Noen andre som opplever at alt bikker imot?

[AnonymBruker]

Også alt på samme tid... Igjen har jeg en usynlig nedtur som ingen andre ser. Om man opplever dødsfall er det naturlig at folk kommer å hjelper til, heldigvis har jeg ikke opplevd helt nære utenom besteforeldre. Jeg er ei på hele 35år som har opplevd andre småting jeg kjenner veldig på. 2år siden et vondt brudd med barnefar og lite kontakt med han. Jobber delvis i renhold/og butikk og fikk igår kritikk for vasking så det haglet etter, ikke overalt men spesifikt et bad og dusj. Sjefen sa hvor dårlig dette var, helt sikkert vel fortjent, men oppi dette så sliter jeg med angst og smått med depresjon. Har etter bruddet klart å miste helt kontrollen på regninger som har gått videre til inkasso som mine foreldre er helt fortvilt over. Dette kom også på samme tidspunkt og kjenner at et lite stikk til vil gjøre at jeg ikke klarer å holde fasaden ordentlig. Jeg vil ikke syntes synd i meg selv men inni meg har jeg det vondt. Vil bare høre med andre som kjenner på noe av det samme? At "alt" kommer på samme tidspunkt. Jeg prøver å begynne et sted med betalinger men ikke lett når energien er helt borte. Sjefen klarte å få meg helt ned igår, tok et skikkelig oppgjør med meg og føler at h*n de to siste ukene har vært veldig på meg. 

Hva kan jeg gjøre for å få gnisten tilbake? Mine er barn er alt og når jeg ikke har de kjenner jeg meg tom. 

Anonymkode: 13556...759

[AnonymBruker]

Psykolog.

Anonymkode: db550...9c0

[AnonymBruker]

Jepp. Sviktet av venner, sko som blir ødelagte, uforutsette utgifter, menn som utnytter en, operasjonssår som ikke gror, uvanlige mengder oppgaver på jobb, minus på konto, elveblest, bil som ikke starter og de evinnelige våte vinterdressene som aldri tørker før neste barnehagedag. Orker ikke! Og jeg går jevnlig til psykolog 🙈

Håper det blir bedre for deg, TS ❤️

Anonymkode: 03d6c...57a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Psykolog.

Anonymkode: db550...9c0

Psykolog er standardsvaret. Psykolog betyr veldig ofte i dagens samfunn AVSLAG

Neste desperate skritt da blir å oppsøke privat psykolog, det er DYRT. Mange har ikke økonomi til det, sånn som ts.

Dette kommer bare til å bli verre og verre. Helsenorge bukker under. Hva skal vi da gjøre vi som sliter? 

 

Ts, snakk med noen. Har du venner du kan betro deg til? Fortell hvordan du har det, og at du trenger noen å støtte deg på akkurat nå. Ta en ting av gangen, helsa er viktigst. Få ordnet en time hos fastlegen din og finn ut hva som er neste steg for deg. Hva du trenger og har behov for.

Sett deg ned med foreldrene dine ang økonomi. Vær ærlig, det vil de sette pris på. Kan de hjelpe deg litt for å få ordnet litt opp?

Anonymkode: 28072...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Også alt på samme tid... Igjen har jeg en usynlig nedtur som ingen andre ser. Om man opplever dødsfall er det naturlig at folk kommer å hjelper til, heldigvis har jeg ikke opplevd helt nære utenom besteforeldre. Jeg er ei på hele 35år som har opplevd andre småting jeg kjenner veldig på. 2år siden et vondt brudd med barnefar og lite kontakt med han. Jobber delvis i renhold/og butikk og fikk igår kritikk for vasking så det haglet etter, ikke overalt men spesifikt et bad og dusj. Sjefen sa hvor dårlig dette var, helt sikkert vel fortjent, men oppi dette så sliter jeg med angst og smått med depresjon. Har etter bruddet klart å miste helt kontrollen på regninger som har gått videre til inkasso som mine foreldre er helt fortvilt over. Dette kom også på samme tidspunkt og kjenner at et lite stikk til vil gjøre at jeg ikke klarer å holde fasaden ordentlig. Jeg vil ikke syntes synd i meg selv men inni meg har jeg det vondt. Vil bare høre med andre som kjenner på noe av det samme? At "alt" kommer på samme tidspunkt. Jeg prøver å begynne et sted med betalinger men ikke lett når energien er helt borte. Sjefen klarte å få meg helt ned igår, tok et skikkelig oppgjør med meg og føler at h*n de to siste ukene har vært veldig på meg. 

Hva kan jeg gjøre for å få gnisten tilbake? Mine er barn er alt og når jeg ikke har de kjenner jeg meg tom. 

Anonymkode: 13556...759

Ulykke kommer sjeldent alene sies det. Men ulykke er også veldig lett å dyrke selv... 

Det du beskriver er bagateller i det store bilde. At man får tilsnakk for å ikke ha utfør arbeide sitt tilstrekkelig er endel av det å ha arbeid, at det blir slutt eller at man blir forlatt er endel av det å elske/bli elsket, at man har lite energi betyr at man har hatt merkbart mer energi på et annet tidspunkt osv.

Det du beskriver er de normale svigningene i livet. Det jeg tar ut fra innlegget ditt er ikke alle problemene eller tingene men din manglende evne til å reagere på ting som naturlig oppstår på en hensiktsmessig måte. 

Uten at jeg er psykolog så tipper jeg du hadde hatt godt av å jobbet med selvbildet og mestringsfølelsen din. Start en ny hobby eller gjør noe så enkelt som å koste støv av skiene, eller bruk beina og sett deg et mål. Mål er viktige for oss og vår egen verdi. Hvis du lover deg selv at i morgen kl xx skal du sette deg ned med regninger. Du er ikke ferdig før du har en oversikt og en plan. Også gjør du det! Hvordan ville du følt det når du gikk å la deg den kvelden da? Hvordan ville det vært og våkne neste dag vell viten om at den biten er krysset av lista? 

Og sånn fortsetter man til de gode tingen går på autopilot.

Anonymkode: 8ddba...550

[AnonymBruker]

Multiverset var imot oss for ca 10 år siden.Stod imot alt driten å klarte oss til slutt.Ta en ting av gangen og pust med magen,det ordner seg

Anonymkode: 5100f...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jepp. Sviktet av venner, sko som blir ødelagte, uforutsette utgifter, menn som utnytter en, operasjonssår som ikke gror, uvanlige mengder oppgaver på jobb, minus på konto, elveblest, bil som ikke starter og de evinnelige våte vinterdressene som aldri tørker før neste barnehagedag. Orker ikke! Og jeg går jevnlig til psykolog 🙈

Håper det blir bedre for deg, TS ❤️

Anonymkode: 03d6c...57a

Takk for gode ord og ikke bare krenkelser fordi jeg surrer det til økonomisk. Trist å høre dette med deg❤️ Kan jeg spørre hvilken psykolog du går til? Er det privat? Det koster vel en formue... 

Jeg sliter med plutselig angstanfall om natten. Inatt hadde jeg et forferdelig et. Det er så tungt å ha det sånn, men så kan jeg ikke riktig sette fingeren på hva det er. Står også midt i en situasjon med en fyr jeg likte veldig godt men som ikke hadde det samme tilbake til meg, alkavel holder han litt fast på meg. Litt sånn hot/cold type. 

 

Anonymkode: 13556...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Multiverset var imot oss for ca 10 år siden.Stod imot alt driten å klarte oss til slutt.Ta en ting av gangen og pust med magen,det ordner seg

Anonymkode: 5100f...7c8

Vil det si at dette også går over? 

Jeg er singel, få personer/venner i livet mitt, men har fanilie og noen få nære venner. Hadde denne mannen jeg ble glad i, tror bare han ikke var klar for noe mer og det stikker så dypt. Jeg ville så inderlig ha han. 

Anonymkode: 13556...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Psykolog er standardsvaret. Psykolog betyr veldig ofte i dagens samfunn AVSLAG

Neste desperate skritt da blir å oppsøke privat psykolog, det er DYRT. Mange har ikke økonomi til det, sånn som ts.

Dette kommer bare til å bli verre og verre. Helsenorge bukker under. Hva skal vi da gjøre vi som sliter? 

 

Ts, snakk med noen. Har du venner du kan betro deg til? Fortell hvordan du har det, og at du trenger noen å støtte deg på akkurat nå. Ta en ting av gangen, helsa er viktigst. Få ordnet en time hos fastlegen din og finn ut hva som er neste steg for deg. Hva du trenger og har behov for.

Sett deg ned med foreldrene dine ang økonomi. Vær ærlig, det vil de sette pris på. Kan de hjelpe deg litt for å få ordnet litt opp?

Anonymkode: 28072...d7f

Så fordi man kan få avslag så skal man la vær å be om henvisning?

Anonymkode: db550...9c0

[AnonymBruker]

Bare et tips fra meg om noen å snakke med: Psykisk helsehjelp i kommunen er gratis og man behøver ikke henvisning, kan ta kontakt selv. Du kan også snakke med en prest, de har utdanning i å snakke med mennesker i vanskelige situasjoner og du behøver ikke være religiøs for å benytte deg av dette.

Anonymkode: c0054...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Psykolog er standardsvaret. Psykolog betyr veldig ofte i dagens samfunn AVSLAG

Neste desperate skritt da blir å oppsøke privat psykolog, det er DYRT. Mange har ikke økonomi til det, sånn som ts.

Dette kommer bare til å bli verre og verre. Helsenorge bukker under. Hva skal vi da gjøre vi som sliter? 

 

Ts, snakk med noen. Har du venner du kan betro deg til? Fortell hvordan du har det, og at du trenger noen å støtte deg på akkurat nå. Ta en ting av gangen, helsa er viktigst. Få ordnet en time hos fastlegen din og finn ut hva som er neste steg for deg. Hva du trenger og har behov for.

Sett deg ned med foreldrene dine ang økonomi. Vær ærlig, det vil de sette pris på. Kan de hjelpe deg litt for å få ordnet litt opp?

Anonymkode: 28072...d7f

Ja, jeg har ei venninne som også har rotet seg i kreditt gjeld. Foreldrene mine er litt oppgitt over meg, sier jeg nå ikke kan låne mer av de, jeg har lånt litt her og der av de. Faren min er litt mer på å dra frem det negative, at rentene bare stiger og stiger. Det han ikke vet er at jeg blir dårligere av å høre det, blir trykket enda mer ned av dette. Men problemet nå er at jeg har fått en 100% stilling og får et trekk i mnd på 5500 i mnd, det vil si at jeg nesten ikke har mer enn 1200 i uka. Jeg kan ikke leve sånn som dette, føler det økonomiske tar overhånd og jeg blir sliten på jobb der sjefen plukker på meg hele tiden. Jeg renner liksom av begeret snart... Har en gjeld på 65.000 som er røde tall pm jeg kan kalle det for det. Dette er eksen min mye skyld i og jeg bare hater meg selv akkurat nå. Har du noen tips ? 

2 netter på rad har jeg hatt panikkanfall, hjertet har galoppert og jeg hiver meg opp i savne helt panisk. Ellers utenom dette er det ingen som kan se på meg at jeg sliter, ingen. Jeg er ei blid dame sol ønsker alle rundt meg godt. Kan dere forstå meg eller er det bare meg som ikke klarer å starte eller begynne. Er redd jeg er små deprimert. 

 

Anonymkode: 13556...759

[AnonymBruker]

Ja det har jeg kjent på. Årene 2004- 2010 kaller jeg i ettertid bare helvetesårene, selv om jeg de årene burde hatt mye å glede meg over. Ble jo mamma i 2004, og skulle vært årene jeg nøt det, men istedenfor utløste det et helvete med min eks som ikke tålte at jeg stiftet ny familie. Dessverre hadde jeg skjermet min familie fra sannheten om min eks (far til mitt eldste barn), at jeg måtte rømme fra ham ved hjelp av venner blant annet, og det var derfor også ekstremt sårt og vanskelig at han manipulerte dem til å forsvare ham i situasjonen. Min nye mann brøt sammen psykisk av situasjonen, og alt i alt var disse årene så tøffe at jeg ikke skjønner hvordan jeg kom meg gjennom dem egentlig. To små barn (tvillinger) er tøft nok i seg selv, men alt dette andre i tillegg. Ikke minst å oppleve at familien jeg stolte på revnet liksom. At når jeg søkte støtte og råd der skjønte de ikke situasjonen bedre enn at jeg ble møtt med kjeft og kritikk. 

Det har gått bra. Jeg er gjennom dette. Har mange dype og vonde arr, og sørgelig få minner fra barnas første leveår, fordi redsel og bekymringer de årene overskygger slikt, men jeg kom meg gjennom. Mannen min ble aldri helt frisk igjen psykisk etter disse opplevelsene heller, men vi har lært oss å leve med det. Holder sammen, og er hverandres støtte når disse traumatiserende minnene fremdeles gjør vondt. 

Heldigvis klarte jeg på et vis å styre økonomi og det praktiske ok gjennom disse årene. La vekt på det, som i at jeg gjorde dette på autopilot nærmere, med en slags bevissthet om at det måtte til om det skulle være håp om lys i enden av tunnelen. Klarer man ikke det kan nok vondt fort bli bare verre, så vil råde deg til å be om hjelp om du trenger hjelp til å holde slikt fra å bli tragedie. Vet det er vanskelig å klare slikt når alt raser for deg, men å styre økonomi og ivareta grunnlag for inntekt er ekstremt viktig for å kunne komme seg videre og ut av situasjonen etterhvert. Det må derfor prioriteres. 

 

Anonymkode: a4333...0a1

[Fant80]

Skal ikke si noe om problemene til de over,som gjerne er mye verre en mine,men merker livet alltid går i oppoverbakke de første månedene i hvert nye år. Jula sitter som en slags bakrus. Føler på lite energi. Mye regninger i starten på året. Vekta er høyere pga julekaker og feit mat. Det er ALLTID drittvær. Jeg hater snø,ikke minste is! Ser på alle disse kjendisene som alltid er i syden på denne tiden av året,som koser seg max. Nei,blir ikke motivert av å se sån. Blir bare SUR(ere)!

Så går det lettere både til sinns og generelt jo lenger ut på våren man kommer.Sola gløtter mer fram. Man kjenner mer på varmen og lyset. Får vært mer ute. Man har bestilt seg ferie,får gjerne noen kroner igjen på skatten osv. Ting ser mye lysere ut. Ikke bare bokstavelig.

Så begynner det å butte litt igjen mot høst og vinter. Ferier er over. Pengekassa er tømt. Det begynner å bli mørkere,kaldere og _våtere_ Humøret svinger langt mer. Sitter mer inne osv.

Sån har det vært så lenge jeg kan huske.