Akseptere at venner bare har nok med seg selv...?

[AnonymBruker]

Har for tiden en pågående greie med noen av de nærmeste vennene mine, der jeg har påpekt at jeg synes de viser lite interesse, ca. aldri tar initiativ til noe, og ikke sender snapper/ringer/sms'er - med mindre JEG gjør det først.

Vi er fadder til hverandres barn og vi har seriøse vennskap, men i min verden er dette et tegn på avvisning. De er dermed ikke enig, da de mener at 100% jobb, barn, forhold, osv. tar såpass mye energi at de ikke er i stand til å ha kontakt med andre. Spesielt hun ene mener det skyldes peronlige problemer, men vil gjerne være venner. Likevel har hun tid til å legge ut snapper fra konserter, museum, ja, dele andre ting på sosiale medier, bare ikke sende til oss andre...? Dette synes jeg er meget spesielt, og jeg er verken singel, barnløs eller arbeidsløs selv akkurat. Jeg har flere andre venner med fulltidsjobb og barn, som jeg ikke oppfatter som initiativløse eller "fjerne".

Jeg har vært litt klar for å gi slipp på disse vennskapene, da jeg bare surner av å vente i dagesvis på svar (nei, jeg spammer ikke) og føle meg oversett eller overflødig. Det var en lettelse å finne ut at det ikke var ment personlig, og at de tydeligvis overser hverandre seg imellom også, men er dette egentlig vanlig? Og noen folk liksom skal "godta"? Kjenner at jeg ikke gjør det, helt ærlig. Skjønner ikke hvordan enkelte tenker, da jeg hadde ærlig talt forventet å bli "dumpet" som venn, men det var ikke intensjonen.

Virker som de mener at man skal bare godta at venner "melder seg ut" og ikke oppdaterer på hva som skjer i livene til hverandre, og likevel forvente at man månedsvis etterpå sitter klar som om ingenting har skjedd? Rare greier.

Anonymkode: 4bdd1...e6b

[AnonymBruker]

Det er vanlig at vennskap utvikler seg eller at man mister kontakten helt i perioder som voksen.

Anonymkode: 71440...4cf

[AnonymBruker]

De fleste er som vennene dine. Jeg er pådriver og initiativtaker i nesten alle mine vennskap. Det er snakk om både barndomsvenner og nyere vennskap. Folk flest tar ikke initiativ. De kommer ikke på det, dørstokkmil, orker egentlig ikke gjøre noe, blir for godt vant til at andre alltid tar insj.

Jeg tar insj til lunsj, sosiale treff, inviterer til høytider, bursdager. Og ja, noen ganger blir jeg drittlei og føler ikke jeg blir satt pris på. Men om jeg gir f så får jeg jo ikke møtt noen, evt svært sjelden 🙃 I tillegg liker jeg å glede andre. Så ja… Vet ikke hva fasiten er her 🤣

Anonymkode: e06e8...ab8

[AnonymBruker]

Det er rart det der.. når jeg søkte vennene mine så var det noen som responderte akkurat med dette, nok med seg og sitt. Men hvem kommer de til først når de trenger å sutre og klage, fordi "du er den eneste som forstår meg". Jeg har sluttet å ta telefonen, orker ikke samtaler på 2-3 timer om hvor fælt/drama de har det. 

Anonymkode: 5c3d7...ca6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De fleste er som vennene dine. Jeg er pådriver og initiativtaker i nesten alle mine vennskap. Det er snakk om både barndomsvenner og nyere vennskap. Folk flest tar ikke initiativ. De kommer ikke på det, dørstokkmil, orker egentlig ikke gjøre noe, blir for godt vant til at andre alltid tar insj.

Jeg tar insj til lunsj, sosiale treff, inviterer til høytider, bursdager. Og ja, noen ganger blir jeg drittlei og føler ikke jeg blir satt pris på. Men om jeg gir f så får jeg jo ikke møtt noen, evt svært sjelden 🙃 I tillegg liker jeg å glede andre. Så ja… Vet ikke hva fasiten er her 🤣

Anonymkode: e06e8...ab8

Ja TAKK! Akkurat samme her. Jeg er den utadvendte, pådriveren, og som alle lener seg på. Har til og med hørt, "ånei! Du må ikke slutte å sende, da blir det jo slutt på alt!!!" Okei..... WHAT? Jeg har gått lei av å være initiativtaker, fordi jeg har faktisk 150% gesjeft om dagene, og jobber 12 timer om dagen i tillegg til familie. Så virker ikke som om enkelte evner å sette seg inn i situasjonen til andre. Ts

Anonymkode: 4bdd1...e6b

[AnonymBruker]

Vennskap kan gli fra hverandre, blit det enveis så ville jeg trekt meg litt unna. Nå hører jeg jo kun det du forteller. Jeg hadde en venninne som var veldig på, nesten nærmest veldig krevende, jeg orket ikke henge så mye rundt henne, mange grunner for det. Merket at jeg ikke ville være med henne så mye, og kunne være på konsert og annet men en annen som jeg anser som min bestevenninne. Hun jeg snakker om har ikke vært av mine nærmeste. Men hun kunne fint sende meg masse meldinger på hvorfor jeg orket det og det men ikke med henne. Men ut fra det du beskriver så virker det jo som at dere var som bestevenner og regne. Noen ganger kan man bli veldig klengete uten og mene det, blir mere krav og mas i en hektisk hverdag. Da kan det være man trekker seg unna en god del, så finner man mulig den ene personen man klarer og finne på noe med. Håper du har andre en kun henne ene, prøv og være mere med dem. 

Anonymkode: 4d5b4...62e

[AnonymBruker]

Fasiten er vel: Slutt å gjør det enkelt for andre. Slik jeg har gjort. Ja, man mister folk, men bedre å sitte "alene" enn å føle seg sugd ut av energi og overflødig i folks liv. Så fremt man har noe å gjøre, og helst har en partner. 

Ts

Anonymkode: 4bdd1...e6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

 

Virker som de mener at man skal bare godta at venner "melder seg ut" og ikke oppdaterer på hva som skjer i livene til hverandre, og likevel forvente at man månedsvis etterpå sitter klar som om ingenting har skjedd? Rare greier.

Anonymkode: 4bdd1...e6b

Sånn fungerer mine vennskap. Tiden da man pleide jevnlig kontakt med venner er over for mange år siden.

Har hverken tid eller behov for denne type tett kontakt med venner, slik jeg hadde i ungdomstiden og i 20 årene.

Nå treffer jeg de fleste vennene mine 1-2 ganger i året. Da samles hele gjengen. I mellom der har vi mer en nok med oss selv.

Anonymkode: 4a465...c45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vennskap kan gli fra hverandre, blit det enveis så ville jeg trekt meg litt unna. Nå hører jeg jo kun det du forteller. Jeg hadde en venninne som var veldig på, nesten nærmest veldig krevende, jeg orket ikke henge så mye rundt henne, mange grunner for det. Merket at jeg ikke ville være med henne så mye, og kunne være på konsert og annet men en annen som jeg anser som min bestevenninne. Hun jeg snakker om har ikke vært av mine nærmeste. Men hun kunne fint sende meg masse meldinger på hvorfor jeg orket det og det men ikke med henne. Men ut fra det du beskriver så virker det jo som at dere var som bestevenner og regne. Noen ganger kan man bli veldig klengete uten og mene det, blir mere krav og mas i en hektisk hverdag. Da kan det være man trekker seg unna en god del, så finner man mulig den ene personen man klarer og finne på noe med. Håper du har andre en kun henne ene, prøv og være mere med dem. 

Anonymkode: 4d5b4...62e

Forstår deg.. Har tenkt på det. Skal jeg være ærlig føler jeg at vi skled fra hverandre da jeg begynte i en ganske "høytstående" (ifølge mange), og grunnen til at jeg tror det er pga. noen kommentarer jeg har fått underveis. Jeg fikk noen nye venner med samme utdanning, og selv om jeg også er mor og kan snakke om disse familiegreiene med dem, så virker det likevel som om dette med jobb og utdanning bidro til at jeg ble sett annerledes på. Ikke vet jeg, virker rart det og. Selv nekter de for noe, og mener alt er fryd og gammen. 

Jeg er ikke påtrengende etter dem overhode. Ja, vi har vært bestevenner i flere år. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke konfronterte tidligere. Ts

Anonymkode: 4bdd1...e6b

[AnonymBruker]

Det var nesten lettere å prioritere vennskap før sosiale media kom. Da stakk man innom når man var i forbifarten og hadde litt tid, man avtalte neste gang man skulle treffes og det måtte ikke skje noe spesielt utover kaffe og prat men nå..

Anonymkode: d7197...189

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nå treffer jeg de fleste vennene mine 1-2 ganger i året. Da samles hele gjengen. I mellom der har vi mer en nok med oss selv.

Anonymkode: 4a465...c45

En del av meg kan forstå det, men samtidig lurer jeg på hvordan folk overlever uten vennekontakt? Og ja, hverdagen er ofte travel og krevende, men selv får jeg alltid inn litt egentid - uansett hva, og tar meg tid til å svare venner på snapper og følge litt med i livene til folk. Men ja, jeg er nettopp fylt 30 år da. Ts

Anonymkode: 4bdd1...e6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sånn fungerer mine vennskap. Tiden da man pleide jevnlig kontakt med venner er over for mange år siden.

Har hverken tid eller behov for denne type tett kontakt med venner, slik jeg hadde i ungdomstiden og i 20 årene.

Nå treffer jeg de fleste vennene mine 1-2 ganger i året. Da samles hele gjengen. I mellom der har vi mer en nok med oss selv.

Anonymkode: 4a465...c45

Denne er jeg litt enig i, fordi en god del er veldig på på. Med litt annderledes liv en når man ikke var etablerte. Ingen av mine venner jeg har i dag, må snakke med hverandre ukentlig eller stadig ha telefonkontakt eller ha noe og finne på. Jeg hadde en sånn venn, det var slitsomt. Jeg følte meg nærmest kvalt og presset på alt annet som krevde ting av meg. Og da er det lett og kutte kontakten også, eller trekke seg unna. Noen er som ts som elsker og ta inniativ og ser ikke det at vennen ikke skulle ha tid eller ork, hun har også familie og jobb. Men man er forskjellige. For meg ble det at jeg trakk meg unna en sånn venn, og muligens jeg var den som ble den dårlige vennen. Men det krevde og sugde ut energien min. Jeg orket ikke legge planer så mye heller, ble det brutt ble det bare ennå en byrde. Da er det lettere pg henge med noen som er litt på samme bølgelengde. Man blir jo sett på rart også av vedkommen som ts gjør, ser henne på snap hun har da tid til det ene og det andre. Mulig det er tatt på sparket ikke fra en som stadig ringer og skal planlegge hele tiden, må ringe osv. jeg har 2 turer i året med gode vennene selv er som vi ikke skulle ha sett hverandre så lite, og man har det super koselig. Men tiden for da jeg var yngre og hang og snakket mye med venner er litt forbi. Har en bestevenninne men vi også kan gå litt mellom når vi prater, men det går begge veier da. Og begge har forståelse for det

Anonymkode: 4d5b4...62e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Sånn fungerer mine vennskap. Tiden da man pleide jevnlig kontakt med venner er over for mange år siden.

Har hverken tid eller behov for denne type tett kontakt med venner, slik jeg hadde i ungdomstiden og i 20 årene.

Nå treffer jeg de fleste vennene mine 1-2 ganger i året. Da samles hele gjengen. I mellom der har vi mer en nok med oss selv.

Anonymkode: 4a465...c45

Høres helt nydelig ut!

Som ung var jeg sosial 5-7 dager i uka. Nå vil jeg helst være det max 2. Men det blir gjerne oftere.

Og det maset på sosiale medier hvor man legger ut alt som skjer... jeg ser virkelig ikke poenget. Jeg driter faktisk i om en venninnes barn har klippet seg. Møtes man hver andre måned kan man heller snakke om spennende/viktige ting som har skjedd siden sist, som at ungen vant en håndballturnering eller lignende.

Jeg forstår ikke den moderne måten å kommunisere på, hvorfor har folk et behov for å vise hverdagen sin? De fleste har det helt likt, i det store og hele. De færreste med familie lever liv som er verdt å dokumentere daglig liksom. Det gjelder meg selv også. Hvorfor skal jeg legge ut en tegning som barnet mitt har tegnet? Hvem faen bryr seg liksom.

Møtes man en gang hver andre måned holder det stort sett i massevis.

Anonymkode: aa34e...15f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

En del av meg kan forstå det, men samtidig lurer jeg på hvordan folk overlever uten vennekontakt? Og ja, hverdagen er ofte travel og krevende, men selv får jeg alltid inn litt egentid - uansett hva, og tar meg tid til å svare venner på snapper og følge litt med i livene til folk. Men ja, jeg er nettopp fylt 30 år da. Ts

Anonymkode: 4bdd1...e6b

Fordi vi er forskjellige. Du får tydeligvis energipåfyll av andre mennesker, jeg bruker masse energi på å Snappe, like på Facebook, sjekke Insta. Og dessuten, man skriver jo uansett bare piss uten dyp betydning typ "så søt", "han har blitt så flink!", "wow, så stor han har blitt". Igjen, det gir meg virkelig NADA å gi eller å få.

Ønsker meg tilbake til hustelefonens tid.

Anonymkode: aa34e...15f

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Har for tiden en pågående greie med noen av de nærmeste vennene mine, der jeg har påpekt at jeg synes de viser lite interesse, ca. aldri tar initiativ til noe, og ikke sender snapper/ringer/sms'er - med mindre JEG gjør det først.

Vi er fadder til hverandres barn og vi har seriøse vennskap, men i min verden er dette et tegn på avvisning. De er dermed ikke enig, da de mener at 100% jobb, barn, forhold, osv. tar såpass mye energi at de ikke er i stand til å ha kontakt med andre. Spesielt hun ene mener det skyldes peronlige problemer, men vil gjerne være venner. Likevel har hun tid til å legge ut snapper fra konserter, museum, ja, dele andre ting på sosiale medier, bare ikke sende til oss andre...? Dette synes jeg er meget spesielt, og jeg er verken singel, barnløs eller arbeidsløs selv akkurat. Jeg har flere andre venner med fulltidsjobb og barn, som jeg ikke oppfatter som initiativløse eller "fjerne".

Jeg har vært litt klar for å gi slipp på disse vennskapene, da jeg bare surner av å vente i dagesvis på svar (nei, jeg spammer ikke) og føle meg oversett eller overflødig. Det var en lettelse å finne ut at det ikke var ment personlig, og at de tydeligvis overser hverandre seg imellom også, men er dette egentlig vanlig? Og noen folk liksom skal "godta"? Kjenner at jeg ikke gjør det, helt ærlig. Skjønner ikke hvordan enkelte tenker, da jeg hadde ærlig talt forventet å bli "dumpet" som venn, men det var ikke intensjonen.

Virker som de mener at man skal bare godta at venner "melder seg ut" og ikke oppdaterer på hva som skjer i livene til hverandre, og likevel forvente at man månedsvis etterpå sitter klar som om ingenting har skjedd? Rare greier.

Anonymkode: 4bdd1...e6b

Jeg er helt avhengig av å ha venner som er rause , selvstendige og ikke tar det personlig at jeg kan være fraværende i perioder . Har en travel jobb , med til tider mye overtid , å da er jeg ikke spesielt sosial av meg . Kunne ikke hatt venner som maste eller var konfronterende i de periodene jeg ikke har overskudd til de. Mulig du trenger mer bekreftelse og sosial omgang enn de, så at du trenger å utvide vennekretsen din litt . Du trenger ikke å kutte ut de « gamle « , men akseptere at de har litt mindre behov enn du for både samvær og kommunikasjon . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ja TAKK! Akkurat samme her. Jeg er den utadvendte, pådriveren, og som alle lener seg på. Har til og med hørt, "ånei! Du må ikke slutte å sende, da blir det jo slutt på alt!!!" Okei..... WHAT? Jeg har gått lei av å være initiativtaker, fordi jeg har faktisk 150% gesjeft om dagene, og jobber 12 timer om dagen i tillegg til familie. Så virker ikke som om enkelte evner å sette seg inn i situasjonen til andre. Ts

Anonymkode: 4bdd1...e6b

Jepp… Er ikke sånn at jeg har tid eller ork til sosiale treff hver uke heller, men hver måned ønsker jeg. Jeg er gravid og har en 2-åring, og fortsatt er det JEG som inviterer til gløgg, juleverksted, lunsj ++++ Tror man må akseptere at man blir tatt for gitt. Merker vel ikke noe før jeg evt aldri insjer på noen ting på 1 år.

Anonymkode: e06e8...ab8

[AnonymBruker]

Jeg har venner jeg betrakter som nære, men vi treffes sjelden og de oppdaterer meg aldri underveis på hva som skjer i livene deres. Har jo tenkt at de kanskje ikke betrakter meg som nære. Men jeg vil ikke slutte å ha dem som venner, fordi jeg føler at de likevel er en del av livet mitt, som familiemedlemmer jeg ikke treffer så ofte. 

Anonymkode: 977ba...7da

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Fasiten er vel: Slutt å gjør det enkelt for andre. Slik jeg har gjort. Ja, man mister folk, men bedre å sitte "alene" enn å føle seg sugd ut av energi og overflødig i folks liv. Så fremt man har noe å gjøre, og helst har en partner. 

Ts

Anonymkode: 4bdd1...e6b

Det er jo helt opp til deg hvordan du forvalter tiden og energien din . Hvis du føler seg sugd ut av energi / overflødig fokuserer du muligens for mye på de. Å prøver for hardt . Dine forventninger er ikke andres ansvar . Ville sluttet å ta initiativ en periode , å heller fokusert på å finne på ting du syns er morsomt  selv . With or without them.  

[AnonymBruker]

Jeg er så ensom, men ingen har tid til meg. Jeg inviterer og tar initiativ hele tida, men alle sier nei hver gang. Det er utrolig trist at det ikke er mulig å innimellom treffe venner selv om man er voksen. Man får som ensom hele tiden beskjed om at man må skaffe seg nettverk, men jeg har jo et stort et. Men i denne alderen er det tydeligvis ikke noen vits i nettverk, man blir sittende alene uansett. 

Anonymkode: a268b...9fc

[AnonymBruker]

Som voksen med familie og barn klarer jeg ikke, og ønsker ikke, sms- og snap-kontakt ofte med venninner. Hadde jeg hatt venninner som «krevde» det hadde vennskapet dødd ut. Vi treffes når vi har overskudd og tid, og prates og har det veldig hyggelig. Jeg har ikke behov for daglig støtte og prat fra venninner.

Anonymkode: 485a2...299