Hvordan komme ut av depresjon, når familie ikke vil forstå?

[AnonymBruker]

Har lenge følt meg nedstemt, føler liksom ikke glede over ting lenger. Har ikke lyst til noe, gleder meg ikke til eller over ting lenger. Føler meg så sliten hele tiden. Vil/ orker ingenting. Presser meg ut på ting, men har aldri lyst til noe. Ikke ting jeg likte før heller.

Vært hos psykolog noen ganger, og nå sa hun at hun ønsker jeg skal prøve antidepressiva en periode. For å komme meg litt opp igjen.. 

Min far er dement, det sliter jo på. Har et søsken som er profesjonell musiker, og jeg føler alltid jeg ikke er bra nok for min mor, særlig når søskenet har konsert. Vi bor begge et stykke hjemmefra, når vi begge er hjemme sier hun alltid mitt søsken må bo hos henne, det har hun bestemt. Hun vet jeg og pappa krangler mye, men sier jeg må være hos han. 

Prøvde snakke med henne i dag, fortelle hvordan jeg egentlig har det. Men fikk nesten kjeft.. hun sier jeg ikke skal ha antidepressiva, for jeg har ikke opplevd traumer, og har det ikke så vanskelig at jeg trenger det. Jeg prøvde å si at det er ikke sikkert hun vet alt.. prøvde fortelle, men da sier hun at jeg er for mye med pappa, jeg må ikke det. Men jeg må jo det.. han har hj spl, men han trenger jo hjelp med andre ting. Og selskap. Følte alt var min skyld, det at jeg føler det sånn var min skyld.. 

Hvordan komme over en depresjon, når det ikke blir "godtatt"? Sitter her nå og er veldig lei meg.. syns det var så urettferdig av henne å si det.. 

Anonymkode: 0866b...07e

[BobbySocks]

Du trenger da ikke hennes godkjennelse til noe som helst. Ikke trenger du fortelle henne noe heller. 

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke involvere mamma, for det blir bare verre. Du må bare klare det selv.

Anonymkode: 1631a...05a

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (4 minutter siden):

Du trenger da ikke hennes godkjennelse til noe som helst. Ikke trenger du fortelle henne noe heller. 

Nei, jeg trenger jo ikke det, det er sant. Men jeg liker å tro vi har et forhold hvor vi kan snakke sammen om ting som er vanskelig, men jeg begynner å tvile nå.. jeg har aldri sagt disse tingene før, så satt langt inne for meg å si det..

Anonymkode: 0866b...07e

[AnonymBruker]

Heldigvis så trenger du ikke å høre på henne, hør på psykologen.

Anonymkode: 659fa...0a4

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager trenger du din depresjon godtatt av familien? Jeg har vært gjennom noen depresjoner, og har aldri engang falt meg inn å be om at min familie godkjente dem. Det var mellom meg, lege og ved en anledning psykolog. 

Anonymkode: b33b8...38e

[AnonymBruker]

Hvorfor forventer du såpass av familien? De har nok sitt å stri med, de også. Hva hadde du gjort hvis din mor kom til deg og sa hun var deprimert og ikke fant glede i tilværelsen lenger?

Folk som sliter mentalt er ofte veldig navlebeskuende, kanskje du bør begrense sykdomspraten til psykologen. 

Anonymkode: 6d83d...4c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor forventer du såpass av familien? De har nok sitt å stri med, de også. Hva hadde du gjort hvis din mor kom til deg og sa hun var deprimert og ikke fant glede i tilværelsen lenger?

Folk som sliter mentalt er ofte veldig navlebeskuende, kanskje du bør begrense sykdomspraten til psykologen. 

Anonymkode: 6d83d...4c3

Hun spurte meg hvordan jeg hadde det, hvordan det gikk hos psykologen. Skulle jeg løyet?

Før det hadde vi snakket lenge om henne og det hun ønsket snakke om. Og jeg hørte på henne og kom med råd.

Anonymkode: 0866b...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvorfor i alle dager trenger du din depresjon godtatt av familien? Jeg har vært gjennom noen depresjoner, og har aldri engang falt meg inn å be om at min familie godkjente dem. Det var mellom meg, lege og ved en anledning psykolog. 

Anonymkode: b33b8...38e

Trenger ikke at de godtar det. Men litt omtanke hadde jo vært hyggelig. Mim mor har hatt perioder i livet hun har følt ting er vanskelig, og jeg har alltid støtter henne uansett. Og gjort det jeg kunne for henne. Men kanskje jeg forventet for mye..

Anonymkode: 0866b...07e

[endo]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Har lenge følt meg nedstemt, føler liksom ikke glede over ting lenger. Har ikke lyst til noe, gleder meg ikke til eller over ting lenger. Føler meg så sliten hele tiden. Vil/ orker ingenting. Presser meg ut på ting, men har aldri lyst til noe. Ikke ting jeg likte før heller.

Vært hos psykolog noen ganger, og nå sa hun at hun ønsker jeg skal prøve antidepressiva en periode. For å komme meg litt opp igjen.. 

Min far er dement, det sliter jo på. Har et søsken som er profesjonell musiker, og jeg føler alltid jeg ikke er bra nok for min mor, særlig når søskenet har konsert. Vi bor begge et stykke hjemmefra, når vi begge er hjemme sier hun alltid mitt søsken må bo hos henne, det har hun bestemt. Hun vet jeg og pappa krangler mye, men sier jeg må være hos han. 

Prøvde snakke med henne i dag, fortelle hvordan jeg egentlig har det. Men fikk nesten kjeft.. hun sier jeg ikke skal ha antidepressiva, for jeg har ikke opplevd traumer, og har det ikke så vanskelig at jeg trenger det. Jeg prøvde å si at det er ikke sikkert hun vet alt.. prøvde fortelle, men da sier hun at jeg er for mye med pappa, jeg må ikke det. Men jeg må jo det.. han har hj spl, men han trenger jo hjelp med andre ting. Og selskap. Følte alt var min skyld, det at jeg føler det sånn var min skyld.. 

Hvordan komme over en depresjon, når det ikke blir "godtatt"? Sitter her nå og er veldig lei meg.. syns det var så urettferdig av henne å si det.. 

Anonymkode: 0866b...07e

Jobb med deg selv. Bry deg om deg selv. Det er du og dine meninger som er verdifulle for deg. Det er de som gjør deg til deg. At noen sier ting som sårer, ja det er vondt. Virkelig vondt. Men folk er ikke like, de tolker og gjør ting på forskjellig måte. Noe som er vondt og tungt for en person, trenger ikke være det for en annen. Tenk mer på deg selv, at du er sterk og tøff som takler dette

[AnonymBruker]

Kor gammal er du, TS? ❤️ 

Anonymkode: 63661...8bc

[AnonymBruker]

endo skrev (1 minutt siden):

Jobb med deg selv. Bry deg om deg selv. Det er du og dine meninger som er verdifulle for deg. Det er de som gjør deg til deg. At noen sier ting som sårer, ja det er vondt. Virkelig vondt. Men folk er ikke like, de tolker og gjør ting på forskjellig måte. Noe som er vondt og tungt for en person, trenger ikke være det for en annen. Tenk mer på deg selv, at du er sterk og tøff som takler dette

Takk for hyggelig melding ❤️ skal jobbe med meg selv, prøve ikke bry meg så mye med hva andre sier. Det sårer veldig..  hverfall når man allerede føler seg langt nede.. skal prøve det, må bare det 🙂

Anonymkode: 0866b...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kor gammal er du, TS? ❤️ 

Anonymkode: 63661...8bc

Er 36 år.

Anonymkode: 0866b...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Trenger ikke at de godtar det. Men litt omtanke hadde jo vært hyggelig. Mim mor har hatt perioder i livet hun har følt ting er vanskelig, og jeg har alltid støtter henne uansett. Og gjort det jeg kunne for henne. Men kanskje jeg forventet for mye..

Anonymkode: 0866b...07e

Jeg er så enig, at familien min ikke kunne brydd seg mindre om hvordan jeg har det og om jeg lever eller dør, når jeg før trodde jeg betydde noe for dem, hjelper ikke akkurat på psyken. Så jeg skjønner så godt hvordan du har det. Det beste jeg har gjort er å lære meg å aldri forvente noe av noen.

Håper du får det bedre etter hvert ❤️

Anonymkode: 1631a...05a

[. Anonym.]

Det er vondt når familie ikke har evne til å forstå psykisk helse. Jeg selv har en medgangs-pappa som ikke forstår. I tillegg så lever han for sin andre familie (kona, stedøtre, og svigersønnen). Jeg håper at du får det bedre etterhvert!

Endret 19. januar 2024 av . Anonym.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trenger ikke at de godtar det. Men litt omtanke hadde jo vært hyggelig. Mim mor har hatt perioder i livet hun har følt ting er vanskelig, og jeg har alltid støtter henne uansett. Og gjort det jeg kunne for henne. Men kanskje jeg forventet for mye..

Anonymkode: 0866b...07e

Om du har foreldre som mine vil det være for mye å forlange ja, og det er dessverre veldig ofte slik at folk gjerne tar imot omsorg de ikke klarer å gi. Hennes respons kan så absolutt tyde på det. Jeg har bare måtte innse at å vende meg til mine foreldre ville gjort vondt verre. Heldigvis har jeg noen venninner jeg kan snakke med om nødvendig, for min familie er det bare å glemme. Jeg har imidlertid foretrukket å bruke fagpersoner til hjelp og støtte. Masse synsing fra andre trenger man egentlig ikke. Omsorg kan man som du erfarte ikke nødvendigvis regne med.

I mitt tilfelle var det en blanding av traumer og at jeg ble så fysisk syk at jeg ikke lenger kunne håndtere traumer ved å jobbe hele tiden som dumpet meg ned i noen depresjoner. Heldigvis var jeg klok nok til å ikke forvente noe av min familie, og ikke engang dele situasjonen med dem, for da min fysiske sykdom etter noen år ble slik at jeg ikke fikk jobbe lenger var deres respons "Du må ikke sykeliggjøre deg selv! Du må for all del ikke slutte i jobb. Det er ikke riktig klokt!". Altså jeg har svært godt dokumentert fysisk sykdom og hadde en fantastisk arbeidsgiver som tilrettela slik at jeg fikk jobbe så lenge som overhodet mulig, men til slutt fikk jeg ikke lov lenger fordi det ikke var forsvarlig, og det var altså mine foreldres respons da jeg var i stor sorg over den avgjørelsen. Psykiske utfordringer... bare å glemme å forvente støtte! 

Familie er ofte verst angående slikt, fordi ved å gi omsorg og støtte må de også ta innover seg at deres sønn/datter virkelig sliter. Noen evner det, men ut fra det jeg har hørt ganske få. 

 

Anonymkode: b33b8...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor forventer du såpass av familien? De har nok sitt å stri med, de også. Hva hadde du gjort hvis din mor kom til deg og sa hun var deprimert og ikke fant glede i tilværelsen lenger?

Folk som sliter mentalt er ofte veldig navlebeskuende, kanskje du bør begrense sykdomspraten til psykologen. 

Anonymkode: 6d83d...4c3

🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 6522b...904

[AnonymBruker]

Andre kan ha en annen opplevelse av deg selv enn det du har. Jeg sluttet å involvere min familie ganske tidlig. Har vært psykisk syk siden tenårene. Jeg la merke til at de ikke så det jeg så og ikke helt hørte etter når jeg kommuniserte. Jeg tror mamma prøvde så godt hun kunne, og hun skaffet meg hjelp når jeg trengte det, men etter hvert som årene har gått er det mye hun ikke har fått med seg til tross for at jeg har kommunisert hvordan jeg har det. Så jeg har gitt opp det. 

Pappaen din har demens og du hjelper han en del. Det er bare fint. Vondt å være pårørende til noen med demens, og det tærer på. Jeg syns det er bra du stiller opp for han, men pass på deg selv så du ikke blir utslitt. Viktig å huske mennesket bak demensen på det tyngste. ❤️ 

Men som sagt, jeg tenker det er lurt å ikke involvere familie så mye når de forstår lite. Da føler man seg bare verre. 

Anonymkode: 36e3b...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Andre kan ha en annen opplevelse av deg selv enn det du har. Jeg sluttet å involvere min familie ganske tidlig. Har vært psykisk syk siden tenårene. Jeg la merke til at de ikke så det jeg så og ikke helt hørte etter når jeg kommuniserte. Jeg tror mamma prøvde så godt hun kunne, og hun skaffet meg hjelp når jeg trengte det, men etter hvert som årene har gått er det mye hun ikke har fått med seg til tross for at jeg har kommunisert hvordan jeg har det. Så jeg har gitt opp det. 

Pappaen din har demens og du hjelper han en del. Det er bare fint. Vondt å være pårørende til noen med demens, og det tærer på. Jeg syns det er bra du stiller opp for han, men pass på deg selv så du ikke blir utslitt. Viktig å huske mennesket bak demensen på det tyngste. ❤️ 

Men som sagt, jeg tenker det er lurt å ikke involvere familie så mye når de forstår lite. Da føler man seg bare verre. 

Anonymkode: 36e3b...b43

Det er helt sant det du sier. Mamma hører meg liksom ikke når jeg prøver å si hvordan jeg har det. Hun tar mye av det jeg sier som et angrep mot henne, selv om jeg ikke skylder på henne i det hele tatt. Føler det blir vridd mot meg så jeg må si unnskyld til henne.. 

Jeg føler jeg har mer å gi rett og slett. Klarer ikke være der for andre, ikke for meg selv. Føler meg bare blææhh.. hele tiden.. 

Ts

Anonymkode: 0866b...07e

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er helt sant det du sier. Mamma hører meg liksom ikke når jeg prøver å si hvordan jeg har det. Hun tar mye av det jeg sier som et angrep mot henne, selv om jeg ikke skylder på henne i det hele tatt. Føler det blir vridd mot meg så jeg må si unnskyld til henne.. 

Jeg føler jeg har mer å gi rett og slett. Klarer ikke være der for andre, ikke for meg selv. Føler meg bare blææhh.. hele tiden.. 

Ts

Anonymkode: 0866b...07e

De aller fleste av oss oppdager en dag at foreldrene våre ikke har svaret på alt og vi må finne våre egne svar. Da er det beste rådet å høre på fagpersoner innen det emnet man har spørsmål om. Og gjerne sjekk flere enn en kilde. Jeg tror moren din oppdager at du er i ferd med å bli mer selvstendig, og hun sliter med det. Men det er hennes problem som hun må jobbe med selv. Du kan ikke gå i terapi for henne. Og en siste ting: Noen mennesker i livet vårt er glad i oss, men er ikke bra for oss. Da må man sette grenser mens relasjonen kan reddes. Kanskje hun nå er en litt koko dame som ikke forstår. Da bør ikke hennes meninger være relevante for dine livsvalg, og spesielt ikke medisinsk behandling som er vurdert av din lege. 

Endret 20. januar 2024 av Helene1982