Uenighet med psykologen om perspektiv, hva tenker dere?

[AnonymBruker]

Jeg har, som så mange av oss, vokst opp med "ikke adekvate" barndomsforhold. Det har kommet til utslag i meg som diverse psykiske lidelser, jeg kaller dem mestringsstrategier. Har god nytte av psykologbehandlingen (bare så det er sagt, så det er ikke det jeg trenger råd til, å bytte, utnytte meg bedre av den osv.) 

Det jeg vil ta opp er hvordan man skal møte historien sin. Jeg har tidligere vært veldig bitter, klandrende. Følte mye skam, hva var galt med meg. Men så har jeg gjennom jobbing på et vis gitt slipp på dette. Og måten jeg tenker nå er at mine foreldre gjorde så godt de kunne med de ressursene de har, slik jeg nå også gjør så godt jeg kan med de ressursene jeg har. Jeg er ikke helt deterministisk, men det er som at jeg ser at "ingenting kunne vært annerledes enn slik det ble", og da har jeg oppdaget at jeg er ferdig med å krangle med virkeligheten, med realiteten. Det er ikke slik at jeg klandrer meg selv heller, jeg gjorde også så godt jeg kunne. Og nå har jeg sjansen til å velge noe annet. Og da vil jeg ikke velge å bruke energi på å klandre foreldre som har gjort så godt de kunne, eller på å endre dem eller noen. Folk er folk, og de er utilstrekkelige, slik jeg også er. 

Min psykolog ser ting annerledes. Hun er veldig opptatt av at det ikke var godt nok det jeg fikk, at ting skulle vært annerledes. Og jeg kan si meg enig i at joda, alle barn fortjener et minstemål av trygghet. Samtidig så var ikke ting annerledes. Så jeg ser ikke poenget med å fokusere på det. På andre områder også er hun veldig på å validere mine frustrasjoner av at andre folk er utilstrekkelige, mens jeg tenker at hvis jeg bare innser at folk er utilstrekkelige så trenger ikke det plage meg så mye. Det er ikke slik at jeg vil gaslighte meg selv, eller unnlate å føle det jeg føler, det er helt okei at jeg gjør det, men jeg vil gi slipp på de historiene jeg forteller meg selv om hvordan verden burde se ut når den absolutt ikke gjør det, og det er fullstendig utenfor min kontroll å endre det. Jeg opplever at dette gir meg stor sinnsro og fremgang. Jeg får inntrykk av at psykologen min har motstand mot dette, muligens fordi hun forbinder det med pasienter som ikke validerer egne følelser. Men hun kommer stadig tilbake til at "x skulle ikke gjort y" og at det er naturlig å føle æ, ø, å. Og joda, det er det, men kan man ikke også bare gå forbi det? De gjorde det de gjorde fordi de ikke kan bedre, er det så viktig å føle så mye om. 

Hva tenker dere? Hvordan møter dere dere selv, og hvordan påvirker det fremgangen deres? Og gjerne til dere som opplever at dere har kommet forbi deres ikke-adekvate barndom og har fått det godt etter mye streving med psykisk sykdom, hvilket tankesett var det som hjalp dere mest, og har dere sett en endring i dere selv? 

Takk ❤️ 

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

Det er greit å vite at noe i din historie du kan føle deg dårlig over er reellt. At noen faktisk gjorde noe galt. Og finne ro med det. Det er også en sannhet at mennesker gjør mange feil. Det er vanlig det også. Det er noe bak enhver dør som det heter, så utover å anerkjenne at du har blitt gjort urett så trenger det ikke mer fokus. Ingen vits å gnage på dette i all evighet. Det er livet videre som skal leves. 

Anonymkode: 3100a...6d2

[AnonymBruker]

Er det det at psykologen ser noe du ikke ser/prøver å grave bort eller er det at psykolgen prøver å hjelpe deg med å bearbeide noe du allerede har bearbeidet? Vanskelig for meg å si om kanskje ikke noe du har muligheten til å se før du ser tilbake på det om noen år.

Hvorfor går du til psykolog? Hva trenger DU fra psykologen. Har du prøvd å forklare det for psykologen? Lurere enn å ta det med kvinneguiden. Hadde selv en psykolog som alltid ville grave i barndommen når jeg selv mente utfordringene jeg hadde med de som var i livet mitt NÅ var viktigere. År senere forstår jeg hvorfor hun gravde i fortiden og at det var linket sammen.
 

Det å finne en psykolog som passser akkurat det en trenger er veldig vanskelig men verdt letingen. 
 

Anonymkode: 0626a...fd6

[MariaIsabel]

Jeg ser igrunn psykologen din sitt perspektiv, samtidig som jeg kan forstå din frustrasjon ... 

Nå er ikke jeg noen psykolog, men dette høres ut som mine samtaler med min mann. Han ble grovt omsorgssviktet hele oppveksten, selv om foreldrene hans ikke egentlig er slemme mennesker. Han innser ikke det helt selv. Han er ikke helt fornøyd med alt faren har gjort, men han mener at "mamma var jo en god mamma" ... Og for all del, jeg er glad i svigermor, men jeg må selv jobbe med å fortrenge ting jeg har blitt fortalt, for å klare å ha et godt forhold til henne - ikke bare hva som er gjort mot mannen min, men også mot mine svigersøsken. Jeg tror aldri hun har ment å gjøre noe galt, men hun har ikke klart å sette barnas behov først, og i en søskenflokk på 5, er det bare mannen min og en til som fungerer i samfunnet. 

Han har på en måte slått seg til ro med at foreldrene gjorde så godt de kunne, og han forventer lite av dem. Han forventer også lite av mennesker generelt, mens jeg som har vokst opp i en ressurssterk familie hvor alle stiller opp for hverandre, og hvor barnas behov alltid har kommet først, har høyere forventninger til folk generelt. 

Fra mitt perspektiv er det trist å se at en virkelig fantastisk mann, som gjør alt for de han er glad i, lar folk tråkke på ham og bruke ham fordi "det er bare sånn folk er". Jeg har ofte blitt virkelig forbanna på hans vegne, samtidig som han feier det bort. 

Vi snakker relativt ofte om barndommen hans fordi jeg ønsker at han skal se sin egen verdi og forvente mer av menneskene rundt seg - både familie og venner - og ikke godta å bli tatt for gitt. Kan det være det psykologen din prøver å komme frem til?

Endret 23. januar 2024 av MariaIsabel

[AnonymBruker]

Virker som du gikk gjennom din reise uten følge fra psykologen?

Jeg leser innlegget ditt som at du har tilgitt og gitt slipp på vonde opplevelser i barndommen, sånn at de ikke lenger har makt over deg der du er nå. Men at du velger å handle annerledes, nå når du selv er voksen. Det er en tilnærming jeg beundrer, tviler på at jeg noen gang kommer dit selv.

Psykologer er også mennesker, og noen ganger kan de ha sine egne oppfatninger om hva det er viktig å fokusere på, uten at det er der du føler at du trenger hjelp.

For å være litt privat så gikk jeg en tid til en psykolog som konsekvent skiftet tema hver gang jeg kom innpå grunnen til at jeg var der. Ingen anerkjennelse av hvordan jeg opplevde situasjonen, bare direkte over til alt mulig annet.

Anonymkode: 418e1...0d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Virker som du gikk gjennom din reise uten følge fra psykologen?

Jeg leser innlegget ditt som at du har tilgitt og gitt slipp på vonde opplevelser i barndommen, sånn at de ikke lenger har makt over deg der du er nå. Men at du velger å handle annerledes, nå når du selv er voksen. Det er en tilnærming jeg beundrer, tviler på at jeg noen gang kommer dit selv.

Psykologer er også mennesker, og noen ganger kan de ha sine egne oppfatninger om hva det er viktig å fokusere på, uten at det er der du føler at du trenger hjelp.

For å være litt privat så gikk jeg en tid til en psykolog som konsekvent skiftet tema hver gang jeg kom innpå grunnen til at jeg var der. Ingen anerkjennelse av hvordan jeg opplevde situasjonen, bare direkte over til alt mulig annet.

Anonymkode: 418e1...0d7

Veldig interessant det du skriver at jeg gikk gjennom din reise uten følge av psykologen. Det kan gjerne stemme. Hadde en del opphold i terapien og var da mye av dette nye perspektivet kom til. 

Greia er at de har fremdeles makt over meg på den måten at jeg trigges, jeg strever med å regulere nervesystemet mitt, men det er som at behovet for å plassere det et sted er borte. Jeg har begynt å se meg selv mer som et dyr, på et vis. Og tenke at nervesystemet mitt har blitt skadet. Aner ikke om dette gir noe mening. Men å plassere det sånn frigjør mye energi som før gikk i å klandre eller "finne svar". Nå er min jobb å regulere det nervesystemet ikke "forklare" hva jeg ble utsatt for som barn osv. Ofte trenger jeg å sørge og ha vonde følelser, ja da sørger jeg. Men selv om jeg sørger trenger jeg ikke å klandre eller si "det burde ikke vært sånn". Jeg ser jo det, i en ideell verden, men det er frigjørende å se at vi ikke lever i en ideell verden og slutte å krangle om det. 

Jeg har tenkt at kanskje psykologen er så vant til at folk benekter og klandrer seg selv, og derfor vil gi rom for at "dette er klart gjør vondt" at når jeg da føler at jeg vil fokusere mer på men hva kan JEG gjøre fremover, så får hun motstand. 

Huff, det er leit å høre at du ble møtt sånn. Det er jo egentlig tvert motsatsen, og det er jo verre, for jeg også har jo trengt tilnærmingen psykologen møter meg med, men tidligere i løypa. 

Likte å høre tankene dine, og hører gjerne mer om du får opp noe. 😊

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Veldig interessant det du skriver at jeg gikk gjennom din reise uten følge av psykologen. Det kan gjerne stemme. Hadde en del opphold i terapien og var da mye av dette nye perspektivet kom til. 

Greia er at de har fremdeles makt over meg på den måten at jeg trigges, jeg strever med å regulere nervesystemet mitt, men det er som at behovet for å plassere det et sted er borte. Jeg har begynt å se meg selv mer som et dyr, på et vis. Og tenke at nervesystemet mitt har blitt skadet. Aner ikke om dette gir noe mening. Men å plassere det sånn frigjør mye energi som før gikk i å klandre eller "finne svar". Nå er min jobb å regulere det nervesystemet ikke "forklare" hva jeg ble utsatt for som barn osv. Ofte trenger jeg å sørge og ha vonde følelser, ja da sørger jeg. Men selv om jeg sørger trenger jeg ikke å klandre eller si "det burde ikke vært sånn". Jeg ser jo det, i en ideell verden, men det er frigjørende å se at vi ikke lever i en ideell verden og slutte å krangle om det. 

Jeg har tenkt at kanskje psykologen er så vant til at folk benekter og klandrer seg selv, og derfor vil gi rom for at "dette er klart gjør vondt" at når jeg da føler at jeg vil fokusere mer på men hva kan JEG gjøre fremover, så får hun motstand. 

Huff, det er leit å høre at du ble møtt sånn. Det er jo egentlig tvert motsatsen, og det er jo verre, for jeg også har jo trengt tilnærmingen psykologen møter meg med, men tidligere i løypa. 

Likte å høre tankene dine, og hører gjerne mer om du får opp noe. 😊

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

Jeg er der du er og har også behov for å roe nervesystemet men slik jeg opplever det så er det en jobb kroppen må gjennom også og da er det ikke bare psykologhjelp som skal til men fysisk lære kroppen at den kan falle til ro fordi kroppen alltid vil tilbake til den den oppfatter som normalt og det er feks uro. Kroppen må erfare ro for å ķunne falle til ro.

Anonymkode: 4a029...b4e

[AnonymBruker]

Jeg har også jobbet meg igjen en mindre bra oppvekst. Etterhvert skjønte jeg at mine foreldre gjorde det beste de kunne utifra sine historier. Jeg har gjort det beste jeg kunne for mine barn. Jeg har endret ting fra det jeg selv opplevde til det jeg skulle ha ønsket var min oppvekst. Garantert vil mine unger oppleve noe som mindre bra. Det er lov og forståelig. Vi gjør det beste utifra egen historie. 

Anonymkode: 7a161...897

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har også jobbet meg igjen en mindre bra oppvekst. Etterhvert skjønte jeg at mine foreldre gjorde det beste de kunne utifra sine historier. Jeg har gjort det beste jeg kunne for mine barn. Jeg har endret ting fra det jeg selv opplevde til det jeg skulle ha ønsket var min oppvekst. Garantert vil mine unger oppleve noe som mindre bra. Det er lov og forståelig. Vi gjør det beste utifra egen historie. 

Anonymkode: 7a161...897

Så glad for å høre at du jobbet deg gjennom det. Hvis du vil snakke litt videre lurer jeg på om du opplevde at disse ulike perspektivene hjalp deg videre i din bedring? Endret noe seg da du innså at foreldrene dine gjorde så godt de kunne? 

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg er der du er og har også behov for å roe nervesystemet men slik jeg opplever det så er det en jobb kroppen må gjennom også og da er det ikke bare psykologhjelp som skal til men fysisk lære kroppen at den kan falle til ro fordi kroppen alltid vil tilbake til den den oppfatter som normalt og det er feks uro. Kroppen må erfare ro for å ķunne falle til ro.

Anonymkode: 4a029...b4e

Ja, det er akkurat dette. Jeg gjør også mye fysisk "hands on" arbeid med kroppen, med nervesystemet. Og jo, gråt (som psykologen også er opptatt av) er en viktig del i å regulere nervesystemet, men jeg opplever også at andre ting har god effekt. Og at å "tenke" og snakke om disse "trossetningene" om hvordan ting var det regulerer ikke noe. Og slik jeg tenker så vil dette arbeidet med kroppen/nervesystemet ta tid, ikke noe man kan "fast tracke". Men jeg opplever at mitt gamle perspektiv der jeg skulle valideres hele tiden og snakke om det gamle er som å trykke litt på bremsen. Har du noen tanker? 

Misforstå meg rett, jeg får mye nytte av psykologen. Og hun ville vært helt enig i det jeg skriver over her, men det er når jeg gir mye raushet til de som skadet meg at hun gir meg motstand. Eller når jeg påpeker hvordan jeg selv også har likt disse begrensende trossetningene om at "livet mitt er ødelagt". 

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (3 timer siden):

Jeg ser igrunn psykologen din sitt perspektiv ... 

Nå er ikke jeg noen psykolog, men dette høres ut som mine samtaler med min mann. Han ble grovt omsorgssviktet hele oppveksten, selv om foreldrene hans ikke egentlig er slemme mennesker. Han innser ikke det helt selv. Han er ikke helt fornøyd med alt faren har gjort, men han mener at "mamma var jo en god mamma" ... Og for all del, jeg er glad i svigermor, men jeg må selv jobbe med å fortrenge ting jeg har blitt fortalt, for å klare å ha et godt forhold til henne - ikke bare hva som er gjort mot mannen min, men også mot mine svigersøsken. Jeg tror aldri hun har ment å gjøre noe galt, men hun har ikke klart å sette barnas behov først, og i en søskenflokk på 5, er det bare mannen min og en til som fungerer i samfunnet. 

Han har på en måte slått seg til ro med at foreldrene gjorde så godt de kunne, og han forventer lite av dem. Han forventer også lite av mennesker generelt, mens jeg som har vokst opp i en ressurssterk familie hvor alle stiller opp for hverandre, og hvor barnas behov alltid har kommet først, har høyere forventninger til folk generelt. 

Fra mitt perspektiv er det trist å se at en virkelig fantastisk mann, som gjør alt for de han er glad i, lar folk tråkke på ham og bruke ham fordi "det er bare sånn folk er". Jeg har ofte blitt virkelig forbanna på hans vegne, samtidig som han feier det bort. 

Vi snakker relativt ofte om barndommen hans fordi jeg ønsker at han skal se sin egen verdi og forvente mer av menneskene rundt seg - både familie og venner - og ikke godta å bli tatt for gitt. Kan det være det psykologen din prøver å komme frem til?

Takk for at du deler, og så leit å høre om din manns bakgrunn. Det er sterkt det du gjør med å stille opp for ham, og stå i å elske noen som ikke alltid setter seg selv så høyt. Jeg var selv sammen med en mann som møtte meg da jeg overhodet ikke satte meg høyt, og jeg vet at det tæret på ham. 

Jeg tror du er inne på noe. Og slik jeg kjenner psykologen gir det mening at dette er mye det samme stedet hun kommer fra. Det er bare at det hjelper ikke å høre henne si mange ganger hvor fælt jeg hadde det, og "tenk hvordan det var for det barnet (meg) å vokse opp med det det", jeg forstår at det må ha vært fælt, jeg har grått, og jeg gråter innimellom for det. Jeg lever også med nervesystem som ikke takler hverdagen så godt på grunn av det. Da ser jeg ikke hvordan det hjelper å gjentas? For ingen her kunne noe for at det var sånn. Det var bare sånn. Om det gir mening? 

For meg er det litt med de forventningene du nevner at jeg forsøker å gi slipp på dem. Folk er ikke sånn man skulle ønske de var. De er folk, utilstrekkelige, mangelfulle folk, og mange av dem kommer til å såre deg. Og jeg vil ikke drive og investere i forventningene og så gå rundt og bære nag og bli sint hele tiden når folk er folk. 

Men til forskjell fra din mann betyr ikke det at jeg lar folk tråkke på meg. Dette perspektivet har bare i enda større grad forsterket min dedikasjon til å stå opp for meg selv, fordi jeg er den eneste som kan gjøre det. 

Syntes det var veldig interessant å høre ditt perspektiv og hører gjerne mer om du får nye tanker. 

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er det det at psykologen ser noe du ikke ser/prøver å grave bort eller er det at psykolgen prøver å hjelpe deg med å bearbeide noe du allerede har bearbeidet? Vanskelig for meg å si om kanskje ikke noe du har muligheten til å se før du ser tilbake på det om noen år.

Hvorfor går du til psykolog? Hva trenger DU fra psykologen. Har du prøvd å forklare det for psykologen? Lurere enn å ta det med kvinneguiden. Hadde selv en psykolog som alltid ville grave i barndommen når jeg selv mente utfordringene jeg hadde med de som var i livet mitt NÅ var viktigere. År senere forstår jeg hvorfor hun gravde i fortiden og at det var linket sammen.
 

Det å finne en psykolog som passser akkurat det en trenger er veldig vanskelig men verdt letingen. 
 

Anonymkode: 0626a...fd6

Som sagt har jeg ingen problemer med psykologen og får god nytte av terapien. Å ha en dialog med andre i lignende situasjon er noe jeg ikke kan gjøre med psykologen, og passer godt her på kvinneguiden, synes jeg. 

Jeg synes den første setningen var veldig interessant. For det er jo mulig at hun har mye erfaring med pasienter som flykter fra å gå dypt nok, og der jeg føler at jeg har nådd bunnen og ønsker å flyte mot overflaten igjen, at hun ser at det er mer å ta i. 

Jeg opplever liksom ikke at jeg flykter fra meg selv lenger, slik jeg gjorde før. Og derfor har jeg denne ideen om at tiden er moden for å fokusere mer på her og nå og fremover. 

Ts

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er greit å vite at noe i din historie du kan føle deg dårlig over er reellt. At noen faktisk gjorde noe galt. Og finne ro med det. Det er også en sannhet at mennesker gjør mange feil. Det er vanlig det også. Det er noe bak enhver dør som det heter, så utover å anerkjenne at du har blitt gjort urett så trenger det ikke mer fokus. Ingen vits å gnage på dette i all evighet. Det er livet videre som skal leves. 

Anonymkode: 3100a...6d2

Ja, dette er det synspunktet jeg har landet mer på nå. Har du alltid hatt dette perspektivet? Eventuelt hva endret det? 

Ts

Anonymkode: 3c075...4d3

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Takk for at du deler, og så leit å høre om din manns bakgrunn. Det er sterkt det du gjør med å stille opp for ham, og stå i å elske noen som ikke alltid setter seg selv så høyt. Jeg var selv sammen med en mann som møtte meg da jeg overhodet ikke satte meg høyt, og jeg vet at det tæret på ham. 

Jeg tror du er inne på noe. Og slik jeg kjenner psykologen gir det mening at dette er mye det samme stedet hun kommer fra. Det er bare at det hjelper ikke å høre henne si mange ganger hvor fælt jeg hadde det, og "tenk hvordan det var for det barnet (meg) å vokse opp med det det", jeg forstår at det må ha vært fælt, jeg har grått, og jeg gråter innimellom for det. Jeg lever også med nervesystem som ikke takler hverdagen så godt på grunn av det. Da ser jeg ikke hvordan det hjelper å gjentas? For ingen her kunne noe for at det var sånn. Det var bare sånn. Om det gir mening? 

For meg er det litt med de forventningene du nevner at jeg forsøker å gi slipp på dem. Folk er ikke sånn man skulle ønske de var. De er folk, utilstrekkelige, mangelfulle folk, og mange av dem kommer til å såre deg. Og jeg vil ikke drive og investere i forventningene og så gå rundt og bære nag og bli sint hele tiden når folk er folk. 

Men til forskjell fra din mann betyr ikke det at jeg lar folk tråkke på meg. Dette perspektivet har bare i enda større grad forsterket min dedikasjon til å stå opp for meg selv, fordi jeg er den eneste som kan gjøre det. 

Syntes det var veldig interessant å høre ditt perspektiv og hører gjerne mer om du får nye tanker. 

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

Har du forklart psykologen den delen med at det har gjort at du i større grad står opp for deg selv? Og betyr det også at du stiller krav til menneskene rundt deg, og ikke godtar å bli behandlet noe dårligere enn det du selv behandler andre? 

Tenker kanskje det kan være en idé å forklare litt om den delen av det, om du ikke allerede har gjort det. 😊 Utifra hovedinnlegget fikk jeg nemlig et helt annet inntrykk, så for min del hadde det utsagnet mye å si på hva jeg tenker om din bearbeidelse av fortiden. 

Og av egen nysgjerrighet - vil du si noe mer om hvordan tanken rundt dette er (hvordan aksepten over folks mangler gjør at du står opp mer for deg selv)? Kanskje det kan gi meg noen tips til ting å si til mannen min. 😊

Endret 23. januar 2024 av MariaIsabel

[AnonymBruker]

Jeg skjønner dere begge. Jeg tenker psykologen vil forsikre seg om at du ikke bagetaliserer - at du skal vite og virkelig erkjenne at du fortjente bedre. Jeg tror psykologen er redd for at dersom du ikke tar ordentlig inn over deg urettferdigheten i det du har opplevd så vil du kanskje både streve med å få til personlig endring og videreføre mønstrene om at du bagetaliserer hvordan andre behandler deg - i dine kommende relasjoner også. Psykologen vil bare ikke at du skal ta lett på det. Psykologen ønsker å bekrefte deg og dine opplevelser og holde fokuset på deg - heller enn å frita foreldrene dine ansvaret. 

 

Samtidig er jeg også helt enig med deg. De fleste foreldre gjør så godt de kan, og har med seg sin bagasje som gjør at de ikke strekker til slik de burde. Det å kunne nå dit, å ikke klandre er et viktig steg. Det kalles å bearbeide. 

 

Jeg tror ikke de to perspektivene er motstridende. Jeg tenker at du kan kjenne på urettferdigheten i det, annerkjenne hva det har gjort med deg samtidig som du kan foreslå at de også har hatt sin historie med seg. 

 

Men hva med å spørre psykologen om hvorfor den påpeker dette så mye? Hva med å ha akkurat den dialogen du har med oss nå - med psykologen din?

Anonymkode: bbbd0...543

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har, som så mange av oss, vokst opp med "ikke adekvate" barndomsforhold. Det har kommet til utslag i meg som diverse psykiske lidelser, jeg kaller dem mestringsstrategier. Har god nytte av psykologbehandlingen (bare så det er sagt, så det er ikke det jeg trenger råd til, å bytte, utnytte meg bedre av den osv.) 

Det jeg vil ta opp er hvordan man skal møte historien sin. Jeg har tidligere vært veldig bitter, klandrende. Følte mye skam, hva var galt med meg. Men så har jeg gjennom jobbing på et vis gitt slipp på dette. Og måten jeg tenker nå er at mine foreldre gjorde så godt de kunne med de ressursene de har, slik jeg nå også gjør så godt jeg kan med de ressursene jeg har. Jeg er ikke helt deterministisk, men det er som at jeg ser at "ingenting kunne vært annerledes enn slik det ble", og da har jeg oppdaget at jeg er ferdig med å krangle med virkeligheten, med realiteten. Det er ikke slik at jeg klandrer meg selv heller, jeg gjorde også så godt jeg kunne. Og nå har jeg sjansen til å velge noe annet. Og da vil jeg ikke velge å bruke energi på å klandre foreldre som har gjort så godt de kunne, eller på å endre dem eller noen. Folk er folk, og de er utilstrekkelige, slik jeg også er. 

Min psykolog ser ting annerledes. Hun er veldig opptatt av at det ikke var godt nok det jeg fikk, at ting skulle vært annerledes. Og jeg kan si meg enig i at joda, alle barn fortjener et minstemål av trygghet. Samtidig så var ikke ting annerledes. Så jeg ser ikke poenget med å fokusere på det. På andre områder også er hun veldig på å validere mine frustrasjoner av at andre folk er utilstrekkelige, mens jeg tenker at hvis jeg bare innser at folk er utilstrekkelige så trenger ikke det plage meg så mye. Det er ikke slik at jeg vil gaslighte meg selv, eller unnlate å føle det jeg føler, det er helt okei at jeg gjør det, men jeg vil gi slipp på de historiene jeg forteller meg selv om hvordan verden burde se ut når den absolutt ikke gjør det, og det er fullstendig utenfor min kontroll å endre det. Jeg opplever at dette gir meg stor sinnsro og fremgang. Jeg får inntrykk av at psykologen min har motstand mot dette, muligens fordi hun forbinder det med pasienter som ikke validerer egne følelser. Men hun kommer stadig tilbake til at "x skulle ikke gjort y" og at det er naturlig å føle æ, ø, å. Og joda, det er det, men kan man ikke også bare gå forbi det? De gjorde det de gjorde fordi de ikke kan bedre, er det så viktig å føle så mye om. 

Hva tenker dere? Hvordan møter dere dere selv, og hvordan påvirker det fremgangen deres? Og gjerne til dere som opplever at dere har kommet forbi deres ikke-adekvate barndom og har fått det godt etter mye streving med psykisk sykdom, hvilket tankesett var det som hjalp dere mest, og har dere sett en endring i dere selv? 

Takk ❤️ 

Anonymkode: 3c075...4d3

For min del spiller det liten rolle. Har ikke behov for å kverne på gamle ting, vil heller se fremover. Er ikke helt enig med deg eller psykologen din. Men om du trives med ditt perspektiv forstår jeg ikke hvorfor du brur deg om hva psykologen mener.

Anonymkode: 37987...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

For min del spiller det liten rolle. Har ikke behov for å kverne på gamle ting, vil heller se fremover. Er ikke helt enig med deg eller psykologen din. Men om du trives med ditt perspektiv forstår jeg ikke hvorfor du brur deg om hva psykologen mener.

Anonymkode: 37987...8ac

Del gjerne hvordan perspektivet ditt er 😊

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Del gjerne hvordan perspektivet ditt er 😊

TS

Anonymkode: 3c075...4d3

Hvis du er fornøyd med ditt perspektiv, trenger du ikke det. 

Anonymkode: 37987...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hvis du er fornøyd med ditt perspektiv, trenger du ikke det. 

Anonymkode: 37987...8ac

Jeg tror alltid det er rom for å lære og utvide perspektiver. Del om du har lyst, hvis ikke lar du være. At man ikke trenger noe betyr ikke at man ikke kan delta i en interessant samtale. Jeg setter pris på psykologens annerledesperspektiv og å lære og utvikle meg. 

Ts

Anonymkode: 3c075...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror alltid det er rom for å lære og utvide perspektiver. Del om du har lyst, hvis ikke lar du være. At man ikke trenger noe betyr ikke at man ikke kan delta i en interessant samtale. Jeg setter pris på psykologens annerledesperspektiv og å lære og utvikle meg. 

Ts

Anonymkode: 3c075...4d3

Du har sikkert interessante samtaler med psykologen din, og jobber forhåpentligvis med annen tematikk i tillegg til denne. Men når ulikhetene blir såpass store ser jeg ikke helt hvordan dere kan bevege dere i samme retning og hvordan psykologen din kan bidra i din prosess.

Anonymkode: 37987...8ac