Dere som hadde bra første barseltid, og dritt nr 2.

[AnonymBruker]

Går den dårlige samvittigheten noen gang over? 

Jeg husker ingen ting annet enn en baby som gråt hele tiden. Han gjorde det egentlig ikke, men han gråt mye, og betydelig mye mer enn første, som var "enkel". Vi gjorde masse koselig i første permisjon og hadde en stor, aktiv barselgruppe. Andre permisjon hadde jeg ingen barselgruppe og lite til ingen bekjente, i hvertfall ikke nære, så jeg var nesten ikke ute av huset på dagtid. Alt handlet om neste gang han skulle sove, så jeg fikk sove eller 20 min fred. 

Nå prøver jeg å lage fotobok til de hver, og jeg ser på bilder fra første permisjon og jeg får så sykt vondt inni meg, for vi hadde det ikke slik jeg og yngste. Jeg vet ikke om jeg ble deprimert av det hele, eller om jeg var deprimert allerede ved fødsel og dermed farget permisjon pga min "latskap" og uvitenhet om at jeg slet. Jeg hadde et tungt svangerskap, mye vondt, og jeg har slitt med depresjon av og på, så jeg burde ha merket det tidligere. 

Jeg har bilder av yngste også, men ikke like mye med andre mennesker - selv familie isolerte vi oss mye fra, for vi var så sliten, og jeg slet nok mannen ut mer enn jeg hadde trengt også. Jeg føler jeg ødela hele det året for alle som eksisterer rundt oss, og at det alltid vil være en mørk sky rundt alt som minner om den perioden. 

Han blir snart 2. 

Anonymkode: 8f7f8...27b

[Fighter83]

Nei, føles som om nr 2 ikke har fått helt de samme forutsetningene ang å bli sett, hørt, det har kanskje blitt avvist en del mer osv. Drypper stadig på etterhvert som barnet blir større merker jeg. "Hva om vis om atte" dukker opp stadig vekk💓 Må bare lære å leve med det.

Ikke så mye å få gjort med det annet enn relasjonen man har med barnet pr i dag dessverre.

[AnonymBruker]

Har bare et barn, men hadde den samme opplevelsen som du hadde med nr 2. 

Ungen er nå 2 år og jeg husker bare et sammensurium av gråt, amming, null søvn, tusen bæsjebleier og bekymringer. Det er jo hyggelig å se bilder fra hun var baby, men det vekker også vonde følelser. Var ikke en del av barselgruppe, var lite sammen med folk, og var lite utenfor døra de første 6 månedene. 

Jeg kan ikke sammenligne det med noen andre opplevelser, siden jeg bare har en. Men jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Det er så utrolig enkelt å se ting tydeligere i ettertid. Også er det jo ikke sånn at barnet ikke har fått omsorg og kjærlighet. Det er bare en litt annen opplevelse enn andre har. 

❤️

Anonymkode: eed42...3cd

[AnonymBruker]

Hva har du dårlig samvittighet for? Hva føler du inni deg? Jeg har kun hatt en permisjon, og en på vei, og den første var preget av psykisk sykdom som kom som følge av svangerskap og fødsel. Jeg måtte i behandling, orket ikke være med andre og slet enormt. Jeg ble rett og slett syk av å få barn- ikke barnet i seg selv, men feilbehandling fra sykehuset i en lang periode.  De ødela for meg og jeg måtte ta støyten. Men jeg gjorde mitt beste. Jeg husker ikke alt, mye er et sort hull, men jeg har bilder som jeg kan mimre over og prøve gjenoppleve eller gjenfortelle til barnet så vi får de felles minnene likevel, og det som er viktigst: babyen bryr seg ikke. Den fikk det den trengte og er en sunn, frisk og blid gutt. Han elsker meg. Jeg kunne selvfølgelig hatt dårlig samvittighet og ønsket å spole alt tilbake, men jeg gjør ikke det. Det hadde ikke gjort noen forskjell, annet enn at jeg hadde gjenopplevd alt igjen. Og det unner jeg ingen. Jeg tror nemlig ikke det hadde endret noe. Og for en jobb jeg gjorde. Jeg er sikker på at du gjorde det samme og var en super mor oppi det hele  Det eneste man kan gjøre er å se fremover; og finne ut hvordan man skal bruke tiden fremover sammen. Man kan ha dårlig samvittighet og bruke energien der, eller prøve fasilitere alle de følelsene til å få det bedre sammen nå. Om det tærer veldig på deg, prøv å snakk med noen for å sortere tankene dine. Det kan virkelig hjelpe. 

Anonymkode: 88fa2...37d

[AnonymBruker]

Det er ikke så veldig gøy med permisjon når babyen er mer krevende. Jeg har bare en som slet med å sove, og jeg er kjempelei meg for at jeg aldri nøt noen permisjonstid. Alt handlet om stress for å få ham til å sovne og stress for at han kunne våkne etter 5-20 minutter. Var med på barseltreff, der andre satt og koste seg med mat, kaffe og babyene sine mens jeg sto utenfor og tok høye knebøy med bæresele. Trilletur kunne jeg ikke være med på, han bare hylte. Tror man heller skal se seg selv som heldig om man hadde en enkel baby og kunne kose seg, for det er ingen selvfølge. 

Anonymkode: 8ea3b...f3b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke så veldig gøy med permisjon når babyen er mer krevende. Jeg har bare en som slet med å sove, og jeg er kjempelei meg for at jeg aldri nøt noen permisjonstid. Alt handlet om stress for å få ham til å sovne og stress for at han kunne våkne etter 5-20 minutter. Var med på barseltreff, der andre satt og koste seg med mat, kaffe og babyene sine mens jeg sto utenfor og tok høye knebøy med bæresele. Trilletur kunne jeg ikke være med på, han bare hylte. Tror man heller skal se seg selv som heldig om man hadde en enkel baby og kunne kose seg, for det er ingen selvfølge. 

Anonymkode: 8ea3b...f3b

Men det er heller ingen selvfølge at man koser seg, fordi man har en enkel baby. Hvem har lagt de forventningene til oss? At man skal kose seg så fryktelig i permisjon? Jeg har venninner som syns det var fryktelig å være i permisjon selv om de hadde det man kaller enkel baby. Det er ikke en tilværelse for alle. 

Anonymkode: 88fa2...37d

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Men det er heller ingen selvfølge at man koser seg, fordi man har en enkel baby. Hvem har lagt de forventningene til oss? At man skal kose seg så fryktelig i permisjon? Jeg har venninner som syns det var fryktelig å være i permisjon selv om de hadde det man kaller enkel baby. Det er ikke en tilværelse for alle. 

Anonymkode: 88fa2...37d

Og jeg spør for jeg tror nemlig at man føler på så mye om man ikke koser seg, at man bryter seg selv ned. Men i realiteten er permisjon ikke særlig kos for mange.

Anonymkode: 88fa2...37d

[Gjest Chicchi]

Jeg tror det er en grunn til at babyer ikke husker noe. Du må prøve å fokusere på relasjonen du har til sønnen din i dag. Jeg har bare ett barn, men det første året var helt grusomt og jeg kjente ikke på ekte kjærlighetsfølelser før det hadde gått lang tid. I dag er hun to og vi har et nært bånd, og det er alt jeg kan gjøre. Så lenge barnet fikk nærhet, mat og varme (og det høres ut som han fikk det), har du gjort jobben din.

Og de såre følelsene knyttet til bildene fra babyperioden betyr at du bryr deg ❤️

Barn kommer alltid til å behandles forskjellig, for de er forskjellige mennesker. Ikke ha dårlig samvittighet, du gjorde garantert ditt beste!

[AnonymBruker]

Du må legge fra deg den dårlige samvittigheten. Det gjør hverken deg eller barnet ditt godt. 

Jeg kan også se til tilbake på barseltiden og bli litt trist. Tenker jeg hadde realistiske forventinger, men fikk et barn med kolikk som knapt ville sove, og som sov i maks 30 min. Hyskrek i bil, hylskrek i vogn m.m. Det var fullstendig utmattende, og vi endte jo opp hjemme alene omtrent alltid. I tillegg fikk jeg en ikke-fungerende barselgruppe. Med tre barn har jeg ikke hatt en eneste fungerende barselgruppe. Dvs. helsestasjonen "hadde ikke kapasitet til å lage barselgruppe" til det ene barnet, så jeg har bare hatt to grupper. Det har også gjort meg trist, for man har jo hørt om alle de som knytter tette bånd, blir gode venner, tilflyttere som blir kjent med andre osv. Har i etterkant skjønt at det er ganske vanlig med dårlige barselgrupper, men det snakker man jo ikke så mye om.

 

Anonymkode: 4474c...7cc

[AnonymBruker]

Hadde det svært krevende med den første og eneste, ble helt isolert og måtte bære på misfornøyd baby 24/7.

Kjenner ikke på dårlig samvittighet, jeg var der for barnet uansett hvor krevende det var og er stolt av det. 

Anonymkode: cd8a5...15f

[AnonymBruker]

Det er derfor mange av oss med en krevende 1 barseltid ikke får flere barn 😉 Fordi vi orker ikke å gå tilbake til start når ting endelig har blitt lettere. Og de med rolig baby skjønner oss ikke alltid. 

Anonymkode: 7d811...54d

[AnonymBruker]

Hadde det motsatt, vanskelig første fødsel og barseltid, enkel andre. Med første hadde vi utfordringer med amming, og jeg brukte lang tid på å falle inn i morsrollen. Med andre gikk alt av seg selv. Hvorfor, vet ikke? 

Du må bare legge vekk den dårlige samvittigheten TS, du og barnet tjener ingenting på det. Du har gjort ditt beste, barnet har fått mat og omsorg og dere har hele livet sammen. Tenk heller på det.

Til dere som savner barselgruppe, jeg møtte min gjennom et slikt nettforum og vi var en stor gjeng. Og ja, noen var tilflyttere og fikk nettverk. Noen har blitt gode venner. Og det har og vært en porsjon intriger og konflikter.

 

Anonymkode: 6660d...3ef

[Yodas]

De fleste har mer bilder av barn nr. 1 enn av de andre barna sine, uansett hvordan barseltiden har vært, hvis det er en trøst. 🙂

[AnonymBruker]

Jeg har to kull, og med de eldste var alt fryd og gammen. Med de yngste var ting tyngre, men med min aller yngste hadde jeg nok en mild fødselsdepresjon. 
Jeg kan se på bilder fra når han var liten, og jeg blir lei meg når jeg ser hvor glad han er for å samhandle med meg, når jeg bare gjorde det for hans skyld og for å få tiden til å gå til han skulle sove eller leke alene igjen. Det er nesten litt bittert å tenke på at hele permisjonen min ble «sløst bort» med depresjon og tunge tanker, og at jeg måtte begynne i jobb igjen mens jeg fortsatt var halvdød av søvnmangel og depresjon. 

Anonymkode: e82cd...03a

[StriLenke]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er derfor mange av oss med en krevende 1 barseltid ikke får flere barn 😉 Fordi vi orker ikke å gå tilbake til start når ting endelig har blitt lettere. Og de med rolig baby skjønner oss ikke alltid. 

Anonymkode: 7d811...54d

Ok. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hva har du dårlig samvittighet for? Hva føler du inni deg? Jeg har kun hatt en permisjon, og en på vei, og den første var preget av psykisk sykdom som kom som følge av svangerskap og fødsel. Jeg måtte i behandling, orket ikke være med andre og slet enormt. Jeg ble rett og slett syk av å få barn- ikke barnet i seg selv, men feilbehandling fra sykehuset i en lang periode.  De ødela for meg og jeg måtte ta støyten. Men jeg gjorde mitt beste. Jeg husker ikke alt, mye er et sort hull, men jeg har bilder som jeg kan mimre over og prøve gjenoppleve eller gjenfortelle til barnet så vi får de felles minnene likevel, og det som er viktigst: babyen bryr seg ikke. Den fikk det den trengte og er en sunn, frisk og blid gutt. Han elsker meg. Jeg kunne selvfølgelig hatt dårlig samvittighet og ønsket å spole alt tilbake, men jeg gjør ikke det. Det hadde ikke gjort noen forskjell, annet enn at jeg hadde gjenopplevd alt igjen. Og det unner jeg ingen. Jeg tror nemlig ikke det hadde endret noe. Og for en jobb jeg gjorde. Jeg er sikker på at du gjorde det samme og var en super mor oppi det hele  Det eneste man kan gjøre er å se fremover; og finne ut hvordan man skal bruke tiden fremover sammen. Man kan ha dårlig samvittighet og bruke energien der, eller prøve fasilitere alle de følelsene til å få det bedre sammen nå. Om det tærer veldig på deg, prøv å snakk med noen for å sortere tankene dine. Det kan virkelig hjelpe. 

Anonymkode: 88fa2...37d

Hvordan syk ble du?

Anonymkode: 7f2da...da0