Er dette depresjon, eller misforstår jeg det jeg føler?

[AnonymBruker]

Har lenge følt meg veldig sliten. Har ikke ork/ lyst til noe. Selv ting jeg likte før frister ikke. Drar på besøk til folk/ familie, men jeg vil tenker alltid jeg skulle ønske jeg slapp.. gleder meg liksom ikke til noe lenger. Kan ha det hyggelig og kose meg, men det ligger liksom alltid en slags vond følelse der. Vanskelig å forklare, men er liksom som om underbevisstheten min ikke lar meg ha det bra. Vanskelig å forklare..  

Kan ha fine dager, hvor ting går fint, så dager hvor jeg ikke orker noe, bare føler for å gråte hele tiden. Føler jeg skaper konflikter, særlig i familien. Altså med foreldre. De spør hvorfor jeg er så sint, så stille, så innesluttet. Men jeg klarer ikke være annerledes. Hører selv jeg er irritert I stemmen, men jeg klarer bare ikke annet.. 

Går til psykolog, hun mener jeg er deprimert. Hun vil jeg skal begynne på antidepressiva, men jeg er litt skeptisk.. er kanskje ikke dette depresjon? Noen som har egne erfaringer?

Anonymkode: 0ec0d...02a

[AnonymBruker]

Høres ut som depresjon, ja.

Anonymkode: d8be4...712

[IANIAN]

Ta en tur til fastlege for å utelukke andre årsaker også - f,eks stoffskifte. Få sjekket vitamin/mineralstatus. 

[AnonymBruker]

IANIAN skrev (3 minutter siden):

Ta en tur til fastlege for å utelukke andre årsaker også - f,eks stoffskifte. Få sjekket vitamin/mineralstatus. 

Det har jeg gjort. Begynte hos fastlegen først. Alle prøver, vitaminer, stoffskifte, alt var normalt..

Anonymkode: 0ec0d...02a

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du hatt det slik? Og hvor lenge har du gått i behandling? Tenker det er litt av betydning. 

Anonymkode: fff5c...d1e

[AnonymBruker]

Sånn føler jeg det og. Det gåt veldig i bølgedaler. Mest vil jeg ingenting, bare være hjemme alene. Noen dager innimellom føler jeg på glede, men det er mye mer av de andre dagene.

Men er det ikke normalt at det går opp og ned? Livet kan ikke være en glede hele tiden.

Jeg gjør ingenting med det. Bare aksepterer at det er sånn, og venter igrunnen kanskje litt på at jeg kommer til å føle  meg litt ovenpå igjen. Vet jo med erfaring at innimellom er slike dager. Det gjør vel livet verdt, tenker jeg.

Anonymkode: d187b...f91

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Sånn føler jeg det og. Det gåt veldig i bølgedaler. Mest vil jeg ingenting, bare være hjemme alene. Noen dager innimellom føler jeg på glede, men det er mye mer av de andre dagene.

Men er det ikke normalt at det går opp og ned? Livet kan ikke være en glede hele tiden.

Jeg gjør ingenting med det. Bare aksepterer at det er sånn, og venter igrunnen kanskje litt på at jeg kommer til å føle  meg litt ovenpå igjen. Vet jo med erfaring at innimellom er slike dager. Det gjør vel livet verdt, tenker jeg.

Anonymkode: d187b...f91

Men vanligvis er det utløsende årsaker til vonde dager. Syklusavhengig feks, men selv da varer det jo bare et par dager om gangen. Dersom man identifiserer at man har flere triste dager, eller med nummenhet/føler seg avslått, enn greie/ok/gode dager, så tenker jeg det er viktig å forsøke å implementere ting som øker livskvaliteten.

Personlig har jeg lett for å havne i depresjonsdaler som beskrevet i HI, og jeg vet at for meg er nøkkelen daglig bevegelse hver morgen. Enten det er 30 minutters gåtur, eller en skikkelig treningsøkt. Jeg er egentlig ikke et treningsmenneske, men det er blitt min livslinje, for å være ærlig.  Når jeg faller ut av den rutinen, har jeg lett for å forsvinne i en mørk dal som tar meg til kanten av stupet... Hvis dere skjønner hva jeg mener. Vil ikke bruke visse ord her inne. Men hvis jeg får meg selv til å bevege meg litt daglig, så merker jeg at jeg klarer å holde hodet over vann resten av dagen. Og da ender jeg oftest også emd å ha lettere for å ta bedre valg mtp kosthold, som igjen gir mer energi og øker humøret osv.

For noen er det kanskje andre ting som blir den beste livslinja. Må bare forsøke og teste ut hvilke ting som fungerer. Enten daglig journaling, meditasjon, bevegelse, bedre kosthold, somatic shaking (anbefales på det sterkeste!!!), danse til minst en sang hver dag osv.

Lista for forslag er lang. Jeg tenekr man bør prøve å tvinge seg til å teste ut alt etterhvert, forsøke hver ting daglig i feks minst to uker i strekk. I starten er det at man tvinger seg til det, men det tar 12 dager før en cane begynner å bli bygget.

Anonymkode: b189f...80c

[AnonymBruker]

En vane, skulle det stå helt på slutten der.

Anonymkode: b189f...80c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men vanligvis er det utløsende årsaker til vonde dager. Syklusavhengig feks, men selv da varer det jo bare et par dager om gangen. Dersom man identifiserer at man har flere triste dager, eller med nummenhet/føler seg avslått, enn greie/ok/gode dager, så tenker jeg det er viktig å forsøke å implementere ting som øker livskvaliteten.

Personlig har jeg lett for å havne i depresjonsdaler som beskrevet i HI, og jeg vet at for meg er nøkkelen daglig bevegelse hver morgen. Enten det er 30 minutters gåtur, eller en skikkelig treningsøkt. Jeg er egentlig ikke et treningsmenneske, men det er blitt min livslinje, for å være ærlig.  Når jeg faller ut av den rutinen, har jeg lett for å forsvinne i en mørk dal som tar meg til kanten av stupet... Hvis dere skjønner hva jeg mener. Vil ikke bruke visse ord her inne. Men hvis jeg får meg selv til å bevege meg litt daglig, så merker jeg at jeg klarer å holde hodet over vann resten av dagen. Og da ender jeg oftest også emd å ha lettere for å ta bedre valg mtp kosthold, som igjen gir mer energi og øker humøret osv.

For noen er det kanskje andre ting som blir den beste livslinja. Må bare forsøke og teste ut hvilke ting som fungerer. Enten daglig journaling, meditasjon, bevegelse, bedre kosthold, somatic shaking (anbefales på det sterkeste!!!), danse til minst en sang hver dag osv.

Lista for forslag er lang. Jeg tenekr man bør prøve å tvinge seg til å teste ut alt etterhvert, forsøke hver ting daglig i feks minst to uker i strekk. I starten er det at man tvinger seg til det, men det tar 12 dager før en cane begynner å bli bygget.

Anonymkode: b189f...80c

Ja, gode tips du kommer med. Velger også flere dager tur om morgenen, og litt dans

Anonymkode: d187b...f91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Hvor lenge har du hatt det slik? Og hvor lenge har du gått i behandling? Tenker det er litt av betydning. 

Anonymkode: fff5c...d1e

Har hatt det sånn lenger. 1- 2 år kanskje. Begynte hos psykolog i mai i fjor. 

Anonymkode: 0ec0d...02a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har lenge følt meg veldig sliten. Har ikke ork/ lyst til noe. Selv ting jeg likte før frister ikke. Drar på besøk til folk/ familie, men jeg vil tenker alltid jeg skulle ønske jeg slapp.. gleder meg liksom ikke til noe lenger. Kan ha det hyggelig og kose meg, men det ligger liksom alltid en slags vond følelse der. Vanskelig å forklare, men er liksom som om underbevisstheten min ikke lar meg ha det bra. Vanskelig å forklare..  

Kan ha fine dager, hvor ting går fint, så dager hvor jeg ikke orker noe, bare føler for å gråte hele tiden. Føler jeg skaper konflikter, særlig i familien. Altså med foreldre. De spør hvorfor jeg er så sint, så stille, så innesluttet. Men jeg klarer ikke være annerledes. Hører selv jeg er irritert I stemmen, men jeg klarer bare ikke annet.. 

Går til psykolog, hun mener jeg er deprimert. Hun vil jeg skal begynne på antidepressiva, men jeg er litt skeptisk.. er kanskje ikke dette depresjon? Noen som har egne erfaringer?

Anonymkode: 0ec0d...02a

Jeg hadde en periode noen år tilbake hvor jeg innså at jeg var deprimert, og depresjon var ikke hva jeg trodde det var, før jeg fikk det selv.

Hos meg ble det nok utløst av dødsfall i nære familie (sorg) kombinert med høyt stressnivå også gikk det over til depresjon. Jeg forsto det var depresjon når:

1.) Jeg følte ingenting når jeg så på barna mine.

2.) Jeg så for meg at min ektefelle og barn ville ha det bedre uten meg.

Jeg trodde depresjon var en følelse av bestemthet og tristhet. Det er det nok til noen, hos andre er det fravær av følelser, emosjonell nummenhet. 
 

Jeg gikk også til psykolog som spurte meg om jeg virkelig trodde barna ville ha det bedre uten meg. Det åpnet en sluse av sorg, som jeg ble glad for: jeg følte faktisk noe! 
 

Hos meg gikk det gradvis over uten medisiner. Jeg hadde prøvd antidepressiva mange år tidligere uten noen annen effekt enn vektøkning, så jeg ønsket å ta i bruk andre tiltak,  som besto av å bare gjøre mye av tingene jeg var glad i, også kvittet jeg meg med en del mennesker i livet mitt som ikke ga meg noe positivt. Jeg ble rett og slett litt ego. Ting jeg likte å gjøre var ganske banale, blant annet å gå på leketøysbutikken med ungene. Så det ble mange kroner brukt på leker JEG synes var stas å kjøpe til ungene 😅 Jeg begynte også å dyrke grønnsaker og plante blomster. Og gå mer ute i naturen. Jeg drakk god vin på en ukedag og spiste det jeg hadde lyst på når jeg hadde lyst på det. Jeg jobbet også mot langsiktige mål som jeg ønsket meg (utdanning og karriere) - også med tiden kjente jeg følelser som var gode: glede, lykke, spenning, kjærlighet.  

Anonymkode: 3c102...968

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Går til psykolog, hun mener jeg er deprimert. Hun vil jeg skal begynne på antidepressiva, men jeg er litt skeptisk.. er kanskje ikke dette depresjon? Noen som har egne erfaringer?

Anonymkode: 0ec0d...02a

Du tenker du vet bedre enn en psykolog at dette er en annen tilstand hvor antidepressiva ville være skadelig? Hvilken tilstand? Basert på hva?

Depresjon er ganske enkelt å oppdage. Psykologen din har lang utdanning og jobber med dette hver eneste dag. Det finnes ikke noen grunn til at du trenger å være skeptisk til verken diagnosen du har fått eller forslaget til behandling. Med mindre du har reell grunn til å tro at psykologen din bare faker og egentlig er gartner.

Anonymkode: e4f86...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du tenker du vet bedre enn en psykolog at dette er en annen tilstand hvor antidepressiva ville være skadelig? Hvilken tilstand? Basert på hva?

Depresjon er ganske enkelt å oppdage. Psykologen din har lang utdanning og jobber med dette hver eneste dag. Det finnes ikke noen grunn til at du trenger å være skeptisk til verken diagnosen du har fått eller forslaget til behandling. Med mindre du har reell grunn til å tro at psykologen din bare faker og egentlig er gartner.

Anonymkode: e4f86...716

Nei, jeg tror selvfølgelig ikke jeg vet bedre enn psykologen. Jeg stoler jo på henne når hun sier jeg er deprimert. Det føles sånn så det stemmer nok.. må nok bare stole på henne at det hun sier er riktig. 

Anonymkode: 0ec0d...02a

[AnonymBruker]

Jeg var inne og er nok fremdeles inne i en depresjon. 
Hos meg var det selvskading med i bildet i ca 3 år. Nå er det bare tomhet. Jeg kjenner ingen glede, kjærlighet eller noenting. Om noe bare trist for at livet ble sånn. Veldig sår. Er samboer med en som bedriver gaslighting og mye skriking og banning. Derav depresjonen. 

Anonymkode: f66e8...78c