Er jeg helt på bærtur? Hva er normalt?

[Aneane77]

Jeg har lenge følt at familien min gir blanke f... i meg. De er mest opptatt av sine greier, og spør meg sjelden om hvordan jeg har det, eller engasjerer seg nevneverdig i det som skjer i livet mitt. 

I dag fikk jeg endelig svar på noen prøver, og fikk vite at jeg har fått en livsendrende, alvorlig sykdom i hjernen min. Jeg vil ikke dø av denne sykdommen, men jeg vil gradvis bli dårligere og får sterke smerter som vil på sikt bli invalidiserene. Med andre ord er hele livet mitt, fremtiden...alt snudd på hodet. 

Straks jeg fikk beskjed om dette sendte jeg melding til mamma og til søsteren min. "Uffda, typisk altså" fikk jeg til svar fra søster. Min mor svarte ikke, men ringte litt senere og avfeide hele diagnosen min med at "Faren din har også hatt mye vondt i hodet, det er sikkert det samme som han har".  Jeg prøvde å sende de noen artikler på nett om denne sykdommen, men virket ikke som de har orket å lese dette. 

Siden har jeg ikke hørt noe fra dem, og har sittet hele kvelden med mine egne tanker og følelser.

Etter MR-undersøkelsen ( som jeg nå har fått svar på) fikk jeg et slags sammenbrudd hvor jeg gråt og var helt ute av meg ( var vel all spenningen og bekymringen som brast demningen) og både min far og mor var vitne til dette. Begge lot som at det ikke skjedde, og ble heller irritert enn å prøve å trøste meg.  De har ikke spurt i etterkant av dette ( tre uker siden) hvordan det går heller.

Er det normalt å gi så lite respons på at et familiemedlem blir alvorlig syk? Så lite støtte? Er jeg helt ute å kjøre ut i fra hva jeg forventer av en familie? Jeg føler meg så alene og gruer meg til å leve som syk uten noen emosjonell støtte.

 

[AnonymBruker]

Dette er ikke normalt. Hvor gammel er du? Har du annet nettverk? 

Anonymkode: f6d8d...257

[AnonymBruker]

Stor klem til deg❤️
Nei, det er ikke normalt. Noen folk er bare egoistiske drittsekker som ikke bryr seg om andre. Skulle nesten tro at vi hadde samme familie.

Anonymkode: 3f386...6a4

[Gramma]

Hvordan type trøst og støtte fikk du da du vokste opp? 

Jeg ville prøvd å tenke at det du opplever, ikke er mangel på kjærlighet fra deres side. Men det virker ikke som de er så gode på å håndtere dårlige nyheter og vanskelige følelser. Kanskje synes de det er veldig skummelt selv også, og tenker at det beste er å glatte over det - jo mer de får vite, jo reddere blir de kanskje. Og så tenker de kanskje at det er sånn det ville være best for deg å håndtere det også, selv om det ikke stemmer for deg.

Jeg sier ikke at reaksjonene deres er OK, de burde jo ha trøstet deg og stilt opp, vist ekstra interesse. De fleste vet at det er det som kreves i en slik situasjon. Men det virker ikke helt som de har verktøyene til det. 

Kanskje du ville finne mer trøst i en pasientorganisasjon eller en facebook-gruppe for folk med samme diagnose?

Mange klemmer, ikke lett å måtte takle både nyheten om sykdommen og skuffelsen over hvordan dine nærmeste reagerer ❤️

[AnonymBruker]

Om det er vanlig at folk i omgivelsene ikke bryr seg like mye om ditt liv som det du gjør: ja. 

Anonymkode: 09a82...e18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Om det er vanlig at folk i omgivelsene ikke bryr seg like mye om ditt liv som det du gjør: ja. 

Anonymkode: 09a82...e18

Skjerp deg, noe så unødvendig! TS snakker ikke om trivialiteter her, måten nærmeste familie reagerer på er høyst uvanlig. Tipper de alle sliter med å finne riktig verktøy for å respondere på en måte som TS (naturlig nok) har behov for

Anonymkode: f7b1a...8d8

[AnonymBruker]

Tråden stenges snart pga manglende overskrift.

Anonymkode: 738c9...648

[Melus]

Absolutt ikke normalt eller sunt!

[Rainstorm2.0]

Din søsters respons var fullstendig latterlig. "Uffda, typisk altså" ...  Kanskje når du er på et bedre sted og innser at det er de som er rare, at du greier å se det komiske i det. Men før da, noen gode ord til deg: ❤️ 

Dette er, dessverre, helt normalt. Det betyr ikke at det er sånn det skal være. Men det betyr at samfunnet vårt har ufattelig mange mennesker som er emosjonelt umodne og inkompetente og ikke aner hvordan de skal forholde seg til følelser, sykdom, død og alt som er vondt eller faktisk til og med godt. De vet ikke hva de skal si når noen dør, når noen får forfremmelse, blir gravid, blir alvorlig syk. Det er normalt. Og det er fullstendig normalt at det er vondt for deg, for klart du hadde forventet noe annet av dine nærmeste. 

Det viktigste jeg kan si om dette er at dine foreldres emosjonelle inkompetanse handler ingenting om deg, din verdi og hva du fortjener. Din søsters emosjonelle inkompetanse handler heller ikke om deg, men at hun selv mest sannsynlig heller ikke har lært det av sine foreldre. Jeg gjentar: deres respons på din alvorlige beskjed handler ikke om hva du fortjente. 

Det du hadde fortjente var noen som sa: "Dette er forferdelige triste nyheter. Hvordan går det med deg nå? Er det noe vi kan gjøre, vi vil gjerne komme og besøke deg i morgen, det er sikkert vanskelig å ta dette inn og fordøye det. Du skal vite det at du har vår støtte i tiden fremover, og kanskje ikke i dag, eller i morgen, men du kommer til å kunne se lyst på livet og få det godt selv med denne diagnosen."

Jeg lærte noe viktig en gang. Og det var at jeg var kanskje alene, men jeg hadde i det minste meg selv. Og så lovet jeg meg selv å aldri forlate meg selv igjen. "Self-abandonment" kaller de det på engelsk, jeg har fått mye ut av å bestemme meg for å være min egen støtteperson og voksenperson når jeg ikke hadde andre. 

Praktiske råd: kan du søke opp støttegrupper rundt denne diagnosen, kanskje de har en støttetelefon å ringe? 
Hva med å få seg en legetime med fastlege for å diskutere og dele om din såre følelser? 
Kan det hjelpe deg å lære og lese mer om emosjonelt umodne foreldre og hvordan de påvirker barna sine, så du ikke fortsetter å ta innover deg at de er utilstrekkelige, i så tilfelle kan jeg anbefale boken "Adult children of emotionally immature parents" av Lindsay Gibson. 

Og til slutt: Kjære deg, så leit å høre at du har fått en alvorlig diagnose, som medfører smerte og nedsatt funksjon i fremtiden. Jeg forstår godt at dette er skremmende for deg, og at katastrofetanker om fremtiden fyker gjennom hodet ditt. Sender masse varme og styrke gjennom interwebben. Og en god klem om du vil ha den ❤️ 

Endret 20. januar 2024 av Rainstorm2.0

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt så skuffet. Dette er ikke en grei reaksjon fra den nærmeste familien.

Ok. Nå vet du at du er alene. Gjør det beste for deg framover 🤗

Anonymkode: 2d9e7...345

[Frida]

Du er ikke på bærtur. Det var følelseskalde svar du fikk, ganske utrolig at familie ikke klarer å vise at de bryr seg (om de gjør det da). 

Du er tydeligvis en mye varmere person, med empati og det hele. 

Det er dem det er noe galt med, ikke deg!

Håper du har noen rundt deg som virkelig kan høre og se deg, og gi deg den respons du trenger og fortjener nå. ❤️