Følelser etter å ha vært vitne til et dødsfall

[AnonymBruker]

I går ble jeg vitne til en mann som falt om. Vi var ikke så mange der. Jeg var med på å utføre førstehjelp i en halvtime før det kom hjelp. I etterkant har jeg fått vite at han døde. 

Har noen andre her vært med på noe sånt?

På en måte føler jeg at det går "bra" med meg. Kjenner f. eks. lite på skyld, og tenker at vi gjorde det vi kunne. Men jeg tenker mye på han, familien, og de andre som var der i dag, og har litt vanskelig med å forstå at det faktisk skjedde. Er det vanlig?

 

Anonymkode: 89c0f...4b8

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager skulle du føle på skyld? Du drepte han jo ikke. 

 

Anonymkode: c2647...ba1

[AnonymBruker]

Mann kommer over det. Har skyldfølse for noe annet derimot. Jobber i helse og en pasient var stadig forbanna på meg, ville jeg skulle gi to glass med vann, jeg hentet to glass med vann men fikk kjeft over at jeg ikke hentet saft, jeg gikk fra pasienten, og dagen etter var pasienten død (jeg jobber på natt, så dette var noen timer senere bare døden inntraff). Så jeg har dårlig samvittighet fortsatt på at jeg ikke orket å «ta i mot» mer, dermed hentet jeg ikke saft. 

Anonymkode: 914f7...21e

[AnonymBruker]

❤️

Skjønner godt at dette er noe du tenker på og at du ikke bare rister det av deg. Livet er det viktigste vi har. Uten livet så er det ingen meg, ingen relasjon med de jeg er glad i, ingen behov for tingene mine. Det er slutt. Du forsøkte å hjelpe et annet menneske fra å dø, fra å aldri eksistere mer. 

Disse tankene og følelsene er nok helt vanlige og jeg anbefaler deg å ha i bakhodet at du plutselig en dag kanskje ikke føler at det går så "bra".

Du var et medmenneske som gjorde noe viktig i går❤️

Anonymkode: 4d55b...bee

[AnonymBruker]

Døden er et abstrakt konsept. Du så jo ikke at han døde, så det kan være vanskelig å forstå at noen du "nettopp" så i live, plutselig ikke lever lenger.

Folk har ulik sensitivitet for døden, spesielt med tanke på hvordan den arter seg.

Hvis han for eksempel hadde blitt skutt foran deg, hadde du nok hatt andre følelser og tanker rundt episoden. 

Det at han døde etter førstehjelp, ivaretatt på sykehuset, er jo et helt annet inntrykk. Mennesker er lagd for å komme seg videre i livet, ellers hadde ikke arten overlevd.

Jeg ville ikke tenkt så mye på det. Livet skjer, og følelser er følelser. Man kan ikke tvinge dem frem.

Anonymkode: 9dffd...beb

[AnonymBruker]

Siden du har disse tankene, ts, så synes jeg du i morgen skal kontakte noen i kommunens kriseteam og snakke litt med dem.

Vet om andre som har fått veldig god hjelp der.

Husk at du gjorde det du greide der og da ut fra de kunnskapene og erfaringen du har. Du gjorde ditt beste, og mer kan ingen kreve av deg eller de andre som hjalp til ❤️

Jeg er sikker på at familien til mannen er glad det var andre der da han falt om, at andre forsøkte å hjelpe, for da var han ikke alene den stunden.

Ring kommunens kriseteam i morgen! Det kan også være at du kan få snakke med ambulansepersonell som hentet ham, slik at du og ev de andre som også var med på å hjelpe til kan få en form for debriefing.

Anonymkode: 7f4ee...b17

[Dorma]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

I går ble jeg vitne til en mann som falt om. Vi var ikke så mange der. Jeg var med på å utføre førstehjelp i en halvtime før det kom hjelp. I etterkant har jeg fått vite at han døde. 

Har noen andre her vært med på noe sånt?

På en måte føler jeg at det går "bra" med meg. Kjenner f. eks. lite på skyld, og tenker at vi gjorde det vi kunne. Men jeg tenker mye på han, familien, og de andre som var der i dag, og har litt vanskelig med å forstå at det faktisk skjedde. Er det vanlig?

 

Anonymkode: 89c0f...4b8

Jeg har vært med på det mange ganger grunnet yrke mitt. Det viktigste i slike hendelser er debrief, og helst med andre som var til stede

Endret 21. januar 2024 av Dorma

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Dorma said:

Jeg har vært med på det mange ganger grunnet yrke mitt. Det viktigste i slike hendelser er debrief, og helst med andre som var til stede

Jepp, støtter den. Debrief med andre som var der er gull for alle slike hendelser. 

Anonymkode: f0571...72d

[AnonymBruker]

Det er veeeldig vanlig, særlig i dagene rett etterpå. Merker du at du tenker for mye på dette og at det ikke gir slipp etter en ukes tid bør du snakke med noen ❤️ Jobber selv som politi og er innimellom i vonde situasjoner og selvfølgelig tar jeg som menneske med med slikt hjem, men man må passe på at det ikke tar overhånd.

Kriseteamet kan du alltids kontakte for å bare lufte litt tanker, og helst snakk med de du har der sammen med for en defuse.  Selvfølgelig er det ingens skyld. 

Anonymkode: ba7a0...43f

[AnonymBruker]

Du trenger ikke krisehjelp og psykolog. Det du føler på nå er helt normalt og bra. Kroppen vil bearbeide hendelser vi opplever. 
Det kan være lurt å ta en debrief med de andre som var tilstede. Snakke gjennom det. 
Husk at det er 10% sjans å overleve en HLR. Så det er ikke mye å gjøre med det. Vær stolt av at du kunne bidra med det du kunne. Uavhengig av utfallet som ble

Anonymkode: 1d2f7...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Døden er et abstrakt konsept. Du så jo ikke at han døde, så det kan være vanskelig å forstå at noen du "nettopp" så i live, plutselig ikke lever lenger.

Folk har ulik sensitivitet for døden, spesielt med tanke på hvordan den arter seg.

Hvis han for eksempel hadde blitt skutt foran deg, hadde du nok hatt andre følelser og tanker rundt episoden. 

Det at han døde etter førstehjelp, ivaretatt på sykehuset, er jo et helt annet inntrykk. Mennesker er lagd for å komme seg videre i livet, ellers hadde ikke arten overlevd.

Jeg ville ikke tenkt så mye på det. Livet skjer, og følelser er følelser. Man kan ikke tvinge dem frem.

Anonymkode: 9dffd...beb

Hun såg mannen bevisstløs, og det å være vitne til at folk plutselig kan segne om å død gjør at man kan få tanker om egen helse og død. 
De sier at de 6 første ukene etter et traume er alt innenfor normalen. Plager som henger igjen etter det må en vurdere å ta tak i. 
 

Anonymkode: 1d2f7...ef4

[Tonjemor74]

Hei. Viktig  å få bearbeidet inntrykk. Du kan lese mer om dette på 113.no

https://www.113.no/aktuelt/oppfoelging-av-foerstehjelperen/

[AnonymBruker]

Tonjemor74 skrev (25 minutter siden):

Hei. Viktig  å få bearbeidet inntrykk. Du kan lese mer om dette på 113.no

https://www.113.no/aktuelt/oppfoelging-av-foerstehjelperen/

Veldig bra at du delte lenke, skulle til å gjere det samme ❤️

Anonymkode: 3883d...d58

[AnonymBruker]

TS; du kan vere stolt av deg sjølv som klarte å gjere førstehjelp i ein slik stressa situasjon. Mange, meg sjølv inkludert, blir heilt handlingslamma og berre står der som ein idiot. 

Anonymkode: 3883d...d58

[mannor]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor i alle dager skulle du føle på skyld? Du drepte han jo ikke. 

 

Anonymkode: c2647...ba1

Skamfølelse er ikke alltid rasjonell 

[AnonymBruker]

Jeg har vært vitne til at andre prøvde å redde livet til en person, samtidig som de rundt prøvde forgjeves å få ambulanse til å komme. Det var en skremmende situasjon at det var så vanskelig å få hjelp. Ambulansen kom langt om lenge, vet ikke hvordan det gikk. Men mye tid gikk tapt fordi de ville snakke med pasienten, mens de som ringte var veldig tydelige på at vedkommende ikke var i stand til det.

Anonymkode: d2177...c19

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange hjertevarme svar! Har heldigvis fått snakket med flere av dem som også var der. Så får jeg se om det blir nødvendig å ringe den hjelpetelefonen også. Som flere her skriver, er er jeg nok helt innenfor "normalen" for hvordan det er vanlig å reagere, og det var ikke poenget mitt å overdramatisere noe (det er tross alt MANGE det er mer synd på i dette tilfellet). Men det er litt sånn å få virkeligheten i fleisen ("hei, folk man er glad i, kan faktisk bare falle om og dø"), og ganske voldsomme inntrykk (bilder, ord, lyder) som rystet meg litt... Så kjenner meg litt hudløs. 

TS

Anonymkode: 89c0f...4b8

[AnonymBruker]

Så litt om temaet på tv en gang og der var det en som hadde opplevd noe av det samme som TS . Han snakket om at dette var en litt glemt gruppe ; de som blir vitne til en ulykke eller at noen fremmede faller om på gata. Om man opplever noe slik med en man er i familie eller annen tilknytning til så vil man bli tilbudt krisehjelp men det burde absolutt også gjelde om man ikke har en relasjon til " pasienten" . For det er jo en traumatiske opplevelse som man kan trenge hjelp til å bearbeide! . 

Anonymkode: ae67b...3ea