Jeg fantaserer om å være et barn som blir tatt vare på

[AnonymBruker]

Er det noen andre her som også dagdrømmer om å være et lite barn eller en tenåring, og at en person viser deg omsorg og empati? Samt koser og kysser på deg? 

Jeg gjør dette hele tiden. Hvis jeg får en liten forelskelse i en person, så fantaserer jeg alltid om at de er en slags omsorgsfigur i livet mitt, der jeg er den «lille» og de en den voksne, ledende rollen som tar vare på meg. Det er nesten som om at jeg age-regresser  

Jeg følte meg aldri nok sett og forstått i barndommen, men jeg har hatt veldig ordentlige og snille foreldre ellers. 

I det ekte livet er jeg et helt normalt menneske med et vanlig liv. Emosjonelt stabil er jeg også. Ingenting av dette synes på utsiden. 

Anonymkode: d1f69...961

[. Anonym.]

Jeg dagdrømmer ikke om det men jeg skulle gjerne hatt en god oppvekst, en med ingen omsorgssvikt og null overgrep. Det er umulig å gå tilbake, ødelagt er ødelagt. 

Endret 23. januar 2024 av . Anonym.

[AnonymBruker]

Ja, jeg fikk ikke så god omsorg da. Spesielt på kvelden når jeg skal sove, skulle jeg ønske moren min var der og ga meg klem. 

Anonymkode: 5b40d...565

[AnonymBruker]

Har du prøvd å gi deg selv denne type omsorg? F.eks gi deg en rolig stund før leggetid, kveldsmat, varmt bad/dusj, ren pysj, god trygg seng med en varmepute, myke kose-sokker, en bamse til å holde rundt, si noen gode ord og gi deg en klem. Alt som kan skape trygghet og komfort. Høres kanskje rart ut for folk som ikke har dette behovet, men jeg tror det er bedre å prøve det ut en periode enn å søke etter dette i en partner. 

Anonymkode: cad68...ccd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Er det noen andre her som også dagdrømmer om å være et lite barn eller en tenåring, og at en person viser deg omsorg og empati? Samt koser og kysser på deg? 

Jeg gjør dette hele tiden. Hvis jeg får en liten forelskelse i en person, så fantaserer jeg alltid om at de er en slags omsorgsfigur i livet mitt, der jeg er den «lille» og de en den voksne, ledende rollen som tar vare på meg. Det er nesten som om at jeg age-regresser  

Jeg følte meg aldri nok sett og forstått i barndommen, men jeg har hatt veldig ordentlige og snille foreldre ellers. 

I det ekte livet er jeg et helt normalt menneske med et vanlig liv. Emosjonelt stabil er jeg også. Ingenting av dette synes på utsiden. 

Anonymkode: d1f69...961

Veldig veldig normalt når du ikke fikk det du trengte som barn. Ute at det blir sagt høyt og definert så er det mange forhold som er sånn. Noen liker og har stor glede av å ta vare på, å organisere og være omsorgsperson. Mens andre liker å bli tatt vare på. Sjansen for et slikt forhold er større om du er mann. 

Anonymkode: ab580...fba

[AnonymBruker]

Dette er ganske normalt om man har opplevd noe traumer. Trenger ikke være fra foreldre. Men på andre arenaer, skolesituasjoner også der man ikke ble tatt vare på. Dette kjente jeg meg igjen i. Og jeg tipper det har noe med at ingen av de voksne på skolen sto opp for meg og hjalp meg. Jeg var bare overlatt til meg selv og mine foreldre. Så når jeg var på skolen var jeg helt alene om problemene som oppsto. Jeg ble holdt fast og en annen slo seg løs på meg. Dette skjedde noen ganger, men foreldra mine prøvde å gjøre alt for at skolen skulle gjøre noe og til slutt måtte de la meg bli hjemme fordi skolen ikke var en trygg plass. Og nå i voksen alder savner jeg folk som tar vare på meg. Har ingenting med mine foreldre å gjøre, men mangelen på andre trygge voksne som skal støtte og være til hjelp

Anonymkode: a4d5d...72a

[AnonymBruker]

Høres litt ut som maladaptive daydreaming.

Les om det her: https://maladaptivedaydreamingguide.wordpress.com/guide/

Anonymkode: 0614a...318