Bør vi gå til parterapi?

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har vært sammen i 6 år og venter barn i april. Vi har bodd sammen de siste 5 årene med veldig lite konflikter. Siste året derimot har vært en stor økning i konflikter som jeg sliter veldig med å finne løsninger på. 

Vi sliter begge med å holde god kommunikasjon om ting som plager oss, og jeg frykter dette blir et økende problem når barnet kommer. Ønsker derfor å ta tak i det før det virkelig blir et stort problem.

Han har tider da han plutselig blir veldig surmulende, man merker at han er misfornøyd med noe uten å si hva. Dette er det flere som har bemerket, og sagt at det er til det litt ekstreme, de føler seg rett ukomfortable i hans nærvær når de er på besøk og han er slik. Jeg blir ofte påvirket av det og blir dermed sur selv. Vi blir begge veldig innelukket i disse tilfellene, frem til jeg er på en plass der jeg tenker det er ok å prate om det uten at følelsene koker over. Gjerne etter et par dager. Det er alltid jeg som tar det opp og lurer på hva som ligger bak. Da er det en gjenganger at han føler jeg tar for lite initiativ til ting som må gjøres i hverdagen. Han synes ikke at jeg gjør for lite, men at det alltid er han som må dra i gang at ting skjer. Jeg har forsøkt å endre på dette lenge, har bedt han om å hjelpe meg med å si hva han ønsker eller gi et pekepinn, som aldri kommer. Dermed går jeg og stresser og prøver å gjøre det jeg kan av felles oppgaver og gjøremål som jeg kommer på, men føler det aldri blir godt nok eller at jeg treffer på det han ønsker. Nå skal det også sies at jeg er litt glemsk og distré, noe han ikke er.

Dette er bare et av to skumle problemer vi har i forholdet. Det andre arbeider vi med, men her er jeg rådvill. Føler jeg prøver og prøver å gjøre ting slik han ønsker og forventer, men at jeg sjelden strekker til, som fører til mye dårlig stemning i hjemmet. I tillegg når jeg er gravid føler jeg det er litt urettferdig at han krever noe som føles som mye av meg og gjør meg stresset i denne perioden. 

Hva tenker dere? Burde vi forsøke parterapi? Eller har dere tips til hva vi kan gjøre for å få det bedre?

Anonymkode: 9ceec...033

[Rainstorm2.0]

Jeg foreslår:

Sett dere ned og ta en prat om hvordan dere kan løse lignende problemer. Han må på banen til problemløsning her. Hva synes han om at han surmuler, hvordan kan dere løse dette så dere får et bedre samliv sammen. 

Om dere ikke greier en sånn samtale på en god måte alene dere to synes jeg tanken din om å forsøke parterapi er god. 

Jeg ville også anbefalt å jobbe med din distrehet og glemskhet, det er ufattelig irriterende. Jeg bodde selv med en som skyldte støtt på glemskhet, men det er da ikke mitt ansvar å gjenta meg til det kjedsommelige fordi du har et problem med glemskhet. Vedkommende jeg bodde med innså til slutt at dette var deres problem, og begynte å sette inn alarmer, laget et dokument for ting som måtte huskes. Jeg tror utfordringen med distrehet, enda du ikke mener vondt, er at den andre får følelsen av at "det jeg sier er ikke verdt å lytte til og respektere". 

Veldig bra at du er føre-var og vil jobbe med å få et bedre parforhold. Gratulerer med graviditeten og håper det går fint for seg i innspurten frem til april ❤️ 

[female1]

Rainstorm2.0 skrev (På 19.1.2024 den 15.45):

Jeg foreslår:

Sett dere ned og ta en prat om hvordan dere kan løse lignende problemer. Han må på banen til problemløsning her. Hva synes han om at han surmuler, hvordan kan dere løse dette så dere får et bedre samliv sammen. 

Om dere ikke greier en sånn samtale på en god måte alene dere to synes jeg tanken din om å forsøke parterapi er god. 

Jeg ville også anbefalt å jobbe med din distrehet og glemskhet, det er ufattelig irriterende. Jeg bodde selv med en som skyldte støtt på glemskhet, men det er da ikke mitt ansvar å gjenta meg til det kjedsommelige fordi du har et problem med glemskhet. Vedkommende jeg bodde med innså til slutt at dette var deres problem, og begynte å sette inn alarmer, laget et dokument for ting som måtte huskes. Jeg tror utfordringen med distrehet, enda du ikke mener vondt, er at den andre får følelsen av at "det jeg sier er ikke verdt å lytte til og respektere". 

Veldig bra at du er føre-var og vil jobbe med å få et bedre parforhold. Gratulerer med graviditeten og håper det går fint for seg i innspurten frem til april ❤️ 

Tusen takk for rådet og lykkeønsket ❤️  

Jeg skal ta deg på ordet og ta opp saken, og arbeide med min glemskhet. Har allerede startet med dokument på mobilen med huskeliste 😊

[Trolltunge]

Høres ut som han lider av "Jeg har nå sikret meg denne kvinnen ved å sette barn på henne, så nå kan jeg slippe mine demoner løs på henne"- syndromet. Det er ofte dødelig. For god kommunikasjon og et godt forhold, og så forholdet totalt sett. 

Selv om du ikke er perfekt må kommunikasjon være ok for å fungere sammen. Ingen er perfekte, så det er ikke et krav for at det skal være ok kommunikasjon rundt ting i et forhold. 

Parterapi kan det ikke skade å forsøke iallefall.

Endret 21. januar 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Tenker at her må han møte deg litt på veien og konkret lage en liste over ting han ønsker du skal gjøre uten at han ber om det.

Om det er noe du absolutt ikke får til, kanskje det kan være hans ansvar, og så kan du ha ansvaret for noe annet du er flink på.

Snakk om at om det er noe som gnager, så må det tas opp så fort som mulig i stedet for å lage dårlig stemning i dagevis. Det er dumt for dere begge og gjestene deres.

Anonymkode: e79b1...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2024 den 13.14):

Jeg og min samboer har vært sammen i 6 år og venter barn i april. Vi har bodd sammen de siste 5 årene med veldig lite konflikter. Siste året derimot har vært en stor økning i konflikter som jeg sliter veldig med å finne løsninger på. 

Vi sliter begge med å holde god kommunikasjon om ting som plager oss, og jeg frykter dette blir et økende problem når barnet kommer. Ønsker derfor å ta tak i det før det virkelig blir et stort problem.

Han har tider da han plutselig blir veldig surmulende, man merker at han er misfornøyd med noe uten å si hva. Dette er det flere som har bemerket, og sagt at det er til det litt ekstreme, de føler seg rett ukomfortable i hans nærvær når de er på besøk og han er slik. Jeg blir ofte påvirket av det og blir dermed sur selv. Vi blir begge veldig innelukket i disse tilfellene, frem til jeg er på en plass der jeg tenker det er ok å prate om det uten at følelsene koker over. Gjerne etter et par dager. Det er alltid jeg som tar det opp og lurer på hva som ligger bak. Da er det en gjenganger at han føler jeg tar for lite initiativ til ting som må gjøres i hverdagen. Han synes ikke at jeg gjør for lite, men at det alltid er han som må dra i gang at ting skjer. Jeg har forsøkt å endre på dette lenge, har bedt han om å hjelpe meg med å si hva han ønsker eller gi et pekepinn, som aldri kommer. Dermed går jeg og stresser og prøver å gjøre det jeg kan av felles oppgaver og gjøremål som jeg kommer på, men føler det aldri blir godt nok eller at jeg treffer på det han ønsker. Nå skal det også sies at jeg er litt glemsk og distré, noe han ikke er.

Dette er bare et av to skumle problemer vi har i forholdet. Det andre arbeider vi med, men her er jeg rådvill. Føler jeg prøver og prøver å gjøre ting slik han ønsker og forventer, men at jeg sjelden strekker til, som fører til mye dårlig stemning i hjemmet. I tillegg når jeg er gravid føler jeg det er litt urettferdig at han krever noe som føles som mye av meg og gjør meg stresset i denne perioden. 

Hva tenker dere? Burde vi forsøke parterapi? Eller har dere tips til hva vi kan gjøre for å få det bedre?

Anonymkode: 9ceec...033

Han høres nå litt barnslig ut som sutrer åpenlyst foran folk dere har på besøk.. Hadde mannen min gjort det foran venner eller familie ville jeg blitt ganske flau over han altså. Er dette en slags straff fra hans side? Og hva mener han du burde gjøre som du ikke gjør, sånn helt konkret?

Du er gravid og han burde egentlig behandle deg som en prinsesse nå før barnet kommer, i stedet får du stress og muggen stemning.

Stemmer for parterapi! Det er aldri feil🩷

Anonymkode: 76762...66c

[Ww83]

I fare for å være litt gammeldags: Jeg synes han burde cut you some slack, i og med at du er gravid med hans barn. Høres også utrolig irriterende ut med en sånn sur fyr. Jeg hadde damet meg opp, og sagt at nå må det bli slutt på denne surmulingen. I fare for å være enda mer gammeldags, tror jeg er best å prøve å rydde opp i eget reir, fremfor å gå i terapi. Ønsker deg uansett lykke til. Hilsen mann, 40.

[female1]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2024 den 0.12):

Han høres nå litt barnslig ut som sutrer åpenlyst foran folk dere har på besøk.. Hadde mannen min gjort det foran venner eller familie ville jeg blitt ganske flau over han altså. Er dette en slags straff fra hans side? Og hva mener han du burde gjøre som du ikke gjør, sånn helt konkret?

Du er gravid og han burde egentlig behandle deg som en prinsesse nå før barnet kommer, i stedet får du stress og muggen stemning.

Stemmer for parterapi! Det er aldri feil🩷

Anonymkode: 76762...66c

Vi har pratet om det ved flere anledninger og det virker som han ikke helt forstår det selv hvorfor han reagerer som han gjør. Men for meg føles det som straff, så kanskje det er det jeg må formidle til han. Det er også en av grunnene jeg tenker parterapi kan være en løsning, om han sitter med følelser han sliter med å uttrykke eller forstå. 

Tusen takk for råd ❤️