Sorg som mor

[AnonymBruker]

Jeg opplever nå mitt første dødsfall som voksen, og som mor, og jeg kjenner at det er svært vanskelig for meg å bære barna gjennom sorgen samtidig som jeg sørger selv. 

Barna (8-13) har aldri opplevd dødsfall før, og det er selvsagt (og helt forståelig!) vanskelig for dem. Problemet er at jeg kjenner at jeg sliter med å håndtere deres følelser på toppen av mine. 

Barna tar følelsene mye ut i form av sinne mot meg, noe jeg forstår, men jeg kjenner det tærer sånn på meg og at jeg blir lite romslig. 

Utad håndterer jeg det relativt fint, men inni meg skriker jeg : "jeg vil at vi skal gråte sammen, eller bare være sammen, jeg orker ikke at du skal være sint på meg, brøle og smelle med dører". 

 

Den døde hadde alzheimers, og var svært dårlig det siste året. Så jeg har avvist ungenes ønske om å møte vedkommende ei god stund, og nå er det for seint- det er derfor de er sinte på meg. Dette forstår jeg. (Samtidig som jeg mener jeg valgte rett, det å se noen man er glad i likne en livredd og jamrende krigsfange er ikke et syn for ett barn, ihvertfall ikke når vedkommende bare gråt etter egne foreldre, og husket ingen andre). Men jeg klarer ikke ta i mot sinnet og skuffelsen deres akkurat nå. 

Noen som har noen tips?

Eller må jeg bare stå i det, og vente til sorgen deres får en ny fase?

 

Jeg har en mann også, så jeg er ikke alene i dette. Men det er meg de er sinte på. 

Anonymkode: c6e12...644

[AnonymBruker]

Du må få veiledning hos en profesjonell til å takle barnas reaksjoner og din sorg.

Egentlig har du nok med deg selv nå og har ikke så mye å gi barna dine, og det er helt normalt.

Snakk med psykolog, prest eller helsesøster på skolen der barna dine går?

 

Anonymkode: fb57b...9b4

[AnonymBruker]

Det er ikke alt som løses eller blir bedre av å snakke med psykolog. Noen hendelser hører med til livet, slik som dette. Du kommer gjennom det, men du må hente frem alt du har av krefter og tålmodighet for å stå i dette.

Mistet for min del mannen min for en del pr siden og det var ekstremt tøft å tåle barna samtidig med min egen sorg. Det er ikke akkurat slik at samfunnet står og banker på døren din når det aller verste skjer oss. Man må klare seg selv.

Anonymkode: 8a22b...ec5

[AnonymBruker]

Her kan du forklare barna at vedkommende som døde var svært syk, og forklare hvordan det var, evt si at pleierene ikke anbefalte barna å komme.

åpenhet på barnas nivå tror jeg er lurt her. 
❤️

Anonymkode: 7877f...589

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg opplever nå mitt første dødsfall som voksen, og som mor, og jeg kjenner at det er svært vanskelig for meg å bære barna gjennom sorgen samtidig som jeg sørger selv. 

Barna (8-13) har aldri opplevd dødsfall før, og det er selvsagt (og helt forståelig!) vanskelig for dem. Problemet er at jeg kjenner at jeg sliter med å håndtere deres følelser på toppen av mine. 

Barna tar følelsene mye ut i form av sinne mot meg, noe jeg forstår, men jeg kjenner det tærer sånn på meg og at jeg blir lite romslig. 

Utad håndterer jeg det relativt fint, men inni meg skriker jeg : "jeg vil at vi skal gråte sammen, eller bare være sammen, jeg orker ikke at du skal være sint på meg, brøle og smelle med dører". 

 

Den døde hadde alzheimers, og var svært dårlig det siste året. Så jeg har avvist ungenes ønske om å møte vedkommende ei god stund, og nå er det for seint- det er derfor de er sinte på meg. Dette forstår jeg. (Samtidig som jeg mener jeg valgte rett, det å se noen man er glad i likne en livredd og jamrende krigsfange er ikke et syn for ett barn, ihvertfall ikke når vedkommende bare gråt etter egne foreldre, og husket ingen andre). Men jeg klarer ikke ta i mot sinnet og skuffelsen deres akkurat nå. 

Noen som har noen tips?

Eller må jeg bare stå i det, og vente til sorgen deres får en ny fase?

 

Jeg har en mann også, så jeg er ikke alene i dette. Men det er meg de er sinte på. 

Anonymkode: c6e12...644

Syns du beskriver situasjonen godt og at du har håndtert det hele riktig. ‘En jamrende krigsfange’ var en sterk skildring av en urolig dement pasient. For akkurat slik kan det være. Mennesker med altzeimer/langtkommen demens har det som krigsfanger. De skjønner ikke hvor de er, kjenner ikke menneskene rundt seg ogskjønner ikke hvorfor de er innelåst💔
 

Denne personen hadde antagelig heller ikke kjent igjen barna dine. Personen ville ikke hatt noe utbytte av dette besøket. Men det var fint h*n fikk besøk av deg. Barna kan heller bare huske personen slik h*n var før.

Altzeimer diagnosen er skremmende. Noen blir nesten litt zombie aktige. Eller som  om et annet menneske har tatt over kroppen til vedkommende. De kan oppføre seg på en helt annen måte og si absurde ting uten sammenheng.Tror heg hadde blitt skremt/utilpass om jeg besøkte farmoren min når hun var slik da jeg var 8-12 år. Hadde slått meg til ro med at jeg fikk huske henne slik hun var. Da hun bakte verdens beste skillingsboller da vi kom på besøk og vartet oss opp med sine fantastiske røverhistorier fra barndommen hennes.

Sorgen din kan ingen fikse for deg. Den må du håndtere seg. Men vit at ingen kan forvente at du skal fikse deres sorg heller. Du kan veilede så godt du kan, men at de gir deg skyldfølelse for at du holdt dem på avstand fra avdøde skal du ikke forholde deg til. Du følte du gjorde det rette. Og da var det d rette. En avgjørelse kanskje de fleste ville gjort på samme måte. 
 

Da jeg mistet moren min var dattera mi bare 3 år. Hun hadde da hatt hjemmet hos mormoren som sitt andre hjem. Overnattinger flere ganger i måneden da jeg jobbet natt. Besøk flere ganger i uken. De var nære. Å håndtere min egen sorg oppi en 3-årings som ikke var gammel nok til å skjønne hva døden og det å miste en nær person innebarvar tøff. Jeg valgte å kontakte helsesøster for råd og veiledning. Det var en god hjelp. Kanskje dette kunne vært et forslag for dine barm også? Involvere skole og motivere dem å ta en samtale med hs om hvordan de takler sorgen og  bitterheten over at de ikke fikk besøkt personen nok? Helsesøster har alltid noen gode råd på lager. Og de har nok snakket med barn i sorg i alle aldre❤️

 

Anonymkode: 621f8...f5e

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke si akkurat det du skrev? «Mamma er også veldig sint og lei seg». Du skriver du takler det fint utad. Men gjør du det? Kanskje barna opplever du er kald og distansert, og forstår ikke hvorfor du er så kontrollert. Barn har godt av å se at foreldre har følelser også, de tar ingen skade av det. 

Anonymkode: fdbad...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hvorfor kan du ikke si akkurat det du skrev? «Mamma er også veldig sint og lei seg». Du skriver du takler det fint utad. Men gjør du det? Kanskje barna opplever du er kald og distansert, og forstår ikke hvorfor du er så kontrollert. Barn har godt av å se at foreldre har følelser også, de tar ingen skade av det. 

Anonymkode: fdbad...e87

Hva skal mor si hun er sint og lei seg for til barna? Barna er jo sint og lei seg fordi de ikke fikk besøke. 
tolker ikke innlegget som at mor er kald og distansert, men sliter med å takle barnas reaksjoner når de ikke skjønner sitt eget beste. samtidig som mor er i sorg selv. 
Når min far var på det verste anbefalte pleierne å ikke ta med barna. Det blir ikke et godt møte for noen av partene. Han var sint og gal, og barna hadde blitt skremt og redd. Da han hadde fått riktig medisinering ble han stabil og barna kunne besøke igjen. 
Barn klarer ikke forstå en slik lidelse og da må voksne ha god nok vurderingsevne slik som ts har gjort her. Nemlig å beskytte barna sine. 

 

Anonymkode: 7877f...589

[carlberner1]

Spørre og fortelle er to ting som er kommet opp på listen her. Ikke noe nytt eller ukjent, gjelder alle i alle aldre og tilstander. Problemet er som regel å starte i tide, jo før jo bedre. Skulle selv gjerne hatt den innsikten for 30 år siden

Til TS: slik du beskriver nå-situasjonen høres det ut som du er på rett vei av de som er mulige/tilgjengelige.

[AnonymBruker]

Kanskje barna kan skrive et brev dere graver ned et sted den avdøde ville satt pris på ? 

Og samtidig la de vite - at voksne ikke har fasit på alt ❤

Anonymkode: 33c3d...9fb