Utbrent? Deprimert? Skjerpe meg?

[AnonymBruker]

I et år nå har jeg kjempet beinhardt for å dra meg selv avgårde på jobb. Jeg har sittet på toget og håpet de skulle spore av, at bussen skal kræsje og at jeg skal falle ned trappa - alt i håp om å slippe gå inn dørene på jobb. 
 

Men jeg har jo egentlig en jobb jeg trives skikkelig med?? Jeg får veldig gode tilbakemeldinger og har også blitt belønnet med en lederstilling.

Etter tre dager hjemme nå med sykt barn ligger jeg her og kjenner de samme tankene strømme på. Og innser egentlig at det er helt sjukt å sitte fantasere om å bli skadet eller dø. Jeg må ta tak i dette men aner jo ikke hva jeg skal si til legen. Har aldri følt det sånn, og aldri snakket med leger om følelser. Det er helt merkelig for meg å tenke at jeg skulle få noe ut av det og tenker mest jeg bare bør skjerpe meg. 
 

Har du hatt det sånn? Hva er historien din? Hvordan gikk det?

Anonymkode: 0dc19...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du hatt det sånn? Hva er historien din? Hvordan gikk det?

Ja, faktisk. Jeg vurderte seriøst å kaste meg ned trappa eller klemme hånda/beinet i døra med vilje bare for å slippe jobb. Men jeg hata jobben min og følte ikke at jeg mestret den, og det var veldig mye ved den som var psykisk belastende og over streken. 

Det endte med at jeg «skjerpet meg», altså ignorerte følelsene mine og fortsatte å jobbe. Har samme stilling bare et annet sted fortsatt, det er vel tjue år siden nå, og hater fortsatt jobben min. Men må forsørge familie. Tenker det er lurt om du snakker med noen. Ikke gjør sånn som meg. 

Anonymkode: c3ecc...302

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg må ta tak i dette men aner jo ikke hva jeg skal si til legen

Vis denne tråden

Anonymkode: a844e...0cd

[AnonymBruker]

Har hat samme tanker selv, det som hjalp for meg var å bytte livsstil og slutte jobben. 
akkurat nå gjør jeg ikke stort, men føles mye bedre. Kanskje jeg bare trengte en pause fra alt? Ikke lett å si egentlig, kan være litt vanskelig å finne ut av, og varierende fra personer. 
Jeg har også funnet noe jeg er ganske lidenskapelig om som jeg gjør kun for meg selv. Tok meg en pause fra sosiale media, venner og ting som jeg ser på som ikke så bra for meg. 

vil tro at beste å gjøre er å snakke med psykolog for å bedre forstå hvorfor.

utbrenthet kan vel også være et tilfelle. Ofte de som er utbrent har ingen energi til noe som helst, eller blir veldig fort sliten både fysisk og mentalt i forhold til dem jeg har snakket med. 
uansett snakk med lege eller psykolog. De vet ofte hva de snakker om 🙂

Anonymkode: 27d99...7fc

[AnonymBruker]

Man kan like jobben sin men likevel bli utbrent. Det er som regel totalbelastningen i livet som fører til utbrenthet. Det er jo tydeligvis et eller annet som får deg til å tenke disse tankene og om absolutt alt er bra i livet så ville jo det vært litt rart å føle på det du beskriver. Er du 100 % ærlig med deg selv? Er du stresset? Bekymrer du deg mye? 
Har selv vært kraftig utbrent og jeg forstod ikke hvor stresset jeg hadde vært over lang tid før smellen kom og jeg måtte gjøre grep i livet mitt. Hos meg var det en kombinasjon av stress på jobb, sykdom og store bekymringer som utløste en storsmell. 
Ville tatt en prat med legen din om dette og en liten selvransakelse rundt hvordan du har det innerst inne. 😊 Vi lager oss ofte sannheter ut i fra hva som forventes og kreves av oss, ikke nødvendigvis hva vi vil og har kapasitet til. Kanskje du trenger en lengre pause for å finne ut av det. Det er vanskelig å navigere når man står midt oppi det.

❤️

Anonymkode: 42ee0...fdd

[AnonymBruker]

Jeg elsket jobben min, og var generelt fornøyd med livet, og jeg møtte veggen steinhardt. 

Jeg hadde også flere fysiske symptomer, som kvalme, dårlig søvn, vekttap, og var til lege med dette. Siden jeg stortrivdes på jobben, så var det ingen som så noe sammenheng. 

Det var først i terapien de årene jeg var sykemeldt at man så sammenhenger. 
Jeg hadde i løpet av mange år lært meg så mange mestringsstrategier og lagt lokk på alle problemer og følelser. 
Jeg trivdes på jobben ja, men det var mye der som ikke var riktig heller, deriblant belastningen, jeg bare registrerte liksom ikke belastningen for jeg var så vant til den. 

På en måte kan det sammenlignes litt med kjipe sosiale relasjoner.
En venninne behandlet meg dårlig over lengre tid, jeg aksepterte dette og overså det, for vi hadde det jo så moro de gangene hun var god og snill. Det var først når jeg brøt vennskapet at jeg innså hvor ille det hadde vært. 

Anonymkode: e540b...637

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen! Jeg skal prøve å skrive litt ned og sånt før jeg tar det til legen.
 

Jeg har aldri vært sykemeldt eller brukt legen til noe annet enn den gangen jeg hadde senebetennelse (overraskende jævlig??) i hånda. Så jeg vet ikke hva jeg skal si. "Hei jeg har det litt vanskelig og håper jeg blir alvorlig skadet sånn at jeg kan skulke livet" 

Jeg ser jo at noe må gjøres, for jeg vil jo åpenbart være en god mamma for gutten min og en god kone for partneren min. 

Anonymkode: 0dc19...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har hat samme tanker selv, det som hjalp for meg var å bytte livsstil og slutte jobben. 
akkurat nå gjør jeg ikke stort, men føles mye bedre. Kanskje jeg bare trengte en pause fra alt?

Anonymkode: 27d99...7fc

Men hvordan har dette gått rent praktisk/økonomisk? Vi vil jo miste halve summen i husholdningens økonomi og det blir tilnærmet umulig å få det til å gå rundt. Kan jo ikke selge boligen og ta barnet ut av barnehagen for å finne megsjæl i en alder av litt-og-tredve  

Anonymkode: 0dc19...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Man kan like jobben sin men likevel bli utbrent. Det er som regel totalbelastningen i livet som fører til utbrenthet. Det er jo tydeligvis et eller annet som får deg til å tenke disse tankene og om absolutt alt er bra i livet så ville jo det vært litt rart å føle på det du beskriver. Er du 100 % ærlig med deg selv? Er du stresset? Bekymrer du deg mye? 
Har selv vært kraftig utbrent og jeg forstod ikke hvor stresset jeg hadde vært over lang tid før smellen kom og jeg måtte gjøre grep i livet mitt. Hos meg var det en kombinasjon av stress på jobb, sykdom og store bekymringer som utløste en storsmell. 
Ville tatt en prat med legen din om dette og en liten selvransakelse rundt hvordan du har det innerst inne. 😊 Vi lager oss ofte sannheter ut i fra hva som forventes og kreves av oss, ikke nødvendigvis hva vi vil og har kapasitet til. Kanskje du trenger en lengre pause for å finne ut av det. Det er vanskelig å navigere når man står midt oppi det.

❤️

Anonymkode: 42ee0...fdd

Nei, jeg innså i morges mens jeg lå og tittet på Bjørnis med den lille gutten min i armkroken at jeg definitivt har løyet for meg selv lenge nå. Jeg må være mye mer stressa enn det jeg tror? Bekymrer meg veldig mye ja, men har alltid tenkt jeg er sånn av natur? At jeg lager potensielle scenarier og har en backup for alt som kan skje. Og da mener jeg alt. Jeg kan sitte planlegge evakuering hvis plutselig det begynner å brenne eller hvor nærmeste gjemmested er om det skulle oppstå en trusselsituasjon 🙃 jeg tror jeg må snakke med noen herregud så fucked up dette ser ut når jeg skriver det ned. 

Anonymkode: 0dc19...c3c

[AnonymBruker]

Føler med deg 🤍 Jeg føler mye av det samme du beskriver. Måtte til slutt oppsøke lege (nå nylig). Er utbrent, og har fått påvist depresjon. Jeg synes det var vanskelig å ta opp disse tingene med lege, men hadde til slutt ikke noe valg. Jeg er nå sykemeldt, har startet opp med antidepressiva og er henvist psykolog. Ønsker deg god bedring 🤍☺️

Anonymkode: 64d4b...5aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Tusen takk for svar alle sammen! Jeg skal prøve å skrive litt ned og sånt før jeg tar det til legen.
 

Jeg har aldri vært sykemeldt eller brukt legen til noe annet enn den gangen jeg hadde senebetennelse (overraskende jævlig??) i hånda. Så jeg vet ikke hva jeg skal si. "Hei jeg har det litt vanskelig og håper jeg blir alvorlig skadet sånn at jeg kan skulke livet" 

Jeg ser jo at noe må gjøres, for jeg vil jo åpenbart være en god mamma for gutten min og en god kone for partneren min. 

Anonymkode: 0dc19...c3c

Skriv ned litt om tankene dine, og hvordan du har det.

Men ja, den starten er faktisk ikke så dum start på samtalen. 
Du er garantert ikke den første som kommer til legen å har det tøft. Legen har garantert noen spørsmål som stilles, for å kartlegge din situasjon. Og veldig ofte, når man har det tøft, og først sier A, så kommer hele resten av alfabetet rennende ut. 
Første skritt er å innrømme at man har det vanskelig. 

Anonymkode: e540b...637

[AnonymBruker]

Deprimert: "Jeg gleder meg ikke til noe. Jeg ser ikke lyst på fremtiden"

Utbrent: "Jeg gleder meg til besøk i helgen, men er usikker på om jeg orker. Jeg gleder meg til aydenturen til sommeren, men er redd det blor mye styr med små barn"

Anonymkode: 438df...ae1

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

. Jeg gleder meg til aydenturen til sommeren, men er redd det blor mye styr med små barn"

Akkurat denne hadde jeg ikke tatt til legen, da det angår 99.9% av alle foreldre har jeg inntrykk av  

Anonymkode: a844e...0cd