Redd for å introdusere nye kjæresten til barna mine

[AnonymBruker]

Hei! 
Fått meg kjæreste og vi har vært sammen noen måneder nå. Jeg har fremdeles ikke introdusert han for mine to barn, men føler vi snart er inne i en fase hvor dette skal være naturlig å gjøre.. 

MEN jeg synes det er skummelt å ta det steget. Datteren min har hadd mye sinne den siste tiden hvor hun har både slått, dytter og sagt stygge ting til meg. Hun virker å ha det tøft med å ha startet på skolen og vi er i en prosess med å få videre tiltak rundt dette.. 

Sønnen min har en diagnose som ikke påvirker det kognitive, men som gjør han litt mere sliten i hverdagen. Han kan også ha sine dager med sammenbrudd.. kjæresten min har ingen barn fra før av og jeg er redd han skulle få skrekken. 
 

Har vært åpen om situasjonen til en viss grad, men muligens ikke sagt helt hvor ille det kan være på det verste. Skal sies at jeg tenker å ta det gradvis når jeg bestemmer meg for å ta det steget. 
 

Har noen her inne gode råd? 

Anonymkode: 6024f...391

[AnonymBruker]

Ja, jeg har et jælla godt råd! Veeeeent med å introdusere han… Dere har vært sammen i noen måneder, hallo!! 

Anonymkode: 4949f...fd8

[AnonymBruker]

Det er bare å vente. Jeg skjønner ikke hvorfor du vil haste med det.

Anonymkode: 21e25...390

[AnonymBruker]

Vent ett år.

Anonymkode: 433f2...baf

[BobbySocks]

Hadde dere vært sammen ett år, men noen mnd? Nei, vent. 

[AnonymBruker]

Hva mener du med noen månender? To eller ti? Hvor gamle er barna og hvilke planer har du og kjæresten?

Anonymkode: e5c88...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva mener du med noen månender? To eller ti? Hvor gamle er barna og hvilke planer har du og kjæresten?

Anonymkode: e5c88...84f

6 måneder, barna er 4 og 6. Vi tenker ikke å haste noe, er jo snakk om å møte dem uten overnattinger i en lengre periode. Men kanskje komme å spise middag med oss eller finne på noe sammen. Håper jo på å flytte sammen med han i framtiden selvfølgelig. Synes barna er en stor del av mitt liv og ønsker jo at han skal få treffe dem. Men synes steget er skummelt å ta. 

Anonymkode: 6024f...391

[AnonymBruker]

Tenker at du bør vente. Siden barna dine har litt utfordringer kan en ny person inn i livet skape mer kaos enn nytte. Dere bør være helt sikre på at det er dere, og jeg tenker at holdet det ett år og dere fortsatt er gira, så kan du ta det da. Man skal være forsiktig med ny partner og barn...

Anonymkode: 18987...209

[AnonymBruker]

Snakk med han. Si du er litt redd for hvordan han skal reagere på hvordan hverdagen deres kan bli. 

Si at du føler deg engstelig for at han skal se de episodene som er mye å håndtere, si at dette er noe du som mor såklart må håndtere, men du er redd, hva han vil føle og tenke om de episodene som noen ganger kommer iløpet av hverdagen deres. 

Si alt dette FØR, og ikke "pynt" på  det. Det vil ikke hjelpe deg i det hele tatt... 

Jeg har ingen barn med diagnoser, men jeg har en sønn, som til tider kan ha veldig eksplosiv agressjon, og ja. Jeg forstår hvor du kommer fra. Det er noe annet for oss å stå i. Vi har liksom ikke så mye valg. Men, hvordan vil en kjæreste liksom reagere på slikt. 

Ja, ta det opp med han, ærlig på forhånd. 

Anonymkode: 44f52...4b9

[AnonymBruker]

Det normale/oppegående er å vente MINST et år.

Anonymkode: 506be...acc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det normale/oppegående er å vente MINST et år.

Anonymkode: 506be...acc

Det er såklart ikke noen fasit svar på dette. . 

 

Anonymkode: 44f52...4b9

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er såklart ikke noen fasit svar på dette. . 

 

Anonymkode: 44f52...4b9

Selvfølgelig er det mange tullinger som ikke venter så lenge, men da går det ofte rett i dass.

Anonymkode: 506be...acc

[AnonymBruker]

Hvorfor så travelt?

Anonymkode: fdab9...c8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

6 måneder, barna er 4 og 6. Vi tenker ikke å haste noe, er jo snakk om å møte dem uten overnattinger i en lengre periode. Men kanskje komme å spise middag med oss eller finne på noe sammen. Håper jo på å flytte sammen med han i framtiden selvfølgelig. Synes barna er en stor del av mitt liv og ønsker jo at han skal få treffe dem. Men synes steget er skummelt å ta. 

Anonymkode: 6024f...391

Vent til DU ikke synes det er så skummelt og mer trygg på å la de møte ham. Du er jo helt klart ikke klar enda selv

Anonymkode: c8285...8c4

[AnonymBruker]

Synes også det er tidlig. Har selv et barn, og jeg var sammen med samboeren min i to år før jeg introduserte dem. Skal sies at jeg har barnet 50/50 med faren. Hadde gode muligheter til å møte han der ukene hun ikke var hjemme. 

Anonymkode: 01974...ffd

[AnonymBruker]

Vi ventet 1,5 år. Tok det gradvis, først traff de han som en venn sammen med flere andre, så kom han innom i døren med noe, etc. Når vi da snakket om at det kunne være kjekt at mamma fikk en kjæreste foreslo barna selv at xx var en fin kandidat. De var 5 og 8, så kanskje yngre enn dine. Alt har gått over all forventning og de er veldig positive og trygge på bonuspappaen.

Anonymkode: e7bc4...dd2

[AnonymBruker]

Jeg råder deg å vente, ut i fra egne pisitive erfsringer ved akuratt det samme. Jeg ventet i 1,5 år før de ble introdusert. Da kjente jeg han godt nok til å vite at dette var mannen jeg ville være med, og vi hadde snakket mye og ofte om dette. Startet med små møter, først turer ute på nøytral grund en helgedag, så to helgedager etterhverandrw, uten overnatting, så litt og litt mer, men aldri med overnatting i hverdagene, og heller ikke hver helg. Etter å ha kjent han i 2,5 år, og barna hadde kjent han og hans barn i 1 år startet vi med små ferier sammen på hytta/båten/ telt osv. Tilslutt tryglet nærmest slle 4 barne (2 hver) om å få være mer med hverandre. "Kan ikke der bare flytte sammen snart, slik at vi kan vøre sammen hele tiden" var det jeg fikk. 

Og vips, etter 3 år bodde vi sammen og det går som en drøm med mine-dine. Alle fikk lære hverandre å kjenne på en rolig og avslappet måte og ungene følte de fikk bestemme at nå var det på tide. 

Anonymkode: f07b9...0ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Snakk med han. Si du er litt redd for hvordan han skal reagere på hvordan hverdagen deres kan bli. 

Si at du føler deg engstelig for at han skal se de episodene som er mye å håndtere, si at dette er noe du som mor såklart må håndtere, men du er redd, hva han vil føle og tenke om de episodene som noen ganger kommer iløpet av hverdagen deres. 

Si alt dette FØR, og ikke "pynt" på  det. Det vil ikke hjelpe deg i det hele tatt... 

Jeg har ingen barn med diagnoser, men jeg har en sønn, som til tider kan ha veldig eksplosiv agressjon, og ja. Jeg forstår hvor du kommer fra. Det er noe annet for oss å stå i. Vi har liksom ikke så mye valg. Men, hvordan vil en kjæreste liksom reagere på slikt. 

Ja, ta det opp med han, ærlig på forhånd. 

Anonymkode: 44f52...4b9

Dette.

Les dette innlegget en gang til, TS ❤️ 

Anonymkode: 2fd54...9a6

[PM75]

Du vet at barna har sine utfordringer i hverdagen nå. Så jeg ville ventet en stund til. Og vært ærlig med kjæresten om hvorfor. 

[AnonymBruker]

Jeg møtte samboeren min sin sønn etter kanskje et halvt år. Jeg har i dag en nær og god stemor-relasjon til ham, seks år etterpå. Men det går jo ikke alltid så bra, og han var veldig skeptisk i begynnelsen (det ville han vel for øvrig vært et halvt år senere også). Tenker man ofte skjønner etter et par måneder hvor seriøst et forhold er, men siden du stiller spørsmålet het og barna har noen utfordringer, bør du kanskje vente litt til? Se på det på nytt om en måned f eks? Hvis du har delt omsorg for barna. Hvis forholdet er seriøst og varer, blir han fort nok kjent med dem! Erfaringen min er at stebarn kan være litt vanskelig i begynnelsen før det kan bli veldig fint, men det kommer jo an på både (ste)foreldre og barn.

Anonymkode: ff91a...0b6