Frykten mellom å bli gammel alene eller oppleve dårlig forhold

[AnonymBruker]

Jeg kom meg fra et veldig dårlig ekteskap. Og jeg sitter med frykten for å oppleve lignende igjen. Til så stor grad at jeg ikke ønsker å finne en ny potensiell partner. Men frykten for å ende opp gammel og alene er like stor. Og helt ærlig, jeg liker jo ikke å med meg alene hver kveld. 

Er det andre her som har hatt samme frykt? Og hva endte du opp med? Forsonet du deg med å leve alene, eller fant du deg/er på jakt etter en ny parter? 

Anonymkode: f887c...111

[AnonymBruker]

Aner ikke hva fremtiden bringer, men for nå velger jeg å være alene. Ser hvor mye utroskap og drit som foregår, orker ikke invitere drama inn i livet mitt per nå. Kanskje om jeg kjeder meg i fremtiden, men for nå trives jeg som singel

Anonymkode: 4dfe5...4fb

[AnonymBruker]

Det tryggeste er uansett å være alene. Å gi opp den tryggheten for en mann,er ikke verdt det. 

Anonymkode: 6fcc9...765

[AnonymBruker]

Først og fremst bør du jobbe med deg selv, og den frykten du har for å være alene. Bli selvstendig og uavhengige. Da er du mindre sårbar for å falle for drittsekker også. Når du møter noen, så bruk god tid på å bli kjent. Trenger ikke å flytte sammen med en gang. Om om du flytter sammen med en mann, ha din egen leilighet/bolig i bakhånd - i tilfelle det skjærer seg. Du kan evt leie ut leiligheten i ett års tid i første omgang. Ikke gi opp livet ditt for en mann. Det er vanskeligere å komme seg ut av et forhold hvis man gjør seg avhengig av partneren 

Anonymkode: 7ede3...824

[Kontorotta]

Støtter anonym over her. 

Bli trygg på deg selv. Lær å like deg selv. Når du står støtt i deg selv, er det mye lettere å luke ut de dårlige kandidatene.

[AnonymBruker]

Jeg er i ett dårlig ekteskap. Og drømmen er å slippe unna. Altså, jeg blir ikke slått eller no sånt, det går mer i å ikke bli sett, psykisk vold mot meg når jeg setter foten ned og sånt. Jeg er med et voksent barn. 

Jeg ser for meg at når barna er blitt selvstendige nok og huslånet er nedbetalt så stikker jeg, jeg overfører da alle mine verdier til ungene og så begynner jeg selv i fra skratch. Orker nemlig ikke tanken på å engang prøve å karre til meg det jeg har krav på , fordi jeg vet han vil gi motgang. Og er lånet borte, og barna eier halve huset så sikrer jeg dem de verdiene. 

Han er nemlig veldig bevisst på hva andre ( utenforstående) synes om han så det å jobbe mot at jeg overfører mitt til barna, det våger han nok ikke.

Jeg trenger ikke så mye selv, bare tanken på å slippe å slave for det mennesket er befriende nok til at jeg tenker det høres fantastisk ut å være alene. 

En ny mann tenker jeg at jeg styrer unna, jeg lot meg lure en gang og det kostet meg nærmere 30 år..

 

Anonymkode: 123b7...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først og fremst bør du jobbe med deg selv, og den frykten du har for å være alene. Bli selvstendig og uavhengige. Da er du mindre sårbar for å falle for drittsekker også. Når du møter noen, så bruk god tid på å bli kjent. Trenger ikke å flytte sammen med en gang. Om om du flytter sammen med en mann, ha din egen leilighet/bolig i bakhånd - i tilfelle det skjærer seg. Du kan evt leie ut leiligheten i ett års tid i første omgang. Ikke gi opp livet ditt for en mann. Det er vanskeligere å komme seg ut av et forhold hvis man gjør seg avhengig av partneren 

Anonymkode: 7ede3...824

Dette!

Jeg har vært der du er ts, hadde liksom valget mellom å dø alene eller være sammen med en dritt som hatet meg.

Vet du hva jeg er i dag? Lykkelig. Jeg trodde heller ikke det var mulig. Jeg bot alene og!! Jeg har en hage jeg steller om sommeren, eller egentlig er det en liten flekk med noen kasser med jord og frø i, og et lite bed, jeg har fine naboer jeg slarver med. Jeg har et kjæledyr som kommer og koser med meg på kveldene, jeg sitter der ute og nyter soloppganger og solnedganger, frosne vintermorgener, det er så deilig.

Jeg har penger, vennskap, et liv, jeg våkner og føler meg godt med meg selv, som at i dag blir en grei dag. 

Jeg har også dårlige dager, men i dag er selv en dårlig dag en god dag, sammenlignet med å våkne i hus med eksen min, som var som å våkne opp med noen som brukte all sin energi på å finne måter å såre meg på.

Det startet med å finne meg selv, gjøre ting for meg, bygge meg selv opp og ta valg som endret livet mitt, og det ble ikke gjort over natten, men tok ikke en evighet heller.

Ts, du må leve for deg selv og finne lykken i å skape ditt liv, alt som gjør deg glad! I dag spiste jeg kake til frokost, bare fordi 😃 føl friheten og finn ditt liv. 

Anonymkode: 996bf...816

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i ett dårlig ekteskap. Og drømmen er å slippe unna. Altså, jeg blir ikke slått eller no sånt, det går mer i å ikke bli sett, psykisk vold mot meg når jeg setter foten ned og sånt. Jeg er med et voksent barn. 

Jeg ser for meg at når barna er blitt selvstendige nok og huslånet er nedbetalt så stikker jeg, jeg overfører da alle mine verdier til ungene og så begynner jeg selv i fra skratch. Orker nemlig ikke tanken på å engang prøve å karre til meg det jeg har krav på , fordi jeg vet han vil gi motgang. Og er lånet borte, og barna eier halve huset så sikrer jeg dem de verdiene. 

Han er nemlig veldig bevisst på hva andre ( utenforstående) synes om han så det å jobbe mot at jeg overfører mitt til barna, det våger han nok ikke.

Jeg trenger ikke så mye selv, bare tanken på å slippe å slave for det mennesket er befriende nok til at jeg tenker det høres fantastisk ut å være alene. 

En ny mann tenker jeg at jeg styrer unna, jeg lot meg lure en gang og det kostet meg nærmere 30 år..

 

Anonymkode: 123b7...6ef

Jeg ønsker deg alt godt, og jeg tenker at den dagen der kan ikke komme fort nok! Å leve som du gjør, spiser litt av sjela di. 

Anonymkode: 996bf...816

[Nymerïa]

Hvis tanken på å være alene høres like ille ut som å være i et dårlig forhold så tenker jeg det er her du bør begynne. De fleste av oss har det mye bedre alene enn i et dårlig forhold. Du bør huske at halvparten av de som er i OK forhold blir alene på et tidspunkt uansett fordi partneren dør. Hvis det hadde vært totalt ulevelig så hadde vi hørt mer om det.

Har du aldri levd alene, TS? Er det ingenting du ser fram til at du kan gjøre alene? Har du noen enslige venner du kunne ha vært mer sammen med?

[AnonymBruker]

Man er jo ikke alene bare fordi man ikke gror fast i en partner til evig tid. Det er jo langt mer ensomt det enn å leve uten partner, men omgi seg med venner, bekjente og familie. Om man skal se på det så svart/hvitt. Det er jo ingenting som er så ensomt som å være i forhold. 

Anonymkode: 830e2...a2f

[AnonymBruker]

Har også et dårlig ekteskap bak meg. Han var egoistisk og utro flere ganger. Flere år siden skilsmissen. Trives delvis alene, men har vært litt ensom.

Nå dater jeg en fyr. Hel ved, en fin fyr som jeg ikke trenger være usikker på. Men panikken slår inn i meg av og til. Jeg orker ikke bli såra flere ganger. «Bedre å bare leve i ensomhet, da vet jeg hva jeg har.» Men så er jo det også litt stusselig da..

Det jeg vil fram til: en har ingen garantier. Vurder fordeler og ulemper på å være alene og ikke. Ikke gå «all in» i en ny relasjon før du er sikker på fyren og at han gjør deg godt. 

Anonymkode: 07a36...85f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er i ett dårlig ekteskap. Og drømmen er å slippe unna. Altså, jeg blir ikke slått eller no sånt, det går mer i å ikke bli sett, psykisk vold mot meg når jeg setter foten ned og sånt. Jeg er med et voksent barn. 

Jeg ser for meg at når barna er blitt selvstendige nok og huslånet er nedbetalt så stikker jeg, jeg overfører da alle mine verdier til ungene og så begynner jeg selv i fra skratch. Orker nemlig ikke tanken på å engang prøve å karre til meg det jeg har krav på , fordi jeg vet han vil gi motgang. Og er lånet borte, og barna eier halve huset så sikrer jeg dem de verdiene. 

Han er nemlig veldig bevisst på hva andre ( utenforstående) synes om han så det å jobbe mot at jeg overfører mitt til barna, det våger han nok ikke.

Jeg trenger ikke så mye selv, bare tanken på å slippe å slave for det mennesket er befriende nok til at jeg tenker det høres fantastisk ut å være alene. 

En ny mann tenker jeg at jeg styrer unna, jeg lot meg lure en gang og det kostet meg nærmere 30 år..

 

Anonymkode: 123b7...6ef

Dette syns jeg er tøys. Han kostet deg ikke 30 år. Du har gitt ham 30 år og har tenkt til å gi han enda mer. For at barna skal få din del av et hus?!? 

Du kunne ha gått etter 2 år. Eller 10. Dette er unnvikelse. Intet mindre. 

Mannen er kanskje en drittsekk av dimensjoner, men kona er ikke helt god hun heller. 

Anonymkode: 15f6b...6b1

[AnonymBruker]

Forstår deg. Jeg synes både det er vondt å være i et forhold med en man ikke kan fordra, og å være alene resten av livet . Begge deler er fælt. At folk sier «da må du jobbe med deg selv» gjør det bare verre . Det er fælt uansett å ikke ha en kjæreste man elsker som elsker en tilbake .

Anonymkode: cb610...807

[AnonymBruker]

Ja men heller aleine en i forhold. Ikke redd får og dø aleine men litt ensomt avertil å føler meg ofte aleine 

Anonymkode: 45aaa...e59