Normale tanker?? Sliten mamma

[AnonymBruker]

Håpet dette er litt normalt, men kanskje ingen sier det høyt? 
har en på 1 år, hadde fødselsdepresjon , men har fått hjelp med det. Ting er blitt bedre, men samtidig så føler jeg det er noe «galt»? 
Føler alle andre er så sykt lykkelig ut, alt ser perfekt ut hos alle. Alt ser lett ut, osv. 

jeg elsker barnet mitt. Men av og til går «følelsene» opp og ned. Dritt lei en dag, veldig glad en dag. Når han ikke vil sove, eller jeg er sliten så tenker jeg masse drit. Jeg hater meg selv for det.. «Faen så lei, drittunge, hater dette, får ikke gjort noe, han er så vanskelig, ting hadde vært bedre uten barn av og til» dette er KUN tanker, aldri noe jeg har sagt høyt foran Han. Men jeg hater at jeg får disse tankene. For han er helt perfekt 😭når jeg får de tankene så kan jeg fort tenke « tenk om jeg ikke er glad i han da?» 

så sitter jeg med en dårlig samvittighet etterpå. Og tenker at det kun er jeg som har disse tankene om barnet mitt. Er dette normalt, men ingen som sier det høyt? Eller er det noe galt med meg? 
 

vi prøvde i 10 år før vi fikk gutten vår❤️burde ikke hatt sånne tanker da  

andre som har litt sånne tanker ? 

Anonymkode: 7628b...71e

[AnonymBruker]

Jeg ville først og fremst snakket med legen for å lufte det, om du har avsluttet behandling for fødselsdepresjon. Det kan sitte lenge i.

Utover det, så er det helt normalt å ha alle følelser som forelder, spesielt de som går på hvordan vi ser på oss selv og hva vi burde eller ikke burde ha gjort som foreldre. Jeg tror også de aller fleste banner litt inni seg, uansett om barnet var ønsket eller ikke. «SOOV, sov nå, nå må du sove for mamma må slappe av litt akkurat nå». Kanskje du føler ekstra på at du burde vært mer lykkelig siden dere prøvde så lenge? At du burde satt mye mer pris på det? 

Du syns nok alt ser perfekt ut, og alle er så lykkelige, fordi det hjelper deg å trykke deg selv ned - «Se på det! De er og har det mye bedre enn meg». Men sannheten er: hva er lykke? Er lykke noe konstant? Er alle andre så lykkelige? For min del, så kan jeg være lykkelig til tross for at ting er helt kaotisk og dritt i en periode. Jeg er ikke så opptatt av å være lykkelig i øyeblikket, men jeg kan finne glede i små øyeblikk. Du spør hvorfor ikke andre deler slike tanker eller at de har det tøft med barn, men du holder dem jo inni deg selv. Tror du at hvis du var mer åpen at det var andre som også ville delt mer selv? Hva med mannen din, snakker dere sammen?

Hva er det andre du skulle ha gjort, når han ikke sovner og du får disse negative tankene om at du har så mye annet å gjøre? Er det kun under legging de kommer? Prøv å fokuser mindre på hva du skulle ha gjort, som husarbeid og rydde, eller fikse det ene eller det andre, og bare fokuser på aktiviteten du er i. «Nå skal vi sove. Det kan ta tid. Jeg er her. Jeg skal ingen andre steder før han sover. Jeg må ingenting annet». Får du noe egentid og nedetid? Hvor mye bidrar far?

Anonymkode: 82680...4e9

[AnonymBruker]

Hei kjære deg ♥️

Må bare svare deg. Jeg har ikke barn engang, fikk det aldri til og har lært meg å leve med det. Men jeg har tantebarn og jeg synes DET er slitsomt og det er ikke så ofte vi ses en gang. Men barn er høylytte, bråker, skriker, krever og man får lyst til å ta den ene og slå den andre med. Så jeg du er helt normal. Du er glad i gutten din, men det er slitsomt og det krever mye 😰

Så du er nok helt enkelt og greit en helt normalt sliten mamma som synes livet er litt slitsomt innimellom sånn som alle oss andre både med og uten barn ♥️

Anonymkode: ed444...148

[AnonymBruker]

Normalt. 

Anonymkode: 42a06...950

[tussi84]

Helt normalt. Jeg har tenkt følgende noen ganger:

- jeg har lyst til å kaste barnet mitt utenfor Verandaen, han hører ikke etter uansett/ tenker å dunke hodet hans mot veggen.

- å det hadde vært så deilig å gjort et eller annet for å for få han bevisstløs, han klarer jo ikke å roe seg ned for å sove..

- jeg har lyst til å gi vekk barnet mitt til barnevernet. Jeg orker ikke mer.

- jeg er ikke egnet som mor, får ingenting til. Barnet hører ikke på meg.

- Kunne nesten ønske han kunne fått kjenne på at det å bli slått eller lugget er vondt selv, så kanskje han forstår..for nei vil han ikke høre på.

-  din jævlA umulige drittunge! Noe jeg også dessverre sa høyt engang..jeg ba om unnskyldning etterpå da, og reparere.

Osv...

Men gjør jeg noen av disse tingene? Nei. Det er bare tanker som mange foreldre får når de er slitne og frustrerte. 

[AnonymBruker]

Lite søvn og mye alene hjemme er oppskrift for meg på negative tanker. Det går en stund, men over tid så MÅ jeg ha søvn og kunne ventilere hodet mitt litt! Hvis du har fødselsdepresjon på toppen av det hele så er det ganske naturlig med vonde tanker vil jeg tro. Husk at det er stoor forskjell på å tenke ting og på å faktisk gjøre det. 

Ikke helt det samme da, men jeg jobber i helse og før hadde jeg mye dårlig samvittighet hvis jeg var lei av pasientene mine og hadde mest lyst til å be de klappe igjen. Det høres jo helt forferdelig ut når jeg skriver det her, men dette var også bare tanker og det hadde aldri falt meg inn å faktisk gjøre det. Og når det kom til stykket så mente jeg det heller ikke. Det er frustrasjon.

Det var ikke før jeg videreutdannet meg og fikk en foreleser som tok opp dette temaet at jeg klarte å ikke ha dårlig samvittighet mer. Hun sa rett ut at av og til kommer dere til å bli drittlei pasientene deres, men husk at dette er menneskelig og dere skal bare tillate dere å være det INNI dere. Det er SÅ mye bedre enn å bli helt utbrent på å alltid ta seg sammen. Så lenge ikke det går utover pasienten så er dette helt ok! 

Vil si ca halvparten av studentene kjente seg igjen i dette, resten så helt forvirret ut 🙈 Så ALLE har det nok ikke sånn, men poenget er at det er ikke uvanlig 🙂

Anonymkode: 4d05e...6a8

[Sofakona]

Normalt...du...jeg har 2 på 5 år og 11 år og har innimellom slike tanker 🤣 jeg elsker barna mine..men innimellom er de skikkelig slitsomme.

Det er lov å være sliten mor...uansett alder på barna. Vi passer alltid på barna, setter oss sist og slutter aldri å bekymre oss

[AnonymBruker]

1 hour ago, tussi84 said:

Helt normalt. Jeg har tenkt følgende noen ganger:

- jeg har lyst til å kaste barnet mitt utenfor Verandaen, han hører ikke etter uansett/ tenker å dunke hodet hans mot veggen.

- å det hadde vært så deilig å gjort et eller annet for å for få han bevisstløs, han klarer jo ikke å roe seg ned for å sove..

- jeg har lyst til å gi vekk barnet mitt til barnevernet. Jeg orker ikke mer.

- jeg er ikke egnet som mor, får ingenting til. Barnet hører ikke på meg.

- Kunne nesten ønske han kunne fått kjenne på at det å bli slått eller lugget er vondt selv, så kanskje han forstår..for nei vil han ikke høre på.

-  din jævlA umulige drittunge! Noe jeg også dessverre sa høyt engang..jeg ba om unnskyldning etterpå da, og reparere.

Osv...

Men gjør jeg noen av disse tingene? Nei. Det er bare tanker som mange foreldre får når de er slitne og frustrerte. 

Åh, denne har surret rundt i hodet mitt noen ganger. «AUUU. Hvis du klyper meg en gang til nå, så kommer jeg til å bite deg tilbake i den hånda du klyper med». Også plutselig kommer det en kos  

Anonymkode: 82680...4e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Lite søvn og mye alene hjemme er oppskrift for meg på negative tanker. Det går en stund, men over tid så MÅ jeg ha søvn og kunne ventilere hodet mitt litt! Hvis du har fødselsdepresjon på toppen av det hele så er det ganske naturlig med vonde tanker vil jeg tro. Husk at det er stoor forskjell på å tenke ting og på å faktisk gjøre det. 

Ikke helt det samme da, men jeg jobber i helse og før hadde jeg mye dårlig samvittighet hvis jeg var lei av pasientene mine og hadde mest lyst til å be de klappe igjen. Det høres jo helt forferdelig ut når jeg skriver det her, men dette var også bare tanker og det hadde aldri falt meg inn å faktisk gjøre det. Og når det kom til stykket så mente jeg det heller ikke. Det er frustrasjon.

Det var ikke før jeg videreutdannet meg og fikk en foreleser som tok opp dette temaet at jeg klarte å ikke ha dårlig samvittighet mer. Hun sa rett ut at av og til kommer dere til å bli drittlei pasientene deres, men husk at dette er menneskelig og dere skal bare tillate dere å være det INNI dere. Det er SÅ mye bedre enn å bli helt utbrent på å alltid ta seg sammen. Så lenge ikke det går utover pasienten så er dette helt ok! 

Vil si ca halvparten av studentene kjente seg igjen i dette, resten så helt forvirret ut 🙈 Så ALLE har det nok ikke sånn, men poenget er at det er ikke uvanlig 🙂

Anonymkode: 4d05e...6a8

Takk for svar. Det er sant. Men av og til så tenker jeg «tenk om jeg faktisk gjør det!» Om jeg en gang skriker drittunge høyt eller andre ting. Miste kontroll.. 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 7628b...71e

[AnonymBruker]

tussi84 skrev (3 timer siden):

Helt normalt. Jeg har tenkt følgende noen ganger:

- jeg har lyst til å kaste barnet mitt utenfor Verandaen, han hører ikke etter uansett/ tenker å dunke hodet hans mot veggen.

- å det hadde vært så deilig å gjort et eller annet for å for få han bevisstløs, han klarer jo ikke å roe seg ned for å sove..

- jeg har lyst til å gi vekk barnet mitt til barnevernet. Jeg orker ikke mer.

- jeg er ikke egnet som mor, får ingenting til. Barnet hører ikke på meg.

- Kunne nesten ønske han kunne fått kjenne på at det å bli slått eller lugget er vondt selv, så kanskje han forstår..for nei vil han ikke høre på.

-  din jævlA umulige drittunge! Noe jeg også dessverre sa høyt engang..jeg ba om unnskyldning etterpå da, og reparere.

Osv...

Men gjør jeg noen av disse tingene? Nei. Det er bare tanker som mange foreldre får når de er slitne og frustrerte. 

Så godt å se at andre også tenker sånn! 
Jeg tenker også ofte at jeg ikke er egnet som mor, eller har lyst å gi barnet vekk av og til.

når du får disse tankene, blir du urolig eller får dårlig samvittighet? 

tusen takk for svar alle! Det hjelper veldig å se at det faktisk er normalt!❤️❤️

Anonymkode: 7628b...71e

[AnonymBruker]

Jeg tenker veldig mye rart ja. Husk at du ikke kan ha 100% kontroll over tankene dine, men du har kontroll over hva du gjør  

Anonymkode: 02efe...23e

[AnonymBruker]

Tanker er bare tanker. De er ikke farlige 😊 klem til deg

Anonymkode: 6b1cf...6d6

[Rainstorm2.0]

Det du beskriver er helt vanlig. 

Du overvurderer hvor godt andre får det til basert på de beste sidene av deres verden som du ser på SoMe eller til og med som de forteller deg om. Og så undervurderer du deg selv basert på de verste sidene av livet du ser ALT av. 

Ingen ville skrevet på SoMe "I dag hatet jeg gutten min en times tid, før jeg overlot han til pappaen og tenkte på å ta livet mitt i badekaret", men folk har de tankene. Stadig vekk. Og for noen blir det sykt, de sliter med depresjoner, angst eller tvangstanker om situasjonen. Men for vanlige folk, som ikke kvalifiserer til en diagnose så er det også helt vanlig. 

At du ønsket dette barnet i 10 år endrer ikke på at livet når er slitsomt. Det endrer ikke på at du kanskje strever litt med å være glad i deg selv. Det endrer ikke at du blir påvirket av lite søvn, ikke nok egentid osv. 

Sender varme tanker til deg, du fikser dette ❤️ 

[AnonymBruker]

Det er slitsomt å ha barn, uansett hvor mange år man har ønsket seg det. Sånne tanker er normalt, særlig i småbarnstida med lite søvn og null tid til seg selv. Derfor er det veldig godt å ha en 13 åring nå! 🥰🩵 Det har vært 13 år med masse kjærlighet- og masse jobb. Men barn er bare små noen få år og da trenger de oss mye 🥰

Anonymkode: 24270...108

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.1.2024 den 10.52):

Håpet dette er litt normalt, men kanskje ingen sier det høyt? 
har en på 1 år, hadde fødselsdepresjon , men har fått hjelp med det. Ting er blitt bedre, men samtidig så føler jeg det er noe «galt»? 
Føler alle andre er så sykt lykkelig ut, alt ser perfekt ut hos alle. Alt ser lett ut, osv. 

jeg elsker barnet mitt. Men av og til går «følelsene» opp og ned. Dritt lei en dag, veldig glad en dag. Når han ikke vil sove, eller jeg er sliten så tenker jeg masse drit. Jeg hater meg selv for det.. «Faen så lei, drittunge, hater dette, får ikke gjort noe, han er så vanskelig, ting hadde vært bedre uten barn av og til» dette er KUN tanker, aldri noe jeg har sagt høyt foran Han. Men jeg hater at jeg får disse tankene. For han er helt perfekt 😭når jeg får de tankene så kan jeg fort tenke « tenk om jeg ikke er glad i han da?» 

så sitter jeg med en dårlig samvittighet etterpå. Og tenker at det kun er jeg som har disse tankene om barnet mitt. Er dette normalt, men ingen som sier det høyt? Eller er det noe galt med meg? 
 

vi prøvde i 10 år før vi fikk gutten vår❤️burde ikke hatt sånne tanker da  

andre som har litt sånne tanker ? 

Anonymkode: 7628b...71e

Klem ❤️ 

Å være sliten og lei er helt normalt.
Så er det opp til deg å vurdere om du føler det er mer enn det.
Skader ikke å snakke med helsesykepleier om det? Eller fastlegen?
Men ja, om det å være drittlei en baby som nekter å sove når det eneste man ønsker for seg selv er å legge seg ned å sove...i fred..er galt, så er jeg veldig skyldig jeg også. Jeg har aldri tenkt at ungene mine har vært dritt da, men har jo selvsagt følt at situasjonen ikke akkurat har vært noe superdigg. Som å være syk, det er greit å ikke synes det er gøy liksom. Har elsket ungene maks fra første blikk, så har aldri vært redd for at det er noe galt med tankene. Lov å være sliten. Har selvsagt bare passet på hva jeg sier osv. Forskjell på å synes synd på seg selv i tankene, og å ta det ut over andre.

Så jeg vil si du høres ganske normal ut.
Jeg har to barn, gjort det to ganger, slitenheten og søvnmangelen vil jeg aldri savne.
Nå er barna snart 6 og 8 år, og det siste året først har jeg vært på pluss-siden med energi og overskudd igjen. Superdeilig! Tok lang tid før våre sov godt om nettene. Hadde så uflaks at hun yngste som egentlig sover godt, der hang det hormonelle rundt tissing om natta litt igjen, men "dessverre" fant hun raskt ut at hun kunne slutte med bleie bare hun våknet for å gå på do. Altså, dette er ikke noe vi har bedt henne om eller påført henne. Så vi gikk da nesten fra endelig god søvn med nattbleie da hun var 3 år, til ei som ble 4, skulle ikke sove med bleie mer, og så tok det to år med opp en gang om natta igjen før hun endelig begynte å sove hele natta og ikke gå på do før på morgenen. Da hadde jeg vært søvnløs i nærmere 7 år sammenhengene... tok tid å komme seg igjen. Og det er helt lov og OK og tenke at det ikke er så godt. Jeg skulle gjerne sluppet, Men ikke barnas feil, de har vært helt normale barn... ❤️ Spør du meg ligger den egentlige feilen i at samfunnet forventer at jeg samtidig skal stå i 100% jobb... men det har gått på et vis  

Ville nesten forventet mer at du har slike tanker etter å ha prøvd i 10 år. Det er mange år med forventninger om hvordan det er å få barn som ikke er som realiteten blir... så konflikten i hodet mellom hva man så for seg og hva man opplever må være mye mye større enn for de som bare blir gravide uplanlagt eller på første forsøk, og ikke rekker å tenke så mye før en ny hverdag plutselig bare er der.

Og hvor får du det fra at alle har det så lett? Hvor ser du dette? Er du så mye på besøk hjemme hos andre med barn på samme alder? Er du der morgen og kveld, til dupper og måltider? Eller har jeg grunn til å mistenke at du får bildene dine fra sosiale medier? Hvis sistnevnte, og særlig i kombinasjon med at du har anlegg for depresjoner, så ville jeg fullstendig slettet alle sosiale medie apper for en lang lang stund. De klusser totalt med hjernen din. DELETE all og få et bedre liv!

Man skal være så forsiktig med sosiale medier, særlig de med mye bilder, jeg synes instagram er verst og snap en god nr 2. Facebook opplever jeg som mer tekstlig så det føles greiere for min del. Instagram måtte jeg slutte med og har aldri gått tilbake. Snap er jeg meget bevisst på hvordan jeg bruker. For ser du nok på snap og instagram er det ikke rart alle andre har det topp og greit. Det er det hjernen din ender opp med å tro, for den klarer ikke skjønne at du ser tusen pent danderte perfekte bruddstykker fra tilsvarende mange menneskers liv. Vår primitive hjerne fikser det ikke. Og ender opp med å se en perfekt dandert verden der ute som ikke er som den man selv lever. Merkelig nok, Ingen har tid til å leve som mrs. instagram.

Det er fysisk umulig å sove lenge, bakre perfekte rundstykker til frokost, ta en lang morgen-yoga før ungene står opp, pakke kun økøologiske matvarer fra bunnen av i matboksene til ungene, drikke en god kopp urtete i ro og fred, før man har en koslig rusletur til barnehagen som ligger rett rundt hjørnet, barna løper dit selv om leverer seg selv og du går smilende videre i livet for å ukehandle for hele uka, spare masse penger, for så å dra hjem å lage opp maten for hele uka, samtidig som du selvsagt er tidlig på jobb, ja kl 7:30, en rask kaffekopp med et inspirerende motto på, før du har den mest effektive dagen noen sinne. Mens surdeigsbrødet lager seg selv hjemme selvsagt. Mens du gjør en knallgod presentasjon på jobben rydder du samtidig to klesskap hjemme, ja for når brukte du den kjolen sist? Så gulvvasken og vinduspussen, samtidig som du strikker ferdig marius-genser til begge ungene og mannen, og legger opp til en til julegave, når man først er i gang. Så vanner du de perfekte grønne plantene dine som har større blader enn noen gang takket være den evigvarende omsorg for dem, og oppi dette har du selvsagt gått tur med familiens hunder. Lang tur, tre mil i skogen, såpass gjør jo en god hundeeier. Deretter den høyt prioriterte styrkeøkta på Sats, eller en mil på mølla, ny pers - selvsagt. Nydusjet, nysminket, ferdig trent og ferdig på jobb er skuldrene lave når du tar deg god tid til å hente i barnehagen rett til kjernetiden kl 14:30, for det er jo ikke noe gøy for barna med lang dag og du leverte tross alt så tidlig som kl 9 i dag morres. Vel hjemme etter nok en fin rusletur med god tid er masse kosetid med barnet med koslig lesestund, tegning, maling, der barnet holde rpå for seg selv i timesvis mens du lager middagen med en god podcast på øret, for du vet jo å multitaske. Selvutvikling vet du, det er viktig. Vakre kunstverk fra mammas stolthet kan henges opp mens du dekker på det lekreste middagsbordet, med lysfat og de ferske blomstene mannen selvsagt nettopp kom hjem med som en overraskelse på en helt vanlig tirsdag. Så kveldsmat og bading, før lyset slukkes kl 19 og poden sovner med en gang, mens du og mannen selvsagt tar fatt på date-kveld med godsaker i glasset og takeaway-sushi og kvelden ender som den så ofte gjør, med en deilig privat stund som instagram ikke får være med på utover tydelige hint fra utenfor soveromsdøra. Og så er det en ny god natts 8 timers uavbrutt søvn og å våkne like opplagt neste morgen til en ny dag, du nyter den fantastiske soloppgangen helt klar for å fortsette magien.

Hva skal man si...
Mrs instagram FINNES IKKE!
Men om man ser alle disse delene fra andre menneskers liv, så sammenlikner man seg plutselig med henne allikevel. Så å komme seg av sosiale medier er ekstremt viktig om man tror alle andre har det lett altså. Ingen har det lett. Alle har sitt å stri med. Ingen legger det på instagram.

Jeg ble selv mest bevisst på dette gjennom at jeg likte å strikke. Og det var jo mye gøy inspirasjon på instagram, så jeg fulgte flere og flere. Og strikket mer og mer og mer...og mer...og mer..til jeg ikke fikk gjort annet omtrent. Alltid lysten på neste prosjekt. Og følte aldri at jeg ble raskt nok ferdig. For på instagram var jo noen ferdig med sitt prosjekt hver eneste dag, og alle startet på et nytt, hver dag. Tilslutt var jeg så stressa at jeg begynte å føle meg dårlig. PGA strikking!  Da røk intsgram, pause i strikkingen, og en virkelig øyeåpnende erfraring rikere ang hva sosiale medier gjør med hjernen vår. Og etter det har jeg ikke brukt instagram. Nå som jeg er bevisst på det finner jeg null glede i i instagram, kun dårlig samvittighet for noe jeg ikke har gjort. Definitivt best å la være.

Så har du sosiale medier, vurder å kutte de helt ut en periode og se hvordan du føler deg. Huset ditt vil føles renere, ungen din roligere, du vil føle deg mye mer effektiv, penere, og BEDRE! 
 

Anonymkode: 3728b...d94