Ulykkelig hele livet, dårlige valg, og nå lykkelig uten "bivirkninger?"

[AnonymBruker]

Skal prøve å skrive relativt kortfattet, om noe som er sårt og som jeg aldri har turt å fortelle noen. Har iblant vurdert å ringe hjelpetelefon, men blitt med tanken. Må understreke at jeg ikke søker sympati her, men heller å finne ut om flere har det litt på samme måte, eller om jeg bare er unormal og aldri kan få det ordentlig bra?

Hadde en delvis fin oppvekst på en gård. Alt var egentlig helt perfekt, helt inntil pappa døde da jeg var 8. Mamma ble en ung enke med ansvar for en stort gård og fire barn. Hun begynte å drikke for mye, bare noen få ganger i året, men var likevel skremmende. Hun truet iblant med selvmord i de situasjonene, mente det ville være "best" for oss barna. Bekymret meg mye for henne i oppveksten, og da jeg ble mobbet på barneskolen og ungdomsskolen, holdt jeg det skjult fordi jeg ønsket ikke å legge enda mer bekymringer på mamma. I verste fall kunne det føre til at hun drakk enda mer, tenkte jeg. Kan hende det ikke ville skjedd, men var sånn jeg tenkte på den tiden. Brukte mye tid og energi på å holde mobbingen en hemmelighet. Et av søsknene mine er bare ett år eldre enn meg, så var tidvis vanskelig å skjule at jeg alltid var alene i friminuttene. Men det gikk.

Da jeg begynte på vgs fikk jeg en bestevenninne. En fantatisk jente som fremdeles er min bestevenn (men har ikke turt å fortelle henne at hun er min eneste venn). Studerte på univeristetet etter vgs., tok mastergrad og fikk en bra jobb. Studietiden var enormt ensom, og besteveninnna mi studerte i utlandet så heldigvis kunne jeg skjule for henne at hun var min eneste venn, og skjulte ensomheten fra familien min også.

Chattet på nettet i perioder, spilte online spill etc. Kom i snakk med en mann, som jeg etterhvert møtte. Jeg likte han ikke så godt, men han likte meg veldig, veldig godt og ville vi skulle gifte oss. Fortalte han litt om ensomheten, mobbingen etc. Og på et vis fikk han det til å virke som at om vi ikke giftet oss og fikk barn, ville jeg være ensom for alltid fordi ingen ville ha noen som meg. Det er helt sykt når jeg tenker på det, og skammer meg så enormt at jeg aldri har fortalt til noen at det var derfor jeg giftet meg og fikk to barn med denne mannen, Familien min skjønte ingenting, og vi giftet oss i en liten seremoni på et rådhus uten noen andre tilstede enn de vitnene som stiller opp fordi de jobber der. Var en av de verste dagene i livet mitt.

To barn, og jeg orket ikke ha noe sexliv med denne mannen utenom å prøve og bli gravid. Helt sykt. Heldigvis ble jeg gravid på første forsøk begge gangene. Tror vi hadde sex mindre enn 10 ganger fordelt på fem år sammen. Heldigvis klarte jeg å bryte, og skilte meg da barna var 2 og 4 år. Klarte å kjøpe meg en bolig, og bodde der i fem år. Hadde en fast, stabil og god jobb og klarte meg selv. Men var alltid helt ensom. Ingen andre venner enn bestevenninna som var ferdig med utdannelsen sin i utlandet og også bodde i Norge. To timer unna meg. Men jeg hadde ikke noe energi eller overskudd til å kontakte henne, hun som var lykkelig gift med en mann hun faktisk hadde følelser for. Jeg var på dater iblant, men aldri noen sterke følelser egentlig.

Etter noen år, flyttet barna og jeg til en annen by. Fortsatte med litt dating, men sånn som før følte jeg noen ganger at jeg måtte si ja selv om jeg ikke ville. Føler meg så ødelagt når jeg tenker på hvor svak og dum jeg har vært i mange sånne situasjoner. Misliker meg selv intenst på en måte.

Så, litt over ett år etter at vi hadde flyttet, møtte jeg en mann jeg hadde chattet med, om en felles interesse. Vi møttes på offentlig sted, og hadde hatt en koselig dialog i forkant. Dette var bare ca en uke etter en klein date med en mann jeg ikke engang likte, men som kysset meg uten å spørre og nok en gang måtte jeg føle jeg måtte være superhøflig og si at joda, vi kan møtes igjen. Men da jeg møtte denne andre mannen, skjedde det noe inni meg så jeg sendte en melding til den første og sa at nei, vil ikke møte deg igjen. Jeg har møtt en annen.

Da jeg møtte denne mannen følte jeg for første gang i livet (vet det høres klisje ut), at jeg inderlig ville bli kjent med en mann. At jeg følte en underlig nærhet, selv om det var første gangen vi møtte hverandre. Det var helt annerledes enn noe jeg hadde opplevd før. Tredje gangen vi møttes, hadde vi sex og alt var bare magisk. Et par uker etter kalte han meg kjæresten sin. Barna mine kommenterte at jeg var så glad (de var 9 og 11 da jeg møtte han). Moren min spurte om jeg var forelska. Alt var bare så lett og fint, og naturlig, og gjensidig -for første gang i livet.

Men det som jeg merket etterhvert, er/var at jeg er voldsomt usikker på meg selv og at det kan føre til sjalusi fra meg overfor fortiden hans. Jeg kjenner en slags sorg fordi jeg ikke møtte han mye tidligere, og for at andre kvinner fikk oppleve han istedet for meg. Livet mitt kunne vært så lykkelig og meningsfullt for lenge siden, om jeg hadde møtt han før. Er det vanlig å kjenne på den sorgen så mye?

Fire månede etter vi møttes, døde moren min brått og uventet, og kjenner og en sorg over at de to ikke møttes, at hun aldri fikk oppleve at jeg var lykkelig. At hun ikke fikk møte den fantastiske kjæresten min.

Nå er det gått mer enn fire år, og vi er fremdeles sammen. Han har ikke brukt min mangel på venner mot meg, eller sagt som eks-mannen at det er noe galt med meg, at jeg må ta til takke. Han oppmuntrer meg til å prøve å være mer sosial om jeg vil det, han sier at om jeg lar andre bli kjent med meg, vil de like meg. Ingen har sagt sånne ting til meg før.

Det som og gjør at jeg føler meg så unormal, er at jeg må forholde meg til å ha barn med en mann jeg virkelig intenst hater. Jeg hater hvordan han manipulerte meg og fikk meg til å tro at ingen andre ville tåle meg, like meg. Jeg bestemte meg for tre år siden at jeg aldri noensinne vil møte han igjen, og heller aldri ha kontakt med han. Noen vil kanskje si at jeg er egoistisk og slem som gjør det sånn, men jeg takler rett og slett ikke. Har hatt masse selvmordstanker fordi jeg giftet meg med og fikk barn med en mann jeg ikke engang liker, og jeg vil ikke måtte forholde meg til han igjen. Er det helt sykt? Barna har kontakt med han, men jeg vil aldri snakke med han eller se han igjen noensinne.

Føler at den vonde mentale bagasjen med det meningsløse ekteskapet gjør at jeg kanskje aldri kan fullt ut nye forholdet med mannen i mitt liv. Føler meg så utrolig dum som lot meg manipulere og ikke sa nei til noe så meningsløst som ekteskap med en så dårlig mann. Er redd for hva kjæresten vil tenke om meg om jeg noengang forteller han det, eller om han gud forby møter han en gang. Føler jeg aldri kan få et normalt, lykkelig liv selv om jeg har funnet den store kjærligheten. Og jeg har bare meg selv å skylde på, og vet ikke hva jeg kan gjøre for å få vekk de følelsene.

Anonymkode: e9456...32d

[KoopaTroopa]

Kjære deg, leit å høre hvordan du har det. Jeg kjenner meg litt igjen i deg, og i å være sammen med menn som man ikke liker så veldig godt. Vi har en ulik historie, for jeg har hatt flere kjærester. Noen har jeg virkelig likt, andre ikke. Et par har jeg nesten mislikt. Høres dog litt mer ekstremt ut for deg siden du hater han. 

Har tenkt mye på selv hvorfor jeg har tatt disse dårlige valgene. Ser at en ting til vi har til felles er at vi ble mobbet. Jeg tror at noe av svaret kan ligge der, men jeg vet ikke. Men det gjør noe med selvbildet og oppfatningen man har av seg selv.

Husk at du er bare et menneske. Vi mennesker er intelligente og emosjonelle, og på mange måter utsatt for å bli påvirket mye av det vi opplever fra folk rundt oss. Jeg synes du skal prøve å tenke på alt du faktisk har klart oppi det hele. Du har blitt mobbet, men du har fått en god bestevenn. Du har hatt selvtillit på bunn, og tatt valg du angrer på, men du har kommet deg ut av det forholdet. Du har holdt på å repetere gamle vaner, men du klarte å la være og nå har du funnet en du virkelig elsker!

Når man sammenligner med folk rundt seg er det lett å se på alle man tenker har fått det til. Og for noen er det lett og ting går smooth i livet. Veldig mange har man mye å stri med. Noen blir narkomane, noen blir kriminelle. Du har hatt ditt, men nå har ting løst seg for deg, og mannen din var tilgjengelig for deg i akkurat nå! Du hadde ikke møtt mannen din før, det er svært usannsynlig 

Dette ble litt langt. Stor klem til deg 🩷

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det som jeg merket etterhvert, er/var at jeg er voldsomt usikker på meg selv og at det kan føre til sjalusi fra meg overfor fortiden hans. Jeg kjenner en slags sorg fordi jeg ikke møtte han mye tidligere, og for at andre kvinner fikk oppleve han istedet for meg. Livet mitt kunne vært så lykkelig og meningsfullt for lenge siden, om jeg hadde møtt han før. Er det vanlig å kjenne på den sorgen ?

Det er nok ikke uvanlig. Men du blokkerer på en måte deg selv fra å nyte tida nå fullt ut. 

Anonymkode: 61ec6...f3a

[AnonymBruker]

Har du ikke gode venninner du kan prate med? Du legger jo ut hele livshistorien din her. Eller kanskje en terapeut?

Anonymkode: 45141...dc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du ikke gode venninner du kan prate med? Du legger jo ut hele livshistorien din her. Eller kanskje en terapeut?

Anonymkode: 45141...dc1

Ehh, det var jo selve essensen i innlegget. Leste du det?!

Anonymkode: 997e7...5bf

[KoopaTroopa]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Har du ikke gode venninner du kan prate med? Du legger jo ut hele livshistorien din her. Eller kanskje en terapeut?

Anonymkode: 45141...dc1

Hvorfor er du her på forumet egentlig? Må være kjedelig å ha det så kjipt med seg selv at man rakker ned på andre som tør å åpne seg.

[AnonymBruker]

Hva med å gå til en psykolog?

Du er så tøff som klarte å bryte med han! Se på hva du har klart å få til, i stedet for hva du ikke fikk til, eller hva du tillot som du egentlig ikke ville. 

Du må forsone deg med fortiden, den kan du ikke forandre, ingen her på denne jord har aldri gjort noen feilgrep, vi har alle det. 
 

Jeg giftet meg med en mann som tre dager før bryllupet sa han skulle slå meg sånn at blodet sprutet på veggene. Disse ordene sang i ørene mine i bryllupet. Fortalte det ikke til noen.

klarte å gå fra han 10 år senere. 
 

❤️

Anonymkode: 07ca4...d09

[AnonymBruker]

Det høres ut som du hadde hatt godt av å komme deg til en psykolog.

Anonymkode: 6dbaf...a65