Var dette et overgrep, eller var jeg skyld i det selv?

[AnonymBruker]

Da jeg var tidlig i 20-årene innledet jeg et forhold til en 10 år eldre mann. Jeg var vanvittig forelsket i han, han var moderat interessert i meg. Det var i hvert fall slik han fremstilte det. Vi kunne ha det veldig fint i perioder, og så ble han kald og avvisende og "trengte sin frihet". Jeg lærte meg etterhvert at hvis jeg stilte spørsmål eller satt krav, så forsvant han i lengre tid. Men hvis jeg latet som jeg var likegyldig, så kom han ganske raskt tilbake. Han var veldig sjalu og alltid mistenksom hvis jeg ikke virket forelsket nok. Jeg skjønte jo at vi spilte et slags spill, men jeg var så forelsket at jeg gjorde det som fungerte.

Han var aldri voldelig, men han presset grensene mine ganske hardt. Særlig på det seksuelle plan. Jeg var ganske uerfaren og han overtalte meg til å gjøre en del ting jeg ikke nødvendigvis hadde kommet på selv. Det var aldri vondt eller ubehagelig, så det var mer forbundet med skam.. Men han var erfaren og jeg var pinlig uerfaren, så han overbeviste meg om at jeg trengte å lære. Jeg lærte tidlig at alle situasjoner skulle ende med sex. En tur på kino, eller en tur i skogen var aldri kun det. Det måtte ende med sex. Hvis jeg sa nei kunne han holde meg våken hele natta og mase til jeg sa ja. Eventuelt vente til jeg sovnet og gjennomføre samleie med meg da.

Etterhvert kjente jeg at jeg begynte å bli lei. Jeg slet psykisk på den tiden og skjønte at forholdet vi hadde var en stor årsak til det. Å aldri vite hvor jeg hadde han, og alltid prestere på hans kommando, ble for slitsomt i lengden. En dag hadde vi lagt planer og så ringte han og avlyste i siste liten. Slik han hadde gjort ørten ganger før. Jeg svarte at det var helt greit, jeg hadde andre planer. Og for en gangs skyld mente jeg det. Det var greit, jeg var ferdig, jeg ville på fest med jevnaldrende og ikke bekymre meg om han kom tilbake eller ei. Jeg tipper han hørte på stemmen min at jeg mente det.

Jeg dro på fest og kom hjem utpå natta. Jeg var litt brisen, så jeg sov godt. Jeg våknet av at han sto på rommet mitt med et våpen. Jeg var fullstendig i sjokk. På en måte var det overraskende, men på en måte ga det også mening. Ett eller annet sted inni meg visste jeg nok at han hadde det i seg. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å dø. Dessuten var våpenet en hagle, så jeg tenkte på foreldrene mine, på hvordan jeg kom til å se ut etter å ha blitt skutt på kloss hold med et slikt våpen. Så jeg begynte å trygle. Jeg sa alle de rette tingene.

Han nølte. Kanskje det gikk opp for han hvor alvorlig situasjonen var, at han var i ferd med å bli drapsmann. Han trakk ikke av, i stedet begynte han å slå meg. Det gjorde ikke vondt, jeg tenkte bare at så lenge han slår meg, så kan han ikke skyte. Men etterhvert kjente jeg at jeg ble skadet. Han kastet meg i veggen og sparket meg mens jeg lå nede. Jeg ble redd for å dø igjen. Og da kom jeg på hvor opptatt han var av sex. Så jeg forsikret han om at jeg tilga han. At det var jeg som hadde oppført meg dumt og tvunget han til å møte opp med hagle. Og for å bevise at jeg mente det, sa jeg at vi kunne ha sex. Det hadde han lyst til, så han sluttet å slå. Han spurte meg mange ganger om jeg var sikker, for han ville ikke voldta noen. Jeg var veldig overbevisende. Jeg spilte med til det var over. Da var han fornøyd og kysset og koste og kalte meg kjæresten sin. 

Etterhvert sovnet han og jeg kom meg ut av huset og skaffet hjelp. Jeg løp til et nabohus og de fikk fullstendig sjokk, stakkars. Det ble full politiaksjon, med hjelmer og vester og bikkjer og til og med et helikopter. Jeg slapp heldigvis å se det, for jeg ble hentet av ambulanse. Jeg var ikke alvorlig skadet, men såpass gul og blå at jeg ble liggende på sykehus til observasjon noen dager. Politiet avhørte meg på sykehuset og spurte om jeg var blitt voldtatt. Jeg svarte nei. Dette gjentok jeg i senere avhør. Jeg hadde jo bedt om det selv. Jeg tryglet jo nærmest han... Jeg tenkte på den kommende rettssaken, hvor jeg sikkert måtte svare på hvorfor jeg initierte sex. Jeg var så skamfull, så jeg orket bare ikke. Det var ille nok å forklare hvorfor jeg var sammen med en sånn fyr. Han ble til slutt dømt og fikk en latterlig lav straff. Jeg vet ikke om straffen hadde blitt høyere dersom jeg hadde fortalt alt som skjedde. Sannsynligvis ikke.

Men jeg kjenner at den episoden ødela noe for meg. Eller om det var hele forholdet. Jeg har mye skam knyttet til sex og klarer ikke å ta initiativ. Jeg er lykkelig gift, og mannen min vet selvfølgelig om hva som skjedde. Men jeg har aldri klart å fortelle han at jeg brukte sex for å slippe juling. Jeg er usikker på hvordan han hadde taklet det. Sexlivet vårt kunne nok vært veldig mye bedre dersom jeg ikke levde med den skammen. Jeg krymper meg fremdeles når jeg tenker på ordene jeg brukte den natta. Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på det.

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, jeg tror bare jeg trengte å fortelle det til noen.

Anonymkode: 7f0dc...a53

[AnonymBruker]

Du gjorde det eneste rette, jeg er helt sikker på at alle hadde reagert slik i en slik traumatisk situasjon, fyren er jo helt klart alvorlig psykisk syk så da må man bruke alle verktøy man har-for å overleve.

🌸Vær stolt av deg selv🌸

Anonymkode: 59747...ce4

[AnonymBruker]

Du gjorde det eneste du kunne for å overleve. DETTE VAR ET OVERGREP! Du har ingen skyld her! Den bærer han alene.

Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: c6daa...17d

[megda]

Du var uerfaren og han var dominerende i forholdet og dersom man ikke er blitt introdusert for konseptet 'grensesetting' som et viktig verktøy for kunne vite, forstå eller stå opp for seg selv så kan konsekvensene være at man ubevisst blir utnyttet/manipulert av en annen person fordi den personen kan og vil utnytte deg. 

På den andre siden var han nok like ubevisst på dine grenser eller egen atferd siden han viste psykopatiske trekk i atferden sin, men det gjør han ikke mindre til en overgriper i mine øyne. 

DU BLE TRUET PÅ LIVET MED VÅPEN og du opplever en skyldfølelse for dette? det gir mening at du kan føle de slik, men det er fullstendig uholdbart at du skal sitte med slike selvklandrende tanker. 

Den gang da hadde ikke du et bedre alternativ til å bekjempe hans atferd og spesielt når du blir truet med våpen.

At du i det hele tatt sitter med slike følelser og tanker mange år etterpå peker jo et relativt alvorlig traume som du bærer med deg, og selv om det er forståelig at du kan føle det slik, er ikke rett at du skal ha det slik.

Av et oppegående menneske burde du kun bli møtt med empati og forståelse for din situasjon og det du fortjener er en god klem fra noen som bryr seg om deg. Jeg kan ikke forstå at noen vil holde noe av dette i mot deg da det eneste som skjedde med den mannen er at han var psykopatisk og manipulerende og at du ikke hadde andre mestringsstrategier tilgjengelig for deg.

Dersom du har økonomi til det ville jeg tatt en time med en psykolog fordi de kan gi deg gode perspektiver på det du har opplevd. Om ikke annet burde ha en fortrolig samtale med mannen din. 

[AnonymBruker]

Ts, jeg er utrolig lei for å høre hva du har gått gjennom.  Jeg har opplevd lignende forhold som ikke på langt nær var like ille - og det ødela meg nesten for alltid. Du er vanvittig sterk som er her til å fortelle historien og du fortjener ros, ikke skam.

Jeg håper at mannen din er et flott menneske med empati og omsorg for deg? Isåfall vil jeg be deg vurdere om du kunne ha klart å vise han dette innlegget. Jeg regner med at du kanskje er redd for at han skal føle på noe og bli såret eller sint på deg, men for oss utenifra, så det langt mer sannsynlig at det trigger omsorg og forståelse hos han. Så fremt han er en bra fyr med empatien i sjakk altså. Du har skrevet så godt og får fram hvorfor du tok valgene du tok. Jeg vil tippe at han vil kunne ha mye lettere for å forstå deres eget sexliv og eventuelt problemer i den sammenheng, etter å ha hørt hele historien.

Og ellers vil jeg gi deg et par anbefaler om ting du kan søke opp på youtube og tiktok for å lære deg verktøy.

- somatic shaking / somatic healing

- deshaming

- radical acceptance (av seg selv og ting man har opplevd - mange sier at man må tilgi osv, men det man egentlig må fokusere på er å akseptere det som skjedde, og hvorfor vi gjorde som vi gjorde. Det er en vanskelig prosess, men for meg hjalp det masse å lære verktøy som jeg nå ubevisst fremdeles tar i bruk daglig)

- self-love exercises

Anonymkode: 450eb...056

[Virrevirrevapp]

Alt man gjør mens man er truet på livet, skjer under tvang. 

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Eventuelt vente til jeg sovnet og gjennomføre samleie med meg da.

Dette er voldtekt.

[AnonymBruker]

Du skal ikke skamme deg for å ha vært veldig smart. Hadde du ikke gjort som du gjorde hadde du kanskje vært død. Du gjorde det eneste du kunne gjøre, og du måtte trygledet var den eneste måten å ta bort volden slik at han sluttet å slå. 

På spørsmål om du ble voldtatt skulle du svare "Nei, men jeg var nødt til å bruke sex som jeg virkelig ikke ønsket som eneste virkemiddel for å få ham til å slutte å slå. Jeg forsikret ham om at jeg ville, men han burde selvsagt ikke hatt sex med meg når jeg var så forslått som jeg var. Men det virket. Han drepte meg ikke, når jeg trygler ham om å ha sex med meg i stedet".  Og det er sannheten. Dette var en overlevelsesstrategi, et veldig fornuftig valg. Alle hadde forstått at du ikke ønsket det, og at det var helt nødvendig for å få ham til å slutte. 

 

Du må aldri skamme deg. For at du har gjort som mange mange kvinner før deg, tillatt sex for å overleve!

Anonymkode: 80dc1...331

[Gjest mirjia]

Ingen ved sine fulle fem vil tenke noe stygt om måten du handlet på. For meg høres det ut som du greide å redde ditt eget liv. Det skal du være stolt av.

[AnonymBruker]

Hva ville du rådet din egen datter til å gjøre hvis hun sto i en situasjon der hun kunne velge å bli drept eller ha sex? 
Hvorfor er du så hard mot deg selv når svaret her er innlysende? 

Anonymkode: 5c9e1...955

[AnonymBruker]

Selvfølgelig var det voldtekt! Dessuten hadde han jevnlig voldtatt deg i søvne mange ganger allerede. Ingenting av dette er din feil. 

Anonymkode: bd9c8...f64

[AnonymBruker]

Du burde virkelig vise det du skrev i hovedinnlegget til fastlegen din, og be om psykolog. Vær så snill, få hjelp, denne skammen er unødvendig. 

Anonymkode: bd9c8...f64

[AnonymBruker]

Så utrolig snille dere er! Jeg sitter her og gråter nå. Tusen takk for forståelsen og varme ord, dette er KG på sitt beste!

Jeg har fått hjelp av psykolog i etterkant. Jeg forsøkte å gå tilbake til skolen, som om ingenting hadde skjedd, men opplevde at alt raknet. Jeg måtte droppe ut av studiet selv om jeg kun hadde noen måneder igjen. Jeg skammet meg for det også.

Den første tiden gikk behandlingen stort sett ut på å unngå at jeg skulle ta mitt eget liv. Er ikke det rart? Jeg hadde overlevd, og så ønsket jeg bare å dø. Etterhvert fikk noen forklart meg at jeg egentlig bare ville slippe rettssaken. I min naivitet trodde jeg at jeg hadde en makt over hva som skjedde videre. Jeg ville ikke anmelde og jeg ville ikke i retten. Men idet våpen er involvert, så er ikke det lenger et valg. Og jeg ser i ettertid at politiet taklet situasjonen glimrende. Men jeg ville bare forsvinne, så jeg forsøkte å slanke meg vekk fra jordens overflate.

Til slutt ble jeg innlagt på psykiatrisk. Rettssaken ble utsatt. Da han fikk greie på det ble han rasende og oppsøkte meg på psykiatrisk. Og de slapp han inn, som hvilken som helst gjest. Jeg var for lamslått til å protestere. Han kjeftet litt fordi jeg hadde ødelagt livet hans, og så ga han meg en pose godteri. Jeg husker at jeg tenkte at vi burde byttet plass, for han var den galeste av oss. Etter det følte jeg meg så utrygg at jeg skrev meg ut og flyttet hjem til mor og far. Nok en ting å skamme seg over...

Som alle som har gått på DPS, så opplevde jeg stadig å bytte psykolog. Hver eneste gang hevdet jeg at jeg ikke var seksuelt misbrukt. Jeg var opptatt av at alt jeg gjorde var MITT valg, ergo var jeg ikke voldtatt. Det ble noe jeg beit meg fast i. Ingen stilte spørsmål ved dette, men en dag kom jeg til en psykolog som spurte om hvorfor jeg tok så innmari dårlige valg for meg selv. Og så begynte vi å nøste...

Og det er jeg evig takknemlig for i dag, for det reddet meg ut av en veldig destruktiv spiral. Jeg lærte meg å se at hele oppveksten min egentlig bare var en lang grooming for typer som han. Veldig strenge foreldre, veldig høye forventninger. Jeg vokste opp med personlig kristne foreldre som innprentet i meg at Gud så alt jeg gjorde og tenkte. Personlig fikk jeg aldri til det med tro, men jeg husker hvor klaustrofobisk det føltes med dette "jeg ser deg" hengende over alt jeg gjorde. Jeg husker friheten da jeg flyttet på hybel, endelig kunne jeg puste! Det var den beste tiden i livet mitt!

Og så møtte jeg han. Jeg husker hvor betatt jeg var. At han var festens midtpunkt, men han hadde kun øyne for meg. Han valgte meg, den prektige, kjedelige lesehesten, som aldri hadde gått skrått over gata en gang. Etterhvert fikk jeg ofte høre at jeg var for prektig, at jeg måtte skitne meg til litt, ellers ble jeg for kjedelig. Jeg fortalte ikke foreldrene mine om han. Da de kom på sykehuset var de sikre på at jeg var mishandlet av en tilfeldig innbruddstyv, for deres datter hadde ikke kjæreste. Moren min fortalte at hun hadde spurt legen om jeg var voldtatt, og at det var jeg heldigvis ikke. Med trykk på heldigvis.

Hun fortalte meg at jeg ikke var en "sånn" jente. I vår familie menget vi oss ikke med voldsutøvere. Vi var ikke "sånn". Men jeg tror hele forholdet skjedde fordi vi var "sånn". Det lærte i hvert fall psykologen min meg. Og selv om jeg aldri kom tilbake dit jeg var, så klarte jeg etterhvert å ta meg en ny utdannelse (ikke like prestisjefylt, men jeg trives). Og jeg valgte en mann som ikke var ute etter å ødelegge meg.

Og mannen min vet jo godt hva jeg gikk igjennom. Det er ikke uten problemer å bli sammen med ei dame som har en psykopat-eks. Dette er noen år siden, men det var ikke bedre da. Man blir i stor grad overlatt til seg selv for å holde seg trygg. Mannen er senere dømt for lignende forhold mot andre kvinner, men straffene har aldri vært lange. Men mannen min har aldri spurt om detaljer. Han sier han ikke vil vite. Det er ikke viktig for han. Men samtidig er han skuffet over at sexlivet, i hvert fall i perioder, er lite tilfredsstillende. Men han vil ikke prate om det heller...

For meg er det nesten utrolig å tenke på at jeg en gang hadde et forhold som nesten utelukkende bygget på sex. At det var meg, liksom? Som kunne slippe meg løs og nyte på den måten. I dag har jeg nesten aldri lyst på sex. Jeg har lurt på om jeg bare ikke er kompatibel med mannen min, men det er som om all lyst er borte. Det føles bare skittent...

Og siden det gikk så bra å betro seg i første innlegg, så kommer en betroelse til. En skitten hemmelighet. Alle de gangene jeg ble presset til ting jeg egentlig ikke ville, så var sexen bra. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg kunne rødme av skam, men jeg fikk uansett orgasme. Den natten, så husker jeg at det ikke gjorde spesielt vondt, og jeg var livredd for at jeg skulle få orgasme. Jeg gjorde ikke det, men jeg var livredd for at kroppen min skulle bedra meg. Jeg ville jo ikke gjøre det, men kroppen min levde noen ganger sitt eget liv. Så jeg skjønner ikke hvorfor den absolutt ikke er på lag lenger. Jeg elsker mannen min over alt, men noe hindrer meg i å nyte han. Kanskje jeg ikke vil overføre min skitt til han?

Jeg skal vurdere rådet om å gå til privat psykolog. Det er et ork å grave i disse tingene, men vi har kommet til et punkt hvor det er et ork å leve med dem også. Jeg er så lei meg for at jeg ikke bare kan bli ferdig med dette og nyte det gode livet jeg tross alt fikk!

TS

Anonymkode: 7f0dc...a53

[AnonymBruker]

Hei, ts. Jeg ville ikke at det siste innlegget ditt skulle stå ubesvart. Jeg har bare ikke tid til å svare akkurat nå. Dette med sex, skam, følelser, kjærlighet og manglende kjærlighet er veldig komplisert. Så jeg trenger litt tid på å skrive et ordentlig svar til deg. 

Anonymkode: 80dc1...331

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

...Alle de gangene jeg ble presset til ting jeg egentlig ikke ville, så var sexen bra. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg kunne rødme av skam, men jeg fikk uansett orgasme. Den natten, så husker jeg at det ikke gjorde spesielt vondt, og jeg var livredd for at jeg skulle få orgasme. Jeg gjorde ikke det, men jeg var livredd for at kroppen min skulle bedra meg. Jeg ville jo ikke gjøre det, men kroppen min levde noen ganger sitt eget liv.

Det er vanligvis ved voldtekt at ens egen lyst brukes mot en, dessverre. Og det høres også ut som du blir gaslightet av dine foreldre og ikke lærte sunne grenser. 

Du trenger en terapeut som KAN seksuelle overgrep. Disse erfaringene skader deg, og forholdet ditt.

[AnonymBruker]

Vold. Voldtekt. Overgrep. Alt på en gang og det var BARE hans skyld. Så leit at du ble utsatt for dette ❤️ Håper han råtner i fengsel! 

Anonymkode: 3cfdf...ea9

[AnonymBruker]

Du gjorde selvfølgelig det eneste rette! Jeg hadde gjort akkurat det samme i den situasjonen. Du visste at sexen ville redde livet ditt; han ville legge vekk våpenet, bli blidere og til slutt sovne, så du kunne rømme. Du var rett og slett SMART! Kan aldri i verden tenke meg at mannen din ville syns dårlig om deg eller dømme deg for dette, for absolutt alle andre hadde valgt sex i den situasjonen. Og det er på ingen måte din skyld eller noe du gjorde frivillig, du gjorde det for å redde ditt eget liv! 

Anonymkode: 6a4dd...ea9

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå resonnementet, at du tenker sånn om det. Definisjonen på voldtekt er jo at det blir gjort mot deg mot din vilje, dermed "kan det ikke" være voldtekt siden du initierte det og sa at du ville.

 

Samtidig; han holdt et våpen og virket å være klar til å drepe deg. Å gjøre en handling for å slippe vold eller å bli drept går under tvang. Du gjorde det ikke av fri vilje, du gjorde det for å overleve. Det var ikke din feil. Dessuten; å ha sex med deg mens du sover, etter at du har sagt nei, er voldtekt. Så greia med at han ikke vil være voldtektsmann er bare pisspreik, for det har han allerede bevist at han ikke har problemer med å være.

 

Jeg er enig med dem som sier at du var smart. Jeg tror ikke jeg hadde klart å komme på ideen i det hele tatt engang, langt mindre gjennomføre den.

Anonymkode: 11191...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg kan forstå resonnementet, at du tenker sånn om det. Definisjonen på voldtekt er jo at det blir gjort mot deg mot din vilje, dermed "kan det ikke" være voldtekt siden du initierte det og sa at du ville.

 

Samtidig; han holdt et våpen og virket å være klar til å drepe deg. Å gjøre en handling for å slippe vold eller å bli drept går under tvang. Du gjorde det ikke av fri vilje, du gjorde det for å overleve. Det var ikke din feil. Dessuten; å ha sex med deg mens du sover, etter at du har sagt nei, er voldtekt. Så greia med at han ikke vil være voldtektsmann er bare pisspreik, for det har han allerede bevist at han ikke har problemer med å være.

 

Jeg er enig med dem som sier at du var smart. Jeg tror ikke jeg hadde klart å komme på ideen i det hele tatt engang, langt mindre gjennomføre den.

Anonymkode: 11191...aee

Meg over her igjen.

 

For ordens skyld, det at jeg forstår resonnementet betyr bare det; jeg forstår tankegangen. Jeg har blitt utsatt for et overgrep selv(heldigvis ikke like ille som her!), og har tenkt i lignende baner, så jeg kan relatere til tankegangen.

Anonymkode: 11191...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 4.38):

Hvis jeg sa nei kunne han holde meg våken hele natta og mase til jeg sa ja. Eventuelt vente til jeg sovnet og gjennomføre samleie med meg da.

: 7f0dc...a53

Dette er voldtekt. Både det å mase på noen til man endelig tvinger de til å si ja , og å ha "samleie" med noen som sover er å regne som voldtekt.

Anonymkode: 8e2e8...5c8