Samlivsbrudd - er i krise - hvordan komme gjennom den første tiden?

[AnonymBruker]

Bruddet er et faktum. Det er mannen som vil gå. Jeg må bare akseptere det, men sliter. Hele verden raser sammen for meg her. Vi klarer ikke å kommunisere om det praktiske, eller konsekvensene av dette (de blir voldsomme). Han har bare resignert, og oppfører seg som ingen ting ovenfor barna våre og andre. Han har overlatt ballen til meg, og vil at jeg skal styre prosessen videre.

Jeg ligger i fosterstilling på badegulvet og skriker uten lyd. Hvordan skal jeg praktisk klare å komme meg gjennom dette? Hvordan skal jeg klarer å gi den nødvendige omsorgen for barna i tiden som kommer, når jeg er i en sånn krise selv? De vet ikke noe ennå, men forstår jo at noe er alvorlig galt med meg. 

Jeg har vært hos fastlege, blitt sykemeldt 50 % (mot min vilje, men jeg sover og spiser knapt - og fungerer ikke mentalt i det hele tatt). Jeg er så fortvilet… Har i desperasjon ringt FVK, men det er mange uker/måneder ventetid. Hva skal jeg gjøre? Hva skal vi gjøre? HJELP!!! 

Anonymkode: 0b66e...794

[AnonymBruker]

Ikke ta ballen da. Om han vil ut, må han fikse. Fokuser på deg og barna, reis bort med dem til din familie noen dager? 

Anonymkode: 0cf9c...9a5

[AnonymBruker]

Hva skal du gjøre? 

Du skal gjøre det som kreves. Han vil gå, da får han være med å fikse det praktiske. 

Alle brudd medfører konsekvenser som oppleves som enorme for den det gjelder. Du skal bruke det du har av energi på å kartlegge hvordan du selv kommer best ut av dette, og gjøre det beste for barna dine. 

Du klarer dette, selv om det ikke føles sånn. 

Anonymkode: d8839...521

[AnonymBruker]

Lev som du er alene uten partner. 

Gjør det så koselig du klarer hjemme og kast ballen over til mannen. Er han som må følge opp det han har satt i gang. 

Anonymkode: 61722...389

[Rucula]

Du skal ihvertfall ikke fikse, ordne og fasilitere for mannen. 
Han må ta konsekvensene av sine valg 100%

Han får ordne med alt det praktiske. 
 

[AnonymBruker]

Hvem har råd til å bo videre i huset? Den som ikke har råd får bare flytte. Om ikke noen har råd blir det straks litt verre. Bli ferdig innen rimelig tid. Mareritt å gå i uavklart situasjon. Hele livet på pause. Min erfaring.

Anonymkode: ad7c7...252

[AnonymBruker]

Søk råd hos ei venninne, søster eller andre du stoler på. Få hjelp til å lage en plan som du presenterer for mannen din. Hvem som beholder huset, hvordan dere løser samvær osv. De praktiske tingene. Sykemeld deg 100%, du har ikke noe på jobb å gjøre når du er så langt nede. Fokuser på å komme deg gjennom denne tiden, ta vare på deg selv og barna.

Føler med deg ❤️

Anonymkode: f2a62...f0a

[AlternativX]

Off, skjønner deg godt! Kjærlighetssorg er så brutalt og vondt, vært der selv. Burde absolutt vært en diagnose som het "sorg". Her må man bare ta en dag av gangen. Bruk venner og familie for alt de er verdt! Dere må også finne en måte å kommunisere på sånn at dere løser det praktiske. Jo før jo bedre. Synd at han skriver fra seg ansvaret når det er hans valg. Vet det ikke føles sånn nå, men det blir bedre, lover deg❤️

[AnonymBruker]

Men har GJØR det virkelig ikke. Jeg har kjempet for familien, og min fortvilelse gjør sikkert dette veldig vanskelig for han - men jeg klarer bare ikke å se for meg livet uten kjernefamilien. Jeg har bedt han flytte ut midlertidig, men det vil han heller ikke. Vil bare flytte på gjesterommet sier han. Vet ikke hvor han vil/kan/bør bo… Jeg tror den eneste måten jeg kan klare å reise meg igjen er at han faktisk fysisk drar. At ungene får komme seg gjennom sjokket i hjemmet sitt sammen med meg den første tiden. Hvordan gjør andre folk dette?

Jeg har familie som hjelper meg økonomisk i en overgangsfase, så jeg klarer å bo i huset en stund. Han har ingen mulighet til å overta, så det må uansett bli meg eller ingen. 

Anonymkode: 0b66e...794

[exictence]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Bruddet er et faktum. Det er mannen som vil gå. Jeg må bare akseptere det, men sliter. Hele verden raser sammen for meg her. Vi klarer ikke å kommunisere om det praktiske, eller konsekvensene av dette (de blir voldsomme). Han har bare resignert, og oppfører seg som ingen ting ovenfor barna våre og andre. Han har overlatt ballen til meg, og vil at jeg skal styre prosessen videre.

Jeg ligger i fosterstilling på badegulvet og skriker uten lyd. Hvordan skal jeg praktisk klare å komme meg gjennom dette? Hvordan skal jeg klarer å gi den nødvendige omsorgen for barna i tiden som kommer, når jeg er i en sånn krise selv? De vet ikke noe ennå, men forstår jo at noe er alvorlig galt med meg. 

Jeg har vært hos fastlege, blitt sykemeldt 50 % (mot min vilje, men jeg sover og spiser knapt - og fungerer ikke mentalt i det hele tatt). Jeg er så fortvilet… Har i desperasjon ringt FVK, men det er mange uker/måneder ventetid. Hva skal jeg gjøre? Hva skal vi gjøre? HJELP!!! 

Anonymkode: 0b66e...794

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men har GJØR det virkelig ikke. Jeg har kjempet for familien, og min fortvilelse gjør sikkert dette veldig vanskelig for han - men jeg klarer bare ikke å se for meg livet uten kjernefamilien. Jeg har bedt han flytte ut midlertidig, men det vil han heller ikke. Vil bare flytte på gjesterommet sier han. Vet ikke hvor han vil/kan/bør bo… Jeg tror den eneste måten jeg kan klare å reise meg igjen er at han faktisk fysisk drar. At ungene får komme seg gjennom sjokket i hjemmet sitt sammen med meg den første tiden. Hvordan gjør andre folk dette?

Jeg har familie som hjelper meg økonomisk i en overgangsfase, så jeg klarer å bo i huset en stund. Han har ingen mulighet til å overta, så det må uansett bli meg eller ingen. 

Anonymkode: 0b66e...794

For meg høres det ut som det er mannen her som kommer til å slite etter sin idiotiske oppførsel. Vil han bare flytte på gjesterommet og ellers nyte måltider med dere og ellers det behagelige han kan ha det hos deg?

Han har overlatt ballen til deg, hvordan? Nei, ikke finn løsninger. Det får han gjøre. Det er han som har tatt beslutningen og vil splitte dere. Da får han jammen ha baller til å gjøre konsekvens av det selv.

Reis et sted med barna. Ha en lang ferie. Unn deg noe godt. Vet at det er lettere sagt enn gjort. Du skylder ingen andre noen forklaring på ting. Husk det. La ham stå for den han er.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men har GJØR det virkelig ikke. Jeg har kjempet for familien, og min fortvilelse gjør sikkert dette veldig vanskelig for han - men jeg klarer bare ikke å se for meg livet uten kjernefamilien. Jeg har bedt han flytte ut midlertidig, men det vil han heller ikke. Vil bare flytte på gjesterommet sier han. Vet ikke hvor han vil/kan/bør bo… Jeg tror den eneste måten jeg kan klare å reise meg igjen er at han faktisk fysisk drar. At ungene får komme seg gjennom sjokket i hjemmet sitt sammen med meg den første tiden. Hvordan gjør andre folk dette?

Jeg har familie som hjelper meg økonomisk i en overgangsfase, så jeg klarer å bo i huset en stund. Han har ingen mulighet til å overta, så det må uansett bli meg eller ingen. 

Anonymkode: 0b66e...794

Men han har jo gjort det slutt, hvorfor vil han bo på gjesterommet? Hva er planen hans? 

Anonymkode: aef33...410

[AnonymBruker]

Folk som sier at du skal bare la alt ligge, må jo være enormt unnvikende! 

Jeg anbefaler deg og bestille time til mekling! Det er ikke det samme som samtaleterapi, men der snakker dere sammen om prossessen videre. Tipper han ikke vil snakke, da du bare snakker om konsekvensene av bruddet og derfor resignerer han. Du må gi slipp, og dere klarer dere. Ta kontakt med banken få oversikt over økonomien, ta eventuelt kontakt med nav og advokat slik at de kan ta seg av det formelle. 

Bruddet er et faktum. Og nå gjelder det å gjøre prosessen best mulig! 

Det hjelper og sysselsette seg, og det hjelper og ta kontroll der du har kontroll... 

Jeg vil sterkt anbefale deg denne veien og ikke en, strutsen metode hvor du bare graver hodet ned i sanden. Tenk på barna. Hvem vil du være ? Nå gjelder,det å ta tak! 

Anonymkode: 70d03...856

[AnonymBruker]

Jeg er igjennom tilsvarende. Føler med deg! A4 familie, felleseie. Her er det hun som gjorde det slutt. Jeg ville forsøke. Hun har ikke råd til å bo her, men hun flytter ikke. Hva gir du meg? Hvordan tenker de? Hvordan forholder man seg til slikt? 

Anonymkode: ad7c7...252

[AnonymBruker]

Medi3 har psykolog og de har ofte også kognitiv terapeut som man kan snakke med, sjekk nettsiden deres! 
https://www.medi3.no/vi-tilbyr/psykolog-kognitiv-terapeut-privat/

 

Anonymkode: bbb69...140

[AnonymBruker]

Han vil ut og du skal ta ansvaret?? Wtf? Og det gidder du... Skjønner at han går!

Anonymkode: 7c2ec...ee5

[Ebbeliten]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han vil ut og du skal ta ansvaret?? Wtf? Og det gidder du... Skjønner at han går!

Anonymkode: 7c2ec...ee5

Idiot 

[MakeItHappen]

Hold ut. En time av gangen, en dag av gangen. Det er ikke lett å tenke klart i en slik situasjon. Har vært der selv. Føler med deg. 

[Ebbeliten]

Du skal be han pakke sakene sine. Han får dra til noen venner eller til sin familie. Så ringer du dine venner eller din familie og ber noen å komme å hjelpe deg litt. Om så bare for emosjonell støtte. (Jeg hadde stilt opp på flekken om min venninne eller søster gikk gjennom dette) 

Så kontakter dere bank, advokat eller annet for mekling. Begynn å sortere ting inn i hans og ditt. Det er ingenting å vente på. Å gjøre noe er bedre enn å ligge på et gulv med panikk. 

Det blir bedre. Jeg lover. En dag vil du se tilbake på dette å være takknemlig for at det ble slik. Du vil bli lykkelig. Kanskje mye mer enn du har vært noensinne.

Akkurat nå er det jævlig. Så fokuser på det du kan styre. Og det du kan styre nå er hva du skal gjøre de neste timene. 

[AnonymBruker]

Du må gjøre deg iskald.

Nå har han "makt" fordi du er i sjokk, sorg og ikke vil skilles.

Du må ta grep, og ikke finne deg i at han flytter inn på gjesterommet. Hvis han vil skilles, så MÅ han flytte ut. Sett en tidsfrist. 2 uker, 1 måned.. men UT skal han.

Ordne barnevakt til ungene. Sett deg ned med han, og forklar han at siden han vil avslutte ekteskapet, får han 2 uker på å finne seg en hybel

Om du har mulighet, ta en helg eller en ukes ferie uten mann og barn. Reis bort, gråt, sørg etc, og få klarnet tankene til du kommer tilbake.

Bestill time i banken, få ordnet det praktiske asap.

Vær sykemeldt en stund. Skilsmisse er vondt og opprivende, så viktig å ta vare på seg selv.

Du klarer dette!!

 

Anonymkode: 59fb7...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du må gjøre deg iskald.

Nå har han "makt" fordi du er i sjokk, sorg og ikke vil skilles.

Du må ta grep, og ikke finne deg i at han flytter inn på gjesterommet. Hvis han vil skilles, så MÅ han flytte ut. Sett en tidsfrist. 2 uker, 1 måned.. men UT skal han.

Ordne barnevakt til ungene. Sett deg ned med han, og forklar han at siden han vil avslutte ekteskapet, får han 2 uker på å finne seg en hybel

Om du har mulighet, ta en helg eller en ukes ferie uten mann og barn. Reis bort, gråt, sørg etc, og få klarnet tankene til du kommer tilbake.

Bestill time i banken, få ordnet det praktiske asap.

Vær sykemeldt en stund. Skilsmisse er vondt og opprivende, så viktig å ta vare på seg selv.

Du klarer dette!!

 

Anonymkode: 59fb7...8db

Det er dette jeg vil gjøre, men samtidig kan jeg jo ikke kaste han ut av eget hus… Og hvordan skal barna klare å akseptere dette? At mamma kaster ut pappa fra huset vårt? Hvordan skal vi klare å få til et samarbeid om vi kommer skjevt ut fra start? Han har ingen venner eller familie i nærheten som kan hjelpe han heller…

Anonymkode: 0b66e...794