Bli eller gå

[AnonymBruker]

Hadde et helt greit ekteskap, var lykkelig nok. Forelsket meg i en annen uten å mene det, men avsluttet det og innrømmet til mannen min. (Flørting og emosjonell utroskap. ) 

Vi jobber med forholdet nå. Han har tatt det fint og er veldig god og snill. Jeg har fortsatt følelser for han andre som jeg prøver å kvele. "Dater" og har masse sex og nærhet med mannen min, og prøver virkelig å gjøre det godt igjen. 

Problemet er at han har blitt redd for å miste meg og han "kveler meg." Skal være med meg hele tiden og jeg får 0 alenetid. Det gjør det vanskeligere for meg å finne tilbake til  kjærligheten med han. (Kan ikke si det og såre han enda mer.)

Samtidig er jeg i kvinnefella og litt økonomisk avhengig av mannen min. Nå tar jeg meg i å tenke at jeg bare blir for barna og det komfortable livet, men at jeg hadde gått hvis jeg var friere. Samtidig redd for å gjøre det og angre bittert. Med andre ord er jeg helt forvirret. Vurderer om jeg faktisk skal gå bare for å bli mer selvstendig og få sjansen til å oppleve den spenningen jeg gikk glipp av igjen, selv om det blir tøft. Men er som sagt redd for å angre. Hadde ikke den forelskelsen skjedd hadde jeg bare blitt. Kan det ha vært en mening i det? At jeg skulle få en oppvåkning? Eller har jeg blitt for storforlangende og bør si meg fornøyd med et ekteskap uten verken drama eller lidenskap. 

 

Anonymkode: fcef8...10b

[ennivk]

Hvordan jobber dere med forholdet? Du jobber ikke med et forhold og gjør det ikke godt igjen ved å date og ha masse sex samtidig som du har følelser for en annen. 

Hvis du elsker mannen din, så må du jobbe for å gi ham tryggheten han trenger i forholdet. Ut ifra det du skriver, så elsker du ham kanskje ikke? Du skriver ingenting om dårlig samvittighet eller hvor tøft dette må være for ham. 

Oppvåkningen har du ikke fått enda. Den kommer Hvis du velger å gå fra ham og søke spenning. DA vil du få tidenes lærdom og oppvåkning.  

 

[AnonymBruker]

ennivk skrev (8 minutter siden):

Hvordan jobber dere med forholdet? Du jobber ikke med et forhold og gjør det ikke godt igjen ved å date og ha masse sex samtidig som du har følelser for en annen. 

Hvis du elsker mannen din, så må du jobbe for å gi ham tryggheten han trenger i forholdet. Ut ifra det du skriver, så elsker du ham kanskje ikke? Du skriver ingenting om dårlig samvittighet eller hvor tøft dette må være for ham. 

Oppvåkningen har du ikke fått enda. Den kommer Hvis du velger å gå fra ham og søke spenning. DA vil du få tidenes lærdom og oppvåkning.  

 

Det vet du jo ikke noe om Envik! 

Anonymkode: 0e579...fad

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om det er redsel for det ukjente som holder deg tilbake, så burde du gå. 

Du vil klare deg fint, og barna å alle sammen får det bedre, om dere alle blir frie. Han vil jo ikke gå rundt og føle det slik han gjør han eller. 

Man, lærer mye om seg selv og hvordan man er som menneske i relasjoner. Ta med deg det du har lært, og sats videre. 

Altså, det er ihvertfall det mest fornuftige jeg kan tenke meg. Vi bor ikke i et samfunn hvor vi må på død og liv holde ut i et forhold, som (nå) er skadlige for hverandre. 

Ønsk hverandre alt godt og vel, og lukk kapittelet. Det er ihvertfall slik jeg vil leve livet mitt. 

Hva er så feil med 3 lange forhold, i en voksen alder, hvor hvert av de varer i omtrent 10-15 år ? Om man klarer på forhold nr 2 og vare livet ut, ja da får man det til da. Men, lær, og gå videre. Bedre lykke neste gang. 

Gå inn i deg selv og gransk deg selv etter bruddet også. Ta tid til å bli kjent med deg selv igjen, og omfavn et nytt kapittel. 

Jeg kan ikke se så mye som skulle vært ille med denne versjonen, kontra det å kjempe videre i et forhold i 10 år til ? 20? 

Så, er man 55år og virkelig ikke tør og satse på nytt. Da, har plutselig livet gått en forbi. 

 

Jeg vet ikke hva envik mener med at du skal møte deg i døra når du går ? Jeg hadde ikke engang penger, men valgte å gå. Det har gått veldig fint. Jeg angrer ikke et sekund  

Anonymkode: 0e579...fad

[ennivk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi bor ikke i et samfunn hvor vi må på død og liv holde ut i et forhold, som (nå) er skadlige for hverandre. 

Dette er en holdning som blir mer og mer vanlig, og som jeg tror blir ødeleggende for oss mennesker på sikt. Vi forlater partnere fordi vi har kjent det krible litt for en annen person. Vi skaper store omveltninger for barna og setter våre egne kortvarige behov foran barnas behov. Man skal aldri akseptere vold av noe slag, men man må åpne seg og være sårbar og jobbe sammen som et team for å lykkes i parforhold.

TS kommer ikke fra et forhold som er skadelig for henne. Hun er i et forhold som er blitt kjedelig, der de har grodd seg fast. Jeg mener ikke at TS på død og liv skal holde ut dette forholdet i evig tid, men de kan jobbe sammen og se om det et noe å redde der. Noe mangler i forholdet, men små justeringer kan faktisk gjøre store endringer. De bør gjerne gå i parterapi, der de er åpne og ærlige med hverandre og forsøker å endre mønstre i seg selv. 

Jeg mener det er stor sannsynlighet å få tidenes oppvåkning om man setter behovet for spenning og forelskelse foran barnas behov for stabilitet og trygghet. Mange angrer på det i ettertid. Det er stor sjanse for å finne ut at det ikke finnes mennesker som kan skape den spenningen i et forhold mer enn en kort stund. Det er ikke en gang sikkert at TS finner en ny partner som er verdt å satse på før på lang tid. Komplisert og vanskelig kan det også bli med nye partnere, stebarn,  steforeldre og tap av svigerfamilie. Man vet ikke om fremtiden blir bra eller dårlig, men det er verdt å tenke på alle konsekvensene av å ta store valg for mange mennesker fordi man vil kjenne sommerfugler i magen. 

[HSV50]

En jeg kjenner sa etter å ha forlatt partneren for en ny at den viktigste lærepengen var at de problemene man hadde i forholdet man forlot i veldig stor grad ble det i neste forhold også - for mye er knyttet til egen personlighet og egen oppførsel, og det forsvinner ikke med partneren man forlot….

Jeg har liten tro på å bli i et forhold som ikke har det  og/eller man er sterkt misfornøyd med forholdet. Men å gå fordi spenningen er borte eller man forelsket seg i en annen tror jeg er korttenkt. Det er helt normalt å forelske seg i andre i løpet av livet, menneskelig. Men man trenger ikke å leve det ut. Og er forhold må jobbes med for å være bra. 

[AnonymBruker]

ennivk skrev (45 minutter siden):

Hvordan jobber dere med forholdet? Du jobber ikke med et forhold og gjør det ikke godt igjen ved å date og ha masse sex samtidig som du har følelser for en annen. 

Hvis du elsker mannen din, så må du jobbe for å gi ham tryggheten han trenger i forholdet. Ut ifra det du skriver, så elsker du ham kanskje ikke? Du skriver ingenting om dårlig samvittighet eller hvor tøft dette må være for ham. 

Oppvåkningen har du ikke fått enda. Den kommer Hvis du velger å gå fra ham og søke spenning. DA vil du få tidenes lærdom og oppvåkning.  

 

Ja du har litt rett, men hvordan stenger man av følelser for en annen sånn uten videre? Jeg finner ikke krana... 

Jeg er overrasket selv over hvor lite dårlig samvittighet jeg har. Får det ellers veldig lett, og er plaget med samvittighet over småting i evigheter. Kjenner ikke meg selv igjen i denne situasjonen. 

Du kan få rett i det siste, eller ta feil, det vet vi ikke.

 

TS

Anonymkode: fcef8...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg tenker at om det er redsel for det ukjente som holder deg tilbake, så burde du gå. 

Du vil klare deg fint, og barna å alle sammen får det bedre, om dere alle blir frie. Han vil jo ikke gå rundt og føle det slik han gjør han eller. 

Man, lærer mye om seg selv og hvordan man er som menneske i relasjoner. Ta med deg det du har lært, og sats videre. 

Altså, det er ihvertfall det mest fornuftige jeg kan tenke meg. Vi bor ikke i et samfunn hvor vi må på død og liv holde ut i et forhold, som (nå) er skadlige for hverandre. 

Ønsk hverandre alt godt og vel, og lukk kapittelet. Det er ihvertfall slik jeg vil leve livet mitt. 

Hva er så feil med 3 lange forhold, i en voksen alder, hvor hvert av de varer i omtrent 10-15 år ? Om man klarer på forhold nr 2 og vare livet ut, ja da får man det til da. Men, lær, og gå videre. Bedre lykke neste gang. 

Gå inn i deg selv og gransk deg selv etter bruddet også. Ta tid til å bli kjent med deg selv igjen, og omfavn et nytt kapittel. 

Jeg kan ikke se så mye som skulle vært ille med denne versjonen, kontra det å kjempe videre i et forhold i 10 år til ? 20? 

Så, er man 55år og virkelig ikke tør og satse på nytt. Da, har plutselig livet gått en forbi. 

 

Jeg vet ikke hva envik mener med at du skal møte deg i døra når du går ? Jeg hadde ikke engang penger, men valgte å gå. Det har gått veldig fint. Jeg angrer ikke et sekund  

Anonymkode: 0e579...fad

Tusen takk for svaret ditt. Merker at det er dette som taler mest til hjertet mitt, selv om jeg også tar med de andre synspunktene og ikke tar lett på avgjørelsen i det hele tatt. Veldig takknemlig for at du delte din erfaring ihvertfall. 

 

TS

Anonymkode: fcef8...10b

[AnonymBruker]

ennivk skrev (17 minutter siden):

Dette er en holdning som blir mer og mer vanlig, og som jeg tror blir ødeleggende for oss mennesker på sikt. Vi forlater partnere fordi vi har kjent det krible litt for en annen person. Vi skaper store omveltninger for barna og setter våre egne kortvarige behov foran barnas behov. Man skal aldri akseptere vold av noe slag, men man må åpne seg og være sårbar og jobbe sammen som et team for å lykkes i parforhold.

TS kommer ikke fra et forhold som er skadelig for henne. Hun er i et forhold som er blitt kjedelig, der de har grodd seg fast. Jeg mener ikke at TS på død og liv skal holde ut dette forholdet i evig tid, men de kan jobbe sammen og se om det et noe å redde der. Noe mangler i forholdet, men små justeringer kan faktisk gjøre store endringer. De bør gjerne gå i parterapi, der de er åpne og ærlige med hverandre og forsøker å endre mønstre i seg selv. 

Jeg mener det er stor sannsynlighet å få tidenes oppvåkning om man setter behovet for spenning og forelskelse foran barnas behov for stabilitet og trygghet. Mange angrer på det i ettertid. Det er stor sjanse for å finne ut at det ikke finnes mennesker som kan skape den spenningen i et forhold mer enn en kort stund. Det er ikke en gang sikkert at TS finner en ny partner som er verdt å satse på før på lang tid. Komplisert og vanskelig kan det også bli med nye partnere, stebarn,  steforeldre og tap av svigerfamilie. Man vet ikke om fremtiden blir bra eller dårlig, men det er verdt å tenke på alle konsekvensene av å ta store valg for mange mennesker fordi man vil kjenne sommerfugler i magen. 

I dette innlegget er jeg mer enig med deg enn i det første. Her kommer du helt klart med gode argumenter, spesielt på vegne av barna. 

Begynner bare å bli redd for at jeg ikke elsker mannen min mer. Nå er det også sånn at han har begynt å legge merke til hvem som sier "elsker deg" mest, slik at jeg må huske på å si det av plikt, heller enn at det kommer naturlig. Jeg føler dette går feil vei.

 

TS

Anonymkode: fcef8...10b

[AnonymBruker]

HSV50 skrev (12 minutter siden):

En jeg kjenner sa etter å ha forlatt partneren for en ny at den viktigste lærepengen var at de problemene man hadde i forholdet man forlot i veldig stor grad ble det i neste forhold også - for mye er knyttet til egen personlighet og egen oppførsel, og det forsvinner ikke med partneren man forlot….

Jeg har liten tro på å bli i et forhold som ikke har det  og/eller man er sterkt misfornøyd med forholdet. Men å gå fordi spenningen er borte eller man forelsket seg i en annen tror jeg er korttenkt. Det er helt normalt å forelske seg i andre i løpet av livet, menneskelig. Men man trenger ikke å leve det ut. Og er forhold må jobbes med for å være bra. 

Godt poeng. Jeg kjenner godt til noen svakheter jeg har i et parforhold ja, og hadde måttet jobbe med dem kontinuerlig. 

TS

Anonymkode: fcef8...10b

[Gjest Anonvm]

Jeg tviler på at det blir spennende for deg om du går. Om du ikke synes å bo på utleiers nåde i den lille kjellerleiligheta di (du har dårlig økonomi sa du) er spennende da. Jeg tenker at du må prøve å ha et realistisk syn på hva som møter deg på andre siden 

Du må lære deg å leve i total stillhet den uka barna er hos eksen. Du vil ikke ha noen å prate med. Og alt er nytt og du vet ingenting om fremtiden. Du kan gå ut å flørte og kanskje ta med deg en mann hjem. Men hva når han drar og du føler deg som ingenting? Det vil bli noen beinharde første år. Og du vil få en reaksjon. 

Men det kan selvsagt være det du vil ha. 

En forelskelse går over. Alltid. Det er bare hormoner. Mens du venter på at det gir seg kan du bruke all denne energien du nå har til å trene deg sterk og sprek. 

Selvstendighet kan du og finne. Snakk godt ut med mannen, sett på livesporing på snapmap (slik at han slapper av) og finn på masse artig utenfor husets fire vegger. 

Om ingenting hjelper og etter forelskelsen har gått over kan du vurdere å gå. 

Nå er er det hinsides idiotisk. Du bestemmer ikke over egen hjerne akkurat nå - hormonene dine gjør. 

 

Endret 24. januar 2024 av Anonvm

[AnonymBruker]

Det er en umulig oppgave å "jobbe seg igjennom", for du vil aldri kunne respektere og beundre en mann som ikke dumper deg tvert etter noe sånn. 

Anonymkode: 67119...d86

[ennivk]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

I dette innlegget er jeg mer enig med deg enn i det første. Her kommer du helt klart med gode argumenter, spesielt på vegne av barna. 

Begynner bare å bli redd for at jeg ikke elsker mannen min mer. Nå er det også sånn at han har begynt å legge merke til hvem som sier "elsker deg" mest, slik at jeg må huske på å si det av plikt, heller enn at det kommer naturlig. Jeg føler dette går feil vei.

TS

Anonymkode: fcef8...10b

Han er utrygg og er redd for å miste deg, derfor finner han måter å få kontroll på.  Dere unngår sikkert begge to å snakke om det som foregår inni dere. Han burde fortalt deg hvor redd og sint han var og du burde fortalt ham om din usikkerhet rundt om du elsker ham. Da kan dere bli kjent med hvem dere virkelig er. Dette kan dere få hjelp til i terapi. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for svaret ditt. Merker at det er dette som taler mest til hjertet mitt, selv om jeg også tar med de andre synspunktene og ikke tar lett på avgjørelsen i det hele tatt. Veldig takknemlig for at du delte din erfaring ihvertfall. 

 

TS

Anonymkode: fcef8...10b

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I dette innlegget er jeg mer enig med deg enn i det første. Her kommer du helt klart med gode argumenter, spesielt på vegne av barna. 

Begynner bare å bli redd for at jeg ikke elsker mannen min mer. Nå er det også sånn at han har begynt å legge merke til hvem som sier "elsker deg" mest, slik at jeg må huske på å si det av plikt, heller enn at det kommer naturlig. Jeg føler dette går feil vei.

 

TS

Anonymkode: fcef8...10b

Enig i at det kom flere nyanser der. 

Men, samtidig tenker jeg det er litt piss preik, at folk "bare" forlater et forhold med den man har barn med, for små ting. 

Du dere kan jo såklart gå i par terapi, og dere kan jo legge inn en jobb og innsats. Men, jeg hadde gitt det en tidsfrist. Og snakket åpent om dette med partner. 

Ala, vi jobber og prøver i et halvt år til ? eller et år? Aner ikke hva dere er komfortable med i henhold til tid jeg. 

Men, det må dere jo finne ut sammen. 

Da, har man litt tid, man er åpne og man ser om man får til å møte hverandres behov på en god måte. 

Jeg tror ikke du har gitt opp over bare tull i det hele tatt. Jeg kjenner ingen som tenker å gå, bare på grunn av noe grums. Det har sikkert vært et utilfreds forhold lenge. 

Enten så får dere det til, innen en viss tid, eller så velger dere å skilles. Er ikke det en ganske god framgangs måte da ? 

Når det kommer til å komme over den andre, så er det ikke noe annet enn tid, og det å bli opptatt av andre ting som kan hjelpe. 

Det finnes ingen stoppe kran. Ingen nødbrems. Du må bare la deg selv gå igjennom det. Og UANSETT så tenker jeg at det IKKE er lurt å gå fra noen, for noen andre. 

Om man velger å gå, må man gjøre det for seg selv, ikke pågrunn av en annen. Det tror jeg er en særdeles dårlig start og dårlig ide.  

Anonymkode: 0e579...fad

[AnonymBruker]

ennivk skrev (1 time siden):

Dette er en holdning som blir mer og mer vanlig, og som jeg tror blir ødeleggende for oss mennesker på sikt. Vi forlater partnere fordi vi har kjent det krible litt for en annen person. Vi skaper store omveltninger for barna og setter våre egne kortvarige behov foran barnas behov. Man skal aldri akseptere vold av noe slag, men man må åpne seg og være sårbar og jobbe sammen som et team for å lykkes i parforhold.

TS kommer ikke fra et forhold som er skadelig for henne. Hun er i et forhold som er blitt kjedelig, der de har grodd seg fast. Jeg mener ikke at TS på død og liv skal holde ut dette forholdet i evig tid, men de kan jobbe sammen og se om det et noe å redde der. Noe mangler i forholdet, men små justeringer kan faktisk gjøre store endringer. De bør gjerne gå i parterapi, der de er åpne og ærlige med hverandre og forsøker å endre mønstre i seg selv. 

Jeg mener det er stor sannsynlighet å få tidenes oppvåkning om man setter behovet for spenning og forelskelse foran barnas behov for stabilitet og trygghet. Mange angrer på det i ettertid. Det er stor sjanse for å finne ut at det ikke finnes mennesker som kan skape den spenningen i et forhold mer enn en kort stund. Det er ikke en gang sikkert at TS finner en ny partner som er verdt å satse på før på lang tid. Komplisert og vanskelig kan det også bli med nye partnere, stebarn,  steforeldre og tap av svigerfamilie. Man vet ikke om fremtiden blir bra eller dårlig, men det er verdt å tenke på alle konsekvensene av å ta store valg for mange mennesker fordi man vil kjenne sommerfugler i magen. 

Men, tror du virkelig at det handler bare om å kjenne på sommerfugler i magen ? 

Tenker du at kvinner er så lite gjennomtenkte? så lite reflekterte ? 

Jeg, er sikker på at TS, har mye hun ikke har fortalt oss. Vi har ikke fått det store og hele bildet her. 

Og TS, det er ikke farlig å gå. Jeg brukte lenge på finne ut selv jeg også, for jeg var redd. Men, jeg skulle ha gått flere år før jeg valgte å gå. 

Kanskje er du inne i en slik prosess, jeg har hørt at flere kvinner som har behov for å gå igjennom flere år for før man velger å gå. 

Jeg gikk med et ny oppstartet firma, og flyttet. Klarte ikke å vente til økonomien var på plass, lengere. Det ER det beste valget jeg har tatt. 

Fikk så mye mer energi til å ta vare på meg selv, og barna mine. Og, om du vil møte deg selv i døra ? Mmm, du vil møte på noen utfordringer ja, og kanskje ikke hopp på dating markedet med en gang, for da tenker man kanskje, herregud, det er bare høgg her ute. Hahah.. 

Det er jo ikke det, men de har en tendens til å samle seg på tinder  

Det er som ellers i livet, noen opp turer og nedturer. Men, det handler om å lære og takle disse, og hvordan man velger å takle det. 

Vil du bare sitte å suttre inne, eller vil du gå og ta tak i livet ditt ? 

Det er opp til deg. Du kan invitere venner på middag, gå ut å spise på resturant, begynne å trene, ta opp en hobby du hadde da du var yngere ? Sitte på KG, høre på musikk og prate shit.. 😜 

Ha litt tid til deg selv, fikse å freshe deg opp, ta vare på barna dine slik du ønsker. 

Altså, jeg tror det blir litt sånn som man legger opp til det selv. Ikke gå inn med en forventing om ny mann med en gang. Ta litt tid for deg selv og barna. Finn tilbake til deg. 

MEN, såklart. Bare du vet hva som blir riktig for deg. (Jeg vil bare si, at for min del, så var det så absolutt verdt det!) 

Anonymkode: 0e579...fad

[AnonymBruker]

Anonvm skrev (1 time siden):

Jeg tviler på at det blir spennende for deg om du går. Om du ikke synes å bo på utleiers nåde i den lille kjellerleiligheta di (du har dårlig økonomi sa du) er spennende da. Jeg tenker at du må prøve å ha et realistisk syn på hva som møter deg på andre siden 

Du må lære deg å leve i total stillhet den uka barna er hos eksen. Du vil ikke ha noen å prate med. Og alt er nytt og du vet ingenting om fremtiden. Du kan gå ut å flørte og kanskje ta med deg en mann hjem. Men hva når han drar og du føler deg som ingenting? Det vil bli noen beinharde første år. Og du vil få en reaksjon. 

Men det kan selvsagt være det du vil ha. 

En forelskelse går over. Alltid. Det er bare hormoner. Mens du venter på at det gir seg kan du bruke all denne energien du nå har til å trene deg sterk og sprek. 

Selvstendighet kan du og finne. Snakk godt ut med mannen, sett på livesporing på snapmap (slik at han slapper av) og finn på masse artig utenfor husets fire vegger. 

Om ingenting hjelper og etter forelskelsen har gått over kan du vurdere å gå. 

Nå er er det hinsides idiotisk. Du bestemmer ikke over egen hjerne akkurat nå - hormonene dine gjør. 

 

Jeg vet alt for godt hva jeg går til med dårlig økonomi. Samtidig, er der riktig at det skal holde meg fanget til ekteskapet? 

 

De siste avsnittene dine er gode råd, takk 😊

TS

Anonymkode: fcef8...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er en umulig oppgave å "jobbe seg igjennom", for du vil aldri kunne respektere og beundre en mann som ikke dumper deg tvert etter noe sånn. 

Anonymkode: 67119...d86

Respekterer at du mener det. 😊

Det er umulig å forestille seg at det kan skje, før man står der selv. 

Anonymkode: fcef8...10b

[AnonymBruker]

ennivk skrev (1 time siden):

Han er utrygg og er redd for å miste deg, derfor finner han måter å få kontroll på.  Dere unngår sikkert begge to å snakke om det som foregår inni dere. Han burde fortalt deg hvor redd og sint han var og du burde fortalt ham om din usikkerhet rundt om du elsker ham. Da kan dere bli kjent med hvem dere virkelig er. Dette kan dere få hjelp til i terapi. 

Du har rett i dette, takk. 

Anonymkode: fcef8...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

 

Enig i at det kom flere nyanser der. 

Men, samtidig tenker jeg det er litt piss preik, at folk "bare" forlater et forhold med den man har barn med, for små ting. 

Du dere kan jo såklart gå i par terapi, og dere kan jo legge inn en jobb og innsats. Men, jeg hadde gitt det en tidsfrist. Og snakket åpent om dette med partner. 

Ala, vi jobber og prøver i et halvt år til ? eller et år? Aner ikke hva dere er komfortable med i henhold til tid jeg. 

Men, det må dere jo finne ut sammen. 

Da, har man litt tid, man er åpne og man ser om man får til å møte hverandres behov på en god måte. 

Jeg tror ikke du har gitt opp over bare tull i det hele tatt. Jeg kjenner ingen som tenker å gå, bare på grunn av noe grums. Det har sikkert vært et utilfreds forhold lenge. 

Enten så får dere det til, innen en viss tid, eller så velger dere å skilles. Er ikke det en ganske god framgangs måte da ? 

Når det kommer til å komme over den andre, så er det ikke noe annet enn tid, og det å bli opptatt av andre ting som kan hjelpe. 

Det finnes ingen stoppe kran. Ingen nødbrems. Du må bare la deg selv gå igjennom det. Og UANSETT så tenker jeg at det IKKE er lurt å gå fra noen, for noen andre. 

Om man velger å gå, må man gjøre det for seg selv, ikke pågrunn av en annen. Det tror jeg er en særdeles dårlig start og dårlig ide.  

Anonymkode: 0e579...fad

Igjen, takk for veldig gode råd. ❤️🙏

Du har så rett i at det er mye mer til historien. Det er mye jeg har tålt og tilgitt gjennom årene også. Selv om hver lille ting kanskje drepte en liten bit av det fine vi startet opp med.

Jeg skjønner at jeg må være mer ærlig med mannen om usikkerheten min. Jeg trenger mer rom for å puste. Det gjør bare vondt og føles urettferdig ovenfor han, at han må gi meg det også - når jeg har vært "den slemme." Egentlig skulle jeg vartet han opp etter alle kunstens regler, som den angrende synder. Det eneste gode han syntes kommer ut av dette, er jo mer kjærestetid. At vi skal puse og kose og prioritere hverandre hele tiden. Og jeg prøver. Men får det ikke helt til.

TS

Anonymkode: fcef8...10b

[ennivk]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Igjen, takk for veldig gode råd. ❤️🙏

Du har så rett i at det er mye mer til historien. Det er mye jeg har tålt og tilgitt gjennom årene også. Selv om hver lille ting kanskje drepte en liten bit av det fine vi startet opp med.

Jeg skjønner at jeg må være mer ærlig med mannen om usikkerheten min. Jeg trenger mer rom for å puste. Det gjør bare vondt og føles urettferdig ovenfor han, at han må gi meg det også - når jeg har vært "den slemme." Egentlig skulle jeg vartet han opp etter alle kunstens regler, som den angrende synder. Det eneste gode han syntes kommer ut av dette, er jo mer kjærestetid. At vi skal puse og kose og prioritere hverandre hele tiden. Og jeg prøver. Men får det ikke helt til.

TS

Anonymkode: fcef8...10b

Du får det ikke til fordi alle de små episodene du ikke har stått opp for deg selv har bygget seg opp og skapt bitterhet i deg. Det kan virke som at du trenger å trene på å stå opp for deg selv og sette grenser. Du kan likegodt øve sammen med han du er med nå. Kanskje dere vil ende opp med å avslutte, kanskje ikke. Men hvis du bare går videre inn i et nytt forhold, vil det være stor sjanse for at du overser og tåler "småting" med neste mann også og på den måten repeterer den relasjonen du har nå. Vi mennesker har dessverre en tendens til å repetere relasjonene våre helt til vi gjør endringer.