Er jeg problemet?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte helt her men jeg sitter her og har begynt og tvile på meg selv om min dømmekraft.. Etter en tøff periode med utroskap og oppsøking av prostituerte etter jeg fikk barn med han jeg deler hus med så har ting bare blitt en tåke. Jeg vet hva dere mener, at jeg burde kastet han ut, men hør meg ut litt. 
 

Etter det som har skjedd så sier han at han er ferdig med dette.. Jeg vet ikke om jeg tror på det..

Han har en uro i kroppen som minner om fem mnd tilbake da han holdt på som verst.. Jeg vet ikke om det er fordi han har begynt igjen med noen eller hva det er. Kjennes veldig ubehagelig ut å være rundt han.

 

han har et slags sinne eller et konstant irritasjonsmoment.. Senest i går så sto jeg opp tidlig med barna og vi koste oss og spilte. Han kommer ned kl 10.00 og begynner momentant å klage da to av barna begynte å diskutere om hvem som skulle spille først.. Ender med at det koselige ble borte og tv’n ble skrudd av. Dette er bare et av mange tilfeller.

 

vi har snakket mye om utroskapen og det andre som skjedde.. Han erkjente et problem og vi dro til legen sammen så han skulle få henvisning til psykolog. Han fikk avslag på første da de mente alvorlighetsgraden ikke var alvorlig nok. Etter det har han ikke gjort noe for å høre hvordan prosessen går videre, og mener at dette er noe han selv skal få til og har fått til..

 

jeg vet ikke hvor enkelt det er å slutte med noe som åpenbart er et problem.. 
 

jeg selv vet ikke hvor jeg står lenger.. Jeg er mye lei meg, jeg føler han ikke bryr seg eller ser meg. Og alt jeg sier blir feil i hans ører. Jeg erkjenner at om vi snakker om visse ting, for eksempel ting som omhandler jobben hans.. så kan det være nok til at det trigger følelsene og tankene mine på hva han holdt på med på jobb og etter jobb. Dette vet han godt og dette er noe jeg jobber med. 
 

Men alt i alt så kjenner jeg igjen på en dårlig følelse.. den følelsen som sa at han holder deg for narr. Alt var liksom så planlagt.. 

 

og nå er det jeg som føler at alt er min feil og at jo mer jeg kanskje viser hvor sårbar jeg er akkurat nå jo mer drives han til å gjøre det samme. Og jo mer tviholder jeg på dette… jeg klarer bare ikke å forstå.
 

dette innlegget ble ganske rotete, men det er akkurat det, det er også. 

Anonymkode: 69e33...e79

[Snublefot62]

La meg gjette, han er snill ellers?

[AnonymBruker]

Dette er ikke din feil!

Han klarer ikke å løse dette uten profesjonell hjelp!

«Jeg klarer dette alene» = Startet opp igjen eller kommer til å starte igjen!

Sinne/irritasjon = Føler seg skyldig for det han gjør.

 

I disse tilfellene man faktisk kan si at gresset er grønnere på den andre siden, bedre å være alene enn med en slik mann

Anonymkode: 710b2...7b3

[Perfume]

Jeg ser ikke helt hvorfor man skal svare anderledes enn du innledningsvis "regnet med" vi skulle svare? 

Jeg tror du vet svaret. 

[AnonymBruker]

Dette er enklere enn du tror. Enten får din partner deg til å føle deg bra eller dårlig i hverdagen.  Må spesifiserer jeg hverdag, da korte krangler ol ikke er det jeg tenker på.

Spm er jo om man prater sammen om akkurat hvordan hverdagen er og føles, og om den kan gjenoprettes til en bedre hverdag eller ikke. Er ikke det mulig, så må du rett og slett vurdere om dette er noe du skal stå videre i.

Utroskap ødelegger mye, og ofte vil man prøve, men ikke altid man kan gjennoppta en tilitt som er knekt. 

At hverdagen skal styres av en persons dårlige humør, nei det er på ingen måte ok. 

Anonymkode: b8d03...522

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å ikke greie å tilgi/godta at mannen har vært utro og vært med prostituerte. Selv om du valgte å tilgi, så er det helt normalt å ombestemme seg / ikke greie det likevel. Det er ikke galt av deg, men forståelig og menneskelig.

Anonymkode: 5ab1d...c87

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (23 minutter siden):

La meg gjette, han er snill ellers?

Jeg vet ikke.. av og til er han veldig hyggelig og god. Men det er nesten så jeg tror det er overfladisk eller for å forfylle noe.. men så er det noe som skjer. Og da blir han rastløs, irritert og impulsiv også til tider. 

Anonymkode: 69e33...e79

[AnonymBruker]

Ville dere ha barn sammen? Ville han ha barn sammen med deg? Eller var det noe bare som "skjedde"?

Om han oppriktig ønsket å bli far og ha en familie sammen med deg, så ville jeg satt meg ned og hatt en ordentlig lang samtale med han, minnet han på at han ville ha barn.


Om ikke, så synes jeg du burde tenke deg om. Ønsker du at barna skal vokse opp med en sånn far i hus?

Anonymkode: 2963a...163

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke være den som skriver «dump han», for jeg vet hvor vanskelig det er. Går gjennom noe lignende selv. 

Selv om at du vet hva som er lurt, og du vet hva du ville rådet dine venninner til om de var i en lignende situasjon, så tviholder man likevel.

Har selv reflektert litt over hvorfor, og tror det har noe med at vi er redd for å angre oss, redd for kjærlighetssorg, redd for å bli ensom, gruer oss til å fortelle folk om samlivsbruddet - og jeg kan tenke meg at du som har barn kanskje også tenker på at du er redd for å rive dem ut av «familieidyllen».

Men hvis det er oppløftende, så leste jeg i går at statistisk sett har kvinner det verst før samlivsbruddet, og menn har det verst etter.

Jeg har heldigvis aldri vært offer for utroskap, men ser for meg at jeg i ettertid konstant ville hatt en indre uro og bekymring om noe er på gang eller ha en frykt for at det skal skje igjen. Bare den følelsen alene burde kunne være god nok grunn til å frigjøre seg. Partner har en stor og viktig jobb i å vinne tilbake tilliten, sånn at du kan få det bedre. Det virker ikke som at mannen din fokuserer så mye på det 💔

Jeg har en teori om at mennene som sårer oss emosjonelt, ikke gjør det med vilje. Mange mangler en slags evne til å forstå empati, og det er derfor et samlivsbrudd ofte kommer som et «sjokk» på dem. Dette til tross for at vi (kvinnen i parforholdet) har kjent at bruddet har stått rett rundt svingen i lang tid. Derfor opplever kanskje vi en slags frigjørelse etter bruddet, mens mennene har det ekstra vondt og først da begynner å redlektere over hva som gikk galt.

Jeg har ikke så mange gode råd å gi deg, men ville bare fortelle at jeg forstår hvor vanskelig det er å bare gjøre det som fornuften sier ❤️ Spesielt når man er glad i den det gjelder.

Avslutter likevel med et lite råd som kanskje kan hjelpe litt på veien:

Finn en måte å være litt for deg selv noen dager (helst kun deg, men ta med barna hvis det er vanskelig å dra bort alene 4-5 dager).

Det trenger ikke være noen fancy feriegreier. Ta inn på et hotell i byen du bor i. Få pusterom, spis hotellfrokost, stress ned og tenk i fred og ro på hva som bør være neste steg. Du må ikke finne ut av det, du må bare gi deg anledningen til å distansere deg litt. Hvis du elsker alenetiden og gruer deg til å komme hjem til mannen din, har du kanskje fått svaret. Hvis du blir trist og bare vil hjem for å dele seng med din kjære, så vet du at du kan gi det en sjanse til. Hvis du er todelt, er også det helt i orden. Gi deg selv tid.

Kanskje dette også sender ut et signal til din partner om at situasjonen faktisk er alvorlig, og han «får en sjanse» til å ta tak i det før du eventuelt slipper «bomben» om at du vil gå. Hvis han er sta og stolt (som jeg tolker det siden du skriver han er lettirritert og ikke god til å snakke om følelser), kan det hende han også har godt av litt alenetid for refleksjon uten at noen har bedt han om det.

Jeg har gjort dette selv et par ganger, og det er helt fantastisk for den psykiske helsa.

Uansett hva du velger å gjøre eller ikke gjøre; masse lykke til! Og husk at din lykke betyr noe ❤️ 

 

Anonymkode: d415a...85a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ville dere ha barn sammen? Ville han ha barn sammen med deg? Eller var det noe bare som "skjedde"?

Om han oppriktig ønsket å bli far og ha en familie sammen med deg, så ville jeg satt meg ned og hatt en ordentlig lang samtale med han, minnet han på at han ville ha barn.


Om ikke, så synes jeg du burde tenke deg om. Ønsker du at barna skal vokse opp med en sånn far i hus?

Anonymkode: 2963a...163

Vi ville ha et barn sammen, og det var planlagt. Og vi fikk verdens nydeligste lille jente. Men jeg føler meg alene og at det er et sånn dag-for-dag-forhold. Han har mye irritasjon over henne også.. Alt ifra at hun ikke lar ting stå i fred på bordet, at hun ikke vil spise, og at hun ikke sovner så lett.. Selv ligger han bare og sier «god natt» til henne uten å stå opp eller noe.. Jeg tør sjelden å si noe så jeg tar henne opp og legger henne igjen selv..

Anonymkode: 69e33...e79

[AnonymBruker]

Hvor mange barn er det snakk om her, og har dere alle felles? I første innlegg skriver du om to av barna, og i det siste om at der har ei jente.

Anonymkode: 9a6c4...229

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg skal ikke være den som skriver «dump han», for jeg vet hvor vanskelig det er. Går gjennom noe lignende selv. 

Selv om at du vet hva som er lurt, og du vet hva du ville rådet dine venninner til om de var i en lignende situasjon, så tviholder man likevel.

Har selv reflektert litt over hvorfor, og tror det har noe med at vi er redd for å angre oss, redd for kjærlighetssorg, redd for å bli ensom, gruer oss til å fortelle folk om samlivsbruddet - og jeg kan tenke meg at du som har barn kanskje også tenker på at du er redd for å rive dem ut av «familieidyllen».

Men hvis det er oppløftende, så leste jeg i går at statistisk sett har kvinner det verst før samlivsbruddet, og menn har det verst etter.

Jeg har heldigvis aldri vært offer for utroskap, men ser for meg at jeg i ettertid konstant ville hatt en indre uro og bekymring om noe er på gang eller ha en frykt for at det skal skje igjen. Bare den følelsen alene burde kunne være god nok grunn til å frigjøre seg. Partner har en stor og viktig jobb i å vinne tilbake tilliten, sånn at du kan få det bedre. Det virker ikke som at mannen din fokuserer så mye på det 💔

Jeg har en teori om at mennene som sårer oss emosjonelt, ikke gjør det med vilje. Mange mangler en slags evne til å forstå empati, og det er derfor et samlivsbrudd ofte kommer som et «sjokk» på dem. Dette til tross for at vi (kvinnen i parforholdet) har kjent at bruddet har stått rett rundt svingen i lang tid. Derfor opplever kanskje vi en slags frigjørelse etter bruddet, mens mennene har det ekstra vondt og først da begynner å redlektere over hva som gikk galt.

Jeg har ikke så mange gode råd å gi deg, men ville bare fortelle at jeg forstår hvor vanskelig det er å bare gjøre det som fornuften sier ❤️ Spesielt når man er glad i den det gjelder.

Avslutter likevel med et lite råd som kanskje kan hjelpe litt på veien:

Finn en måte å være litt for deg selv noen dager (helst kun deg, men ta med barna hvis det er vanskelig å dra bort alene 4-5 dager).

Det trenger ikke være noen fancy feriegreier. Ta inn på et hotell i byen du bor i. Få pusterom, spis hotellfrokost, stress ned og tenk i fred og ro på hva som bør være neste steg. Du må ikke finne ut av det, du må bare gi deg anledningen til å distansere deg litt. Hvis du elsker alenetiden og gruer deg til å komme hjem til mannen din, har du kanskje fått svaret. Hvis du blir trist og bare vil hjem for å dele seng med din kjære, så vet du at du kan gi det en sjanse til. Hvis du er todelt, er også det helt i orden. Gi deg selv tid.

Kanskje dette også sender ut et signal til din partner om at situasjonen faktisk er alvorlig, og han «får en sjanse» til å ta tak i det før du eventuelt slipper «bomben» om at du vil gå. Hvis han er sta og stolt (som jeg tolker det siden du skriver han er lettirritert og ikke god til å snakke om følelser), kan det hende han også har godt av litt alenetid for refleksjon uten at noen har bedt han om det.

Jeg har gjort dette selv et par ganger, og det er helt fantastisk for den psykiske helsa.

Uansett hva du velger å gjøre eller ikke gjøre; masse lykke til! Og husk at din lykke betyr noe ❤️ 

 

Anonymkode: d415a...85a

Livet er for kort til å leve i et nært forhold med noen som ikke forstår empati, eller klarer å vise det. Man blir ødelagt av det selv, da ER det faktisk bedre å være alene, på alle måter. 

Jeg vet, valgte selv å gå og være alene etter årevis med en som tok ut sin lave selvfølelse og indre hat på meg, det er utrolig deilig å ha et fredelig liv hvor jeg aldri mer trenger å forvente at noen er slem med meg fordi de "ikke forstår empati". Jeg har medfølelse med mennesker med slike trekk og personlighetsforstyrrelser, men jeg ofrer ikke meg selv og barn for at de skal ha noen. Herregud. 

Anonymkode: 85565...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Vi ville ha et barn sammen, og det var planlagt. Og vi fikk verdens nydeligste lille jente. Men jeg føler meg alene og at det er et sånn dag-for-dag-forhold. Han har mye irritasjon over henne også.. Alt ifra at hun ikke lar ting stå i fred på bordet, at hun ikke vil spise, og at hun ikke sovner så lett.. Selv ligger han bare og sier «god natt» til henne uten å stå opp eller noe.. Jeg tør sjelden å si noe så jeg tar henne opp og legger henne igjen selv..

Anonymkode: 69e33...e79

Du er i et psykisk voldelig forhold. Du er redd, og om ikke barna dine er redde allerede, så lærer de snart å leve i frykt de også, og det vil påvirke de og avgjøre hvordan de blir senere i livet. Ikke for å være slem med deg, men din datter har nå økt sjanse for å finne en kontrollerende og voldelig partner senere, fordi hun blir vant til å være redd, legge til rette for, og se moren sin leve slik du gjør. 

 

Anonymkode: 85565...432

[AnonymBruker]

En gang horekunde, alltid horekunde. 

Anonymkode: a0816...5f4

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er ikke din feil!

Han klarer ikke å løse dette uten profesjonell hjelp!

«Jeg klarer dette alene» = Startet opp igjen eller kommer til å starte igjen!

Sinne/irritasjon = Føler seg skyldig for det han gjør.

 

I disse tilfellene man faktisk kan si at gresset er grønnere på den andre siden, bedre å være alene enn med en slik mann

Anonymkode: 710b2...7b3

Enig med dette 👍

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du er i et psykisk voldelig forhold. Du er redd, og om ikke barna dine er redde allerede, så lærer de snart å leve i frykt de også, og det vil påvirke de og avgjøre hvordan de blir senere i livet. Ikke for å være slem med deg, men din datter har nå økt sjanse for å finne en kontrollerende og voldelig partner senere, fordi hun blir vant til å være redd, legge til rette for, og se moren sin leve slik du gjør. 

 

Anonymkode: 85565...432

Dette. Har hatt det sånn. Etter hvert mister man helt dømmekraften og seg selv. Har brukt år i terapi etter det forholdet. Spørsmålet blir vel kanskje...vil du leve sånn? Alltid tvile. Alltid være stresset. Selv i gode perioder så tenker man "når snur det"? Horer er en ting. Sinne og konstant irritasjon som går ut over deg og ungene er noe annet. Det gjør deg stresset, usikker, sliten, du tviler på deg selv. Etter hvert blir det vanskelige og vanskeligere å gå for du vet jo ikke lenger om dette er ok eller ikke. Anbefaler deg å snakke åpent med venner eller familie om hvordan han oppfører seg, evt. finne en profesjonell og snakke med. 

Anonymkode: 86a3b...edb

[exictence]

Oi, Ts, du må rett og slett gå fra ham. Det tror jeg ganske bestemt er det rette.

Har du noen som du kan støtte deg til, noen som kan hjelpe deg. Dette er veldig vanskelig for deg å gjøre på egenhånd, kanskje umulig. Åpn deg til en i familien, en du stoler på.

 

Endret 22. januar 2024 av exictence

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte helt her men jeg sitter her og har begynt og tvile på meg selv om min dømmekraft.. Etter en tøff periode med utroskap og oppsøking av prostituerte etter jeg fikk barn med han jeg deler hus med så har ting bare blitt en tåke. Jeg vet hva dere mener, at jeg burde kastet han ut, men hør meg ut litt. 
 

Etter det som har skjedd så sier han at han er ferdig med dette.. Jeg vet ikke om jeg tror på det..

Han har en uro i kroppen som minner om fem mnd tilbake da han holdt på som verst.. Jeg vet ikke om det er fordi han har begynt igjen med noen eller hva det er. Kjennes veldig ubehagelig ut å være rundt han.

 

han har et slags sinne eller et konstant irritasjonsmoment.. Senest i går så sto jeg opp tidlig med barna og vi koste oss og spilte. Han kommer ned kl 10.00 og begynner momentant å klage da to av barna begynte å diskutere om hvem som skulle spille først.. Ender med at det koselige ble borte og tv’n ble skrudd av. Dette er bare et av mange tilfeller.

 

vi har snakket mye om utroskapen og det andre som skjedde.. Han erkjente et problem og vi dro til legen sammen så han skulle få henvisning til psykolog. Han fikk avslag på første da de mente alvorlighetsgraden ikke var alvorlig nok. Etter det har han ikke gjort noe for å høre hvordan prosessen går videre, og mener at dette er noe han selv skal få til og har fått til..

 

jeg vet ikke hvor enkelt det er å slutte med noe som åpenbart er et problem.. 
 

jeg selv vet ikke hvor jeg står lenger.. Jeg er mye lei meg, jeg føler han ikke bryr seg eller ser meg. Og alt jeg sier blir feil i hans ører. Jeg erkjenner at om vi snakker om visse ting, for eksempel ting som omhandler jobben hans.. så kan det være nok til at det trigger følelsene og tankene mine på hva han holdt på med på jobb og etter jobb. Dette vet han godt og dette er noe jeg jobber med. 
 

Men alt i alt så kjenner jeg igjen på en dårlig følelse.. den følelsen som sa at han holder deg for narr. Alt var liksom så planlagt.. 

 

og nå er det jeg som føler at alt er min feil og at jo mer jeg kanskje viser hvor sårbar jeg er akkurat nå jo mer drives han til å gjøre det samme. Og jo mer tviholder jeg på dette… jeg klarer bare ikke å forstå.
 

dette innlegget ble ganske rotete, men det er akkurat det, det er også. 

Anonymkode: 69e33...e79

Vil du ha det slik om 1 år?, 5 år eller 10 år???

Hvis svaret er ja.. så må dere til å jobbe med det. Han må jobbe med seg selv og det må du og. Dere har barn oppi dette, de har og krav på en fredelig oppvekst. 

Hvis svaret er nei... så start prossessen med å kom deg ut. I lengden tror livet ditt blir bedre alene med barna og samvær med far. Økonomisk sikkert tøffere. Så alt er hva en kan klare å leve med hva som er viktigst for en sjøl. Ha harmoni i sjela og jobbe opp sin mentale styrke til å klare dette alene. Eller ha ok økonomi men en rævva mann en må forholde seg til hver dag. 

 

Jeg hadde gått.  Jeg har gjort det en gang før og hadde gjort det igjen. Livet er for kort til at man skal ha det vondt inni seg og ikke være glad og ha det godt i livet. 

Anonymkode: d398f...bf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvor mange barn er det snakk om her, og har dere alle felles? I første innlegg skriver du om to av barna, og i det siste om at der har ei jente.

Anonymkode: 9a6c4...229

Han har to og jeg én fra før. Også fikk vi jenta sammen. 

Anonymkode: 69e33...e79

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte helt her men jeg sitter her og har begynt og tvile på meg selv om min dømmekraft.. Etter en tøff periode med utroskap og oppsøking av prostituerte etter jeg fikk barn med han jeg deler hus med så har ting bare blitt en tåke. Jeg vet hva dere mener, at jeg burde kastet han ut, men hør meg ut litt. 
 

Etter det som har skjedd så sier han at han er ferdig med dette.. Jeg vet ikke om jeg tror på det..

Han har en uro i kroppen som minner om fem mnd tilbake da han holdt på som verst.. Jeg vet ikke om det er fordi han har begynt igjen med noen eller hva det er. Kjennes veldig ubehagelig ut å være rundt han.

 

han har et slags sinne eller et konstant irritasjonsmoment.. Senest i går så sto jeg opp tidlig med barna og vi koste oss og spilte. Han kommer ned kl 10.00 og begynner momentant å klage da to av barna begynte å diskutere om hvem som skulle spille først.. Ender med at det koselige ble borte og tv’n ble skrudd av. Dette er bare et av mange tilfeller.

 

vi har snakket mye om utroskapen og det andre som skjedde.. Han erkjente et problem og vi dro til legen sammen så han skulle få henvisning til psykolog. Han fikk avslag på første da de mente alvorlighetsgraden ikke var alvorlig nok. Etter det har han ikke gjort noe for å høre hvordan prosessen går videre, og mener at dette er noe han selv skal få til og har fått til..

 

jeg vet ikke hvor enkelt det er å slutte med noe som åpenbart er et problem.. 
 

jeg selv vet ikke hvor jeg står lenger.. Jeg er mye lei meg, jeg føler han ikke bryr seg eller ser meg. Og alt jeg sier blir feil i hans ører. Jeg erkjenner at om vi snakker om visse ting, for eksempel ting som omhandler jobben hans.. så kan det være nok til at det trigger følelsene og tankene mine på hva han holdt på med på jobb og etter jobb. Dette vet han godt og dette er noe jeg jobber med. 
 

Men alt i alt så kjenner jeg igjen på en dårlig følelse.. den følelsen som sa at han holder deg for narr. Alt var liksom så planlagt.. 

 

og nå er det jeg som føler at alt er min feil og at jo mer jeg kanskje viser hvor sårbar jeg er akkurat nå jo mer drives han til å gjøre det samme. Og jo mer tviholder jeg på dette… jeg klarer bare ikke å forstå.
 

dette innlegget ble ganske rotete, men det er akkurat det, det er også. 

Anonymkode: 69e33...e79

Så han er en grei mann du vil dele livet med bortsett fra at han guiltripper deg, er utro, ignorerer deg og kjøper horer? 

Du må tåle veldig mye for å få veldig lite. Hvis du kaster ham ut så syntes jeg dømmekraften din er veldig god. Blir du så er den veldig dårlig/ikke eksisterende.