Starte familie utenfor kjæresteforhold.

[AnonymBruker]

Dette er et seriøst tema og ikke ment som trolling eller tull. Selv om forespørselen er uvanlig er det seriøst ment. Jeg ønsker derfor seriøse svar og svarer ikke på personangrep. 

Jeg er en mann på 42 som er barnløs. Jeg passer ikke helt inn i kategorien "ufrivillig barnløs", ei heller "frivillig barnløs". Oppigjennom årene har jeg hatt min andel med kjærester og samboer, og sånn sett hatt flere sjanser på å få barn, men av forskjellige årsaker har det ikke blitt til. Jeg har hatt en holdning om at å få barn skal skje innenfor et seriøst forhold og at man derfor må bruke en del tid sammen før man begynner prosessen. Dessverre har ikke de seriøse forholdene vart lenge nok og den gangen jeg forsøkte viste det seg at kvinnen var i praksis infertil. En annen gang, da jeg og partner var i begynnelsen av 30 årene og det hele lå an til at vi skulle stifte familie viste det seg at hun var utro og forholdet tok slutt. Det gjorde at jeg i mange år, slik jeg ser det i ettertid, fikk tilknytningvansker da jeg ubevisst skjøv kjærester fra meg når det begynte å bli seriøst. Så etter det så hadde jeg noen jobbeår som tok mye tid, og så gikk tiden. 

Plutselig er man 42 og jeg innser at jeg kanskje ikke er en god kjæreste i tradisjonell, romantisk forstand. At jeg har vanskelig med å knytte til meg personer på den måten kvinner forventer. Jeg er ikke noe dårlig mann i den forstand at jeg aldri har vært voldelig, ikke bruker narkotika eller kommer full hjem i helgene eller er kontrollerende. Jeg har god økonomi, tar stort sett de fornuftige valgene, har god helse og sannsynligvis en god forsørger. Familie og venner sier at jeg har god barneteke og jeg får lett god kontakt med barn. Onkelbarn, kompisers barn og andre barn viser at de trives med meg og skal ofte være i nærheten av meg når jeg er på besøk. Kompiser og familie blir ofte overrasket over hvilken naturlig autoritet jeg har og respekt barna gir meg uten at jeg behøver å heve stemmen eller vise aggresjon. Men som kjæreste har jeg kanskje vansker med å møte kvinners sosiale behov og bli sett slik de ønsker, noe som sikkert henger sammen med at jeg aldri har hatt kvinnelige venner. 

Ønsket om familie har meldt seg og kanskje jeg må innse at jeg må tenke utradisjonelt. Hadde jeg kunne gjort ting om igjen hadde jeg kanskje fått barn for lenge siden. Selv om jeg rent fysiologisk ikke er for gammel til å få barn, føles det som om tiden renner ut. Jeg har kompiser som kan bli besteforeldre i 50 årene og fortsatt være spreke og ved god helse. Den biten føler jeg at jeg går glipp av. Jeg vil derfor ikke utsette dette med barn så mye lengre. Det føles rart å skulle gå igjennom livet uten å føre genene videre. Derfor har jeg den siste tiden lekt med tankene om det er mulig å finne en kvinne som ikke har behov for en kjæresterelasjon, men ønsker et familiesamarbeid der man lever sammen som venner (i hvertfall i barnas yngre år), men ikke er bundet til hverandre på samme måte som er forventet i en kjæresterelasjon. Jeg er ikke på jakt etter noe poly eller åpent forhold type. Jeg vil gjerne oppdra barna sammen med mor, men det er ikke tvingende nødvendig at jeg er mors kjæreste/elsker (men poenget er at det er mine biologiske barn). For min del hadde det vært perfekt med en kvinne fra 35-40 grunnet fertilitet og felles sted i livet. Det kunne sikkert gått med noen år yngre enn det og, men det handler også litt om å være på samme sted i livet. 

Derfor spør jeg her blant dere kvinner. Er dette noe som dere kvinner snakker dere imellom som et alternativ? Kjenner dere til noen som lever slik? Er dette i det realistisk i vårt samfunn?

Anonymkode: 1006d...397

[AnonymBruker]

Må bare si fra eget ståsted, som kvinne. Så har jeg vurdert dette flere ganger. Jeg har enda ikke funnet "den rette", og sitter med en del av holdningene som deg, om at barn kommer mer som en naturlig del av et etablert forhold. Men som kvinne så har jeg jo muligheten til å få barn på egenhånd også gjennom staten, noe dere menn ikke har. Men, jeg, og faktisk flere venninner har snakket om at det nesten hadde vært like greit å få barn med noen andre som genuint også ønsker seg barn, uten at det ligger et romantisk forhold i bunn. Det er jo flere ny "match-tjenester" som har blitt etablert de siste årene, nettopp for å møte dette behovet. Jeg mener at det viktigste for et barn, er at det er ønsket, får kjærlighet, og har en trygg base med foresatte som elsker det. Tror ofte dette kan fungere bedre, enn foresatte som er skilt/separert osv og kanskje har stort hat for hverandre i bunn, som påvirket samarbeidet om barnet. Tror flere sitter med tanken, men at det er tabu? på mange måter. Tror mange ville velge det, hvis det lå naturlig i bunn, også fordi man da er minst to om barnet. 

Anonymkode: e3cc1...847

[Anjatapinjata]

Ingen dum idé,  og har selv vært inne på tanken. Da med noen jeg kjenner fra før egentlig. For selv om man ikke skal ha noe kjæresteforhold, så må man kunne samarbeide å ha "lik" grunn å gå på. Når man skal oppdra barn sammen så er det mange feller å gå i, og mange har forskjellig oppdragerstil. Siden jeg har et barn med en mann som etterhvert meldte seg ut så vet jeg litt om det. Vi hadde veldig forskjellig oppdragerstil i bunn,  men ingen av oss la oss særlig opp i hva den andre gjorde og ikke gjorde, mest for å unngå store krangler.

Det er mye å ta til ettertanke selv om man bare skal være venner, å oppdra et barn. Tenker at man fordet bør kjenne hverandre ganske godt før man gjennomfører noe slikt, da man alltid vil være en del av hverandres liv pga felles barn.  Men én god tanke, om man har en god plan.