Bipolar når du hører noen har det, hva tenker du da?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Manglende selvinnsikt er nok ikke så uvanlig hos noen som er bipolar. Det er ikke dermed sagt at personen har kronisk mangel på selvinnsikt, men at man i depressive og særlig maniske perioder vil kunne ha det. Jeg kjenner ingen bipolare som har godt utviklet selvinnsikt, som klarer å se sin rolle i situasjoner. Ikke dermed sagt at det må gjelde alle, men det er nok ikke så uvanlig. heller. 

https://www.blackdoginstitute.org.au/resources-support/bipolar-disorder/signs/

 

Symptoms of bipolar disorder

• feeling incredibly 'high' or euphoric.
• delusions of self-importance.
• high levels of creativity, energy and activity.
• getting much less sleep or no sleep.
• poor appetite and weight loss.
• racing thoughts, racing speech, talking over people.
• highly irritable, impatient or aggressive.
  
  "There’s little or no self-awareness during mania, so you may not realize the consequences of your actions or how you have affected others until you come out of the episode."
  
  https://www.serenitylanetherapy.com/blog/managing-your-mania

 

Anonymkode: e3495...223

Akkurat dette med mangel på selvinnsikt er nok vanskeligst å behandle hos de med bipolar type 1. Mani har man sjelden kontroll over, mens hypomani kan man være litt selvbevisst på. 

Er man medisinert i tillegg er ofte toppene og bunnene ikke like ekstreme heller så mange har nok god selvinnsikt, men deler ikke at de har diagnosen. 

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Bipolar er i stor grad en genetisk sykdom altså er det ikke slik at bipolare generelt har vokst opp i et dårlig hjem. Men et dårlig hjem KAN utløse bipolar sykdom der personen allerede hadde det liggende latent i seg. 

Veldig sant. Både jeg og mannen har en forelder med bipolar lidelse (begge ubehandlet), men jeg er oppvokst i et harmonisk hjem og er psykisk frisk, mens mannen er oppvokst med omsorgssvikt som utløste bipolar lidelse. Nå skal det sies at han har type 2 og er mildt rammet av selve diagnosen, mens traumer fra barndommen/ kontakt med foreldre er en større trigger til nedturer. 

Anonymkode: 22242...9db

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Akkurat dette med mangel på selvinnsikt er nok vanskeligst å behandle hos de med bipolar type 1. Mani har man sjelden kontroll over, mens hypomani kan man være litt selvbevisst på. 

Er man medisinert i tillegg er ofte toppene og bunnene ikke like ekstreme heller så mange har nok god selvinnsikt, men deler ikke at de har diagnosen. 

Veldig sant. Både jeg og mannen har en forelder med bipolar lidelse (begge ubehandlet), men jeg er oppvokst i et harmonisk hjem og er psykisk frisk, mens mannen er oppvokst med omsorgssvikt som utløste bipolar lidelse. Nå skal det sies at han har type 2 og er mildt rammet av selve diagnosen, mens traumer fra barndommen/ kontakt med foreldre er en større trigger til nedturer. 

Anonymkode: 22242...9db

Nettopp, de som er medisinert. De som har fått og respondert positivt på behandling, er noe helt annet. Jeg snakker om at sykdommen i seg selv kan gjøre at man mangler selvinnsikt, og forskjellen på 1 og 2 har også blitt poengtert. 

Det er enorm forskjell på de jeg kjenner før/etter behandling, langt lettere å omgås. Flere fikk ikke diagnosen og hjelp før i godt voksen alder, alle forøvrig bipolar 2. 

Anonymkode: d57ba...161

[AnonymBruker]

Jeg har bp1. En fordel jeg ser med den diagnosen er at folk ofte har noe mindre fordommer for den kontra andre psykiske lidelser, spesielt blant generelle helsepersonell. Andre ting som for eksempel emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ser svært store fordommer både hos helsepersonell og den generelle befolkningen.

Anonymkode: f2555...10f

[AnonymBruker]

«Det humper opp og ned, det humper opp og ned, det humper opp det humper ned det humper opp det humper ned». 
 

Har bipolar 2 selv. Er stabilisert med medisiner 👍😊

Anonymkode: c76f1...287

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen, men den holder jeg for meg selv. Har ikke behov for forståelse eller å snakke om det. Ikke engang mannen min vet om diagnosen.

Anonymkode: 0a0bb...36b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en udiagnostisert mor med bipolar lidelse. Hun var ikke i stand til å ha barn. Nå går hun på medisiner, og jeg merker ikke noe til diagnosen.

Anonymkode: e00e4...e45

[AnonymBruker]

Tenker ikke noe spesielt over det, da jeg kjenner 3 stk med bipolar lidelse, og alle 3 er fine folk, høy utdannelse, flink i jobbene sine, sosialt flinke og over snitter bra folk. 
Men plutselig kan hun ene bli borte en periode, da er det sykehus. Aldri opplevd de noe annerledes enn andre folk 

Anonymkode: a9e81...b26

[Kalevala]

Jeg tenker på en som har en lidelse som herjer med stemninger og følelser. Får veldig empati, og tenker at det må være et vanskelig liv. 

Tenker på det som en hjernesykdom. 

Endret 26. januar 2024 av Kalevala

[Helene]

Har ikke lest tråden. Leser overskriften og tenker interessant. En person som er fargerik. Ikke som meg da jeg er veldig satt. Men en person som kan utforske og gi meg utfordringer. Har et bonusbarn med denne diagnosen. Jeg elsker henne. Hun har sine utfordringer. Men hun utfordrer meg også. Jeg lærer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 15.29):

Synd barndommen farger synet ditt på en hel gruppe da. Faren din slo vel ikke pga bipolaritet i seg selv.  Han var oppdratt med vold selv. kontrollbehov. Eller dårlig utdanning og visste lite om barns behov. Eller han var en ordentlig møkkafyr!

Jeg tenker dere har mer livserfaring på godt og vondt. Det igjen gjør ofte folk til interessante og varme mennesker. Kjent tre folk som var åpne om det. 

Anonymkode: 3c71d...c3d

Ikke dårlig utdanning eller dårlig råd, godt over gjennomsnittet og vel så det på 60,70,80 og 90 tallet.

Men det å få ansiktet gnidd i bløtkaka,og deretter bli gnidd i blomsterbedet var ikke koselig på bursdagen min. 

En gang hadde storebror og jeg låst oss inne på soverommet, men døren ble ble brutt opp og jeg fikk juling.

Far hadde respekt for mormor, enkelte ganger rakk jeg å løpe inn til henne,andre ganger ikke.... 

Siste gangen jeg fikk juling var når jeg var 17,storebror på 27 hadde en alvorsprat med far etter det...   Storebror fortalte meg etterpå,om far gjorde noe slikt mot meg igjen, skulle han slå far ihjel ...

Har hatt 3 brudd I kraniet, to nesebrudd,brudd I begge overarmene. Har ikke telling på ribbein... 

 "Har bare syklet av vegen eller kjørt inn i et tre med rattkjelke" 

Anonymkode: 2ec5c...f06

[Cevita]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 15.28):

Det er nettopp det, vi alle svinger. Vi  svinger kanskje raskere, dypere og høyere, enn de som ikke er bipolare. Og det kan være som du sier at de rundt kanskje er veldig opptatt av å finne ut hvor man er nå så derfor "ser" de etter det de tror. De som er bipolare kan også gå flere år uten symptomer og svinger da som alle andre uten bipolar.  
Jeg merker godt når jeg er hypoman (har bipolar2) jeg føler meg litt sånn små beruset, veldig glad og har masse energi, kan bli litt lettere irritert på trege folk for de tenker ikke så fort som meg. Det jeg begynner med er at jeg våkner grytidlig og uthvilt, skjønner da hvor jeg er på vei. Jeg merker også depresjonene, for jeg blir veldig lav på energi, blir litt mørk i tankegangen, og alt blir et ork. Jeg er usikker på om mannen faktisk ser dette før meg. Jeg har oftere depresjoner enn hypoman. Det skal jeg utforske litt  ts

Anonymkode: 53da5...bf4

hvor lenge varer de hypomane periodene? og depresjonene? Har du også angst i begge fasene? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 10.07):

Føler det er en skamfull diagnose, og at den blir sett på som den personen er gal. 
Og at folk kanskje distanserer seg uten at det egentlig endrer den personen man kjenner. 
Bipolar er jo biologiske prosesser i hjernen, det er rett og slett ikke mulig å gjøre så mye fra eller til når man blir deprimert, eller er manisk/hypoman.
Eneste man vet er at stress, lite søvn, brudd i rutiner osv kan utløse en episode. 

Jeg har denne diagnosen, og er litt spent på hva andre tenker når de hører om en person som er bipolar  
 

Anonymkode: 53da5...bf4

manisk depressiv, opp og nedturer, dypt deprimert i perioder og overdrevent lykkelig med mange dumme valg og sette seg i vanskelige økonomiske situasjoner andre perioder.

Det tenker jeg. Med andre ord at det må være tøft å leve med for både den som har det og familien forøvrig.

Anonymkode: 9eaf1...771

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 18.01):

. 
Jeg er god på å holde mine sykdommer skjult, jeg er også god på å maskere sykdommen så er jeg deprimert så er jeg litt mer ustabil på jobb, jeg er mer asosial og litt mer stille. Mannen merker det med at jeg er trøtt, sliten, tiltaksløs og gjør lite i huset som husarbeid. 

 

Anonymkode: 53da5...bf4

Hvor ofte er du deprimert da? Det du beskriver her må være ganske tungt for mannen din å leve med. Man blir jo påvirket og drarr ned selv. Hvordan blir det da med planlagte aktiviteter, må det avlyses?

Og hvor langvarige er disse periodene? Er det snakk om at han må dra lasset alene et par dager, er det uker?

Anonymkode: 5485a...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 10.07):

Føler det er en skamfull diagnose, og at den blir sett på som den personen er gal. 
Og at folk kanskje distanserer seg uten at det egentlig endrer den personen man kjenner. 
Bipolar er jo biologiske prosesser i hjernen, det er rett og slett ikke mulig å gjøre så mye fra eller til når man blir deprimert, eller er manisk/hypoman.
Eneste man vet er at stress, lite søvn, brudd i rutiner osv kan utløse en episode. 

Jeg har denne diagnosen, og er litt spent på hva andre tenker når de hører om en person som er bipolar  
 

Anonymkode: 53da5...bf4

At de er krevende og vanskelige mennesker å ha i livet sitt. Og at jeg synes synd på de som må ha det sånn.

Anonymkode: 971dc...6d4

[AnonymBruker]

Cevita skrev (11 timer siden):

hvor lenge varer de hypomane periodene? og depresjonene? Har du også angst i begge fasene? 

De varer alt fra dager til noen uker de hypomanefasene, depresjonene var alt fra noen uker til flere måneder. Har lite angst og er generelt lite plaget med det  ts  

Anonymkode: 53da5...bf4

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kan være tøft å leve med både for den det gjelder og familien. Jeg kjenner en familie hvor alle barna er bipolare, alle er i perioder innlagt og det ene har falt ut i rusmisbruk som følge av en manisk episode.

Anonymkode: eea6a...dfc

[AnonymBruker]

On 1/25/2024 at 10:07 AM, AnonymBruker said:

Føler det er en skamfull diagnose, og at den blir sett på som den personen er gal. 
Og at folk kanskje distanserer seg uten at det egentlig endrer den personen man kjenner. 
Bipolar er jo biologiske prosesser i hjernen, det er rett og slett ikke mulig å gjøre så mye fra eller til når man blir deprimert, eller er manisk/hypoman.
Eneste man vet er at stress, lite søvn, brudd i rutiner osv kan utløse en episode. 

Jeg har denne diagnosen, og er litt spent på hva andre tenker når de hører om en person som er bipolar  
 

Anonymkode: 53da5...bf4

Jeg tenker: ok. 

Anonymkode: bb2a3...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor ofte er du deprimert da? Det du beskriver her må være ganske tungt for mannen din å leve med. Man blir jo påvirket og drarr ned selv. Hvordan blir det da med planlagte aktiviteter, må det avlyses?

Og hvor langvarige er disse periodene? Er det snakk om at han må dra lasset alene et par dager, er det uker?

Anonymkode: 5485a...a53

Hvorfor er det tungt å leve med? Han er jo en asosial fyr og liker seg hjemme og ingenting hindrer han å leve sitt liv  

Jeg blir tiltaksløs, men ligger ikke bare i senga gjør det jeg må for å holde unna, stiller opp for barna mine og er tilstede selv om det er mørkt og tungt inne hos meg. 
Det er mye tyngre når jeg er fysisk syk, og har migreneanfall noe jeg har rimelig ofte pga jeg har det kronisk. Da er jeg ikke i stand til å ta meg av barn og noe, da må han ta seg av alt. 
Jeg kan avlyse planer ja, som er for meg. Avlyser aldri planene til barn, det sitter langt inne. 
Hus at depresjon er mye, man kan ikke se på hvem som lider av det. Ts

Anonymkode: 53da5...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 10.07):

Føler det er en skamfull diagnose, og at den blir sett på som den personen er gal. 
Og at folk kanskje distanserer seg uten at det egentlig endrer den personen man kjenner. 
Bipolar er jo biologiske prosesser i hjernen, det er rett og slett ikke mulig å gjøre så mye fra eller til når man blir deprimert, eller er manisk/hypoman.
Eneste man vet er at stress, lite søvn, brudd i rutiner osv kan utløse en episode. 

Jeg har denne diagnosen, og er litt spent på hva andre tenker når de hører om en person som er bipolar  
 

Anonymkode: 53da5...bf4

Jeg tenker at de jeg kjenner med diagnosen er så ulike hverandre. Så den diagnosen sier meg ikke fullt så mye da folk fungerer forskjellig med den. Jeg kjenner 7-8 stk med diagnosen, dette er en diagnose som er utbredt i slekten min.

Anonymkode: c7cce...b0e

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke noe spesielt. Vet hva det er. Og da forstår jeg hvorfor personen er. Men ikke noe mer enn det. Verken dømmer eller setter dem i bås. Men det gjør meg mere forståelsesfull. Jeg personlig synes ikke diagnosen er en «skam» men heller en forklaring og da vet man litt mer om det. 

Anonymkode: 1dfea...45e