Har ikke moren min omsorgsevne, eller hva feiler det henne?

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som jeg aldri har hatt noe nært forhold til. Det har alltid føltes kunstig når vi f.eks skal gi hverandre en klem. Jeg har ingen minner fra barndommen om nærhet med henne, husker ikke at jeg fikk kos. Faren min var den omsorgsfulle som tok meg med på ting, leste for meg hver kveld. Jeg husker at han klemte meg og kysset meg og at det ar naturlig og ekte. 

Jeg flyttet hjemmefra tidlig. Mamma kom aldri å besøkte meg eller hjalp meg med ting.  Etter mange år flyttet jeg tilbake til hjemstedet. Faren min hadde blitt syk. Han fikk kreft, men ble frisk men slet med utmattelse og nerver. Moren min innså ikke...eller ville ikke innse at han var syk. Hun ble rett og slett fornærmet og kjeftet på han hvis han ikke ville stå opp fordi han følte seg dårlig. Noen ganger lå han i mange dager. Hun gikk da ikke inn til han med medisiner, mat elle drikke. Hun bare var sint. Sammenlignet han med naboen som klarte klippe plenen selv om han var mye eldre. I fjor døde faren min. Moren min reagerte med å være kjempesint på meg og søsteren min. Hun for opp for den minste ting. Kastet ut klærne og tingene hans på badet samme dag som han døde. Jeg og søsteren min var helt knust og moren vår gjorde bare ting verre. Det som er med vår mor er at vi aldri har fått lov til å være lei oss. Depresjon finnes ikke. Hvis vi noen gang prøver  å fortelle hvordan vi har det, da i negativ retning som at vi har for mye å gjøre på jobb er slitne så få vi alltid som svar "ja, men tenk på meg da!!! " Og iden pappa døde har både jeg og søster slitt fordi han var vår klippe! Verdens klokeste, snilleste mann som alltid stilte opp på alle måter. Nå har vi mamma som bare gir oss dårlig samvittighet. Hun er aldri positiv. Hun klager på alt. Alt med huset er et ork selv om hun får hjelp med alt. I tillegg arvet hun litt etter pappa, nesten to millioner, og vi lot henne sitte i uskiftet bo. Vi har ikke fått en krone og hun klarer ikke bruke pengene til noe fornuftig. Som å kjøpe seg ny ovn som virker. Men nei, hun skal visst ikke bruke av de pengene.  Legger til at jeg ikke er på boligmarkedet og at hun aldri kunne tenke seg å hjelpe meg med f.eks få lov til å låne litt til egenkapital. Jeg sparer, men vanskelig i disse tider.

Uansett. I går rant det over for meg. Jeg hadde hentet middag til oss og vi skulle spise. Det var som vanlig. Ikke noe å prate om. TrIst. Det ble en sur diskusjon og jeg fortalte henne at jeg er deprimert om dagen. Jeg er sykmeldt fra jobb pga en skade i skulderen og jeg sliter med angst. Da svarte hun sitt vanlige "tenk på meg og tenk på alle andre". Da sa jeg i fra. At dette faktisk gjelder meg og at det ikke hjelper meg nå å tenke på alle andre. Så reiste jeg meg og gikk. Da sier hun "jeg kan bare glemme henne, trenger ikke tenke på henne". Og da sa jeg "NEI- du skal ikke gi meg dårlig samvittighet nå". Dette er jo sånn hun har vært alltid. Selv når jeg var et barn brukte hun dette mot meg "ikke tenk på meg du" ingen bryr seg om meg". Jeg ble også utsatt for dager lange silent treatmens hvis jeg hadde vært litt rampete.

Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Hun kommer ikke til å forstå. Jeg er sliten av de siste årene med å hjelpe den syke faren min fordi hun ikke ville/forstod. Sliten av sorg over å ha mistet han og måtte leve med hennes elendige humør. Noen som har hatt det som meg?

Anonymkode: 12d29...e7c

[AnonymBruker]

Tenker hun har veldig sterke narsistiske trekk. 😞❣️

Anonymkode: 003f2...5d9

[AnonymBruker]

Høres ut som hun har litt personlighetsutfordringer.

Anonymkode: 5e434...bb1

[AnonymBruker]

Høres ut som min mor, følelsesmessig avsluttet, egoistisk og selvsentrert og i mine øyne klin kokos. Best å holde seg unna. Hun har ødelagt nok for meg. 

Anonymkode: eabd7...b90

[AnonymBruker]

Umulig å si hva som feiler henne. Men hun kommer ikke til å endre seg, og dere høres ikke bra ut for hverandre. 

Du må leve livet uten henne.. 

Anonymkode: 5a854...9b2

[AnonymBruker]

For det først: jeg føler med deg!

Slik har jeg også hatt det med min mor. Var nulltoleranse for "negative" følelser, ved dødsfall i familien skulle man bare slutte å tenke på vedkommende. 

Kunne plutselig bare si forferdelig stygge og sårende ting uten grunn. Om jeg reagerte, ble tydelig sint eller opprørt, brøt ofte helvete løs med stor konflikt.

Som barn fikk jeg ofte høre at jeg var dum, aldri kom til å få til noe og at hun ville "sende meg bort" var livredd mye av barndommen grunnet det siste.

Uansett, har i voksen alder på en måte skjønt "greia" - med ett normalt, friskt menneske kan man ha en rasjonell samtale og komme til enighet, fordi de fleste ikke ønsker å ligge i konflikt unødig. Men greia her er at hun er ikke interessert i å løse ting, hun er interessert i konflikt. Hun VIL ha en reaksjon ut av meg være det seg sinne, tristhet osv.. sannsynligvis gir det en følelse av kontroll.

Har i voksen alder løst dette med å svare henne som om hun er et urimelig barn: "det der fotstår du vel at ikke var særlig snilt å si" osv gjerne mens andre hører.. etter det har hun roet seg.

Anonymkode: 18b68...34a

[AnonymBruker]

En helt konkret ting først; dere lot henne ikke sitte i uskiftet bo, det er en rettighet hun har.

Så til hovedpoenget. Moren din har problemer med seg selv. Jeg skal ikke spekulere i hva de problemene går ut på, men du beskriver jo ikke et sunt og harmonisk menneske. Jeg tror det beste er å justere forventningene dine etter det.

Anonymkode: 1efc3...fa1

[AnonymBruker]

Si til henne: alt handler ikke om DEG!! Meg meg meg! Hvis det er så stakkarslig for deg får du søke hjelp. Å sette deg i offerrollen og «tenk på meg» kan du bare slutte med! Som mor vil man det beste for barna sine, men du vil være offer og alle skal tenke på deg. Kan vi ta en pause fra «deg» i 15 min og snakke om «meg»? Eller tåler du ikke at noe ikke handler om deg?? 

Anonymkode: b08df...9a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Si til henne: alt handler ikke om DEG!! Meg meg meg! Hvis det er så stakkarslig for deg får du søke hjelp. Å sette deg i offerrollen og «tenk på meg» kan du bare slutte med! Som mor vil man det beste for barna sine, men du vil være offer og alle skal tenke på deg. Kan vi ta en pause fra «deg» i 15 min og snakke om «meg»? Eller tåler du ikke at noe ikke handler om deg?? 

Anonymkode: b08df...9a0

Det skal jeg gjøre. Det var også noe av det jeg forsøkte å si i går. At alt handler ikke om deg. Men da kom den der "du kan bare glemme meg". Og den kommer automatisk, dette har vært hennes måte å manipulere på. Det er hennes eneste forsvar hvis hun bli konfrontert med sin oppførsel.

Men du sier noe interessant. Som mor vil man det beste for barna sine. Man vil jo ikke at de skal lide pga deg. Men min mor vil  tydeligvis at man skal lide. Hun ville det når jeg var 10 år også. Mulig dette er årsaken til at jeg i hele mitt voksne liv havner i forhold med narsissister og andre giftige mennesker.

Anonymkode: 12d29...e7c

[Mellion]

Hvordan har hun vokst opp? Har hun foreldre som ikke viser omsorg? Kanskje begge 2. Du har Heldigvis hatt din far. Man blir ofte som sine foreldre. Heldigvis har vi som vokser opp i dag kunnskapen til å prøve å gjøre en forandring å være bedre en være foreldre. Jeg har også en sånn mamma. Jeg hørte aldri «jeg er glad i deg» og fysisk kontakt var det lite av. Vi klemmer aldri nå når jeg er voksen. Jeg prøver iherdig å gjøre en forandring mot mine barn. Men siden jeg er et barn som aldri fikk fysisk kontakt så trenge jeg veldig lite av det og føler ofte at begeret er fult. Men det er jeg bevist på. Har du spurt moren din om hennes barndom? Det er litt enklere å forstå hvorfor hun er som hun er og ha det i bakgrunn basert på hvordan hun har vokst opp. Min mor hadde en tør oppvekst og jeg ser at hun har prøvd å gjort en forskjell med meg selvom det ikke er bra nok. 
 

Du må nok være veldig direkte med henne. Hun må begynne å lytte og ikke bare se seg selv oppi alt, prøv å si at «jeg har ikke lyst til å dele av mitt liv til deg fordi det virker som om du ikke bryr deg» hvis hun enda fortsetter med sitt så prøv noen ganger til og evt ta avstand hvis det ikke går igjennom.
 

Jeg har i perioder det vanskelig med depresjon selv og jeg sa det ikke til min mor før det hadde gått 6 mnd at jeg var sykemeldt fra min jobb, hun virket forståelig der og da, men så kan hun uken etter gjøre narr av at jeg enda ikke har stått opp når kl er 10 og hun ringer meg eller at huset ikke er 100% og det gjør vondt. Når man har utlevert seg selv til et menneske men møter ingen forståelse. 

[AnonymBruker]

Er moren din autist?

Anonymkode: 1e466...c69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er moren din autist?

Anonymkode: 1e466...c69

Moren til ts virker direkte ondskapsfull, ikke autistisk. 

Anonymkode: 48939...8af

[AnonymBruker]

Din mor er et vanskelig menneske som har nok med seg selv og sine egne følelser. Best å ikke har forventninger til henne, og hvis du trenger det, bearbeide konsekvensene av å ikke ha hatt en varm mor. 

Anonymkode: ddfa9...a97

[AnonymBruker]

Korleis vaks di mor opp, TS? ❤️ 

Anonymkode: 5dc10...c6b

[AnonymBruker]

Hun er sånn som hun ble behandlet som barn. Og har aldri tatt tak i det. Vet ikke om det gjør det noe mindre vondt for deg...

Anonymkode: 65938...6de

[AnonymBruker]

Dette minner om min mor. Hun hadde en traumatisk oppvekst med både vold og seksuelle overgrep. 
Vi har aldri hatt et nært forhold, men etter at jeg fikk barn opplever jeg at hun fungerer bedre i bestemorrollen.

Moren din har sannsynligvis hatt en vanskelig oppvekst, og ikke fått bearbeidet og reflektert over det som skjedde. Så påfører hun sårene sine på sine nærmeste. 

Anonymkode: d216d...335

[Tøvftta]

Du har jammen vært sterk Ts. Med en omsorgsperson som har behandlet deg som dritt hele livet.

Hadde jeg vært deg hadde jeg gitt faen i å ha noe mer kontakt med mor.