet ha noe slikt. Jeg har rett og slett ikke hatt noen å invitere utenom familie. 

 

Anonymkode: de4c9...597

Hehe, jeg kjenner meg godt igjen der angående andres ønske om min feiring.

Min siste halvrunde og runde fødselsdag ble feiret alene i Syden, dermed kunne ingen forvente noe som helst. Selv med mine foreldre har jeg fått mine dose sosialisering etter to, maks tre timer. Da må jeg ha alenetid

Det er ikke en fullgod erstatning for venner, men som aleneboende uten stort turbehov, derav ikke hund, så er det mye selskap i dyr. Mine to undulater gir meg mye glede, ukomplisert selskap som passer perfekt for meg

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

Det virker som hele samfunnet er et salgs "sosialt spill" hvor de aller fleste ønsker å hevde seg selv mest mulig, og vise seg frem som mest mulig fantastisk hele tiden.   

Uansett om dette går på bekostning av noen andre...   

Anonymkode: 08e54...c8c

[AnonymBruker]

Jeg sliter også.... Venner kommer og går.. Og oftest føler jeg at jeg gir og gir, og får lite tilbake. Sjelden de spør meg om hvordan det går, mens jeg er søppelbøtta dems. Så fort de får det litt bedre "dumper" de meg og jeg blir sittende igjen som ett spørsmålstegn... Veldig ofte er de opptatt når jeg forsøker å ta kontakt, og skal ringe opp igjen men gjør det aldri.. Med mindre taket detter i huet på dem... Og dumme meg har da alltid stilt opp, på nytt og på nytt... 

Jeg har også innsett at jeg ikke gidder lenger.. Jeg er 40 og trives greit i eget selskap eller på nett. 

Anonymkode: d6ee2...186

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg sliter også.... Venner kommer og går.. Og oftest føler jeg at jeg gir og gir, og får lite tilbake. Sjelden de spør meg om hvordan det går, mens jeg er søppelbøtta dems. Så fort de får det litt bedre "dumper" de meg og jeg blir sittende igjen som ett spørsmålstegn... Veldig ofte er de opptatt når jeg forsøker å ta kontakt, og skal ringe opp igjen men gjør det aldri.. Med mindre taket detter i huet på dem... Og dumme meg har da alltid stilt opp, på nytt og på nytt... 

Jeg har også innsett at jeg ikke gidder lenger.. Jeg er 40 og trives greit i eget selskap eller på nett. 

Anonymkode: d6ee2...186

Dette er også min erfaring. Man blir igjen og igjen en nyttig idiot når den andre får utbytte av relasjonen. Jeg har hatt opprydding i mine relasjoner og kvittet meg med den slags. Heller venneløs enn å føle seg utnyttet 

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

Jeg fyller 40 i år, men har ingen å be på feiring, med unntak av mann og barn. Jeg har ingen venner. Og jeg har blitt utredet hos to forskjellige psykologer uten at de har funnet noen grunn til hvorfor jeg ikke orker dette sosiale samspillet. Jeg er vel egentlig bare lei av å være den lyttende, forstående, omsorgsfulle, hjelpende, støttende terapeuten/søppelbøtten som alltid stiller opp for andre, uten å bli verken sett eller hørt tilbake. Lei av å bli ansett som god nok når noen har meg på tomannshånd, men ikke som god nok når det skal inviteres til fest eller moro. 

På et tidspunkt for ca tre år siden innså jeg at jeg har det fint nok i eget selskap, sånn når jeg ikke har mann og barn rundt meg, og at det er deilig å nyte den friheten til å bruke fritiden min som jeg vil. Ikke enda en tur på kafé eller atter en shoppingtur med en eller annen "venninne" som vil ha meg som selskap kun fordi hun ikke vil være alene selv. Jeg nyter å ikke være noens lakei lengre, synes jeg ofte har har latt folk bruke meg altfor mye.  

Jeg driver forøvrig med visse aktiviteter hvor jeg treffer andre, uten at det dannes vennskap mellom oss. Ser at det oppstår vennskap blant andre, men orker ikke å gjøre en særlig innsats selv. Tror nok jeg har mistet interessen av å danne vennskap, for jeg har for mye erfaring med å være "terapeut" for folk. Er nok mye min egen skyld også, for jeg lytter når folk åpner seg. Har egentlig ikke lyst til å ha den rollen i et vennskap igjen.

Anonymkode: 1a299...ecc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg fyller 40 i år, men har ingen å be på feiring, med unntak av mann og barn. Jeg har ingen venner. Og jeg har blitt utredet hos to forskjellige psykologer uten at de har funnet noen grunn til hvorfor jeg ikke orker dette sosiale samspillet. Jeg er vel egentlig bare lei av å være den lyttende, forstående, omsorgsfulle, hjelpende, støttende terapeuten/søppelbøtten som alltid stiller opp for andre, uten å bli verken sett eller hørt tilbake. Lei av å bli ansett som god nok når noen har meg på tomannshånd, men ikke som god nok når det skal inviteres til fest eller moro. 

På et tidspunkt for ca tre år siden innså jeg at jeg har det fint nok i eget selskap, sånn når jeg ikke har mann og barn rundt meg, og at det er deilig å nyte den friheten til å bruke fritiden min som jeg vil. Ikke enda en tur på kafé eller atter en shoppingtur med en eller annen "venninne" som vil ha meg som selskap kun fordi hun ikke vil være alene selv. Jeg nyter å ikke være noens lakei lengre, synes jeg ofte har har latt folk bruke meg altfor mye.  

Jeg driver forøvrig med visse aktiviteter hvor jeg treffer andre, uten at det dannes vennskap mellom oss. Ser at det oppstår vennskap blant andre, men orker ikke å gjøre en særlig innsats selv. Tror nok jeg har mistet interessen av å danne vennskap, for jeg har for mye erfaring med å være "terapeut" for folk. Er nok mye min egen skyld også, for jeg lytter når folk åpner seg. Har egentlig ikke lyst til å ha den rollen i et vennskap igjen.

Anonymkode: 1a299...ecc

Balansen i et vennskap blir veldig skjev og ensidig dersom den ene er en evig terapeut for den andre.

Som en ubetalt psykolog eller støttekontakt. Og når det ikke er jevnbyrdig føler vi oss etterhvert brukt og blir irritert over å føle oss utnyttet. Synes du har gjort det riktige 

Anonymkode: 234d5...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg fyller 40 i år, men har ingen å be på feiring, med unntak av mann og barn. Jeg har ingen venner. Og jeg har blitt utredet hos to forskjellige psykologer uten at de har funnet noen grunn til hvorfor jeg ikke orker dette sosiale samspillet. Jeg er vel egentlig bare lei av å være den lyttende, forstående, omsorgsfulle, hjelpende, støttende terapeuten/søppelbøtten som alltid stiller opp for andre, uten å bli verken sett eller hørt tilbake. Lei av å bli ansett som god nok når noen har meg på tomannshånd, men ikke som god nok når det skal inviteres til fest eller moro. 

På et tidspunkt for ca tre år siden innså jeg at jeg har det fint nok i eget selskap, sånn når jeg ikke har mann og barn rundt meg, og at det er deilig å nyte den friheten til å bruke fritiden min som jeg vil. Ikke enda en tur på kafé eller atter en shoppingtur med en eller annen "venninne" som vil ha meg som selskap kun fordi hun ikke vil være alene selv. Jeg nyter å ikke være noens lakei lengre, synes jeg ofte har har latt folk bruke meg altfor mye.  

Jeg driver forøvrig med visse aktiviteter hvor jeg treffer andre, uten at det dannes vennskap mellom oss. Ser at det oppstår vennskap blant andre, men orker ikke å gjøre en særlig innsats selv. Tror nok jeg har mistet interessen av å danne vennskap, for jeg har for mye erfaring med å være "terapeut" for folk. Er nok mye min egen skyld også, for jeg lytter når folk åpner seg. Har egentlig ikke lyst til å ha den rollen i et vennskap igjen.

Anonymkode: 1a299...ecc

Høres litt stusselig ut. Hvordan er du i forholdet til mann og barn? Tør du være deg selv og ta din plass der? I så fall, gå til en livscoach/rådgiver/terapeut og lær deg å tørre å være deg selv også overfor andre. Hvis ikke, bør du i det minste få hjelp til å ta plass i familien.

Anonymkode: 998bf...961