Kjæreste som vil ha barn men fri skal han ikke!

[AnonymBruker]

Vi har vært i sammen i 14 år og er 34 år begge to. Jeg forstår at han har lyst til p starte familieliv, det har jeg egentlig også.

Men for det første så har jeg dårlig forhold til familien hans.  Vi kan fint sees i bursdager å jul men går aldri der på kaffe med han på besøk utenom det. Hvorfor? Har en mor som bare snakker om seg og sitt. Slik har det vært i alle år. Snakker ned andre å bryr seg kun om sine egne eller seg selv. Har prøvd i mange år.

Har litt kontakt med søsteren men hun er en annen type å er i jobb. 

Han går bare å suter over dette med baby å skapet skyldfølelse i meg. Vi diskuterer å er veldig uenig i mange ting. Han er i jobb og jeg er ufør. Så går hjemme.

Når han kommer hjem bruker han tida på å se tv eller spille spill. Oss? Såvidt tid i helga. Men helgene er som regel bedre. 

Jeg har lenge hatt lyst på en ring på fingeren før jeg vil tenke på barn. Men det er han ikke i interessert i . Jeg vil ha endringer å ønsker selv å endre men men han er konfliktsky å tra ikke tak i noe.

Jeg lider i det mens han har det flott så lenge man bare skyver problemer under teppet.

Dette har nå ført til at jeg skal flytte i en leilighet for en liten periode, prøve i vertfall. Det er ikke slutt men vi kan ikke ha det sånn her...man er to stk i ett forhold. Vi er jo veldig glade i hverandre så ønsker ikke miste hverandre heller.

Jeg har prøvd det jeg kan. Parterapi vil han heller ikke.

Så hva mener dere er rettferdig her? Bare gi etter for barn eller bør man møtes litt på midten å ordne opp i alt rundt først?

Jeg mener det siste.

Anonymkode: dad74...6b2

[AnonymBruker]

Hva enn du gjør - IKKE få barn med han uten at det er noe du selv ønsker. 
 

Flytt fra hverandre fornen periode og see hvordan du har det da. Han høres ut som en dott, og jeg tror du får det bedre uten han…

Anonymkode: c811a...dbe

[Jdz]

Bare kompromisser høres ut som et sykt dårlig utgangspunkt for både ekteskap og familieforøkelse.

Er du sikker på at du egentlig vil dette?

Endret 19. januar 2024 av Jdz

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vi har vært i sammen i 14 år og er 34 år begge to. Jeg forstår at han har lyst til p starte familieliv, det har jeg egentlig også.

Men for det første så har jeg dårlig forhold til familien hans.  Vi kan fint sees i bursdager å jul men går aldri der på kaffe med han på besøk utenom det. Hvorfor? Har en mor som bare snakker om seg og sitt. Slik har det vært i alle år. Snakker ned andre å bryr seg kun om sine egne eller seg selv. Har prøvd i mange år.

Har litt kontakt med søsteren men hun er en annen type å er i jobb. 

Han går bare å suter over dette med baby å skapet skyldfølelse i meg. Vi diskuterer å er veldig uenig i mange ting. Han er i jobb og jeg er ufør. Så går hjemme.

Når han kommer hjem bruker han tida på å se tv eller spille spill. Oss? Såvidt tid i helga. Men helgene er som regel bedre. 

Jeg har lenge hatt lyst på en ring på fingeren før jeg vil tenke på barn. Men det er han ikke i interessert i . Jeg vil ha endringer å ønsker selv å endre men men han er konfliktsky å tra ikke tak i noe.

Jeg lider i det mens han har det flott så lenge man bare skyver problemer under teppet.

Dette har nå ført til at jeg skal flytte i en leilighet for en liten periode, prøve i vertfall. Det er ikke slutt men vi kan ikke ha det sånn her...man er to stk i ett forhold. Vi er jo veldig glade i hverandre så ønsker ikke miste hverandre heller.

Jeg har prøvd det jeg kan. Parterapi vil han heller ikke.

Så hva mener dere er rettferdig her? Bare gi etter for barn eller bør man møtes litt på midten å ordne opp i alt rundt først?

Jeg mener det siste.

Anonymkode: dad74...6b2

Hva faen er så viktig med den ringen? Blir dere mer glad i hverandre da? 

Anonymkode: f574c...c68

[AnonymBruker]

Er ikke sikkert det er så mye bedre å ende opp ufør og barnløs i en alder av 34. Plutselig er det for sent å møte noen nye. Da ville jeg heller hatt barn 50/50 hvis det var meg.

Anonymkode: 01a6e...be7

[AnonymBruker]

Hva har moren og søsteren hans med hvorvidt dere skal få barn og/eller gifte dere? Hvorfor er dem en viktig faktor i det?

Hvorfor vil han ikke gifte seg? Og hvorfor vil du ikke ha barn før han gir deg en ring? For meg høres det nesten ut som du bruker hans barneønske som pressmiddel for å få ringen din.

Anonymkode: 68e14...5d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva faen er så viktig med den ringen? Blir dere mer glad i hverandre da? 

Anonymkode: f574c...c68

Hva faen er så viktig med disse barna, da? Blir man mer lykkelig av å ha barn? Ifølge statistikken, blir menn mer ulykkelige etter å ha fått barn.

Anonymkode: e25f3...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hva har moren og søsteren hans med hvorvidt dere skal få barn og/eller gifte dere? Hvorfor er dem en viktig faktor i det?

Hvorfor vil han ikke gifte seg? Og hvorfor vil du ikke ha barn før han gir deg en ring? For meg høres det nesten ut som du bruker hans barneønske som pressmiddel for å få ringen din.

Anonymkode: 68e14...5d0

Nei. Han vil ikke forplikte seg til TS. 

Anonymkode: e25f3...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Vi har vært i sammen i 14 år og er 34 år begge to. Jeg forstår at han har lyst til p starte familieliv, det har jeg egentlig også.

Men for det første så har jeg dårlig forhold til familien hans.  Vi kan fint sees i bursdager å jul men går aldri der på kaffe med han på besøk utenom det. Hvorfor? Har en mor som bare snakker om seg og sitt. Slik har det vært i alle år. Snakker ned andre å bryr seg kun om sine egne eller seg selv. Har prøvd i mange år.

Har litt kontakt med søsteren men hun er en annen type å er i jobb. 

Han går bare å suter over dette med baby å skapet skyldfølelse i meg. Vi diskuterer å er veldig uenig i mange ting. Han er i jobb og jeg er ufør. Så går hjemme.

Når han kommer hjem bruker han tida på å se tv eller spille spill. Oss? Såvidt tid i helga. Men helgene er som regel bedre. 

Jeg har lenge hatt lyst på en ring på fingeren før jeg vil tenke på barn. Men det er han ikke i interessert i . Jeg vil ha endringer å ønsker selv å endre men men han er konfliktsky å tra ikke tak i noe.

Jeg lider i det mens han har det flott så lenge man bare skyver problemer under teppet.

Dette har nå ført til at jeg skal flytte i en leilighet for en liten periode, prøve i vertfall. Det er ikke slutt men vi kan ikke ha det sånn her...man er to stk i ett forhold. Vi er jo veldig glade i hverandre så ønsker ikke miste hverandre heller.

Jeg har prøvd det jeg kan. Parterapi vil han heller ikke.

Så hva mener dere er rettferdig her? Bare gi etter for barn eller bør man møtes litt på midten å ordne opp i alt rundt først?

Jeg mener det siste.

Anonymkode: dad74...6b2

Jeg tenker at dere har ulike ønsker.

Så det er 3 valg.

1. En av dere gir dere

2. Ingen gir seg og dere bare fortsetter å leve som nå. 

3. Finne nye partnere som vil det samme som dere. 

 

Jeg er på vei med vårt tredje barn, men jeg er helt i mot å gifte meg. 

Anonymkode: 3cd2c...743

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker at dere har ulike ønsker.

Så det er 3 valg.

1. En av dere gir dere

2. Ingen gir seg og dere bare fortsetter å leve som nå. 

3. Finne nye partnere som vil det samme som dere. 

 

Jeg er på vei med vårt tredje barn, men jeg er helt i mot å gifte meg. 

Anonymkode: 3cd2c...743

Men da regner jeg med at samboeren din er like mye imot å gifte seg?

Anonymkode: e25f3...e8f

[AnonymBruker]

Man endrer ikke dynamikken i et 14 år langt forhold til en konfliktsky dott som hverken kan eller vil kommunisere. Flytt. Ikke spill mer tid på ham. 

Anonymkode: cc913...7e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Nei. Han vil ikke forplikte seg til TS. 

Anonymkode: e25f3...e8f

Han ønsker den aller største forpliktelsen han kan få til henne... Han ønsker den forpliktelsen man ikke kan kvitte seg med, for resten av livet.

Hun ønsker forpliktelse som kun er en metallring og en signatur, som man kan kvitte seg med veldig enkelt...

Det er HAN som ønsker den virkelige forpliktelsen til henne.

Anonymkode: 68e14...5d0

[Rainstorm2.0]

Så bra at du tar grep i eget liv for å få det du ønsker deg! Høres ut som en god idé å bo litt for seg selv og tenke etter hva man ønsker. 

Når det gjelder "ordne opp i ting rundt" så forstår jeg ikke helt hva du sikter til. Hans familie er som de er, det er ikke noe verken du eller han kan "ordne opp i". 

Og når det gjelder å gjøre ting når han kommer hjem, hva ser du for deg, hvilke hobbyer har du selv, hva har du å tilby, sier du "jeg skal på kino, vil du bli med?", "vil du bli med på overnattingstur til Stavanger neste helg?" osv. eller forventer du at han skal underholde deg. 

Dynamikken i et forhold når en går hjemme og den andre jobber 100% utenom huset blir ofte litt vanskelig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han ønsker den aller største forpliktelsen han kan få til henne... Han ønsker den forpliktelsen man ikke kan kvitte seg med, for resten av livet.

Hun ønsker forpliktelse som kun er en metallring og en signatur, som man kan kvitte seg med veldig enkelt...

Det er HAN som ønsker den virkelige forpliktelsen til henne.

Anonymkode: 68e14...5d0

Nei. Han vil forplikte seg til barna, ikke henne. 

Anonymkode: e25f3...e8f

[AnonymBruker]

Ekteskap er en viktig juridisk bindende avtale som igjen legger grunnlag for barn. Ring er ikke det viktige med bryllup

Anonymkode: 5bea1...706

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Vi har vært i sammen i 14 år og er 34 år begge to. Jeg forstår at han har lyst til p starte familieliv, det har jeg egentlig også.

Men for det første så har jeg dårlig forhold til familien hans.  Vi kan fint sees i bursdager å jul men går aldri der på kaffe med han på besøk utenom det. Hvorfor? Har en mor som bare snakker om seg og sitt. Slik har det vært i alle år. Snakker ned andre å bryr seg kun om sine egne eller seg selv. Har prøvd i mange år.

Har litt kontakt med søsteren men hun er en annen type å er i jobb. 

Han går bare å suter over dette med baby å skapet skyldfølelse i meg. Vi diskuterer å er veldig uenig i mange ting. Han er i jobb og jeg er ufør. Så går hjemme.

Når han kommer hjem bruker han tida på å se tv eller spille spill. Oss? Såvidt tid i helga. Men helgene er som regel bedre. 

Jeg har lenge hatt lyst på en ring på fingeren før jeg vil tenke på barn. Men det er han ikke i interessert i . Jeg vil ha endringer å ønsker selv å endre men men han er konfliktsky å tra ikke tak i noe.

Jeg lider i det mens han har det flott så lenge man bare skyver problemer under teppet.

Dette har nå ført til at jeg skal flytte i en leilighet for en liten periode, prøve i vertfall. Det er ikke slutt men vi kan ikke ha det sånn her...man er to stk i ett forhold. Vi er jo veldig glade i hverandre så ønsker ikke miste hverandre heller.

Jeg har prøvd det jeg kan. Parterapi vil han heller ikke.

Så hva mener dere er rettferdig her? Bare gi etter for barn eller bør man møtes litt på midten å ordne opp i alt rundt først?

Jeg mener det siste.

Anonymkode: dad74...6b2

Fortsett med å sette grenser for din egen del og hold fast på det du synes er viktig i forholdet til partner og hva som må til for videre fremgang ang utvidelse av familien. Jeg kjenner flere som har latt seg overkjøre og det angrer de bittert på i ettertid. De står nesten helt alene med barn og dems liv/utfordringer mens partner nesten helt har forsvunnet ut av livet dems pga unnskyldninger ang jobb og ang å være kjærester er det nesten totalt fraværende. Viktig at kommunikasjon og handling samsvarer med ønsket ang forpliktelsen det er å skape en familie sammen! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Han ønsker den aller største forpliktelsen han kan få til henne... Han ønsker den forpliktelsen man ikke kan kvitte seg med, for resten av livet.

Hun ønsker forpliktelse som kun er en metallring og en signatur, som man kan kvitte seg med veldig enkelt...

Det er HAN som ønsker den virkelige forpliktelsen til henne.

Anonymkode: 68e14...5d0

Å få et barn er en forpliktelse til barnet. Ikke moren. Han ønsker seg barn, men ikke en ektefelle.

Anonymkode: dfb3b...70b

[AnonymBruker]

ekteskap er jo noe gammalt utgått tull... 
Kom deg ut av "prinsessebobla". Voks opp! Barn er mye større.

Anonymkode: ae5ce...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

ekteskap er jo noe gammalt utgått tull... 
Kom deg ut av "prinsessebobla". Voks opp! Barn er mye større.

Anonymkode: ae5ce...2e0

Dette høres riktig ut i hodet til folk, men statistisk sett er det feil. Samboere med felles barn har 5 (!) ganger så stor risiko for samlivsbrudd som det gifte med barn har. Og samboere MED barn har faktisk dobbelt så stor risiko for å gå fra hverandre som gifte UTEN barn.

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/skjore-samboerskap-uten-barn

 

Anonymkode: dfb3b...70b

[AnonymBruker]

Ja, det er utvilsomt økonomisk smartere å sørge for å være gift når man får barn som ufør, i tilfelle forholdet ikke holder. 

Anonymkode: b9b99...a8f