Han lyver på grunn av konfliktskyhet

[AnonymBruker]

Jeg trenger innspill på hvordan jeg skal håndtere dette. Min kjæreste gjennom 2 år har gjort at jeg har mistet tillit til han gjennom at jeg har tatt han i løgn - ved at han lyver om ting han ikke behøver å lyve om. 

Han lyver om ting jeg spør han rett ut om, selv om han ikke har gjort noe galt i utgangspunktet, fordi han er redd for at svaret skal lage dårlig stemning eller at jeg skal reagere negativt og mislike han. Han er generelt veldig konfliktsky type, vi har aldri kranglet ordentlig om noe, men i de tilfeller jeg har blitt revet med og engasjert i en diskusjon så blir han veldig spak og nesten nummen. Han synes all konfrontasjon er ubehagelig egentlig, og er ærlig om det. Han er ikke vant til å prate om følelser heller, men han blitt veldig flink til det nå, sammenlignet med tidligere.

Når han lyver gjør det at tankene mine raser om hva annet han kan lyve om, og jeg sliter med at jeg er redd mitt inntrykk av han som person ikke stemmer med den han egentlig er. Han er utad og ovenfor meg en ekstremt hengiven, snill og kjærlig mann som jeg uten tvil vet at elsker meg. Og han er generelt veldig redd for å miste meg sier han. Jeg har ingen dårlig magefølelse på han som person i seg selv, men det gjør meg vondt å vite at jeg ikke vet om jeg får et ærlig svar eller at han kan skjule sannheter som gjør ting "ubehagelig" for han. 

Finnes det noen øvelser jeg kan gi han eller oppfordre han til å gjøre for å bli mindre konfliktsky? Noen som vet hvorfor noen blir så konfliktsky? Han har hatt en normal barndom såvidt jeg vet, og har ikke opplevd store traumer e.l. 

Anonymkode: 63e23...047

[AnonymBruker]

Det der blir aldri bedre, dessverre. Til slutt lærer de bare å lyve på en bedre måte sånn at du tror de har blitt bedre. 

Anonymkode: fccf9...343

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det der blir aldri bedre, dessverre. Til slutt lærer de bare å lyve på en bedre måte sånn at du tror de har blitt bedre. 

Anonymkode: fccf9...343

Men det er jo ubetydelige ting som ikke engang har noe å si... Jeg stoler på at han ikke ville vært utro eller gjort noe galt på den måten. Og jeg har fått han til å forstå at han gjør jo ting veldig mye mer mistenksomt enn det trenger å være ved å lyve om uskyldige ting... 

Ts

Anonymkode: 63e23...047

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men det er jo ubetydelige ting som ikke engang har noe å si... Jeg stoler på at han ikke ville vært utro eller gjort noe galt på den måten. Og jeg har fått han til å forstå at han gjør jo ting veldig mye mer mistenksomt enn det trenger å være ved å lyve om uskyldige ting... 

Ts

Anonymkode: 63e23...047

Å være lystløgner er ikke ubetydelig. 

Anonymkode: 5931d...089

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men det er jo ubetydelige ting som ikke engang har noe å si... Jeg stoler på at han ikke ville vært utro eller gjort noe galt på den måten. Og jeg har fått han til å forstå at han gjør jo ting veldig mye mer mistenksomt enn det trenger å være ved å lyve om uskyldige ting... 

Ts

Anonymkode: 63e23...047

Nettopp derfor. Å lyve om enkelte store ting kunne tross alt vært litt forståelig. Men han lyver om stort og smått. Du kan ikke stole på ham. 

Anonymkode: fccf9...343

[AnonymBruker]

Han vil spare seg selv for mye smerte hvis han etterhvert klarer å være seg selv. 

Anonymkode: 5931d...089

[AnonymBruker]

Har opplevd noe av det samme der forklaringen på en måte var at han ikke ville at jeg skulle bli sur. Sa ganske tydelig i fra om at min eventuelle reaksjon på noe ikke er grunn til å lyve, og jeg ble jo gaaanske mye mer irritert når jeg oppdaget sannheten så han unngikk jo ikke noen konflikt uansett! 
 

Er faktisk sammen med han den dag idag, og det har ikke vært et problem videre. Men han er fortsatt glad i pakke ting inn så jeg ikke skal bli sur, da. 

Anonymkode: ba133...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Har opplevd noe av det samme der forklaringen på en måte var at han ikke ville at jeg skulle bli sur. Sa ganske tydelig i fra om at min eventuelle reaksjon på noe ikke er grunn til å lyve, og jeg ble jo gaaanske mye mer irritert når jeg oppdaget sannheten så han unngikk jo ikke noen konflikt uansett! 
 

Er faktisk sammen med han den dag idag, og det har ikke vært et problem videre. Men han er fortsatt glad i pakke ting inn så jeg ikke skal bli sur, da. 

Anonymkode: ba133...37a

Jeg har også påpekt kraftig og tydelig at jeg aldri vil bli like sur for selve svaret som jeg blir når jeg finner ut at han lyver. Og jeg håper virkelig han har forstått det, men han sier selv at han går inn i en slags automatisk svar-modus når han er redd for en reaksjon på ting, og at han også har fornektet endel ting for seg selv (han lyver til seg selv også på den måten), så jeg tror på ingen måte han gjør ting for å såre meg. Han synes det er frustrerende selv å være så konfliktsky. Har aldri noen gang sett han sint feks. 

Jeg ser på dette mer som et personlighetstrekk som gjør at han velger "røm" automatisk, enn at han er en lystløgner. Han har også hatt noe problemer med egen selvfølelse, og synes feks ikke at han er meg verdig eller fortjener meg. Selv om han aktivt gjør ting for å være en god kjæreste og jobber åpent med seg selv. Han har selv sagt at han skulle ønske han hadde mer erfaring med forhold, for han er uerfaren der, og setter pris på at jeg gir han tydelige tilbakemeldinger på hvordan han kan være en bedre kjæreste. Det er denne godheten og oppriktigheten i han jeg ser som gjør at jeg på ingen måte tror han er en dårlig person til tross for at han har latt være å fortelle sannheten flere ganger. 

Ts 

Anonymkode: 63e23...047

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg trenger innspill på hvordan jeg skal håndtere dette. Min kjæreste gjennom 2 år har gjort at jeg har mistet tillit til han gjennom at jeg har tatt han i løgn - ved at han lyver om ting han ikke behøver å lyve om. 

Han lyver om ting jeg spør han rett ut om, selv om han ikke har gjort noe galt i utgangspunktet, fordi han er redd for at svaret skal lage dårlig stemning eller at jeg skal reagere negativt og mislike han. Han er generelt veldig konfliktsky type, vi har aldri kranglet ordentlig om noe, men i de tilfeller jeg har blitt revet med og engasjert i en diskusjon så blir han veldig spak og nesten nummen. Han synes all konfrontasjon er ubehagelig egentlig, og er ærlig om det. Han er ikke vant til å prate om følelser heller, men han blitt veldig flink til det nå, sammenlignet med tidligere.

Når han lyver gjør det at tankene mine raser om hva annet han kan lyve om, og jeg sliter med at jeg er redd mitt inntrykk av han som person ikke stemmer med den han egentlig er. Han er utad og ovenfor meg en ekstremt hengiven, snill og kjærlig mann som jeg uten tvil vet at elsker meg. Og han er generelt veldig redd for å miste meg sier han. Jeg har ingen dårlig magefølelse på han som person i seg selv, men det gjør meg vondt å vite at jeg ikke vet om jeg får et ærlig svar eller at han kan skjule sannheter som gjør ting "ubehagelig" for han. 

Finnes det noen øvelser jeg kan gi han eller oppfordre han til å gjøre for å bli mindre konfliktsky? Noen som vet hvorfor noen blir så konfliktsky? Han har hatt en normal barndom såvidt jeg vet, og har ikke opplevd store traumer e.l. 

Anonymkode: 63e23...047

Har du konfrontert han? Spurt rett ut hvorfor lyver du nå?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg trenger innspill på hvordan jeg skal håndtere dette. Min kjæreste gjennom 2 år har gjort at jeg har mistet tillit til han gjennom at jeg har tatt han i løgn - ved at han lyver om ting han ikke behøver å lyve om. 

Han lyver om ting jeg spør han rett ut om, selv om han ikke har gjort noe galt i utgangspunktet, fordi han er redd for at svaret skal lage dårlig stemning eller at jeg skal reagere negativt og mislike han. Han er generelt veldig konfliktsky type, vi har aldri kranglet ordentlig om noe, men i de tilfeller jeg har blitt revet med og engasjert i en diskusjon så blir han veldig spak og nesten nummen. Han synes all konfrontasjon er ubehagelig egentlig, og er ærlig om det. Han er ikke vant til å prate om følelser heller, men han blitt veldig flink til det nå, sammenlignet med tidligere.

Når han lyver gjør det at tankene mine raser om hva annet han kan lyve om, og jeg sliter med at jeg er redd mitt inntrykk av han som person ikke stemmer med den han egentlig er. Han er utad og ovenfor meg en ekstremt hengiven, snill og kjærlig mann som jeg uten tvil vet at elsker meg. Og han er generelt veldig redd for å miste meg sier han. Jeg har ingen dårlig magefølelse på han som person i seg selv, men det gjør meg vondt å vite at jeg ikke vet om jeg får et ærlig svar eller at han kan skjule sannheter som gjør ting "ubehagelig" for han. 

Finnes det noen øvelser jeg kan gi han eller oppfordre han til å gjøre for å bli mindre konfliktsky? Noen som vet hvorfor noen blir så konfliktsky? Han har hatt en normal barndom såvidt jeg vet, og har ikke opplevd store traumer e.l. 

Anonymkode: 63e23...047

Jeg opplever samme med min samboer. Han presterte til og med å svare ja på frieriet, for så å juge masse og fase hele greia ut på en veldig ufin måte. Han er også slik som synes all konfrontasjon er ubehagelig. Det blir ikke bedre.

Anonymkode: 6f579...d3f

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Finnes det noen øvelser jeg kan gi han eller oppfordre han til å gjøre for å bli mindre konfliktsky? Noen som vet hvorfor noen blir så konfliktsky? Han har hatt en normal barndom såvidt jeg vet, og har ikke opplevd store traumer e.l. 

Anonymkode: 63e23...047

Dette er ikke noe som kan fikses med øvelser. Han skal i terapi. Og det er best du blir med første gang, slik han ikke bare lyver for terapeuten. Eller lyver om å ha vært der i det hele tatt. 

Men jeg er ikke sikker på det er nok til å redde "dere". For du har allerede vist ham, ubevisst, at du kan leve med det. 

Anonymkode: 05ce5...8bb

[AnonymBruker]

Jeg blir nysgjerrig på hvilken oppvekst han hadde, i og med at han er så ekstremt redd for konflikter. Jeg var sånn før (og fremdeles henger det litt igjen) fordi jeg var oppvokst med en mor som kunne bli ekstremt sint for filleting, så jeg ble både redd og følte meg dum. Kunne liksom aldri helt vite hva som gjorde henne sint heller. 

Anonymkode: dd9a9...ea1

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har også påpekt kraftig og tydelig at jeg aldri vil bli like sur for selve svaret som jeg blir når jeg finner ut at han lyver. Og jeg håper virkelig han har forstått det, men han sier selv at han går inn i en slags automatisk svar-modus når han er redd for en reaksjon på ting, og at han også har fornektet endel ting for seg selv (han lyver til seg selv også på den måten), så jeg tror på ingen måte han gjør ting for å såre meg. Han synes det er frustrerende selv å være så konfliktsky. Har aldri noen gang sett han sint feks. 

Jeg ser på dette mer som et personlighetstrekk som gjør at han velger "røm" automatisk, enn at han er en lystløgner. Han har også hatt noe problemer med egen selvfølelse, og synes feks ikke at han er meg verdig eller fortjener meg. Selv om han aktivt gjør ting for å være en god kjæreste og jobber åpent med seg selv. Han har selv sagt at han skulle ønske han hadde mer erfaring med forhold, for han er uerfaren der, og setter pris på at jeg gir han tydelige tilbakemeldinger på hvordan han kan være en bedre kjæreste. Det er denne godheten og oppriktigheten i han jeg ser som gjør at jeg på ingen måte tror han er en dårlig person til tross for at han har latt være å fortelle sannheten flere ganger. 

Ts 

Anonymkode: 63e23...047

Jo mer jeg leser, jo mer tenker jeg at han har problemer på et eller annet plan. 

Det at han aldri blir sint er mest sannsynlig et problem. Jeg er sånn selv og det er en overlevelsesmekanisme fra en vanskelig barndom. Har flust av andre problemer også. Har vært i terapi mange ganger og jobbet knallhardt med meg  selv. Hadde jeg ikke forbedret meg hadde jeg definitivt vært alene. Det er urettferdig å la ens egne feil og mangler være en byrde for andre. 

Akkurat hvordan jobber han med seg selv? Helt konkret? Har du merket fremgang med hvordan han snakker med deg og behandler deg?

Anonymkode: e4f28...afd

[AnonymBruker]

Høres ut som han har vokst opp med å gå på nåler for å ikke trigge sinne hos andre. Kanskje han ble kjeftet på hvis han gikk i mot foreldrene med egne meninger? Eller kanskje var sinne en "forbudt" følelse?

Han blir uansett skremt av konsekvenser hvis han ikke bare jatter med. Jeg aner ikke om han har grunn til å frykte en reaksjon fra deg, eller om det kun er barndommen som gjør han redd. Kanskje personlighetene deres er litt kræsj.

Det kan også hende at han liker å ha det mest mulig behagelig, og sier det folk vil høre, og skylder på dem hvis han ble tatt i løgn.

Tror jeg selv har litt kombinasjoner av alt. Eksen min løy om at ting han skulle gjøre var gjort. Når vi da var klar for en aktivitet , og spurte om han kunne finne billettene han sa han hadde bestilt, så endte vi opp med at det var utsolgt. Da er det klart jeg ble sur da ungene hadde gledet seg. Han derimot brukte det som unnskyldning. Se hvor sur du er. Ikke rart jeg ikke tør å si sannheten! Jeg blir ikke sur for sannheten. Jeg blir sur for løgnen som ødelegger for andre enn han selv!

Anonymkode: 43da7...4a4

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg trenger innspill på hvordan jeg skal håndtere dette. Min kjæreste gjennom 2 år har gjort at jeg har mistet tillit til han gjennom at jeg har tatt han i løgn - ved at han lyver om ting han ikke behøver å lyve om. 

Han lyver om ting jeg spør han rett ut om, selv om han ikke har gjort noe galt i utgangspunktet, fordi han er redd for at svaret skal lage dårlig stemning eller at jeg skal reagere negativt og mislike han. Han er generelt veldig konfliktsky type, vi har aldri kranglet ordentlig om noe, men i de tilfeller jeg har blitt revet med og engasjert i en diskusjon så blir han veldig spak og nesten nummen. Han synes all konfrontasjon er ubehagelig egentlig, og er ærlig om det. Han er ikke vant til å prate om følelser heller, men han blitt veldig flink til det nå, sammenlignet med tidligere.

Når han lyver gjør det at tankene mine raser om hva annet han kan lyve om, og jeg sliter med at jeg er redd mitt inntrykk av han som person ikke stemmer med den han egentlig er. Han er utad og ovenfor meg en ekstremt hengiven, snill og kjærlig mann som jeg uten tvil vet at elsker meg. Og han er generelt veldig redd for å miste meg sier han. Jeg har ingen dårlig magefølelse på han som person i seg selv, men det gjør meg vondt å vite at jeg ikke vet om jeg får et ærlig svar eller at han kan skjule sannheter som gjør ting "ubehagelig" for han. 

Finnes det noen øvelser jeg kan gi han eller oppfordre han til å gjøre for å bli mindre konfliktsky? Noen som vet hvorfor noen blir så konfliktsky? Han har hatt en normal barndom såvidt jeg vet, og har ikke opplevd store traumer e.l. 

Anonymkode: 63e23...047

Når du kaller det diskusjon så er det tydeligvis såpass "hissig" allerede til at han går i flight modus. 

Jeg er selv sånn her, handler om hva slags oppvekst man har ja. Jeg bukker og skraper til jeg kommer unna og er klar til å prate om det selv. Men da er det mitt ansvar å ta opp tråden igjen, må bare være tøff nok til å gjøre det da... Men dette må man lære seg og trene seg opp til. Mengdetrening!

Oftest trenger det rett og slett bare å handle om noe så bagatellmessig som om det er greit å gå på kino eller hva man skal spise til middag sammen eller hvordan man skal legge dette opp tidsmessig o.l. 

Selv så merker jeg at det er visse folk dette er vanskeligst med. Noen er det lett å prate med og andre blir det alltid en "kamp" å få det som man vil selv da den andre absolutt ALLTID skal diskutere det ihjel noe som "dreper" helt lysta til å stå opp for deg selv eller komme med innvendinger. Slike folk er det helt sinnsykt vanskelig å omgås innimellom. Hadde vært digg om de bare kunne sagt "ok, du vil det sånn, da gjør vi det sånn du vil" uten at det oppstår en diskusjon for/imot opplegg osv 😅

Ene eksen min var en sånn som alltid skulle diskutere hva og hvordan osv + at jeg aldri fikk egentid. Jeg endte tilslutt i å gå fra flight til fight da det tilslutt handlet om å overleve i hverdagen for min del men da endte jeg med å bli den irritable og nesten alt ble krangling 😬 Helt jævlig! Kjente meg absolutt ikke igjen i å være sånn her. 

Endret 19. januar 2024 av Fighter83

[AnonymBruker]

Kanskje du har overreagert på ting såpass at han har lært en overlevelsestaktikk?

Anonymkode: 6f7da...03e

[AnonymBruker]

Min mann var også slik. Kunne finne på å lyve, eller bare slutte å snakke, for å ikke si noe han tenkte kunne føre til ubehageligheter. Moren hans er skyld i dette, han ble kuet mye som liten.

Vi måtte jobbe mye med kommunikasjonen, men jeg la ned den innsatsen siden min mann, akkurat som du beskriver din, er en veldig god mann.

Nå har vi hatt 16 år sammen og jeg angrer ikke et sekund på den innsatsen. Han er en fantastisk mann og er nå trygg i seg selv til å si alt som det er❤️

Anonymkode: 198ca...073

[AnonymBruker]

Reagerer du ofte negativt da? 

Jeg er egentlig ikke en konfliktsky person, men eksen fikk det ut av meg, alt var liksom galt, og det skulle ingenting til før hun ble trigget. Så istedetfor å skape 3. verdenskrig pga en helt ubetydelig detalj, så trakk jeg meg heller unna, og det var hun som fikk det ut av meg, ingen andre har klart det, så måtte dumpe henne for å beskytte meg selv 

Anonymkode: af655...ff3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Høres ut som han har vokst opp med å gå på nåler for å ikke trigge sinne hos andre. Kanskje han ble kjeftet på hvis han gikk i mot foreldrene med egne meninger? Eller kanskje var sinne en "forbudt" følelse?

Han blir uansett skremt av konsekvenser hvis han ikke bare jatter med. Jeg aner ikke om han har grunn til å frykte en reaksjon fra deg, eller om det kun er barndommen som gjør han redd.

 

Anonymkode: 43da7...4a4

Dette var mine tanker også etter å ha lest hovedinnlegget, dette samt dårlig selvtillit/-bilde. Det siste bekreftet vel ts i et senere svar.

Jeg var slik, og det kom av overlevelsesmekanisme i oppveksten. Jeg måtte alltid gå på nåler, visste aldri hva som trigget sinne eller som jeg fikk negative kommentarer på - selv ting som absolutt ikke var noe å kritisere, men som tydeligvis trigget forelder akkurat den dagen. Jeg visste heller aldri hvilke regler som gjaldt. De reglene som var avtalt ble endret i forelders hode, uten at jeg ble fortalt det - når jeg da fulgte avtalte regler (gjorde jo det for å slippe alt ubehaget), så ble det også ekstremt feil. Og når jeg begynte å si fra at dette ikke var rettferdig, ikke det som var avtalt, da ble alt verre. Da jeg begynte å reagere på det urettferdige med sinne, da ble det enda verre. Så uansett hva jeg gjorde, så ble det aldri riktig.

Jeg innså selv tidlig, i tenårene, at jeg måtte ha hjelp for å endre dette, for det gjorde meg til en person jeg egentlig ikke var. Fikk lite eller ingen hjelp da av det offentlige, men jeg var heldig og hadde f.eks. en lærer som så meg og støttet meg i viktige år. Så tok jeg en runde hos psykolog helt i begynnelsen av 20-årene, før jeg hadde noe seriøst forhold.

Som person er jeg lite opptatt av det jeg anser som bagateller i et forhold, altså småting som kan irritere litt. Så slike småting ser jeg heller ingen vits i å lage et nummer av med å si fra om. Dette ble en felle for meg i første forhold, for jeg endte meg å være altfor tålmodig, så da jeg først sa fra, da hadde ting hopet seg opp. Selv om jeg da sa fra saklig, så ble mengden og tidsrommet det gjaldt for stort for mannen å ta til seg, for han forstod ikke hvorfor jeg ikke hadde sagt fra. For han føltes det også urettferdig, for han hadde glemt eller fortrengt det meste, og nektet for det som ble tatt opp. Når mannen da ikke hørte, men gikk rett i forsvar, da trigget det mine traumer fra barndom, og jeg lukket meg. Lang historie kort, jeg innså etter få år at det forholdet uansett ikke var riktig for meg.

Men det var god læring, for jeg hadde innsett at jeg måtte ta ansvar for å si fra langt tidligere hvis det var noe. Og det har jeg fulgt senere. Jeg måtte rett og slett lære at det er helt greit å si fra om ting, så lenge jeg sier fra på en ordentlig måte. At noe ikke fungerer, det betyr ikke at man må angripe den andre, eller gå i forsvar om det er en selv som blir fortalt hva som ikke fungerer for partner. For noen er alt dette elementært og opplagt, fordi de har hatt en oppvekst med foreldre som er velfungerende foreldre, foreldre med gode grenser for seg selv og andre, som er gode på kommunikasjon og også snakke om følelser. For oss som ikke har opplevd dette, må det læres. Og vi har som regel også en jobb å gjøre med å bygge opp det selvbildet som er blitt skadet under oppveksten.

Det å tørre å ta opp noe som man er redd kan skape splid eller såre den andre, det er en ting, det å tørre å være ærlig ved spørsmål eller når noe tas opp, når man er redd for det samme - det er en treningssak. Man må gjennom trening få erfaring med at så lenge begge oppfører seg bra mot hverandre og greier å diskutere saklig, så er det ikke fare for splid/brudd. Gode forhold med god kommunikasjon tåler dette. Og sårede følelser blir aldri særlig dype pga. småting, hvis man har et slikt godt forhold med god kommunikasjon. Man aksepterer, finner gode løsninger sammen eller blir enig om hvordan gjøre ting slik at det er bedre for begge. Da blir forholdet styrket.

Men når den ene er ekstremt konfliktsky og går til løgner, selv om det ligger overlevelsesstrategier bak, da er det denne som får forholdet til å smuldre opp innenfra. Det ødelegger tilliten, det ødelegger følelsen av tilhørighet og det å stå sammen, det skaper avstand. Og det som i utgangspunktet er et godt forhold, det ødelegges av slik dårlig kommunikasjon, for samholdet og nærheten og roen man ellers finner i det å stole på en annen, det forsvinner.

Ts, det er åpenbart at kjæresten din egentlig ikke ønsker å være slik, men at han i dag ikke vet hvorfor han gjør det eller hvordan han kan endre seg. Det er godt mulig han også er redd for å bli "avslørt" som ikke verdig deg, fordi hans selvbilde ikke er så godt, og fordi han har lite erfaring med forhold. Men, han synes å være veldig villig til å lære, det sier du selv, og da har dere egentlig det beste utgangspunktet. Dere er glade i hverandre, han ønsker å lære.

Jeg foreslår at du får ham til å lese noen av svarene her, for det som nå er med på å skade forholdet deres, det er slikt som kan fikses om begge vil, og det har jeg inntrykk av at dere vil. Jeg foreslår at dere starter med parterapi, for å lære å kommunisere bedre. At han pr. i dag er som han er, det er ikke en kritikk av ham, for det er en grunn til at han har begynt å bruke denne strategien i håp om "husro", og årsaken ligger trolig lengre bak i tid enn deres forhold. Det er lett for dere i denne situasjonen å komme inn i et mønster hvor dere forsterker hverandres uheldige mønster. For jo mer han lyver og jo mer unnvikende han blir, jo mer "pågående" og frustrert vil du bli - og jo mer "pågående" og frustrert du blir, jo mer unnvikende vil han bli, jo mer vil han lyve. Og reaksjonene til begge er egentlig der fordi dere begge er glade i hverandre og virkelig ønsker å holde sammen. Det er bare at pr. i dag kommuniserer dere veldig uheldig, så uheldig at hvis dere ikke sammen lærer dere å fikse dette, så kommer det mest trolig til å ødelegge forholdet. Slik jeg leser deg, ts, ønsker ingen av dere dette. Så start i parterapi, hvor dere sammen kan lære å kommunisere bedre og forstå hverandre bedre. Der kan det også komme opp at han kanskje trenger å gå i terapi alene i tillegg for å få det bedre med seg selv, eller kanskje det ikke er nødvendig om dere får god hjelp i parterapien, og mannen ellers blir bevisst på å gjøre ting som gir ham mestring og bedre selvtillit/-bilde.

Om han og dere er villige til å jobbe med dette, da tror jeg dere kan få et veldig sterkt og godt forhold. Men dere må ta det på alvor. Ikke kritiser hverandre, se på det som noe dere sammen skal løse, og at dette er en del av en reise hvor dere skal lære å kjenne både dere selv og hverandre bedre. ❤️

Anonymkode: 3619d...a97

[AnonymBruker]

Hva skjer hvis du spør ham mer/presser ham litt på de tingene han lyver om og sier? Jeg spurte eksen min hvorfor han følte han måtte lyve om x og y, da gikk den rolige milde oppførselen hans over til å si 'hold kjeft fitte"

Anonymkode: 5643a...c38