Føler noen ganger at min sambo er ett barn .. og det går utover følelsene

[AnonymBruker]

Hei, min samboer er ofte bare innesluttet i seg selv,og viser mest glede og energi når han prater om eller er aktivt med sport. Ha brenner for snowboard , longboard, mountain bike sykling, kayaking , rafting, ja han har mange. Kan sitte å nerde på nett og lese om utstyr og diverse.

jeg syntes også det er gøy men først prøvd og lært dette med han, men sitter med en indre følelse av at jeg må syns det er gøy og være god og kul for å være god nok.

han er noen ganger ute sammen med nye bekjente ofte jenter og driver disse sportene, sier klart ifra at han ikke alltid vil ha med meg fordi jeg har ikke samme nivå.

jeg har i de siste to år siden vi flyttet på nytt sted vært uten noen venner, kun alene og med han. 
jeg har også en mild depresjon og nylig diagnostisert adhd. 
 

vi strever litt i forholdet, og når det er til samtale sier han ofte han er lei av å prate så mye og vi må bare være bedre med hverandre, hans fiksing av forholdet kan være å invitere en tur på snowboard. 
han blir ofte agrressiv i samtaler, sint og trekker seg tilbake og overser meg.

neste dag sier han ikke stort eller inviterer til å gjøre sport.

han sitter ofte på pc og overser meg. Om jeg prøver å åpne til samtale svarer han , det er ingenting, jeg er normal, osv.

Jeg har kanskje ikke vært enkel å være rundt når jeg sliter med mine ting men savner en trygghet og støtte, kjenne at noen tar vare på meg, isteden for å gå rundt alene og føle skam fordi jeg sliter.

det har vært ganger hvor jeg gråter og han bare overser det , akkurat som jeg ikke er der.

og han viser lite interesse i å sette seg inn i adhd og tenke empatisk. Jeg vet at adhd ikke er en unnskyldning til å kunne oppføre seg dårlig på områder men å være forståelsesfull til å skjønne at en må gå frem på andre måter.

Han sier han investerer i forholdet å prøver , fordi han er jo her. Men jeg føler ikke det er nok.

han røyker marijuana flere ganger i uken, og er ikke en fyr som tar intitiativ til ting og prosjekter for f.eks hushold eller hunden og meg, han er ekstremt rotete ( men det er jeg og- ) klager ofte på at han ikke kan norsk,( er fra ett annet land ja) men gjør ikke noe tiltak , vært her i 4 år, føler han ikke har bra nok jobb, snakker ofte om fremtidsplaner og ideer men skjer aldri noe. Han er litt sånn go With the flow og tenker ikke så mye rundt ting.

her om dagen var vi i skibakken hvor jeg bare tok to runder og valgte å dra fordi det var ikke så bra vær/ dårlig sikt. Og han ble igjen,jeg gikk da tur med hunden vår igjen, så han slapp og kunne stå mer på brett, når jeg var på tur sendte jeg melding og spurte om han kunne være ferdig om 50 min hvis han ville kjøre med hjem ,det ville han og svarte ja.

19.40 stod jeg klar for å hente han, ( han hadde vært der da siden 15.30 og det stenger kl 20) 

20.05 får jeg melding: jeg  er på vei ned nå 

hvorfor tar det så lang tid spør jeg   - jeg tok en øl etterpå svarer han.

20.20 kommer han til bilen

da blir jeg SÅ lei meg, først og fremst fordi det har vært litt skuffelser i det siste fra min side. Føler jeg ikke blir sett.

og fordi jeg syntes det er veldig uempatisk, å lage en avtale om å bli hentet 50 min før du blir hentet så sitte i baren å drikke øl med andre mens jeg sitter i bilen å venter OG har gått tur med hunden i regnet så han slapp.

han sier bare sorry og skjønner ikke hvorfor jeg blir så lei meg, da blir jeg jo mer lei meg.

så begynner han å sammenligne med de gangene jeg er 5-10 min for sen til å hente han på jobb og han må vente, fordi jeg går tur med hunden OG har sagt ifra. 
 

sier til slutt unnskyld etter nesten en krangel fordi han blir irriter og aggressiv fordi jeg reagerer som jeg gjør.

oppi det hele føler jeg meg bitch som blir sur fordi han tok en øl , var med venn osv, det er sånn han fremstiller det, men det er jo ikke det i det hele tatt. Hvorfor ser han ikke meg? 
 

jeg har flere situasjoner som dette.

men så går det over og vi har det fint, men jeg føler jeg bare glemmer det til slutt blir aldri ordentlig godt og litt og litt tar de av følelsene mine, og jeg kjenner meg ikke respektert eller verdifull nok.

men blir også fustrert i huet, er det jeg som er teit eller er det han, ? Huff langt innlegg.

men jeg går frem og tilbake og mener en dag det og andre dagen noe annet.

noen som har noen innspill?

 

Anonymkode: 3e814...9ae

[AnonymBruker]

Jeg gadd ikke engang lese hele og det sier jo sitt. Får du det ikke mye bedre om du flytter vekk fra dette mennesket til et sted der du har venner? I alle fall et sted der du kan begynne med noen hobbyer. Det er dritskummelt å bli alene, men når du innser hvor bedre du har det alene enn sammen med ham så blir det verdt det. Ikke la han sier noe annet

Anonymkode: c8369...1c4

[AnonymBruker]

Siste setning skulle være: Ikke la han si noe annet til deg eller gaslighte deg, du har det mye bedre uten dette 'barnet' å passe på!

Anonymkode: c8369...1c4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er skremmende å være alene, men hva annet er det som holder deg i dette forholdet?  

Anonymkode: cbb6f...254

[AnonymBruker]

Jeg tror det finnes en annen side av denne saken her om vi hadde fått høre samboeren din sin versjon

Anonymkode: f7917...36a

[AnonymBruker]

Var det ikke en tråd om akkurat samme tema og tekst denne uken?

Anonymkode: aa082...163

[AnonymBruker]

Du er sammen med en idiot.

Anonymkode: 80a76...63b

[AnonymBruker]

Her har du vel rota litt i overskriften? For det høres i hvertfall ut for meg som at han må gjøre enormt mye emosjonelt arbeid med deg...litt som man må med små barn.

Anonymkode: 9cf26...ed8