Åpenhet om sosial angst- mot sin hensikt om å dempe?

[GrønnBanan]

Denne tråden prøver å se det komiske i det å ha mild til moderat angst.  

Jeg har hatt sosial angst så lenge jeg kan huske. Jeg er nå nærmere 30, og lever ganske greit med det..! ( men, når det besøker meg på nytt, i settinger jeg aller helst skulle slippe, så tenker jeg det er på tide å gi litt mer blaffen og heller si det som det er, kanskje det kan hjelpe! 

Jeg får litt “hang up” på enkeltmennesker, og det er ikke tvil, jeg blir ukomfortabel hver gang jeg møter de som hjernen min har utvalgt som skumle, truende eller flaue og være rundt… Jeg er fristet til å si til dem; “Ja, hei, du har kanskje lagt merke til at jeg er litt klein rundt deg… det er bare fordi hjernen min går i flight modus, og jeg blir faktisk uggen av det. beklager det, men jeg ville bare nevne dette for min egen egoistiske vinning av det kanskje hjelper å være åpen om akkurat dette… vi kan godt kalle det angst, det henger over meg som en kladd”.

Hva tenker dere? Bør man “fake it, till you make it” eller bør man være åpen om situasjonen? selv om det å skulle åpne seg om dette vil absolutt trigge angsten! men det går jo over... forhåpentligvis!