Stemor fra helvete

[camillern123]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til med dette, kanskje er det at jeg bare trenger å skrive om det eller lurer på om at noen har opplevd noe lignende.

Er det flere enn meg som har erfart å vokse opp med en helt forjævlig stemor? Mine foreldre skilte seg da jeg var 7, og da jeg var rundt 10 møtte min far en ny kvinne. Jeg var allerede lei meg fra starten av dog at jeg fortsatt strevet grunnet skilsmissen til foreldrene mine. Jeg ble uansett vant til situasjonen etter en stund og bestemte meg for å gi henne en sjans. Vi flyttet inn hos henne og hennes sønn som var 2 år eldre enn meg. På den tiden var jeg 11-12 og var faktisk glad for å kunne få en ny start på en ny skole. Stemoren min ble på dette punktet verre og verre. Hun kommenterte på hvor mye jeg spiste, var sur og muggen rundt meg for ingen grunn osv. På denne tiden var jeg så vidt overvektig, men nok til at hun skulle gjøre meg flau om jeg unnet meg noe godt. I tillegg til dette påvirket hun faren min helt ekstremt, og jeg fikk en svært dårlig relasjon til han også, som 12-åring begynte jeg å miste tillit til andre mennesker pga hvordan jeg ble behandlet av henne. Jeg husker den ekstreme forskjellsbehandlingen mellom meg og stebroren min. Dersom han fikk 3 i et fag på skolen var det helt innafor, hvis jeg gjorde det var jeg «lat og skulle ha jobbet hardere». Det samme gjaldt husarbeid, om jeg hadde glemt å ta ut av oppvaskmaskinen så fikk jeg mye mer kjeft og ble hånet mye mer enn hva stebroren min hadde blitt. Siden jeg ikke trivdes hjemme med henne, besøkte jeg ofte besteforeldrene mine. Dette skulle hun også «ta» meg for og lurte på hvorfor jeg alltid skulle snike meg unna. Hun pirket på meg konstant, om jeg så hadde vært i litt for lite fysisk aktivitet, om jeg i det hele tatt turte å være irritabel rundt henne, om jeg var uheldig og slurpet spaghettien, til og med da jeg hadde fått tannregulering og så vidt smattet fordi det faktisk var smertefullt å spise. Hun var også utrolig snobbete og kunne finne på å snakke dritt om min og pappas familie bare fordi de ikke var rike som hennes egne familie. Hun var i 50-årene, men oppførte seg rett og slett som en drittunge, det var bare hun som hadde lov til å være sur og muggen, om noen andre i huset var det så skulle de «klappe igjen og skjerpe seg». I tillegg nektet hun å ta på seg noe som helst ansvar, hun orket ikke å stå opp tidlig for å hjelpe til før vi skulle på skolen og orket heller ikke å gjøre «tjenester» som å kjøre meg steder. Som barn gikk jeg rundt med konstant angst og gjemte meg på rommet pga hennes uforutsigbare temperament. Da jeg var 17 klikket det fullstendig for henne, hun stjal huset, hunden min + masse mer og ødela rett og slett livet mitt. Det endte i rettssak etter rettssak, og jeg slet masse. Men heldigvis førte det til at jeg og pappa flyttet og jeg slipper å ha henne i livet mitt nå. Ikke minst har jeg og pappa en mye bedre relasjon enn da han var med henne, og han har faktisk bedt om tilgivelse.

Nå er jeg 20 år og sliter fortsatt psykisk og med traumer pga blant annet henne. Jeg har vært gjennom mye annet, men hun er nok den personen som har preget meg mest negativt i livet. Heldigvis vet jeg at jeg er et mye bedre menneske enn henne, og jeg vet at jeg aldri kommer til å bli et så fælt menneske. Hvis noen andre er/var i samme situasjon, du er ikke alene. ❤️

[AnonymBruker]

Forferdelig å lese hvordan du har hatt det, men det er litt enkelt å legge all skyld over på stemor. Ja, hun høres ut som et forferdelig menneske, men pappaen din er en egen person. Han lot det pågå, han valgte å bo henne. Det er han som har hatt det største ansvaret for hva han har latt deg gå gjennom. Godt å høre han har bedt om unnskyldning, og at han har endret seg. Jeg synes ofte fedre slipper for lett unna når det kommer til slemme stemødre. De må ansvarliggjøres. 

Anonymkode: e3f73...540

[AnonymBruker]

Du sier du har "vært gjennom mye annet", hva da?

Ville vært forsiktig med å "hekte" alt på stemor. Var dere 50/50 hos mor og far? Ville du ikke bo mer hos mor?

Anonymkode: f3f19...57c

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 5fb2f...40c

[AnonymBruker]

Hvordan stjeler man et hus? Det er jo ikke mulig.

Anonymkode: 0d3a9...6fd

[AnonymBruker]

Du skylder på henne, men det er faren din sin skyld at han ikke ryddet opp og tok med seg deg og dro.

Anonymkode: afff9...e12

[Traktor]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg synes ofte fedre slipper for lett unna når det kommer til slemme stemødre. De må ansvarliggjøres.

Dette gjelder i minst like stor grad for mødre også. 

[AnonymBruker]

Traktor skrev (2 minutter siden):

Dette gjelder i minst like stor grad for mødre også. 

Jeg synes ofte mødre ikke slipper like lett unna nei. 

Anonymkode: e3f73...540

[Traktor]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg synes ofte mødre ikke slipper like lett unna nei. 

Anonymkode: e3f73...540

Det synes ikke jeg, mødre blir mye oftere sett på som et offer i en slik situasjon. 

Endret 25. januar 2024 av Traktor

[AnonymBruker]

Traktor skrev (Akkurat nå):

Det synes ikke jeg, mødre blir mye oftere sett på som et offer.

Dette er jo ikke moren hennes, så det er ikke så relevant for diskusjonen.

Anonymkode: f3f19...57c

[AnonymBruker]

Traktor skrev (2 minutter siden):

Det synes ikke jeg, mødre blir mye oftere sett på som et offer.

Vi kan være enige i å være uenige. Jeg synes mødre som oftes bærer største delen av ansvaret, også når det kommer til forhold hvor mor og far er sammen. Barn som spiser dårlig, fremstår skitne, mangler riktig tøy i hylla, eller er uoppdragne. Delvis fordi mødre ofte tar styring og bestemmer, men jeg mener likevel det er like mye fars ansvar. 

Anonymkode: e3f73...540

[AnonymBruker]

Hvor er moren din oppi alt dette? Er hun ute av bildet?

Faren din ventet tre år med å introdusere deg for en ny kvinne, og på den tiden hadde han vel kanskje tenkt at de verste sårene fra skilsmissen var noe grodd. Men det høres ut som du fortsatt slet veldig, som gjør at jeg lurer på om det er noe annet her.

Jeg har både vært "stebarn" og "stemor" og vet at begge rollene er vanskelig. Du har en ny voksenperson i huset som man som barn forventer at skal behandle deg slik biologiske foreldre gjør. Samtidig er man mye mer sensitiv for kritikk fra disse voksenpersonene siden man ikke har det biologiske kjærligheten i bunn. Det gjør at småting blir store ting. 

Foreldre har også ofte snakket mye om sine roller overfor barna. De er blitt enige om ting som ansvar, irettesetting osv. Det at din stemor ikke står opp tidlig for å kjøre deg steder handler nok om at de er enige om at det var din fars jobb, siden du faktisk var hans ansvar.

Dersom vi hadde snakket med din far, eller stemor, så hadde kanskje historien hørtes annerledes ut. Det er veldig mye i en familie et barn ennå ikke forstår. Måten du formulerer deg på (hun manipulerer faren, stjal huset), gjør at det ikke virker som du helt har forstått hva som har foregått, men har valgt denne kvinnen til å hekte alle problemer på. Og da er det jo din fars feil at han ikke har snakket med deg, eller meldt seg ut. 

Anonymkode: f3f19...57c