Er der noen som opplever at terapi fungerer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ikke vær så skråsikker og bastant! Jeg aner ikke hva du har opplevd eller hva slags personlighetstype du har eller hva det er som har gjort at du har kommet deg videre. Men pls aksepter at noen av oss enten er skjørere, har (hatt) mindre støtte, har opplevd verre/flere traumatiske hendelser eller har ikke hatt de samme ressursene eller beskyttelsesfaktorer. Dømmende holdning hjelper ingen. Å føle seg svak, sliten, motløs o.lign kan også være et tegn på at man trenger ivaretakelse. Dersom man ikke har lært det som liten så trenger man profesjonell hjelp om man ikke har et nettverk å lene seg på. 

Traumespekteret er enormt! Fra de som sliter etter 1 hendelse som har skjedd da de var voksne, til de som har opplevd 1-2 typer omsorgssvikt, til de som har opplevd 3-4 typer omsorgssvikt i tillegg til fattigdom, og de som har opplevd alle typer omsorgssvikt, fattigdom og gjentatte relasjonsbrudd og omsorgsskonstellasjoner. De dårligste er mest sannsynlig institusjonalisert, bor i omsorgsbolig eller på gata. Har det noe for seg å hyle opp om at "dette er bare en traumereaksjon!!"?

Jeg var av de som nekta å føle meg liten, svak eller at jeg ikke kunne mestre. Jeg overså alle kroppens signaler i flere tiår. Og nå er jeg konstant utbrent og tilbakestående. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt hensyn til behovet for egenomsorg på et langt tidligere tidspunkt. At man skal ikke alltid "gunne på". At det er normalt med behov for ro, hvile, omsorg og ivaretakelse. Man har vært et offer. Man trenger ikke utvikle offermentalitet av den grunn, men det hjelper ikke å late som kropp og psyke ikke er preget av det.

Anonymkode: 1344d...07a

Helt enig med deg. Opplever ikke at jeg har sagt noe motsatt. 

Ingenting er "bare en traumereaksjon", det er en traumereaksjon og trenger å møtes som nettopp det. 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Eksponeres, hvordan? Jeg klarer ikke forstå det. Man kan jo ikke bli barn en gang til?

Anonymkode: f57cd...087

Både bli utsatt for gode relasjoner, og erfaringer selv om kroppen stritter imot. Du må ikke tilbake til hendelsene som gav deg diagnosen. En annen ting er å eksponere meg selv for triggerne mine, og stå lenger og lenger i dem, fortelle meg jeg er trygg nå osv. 

Anonymkode: e3473...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Både bli utsatt for gode relasjoner, og erfaringer selv om kroppen stritter imot.

Jeg får lese mer om dette, jeg forstår nemlig ikke hvordan det er mulig når man er helt alene og egentlig ikke har noen andre i livet sitt. 

Jeg føler også at det nesten er som jeg er forbannet, at alt jeg tar i blir dritt. Mennesker jeg treffer utnytter meg, overkjører meg, herser med meg, ting jeg kjøper viser seg å ha skjulte feil og mangler, skal jeg noe viktig kan du være sikker på at bussen blir innstilt, leiligheten min synker i verdi, og jeg kan ikke selge den selv om naboene er plagsomme, jeg klarer ikke jobbe mer fordi jeg er så dårlig - jeg ser ingenting bra i livet mitt, alt er svart hele tiden og det føles håpløst. Rett og slett. Det jeg ønsker meg mest er nok er håp, bare en liten dråpe!, slik at jeg kan tro at kanskje det kan skje noe godt i livet mitt en gang. Men det har jeg ikke. 

Men da ser det ut som at noen i tråden har hatt effekt av terapi, og at det enten er noe feil med meg, eller at jeg på en eller annen måte må klare å finne en mer passende terapeut/terapiform. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg får lese mer om dette, jeg forstår nemlig ikke hvordan det er mulig når man er helt alene og egentlig ikke har noen andre i livet sitt. 

Jeg føler også at det nesten er som jeg er forbannet, at alt jeg tar i blir dritt. Mennesker jeg treffer utnytter meg, overkjører meg, herser med meg, ting jeg kjøper viser seg å ha skjulte feil og mangler, skal jeg noe viktig kan du være sikker på at bussen blir innstilt, leiligheten min synker i verdi, og jeg kan ikke selge den selv om naboene er plagsomme, jeg klarer ikke jobbe mer fordi jeg er så dårlig - jeg ser ingenting bra i livet mitt, alt er svart hele tiden og det føles håpløst. Rett og slett. Det jeg ønsker meg mest er nok er håp, bare en liten dråpe!, slik at jeg kan tro at kanskje det kan skje noe godt i livet mitt en gang. Men det har jeg ikke. 

Men da ser det ut som at noen i tråden har hatt effekt av terapi, og at det enten er noe feil med meg, eller at jeg på en eller annen måte må klare å finne en mer passende terapeut/terapiform. 

Anonymkode: f57cd...087

Det er sånn når man har ræva syn på seg selv. Det er som om man gjentar dårlige hendelser og opplevelser igjen og igjen. Mna får på et vis mer "flaks" når man synes bedre om seg selv.

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det er sånn når man har ræva syn på seg selv. Det er som om man gjentar dårlige hendelser og opplevelser igjen og igjen. Mna får på et vis mer "flaks" når man synes bedre om seg selv.

Anonymkode: 1344d...07a

Det høres logisk ut.  Men igjen så tenker jeg hvordan får man bedre syn på seg selv? Og da betyr det jo at det faktisk ER min skyld at jeg opplever så mye dritt, for hvis jeg hadde vært annerledes (hatt bedre selvfølelse) så hadde livet mitt vært bedre. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette her funker for de som har evne/mulighet til å kjenne trygghet i egen kropp. Ikke alle traumatiserte vet hva det er, eller har noengang opplevd trygghet i egen kropp.

Anonymkode: 1344d...07a

Enig. Jeg blir ekstremt trigget når jeg forsøker slappe av eller meditere. Det er grusomt, og alle sier det liksom hjelper… For meg blir alt mye verre. 
 

Jeg har nok aldri kjent trygghet eller nærhet. Og når jeg (forsøker) meditere bobler det opp masse ubehagelige og vanskelige ting inni meg. Det føles som jeg blir gal av å tvinge stillhet i kroppen. Noe av det samme kommer når jeg skal jobbe med fag og lese til eksamen. 
 

Jeg går til psykolog nå, ISTDP. Men nå er alt veldig veldig mye verre, klarer nesten ikke gå ut døren. Sliter med angst, diare, brekninger, lite matlyst og er redd for absolutt alt. Er bare et skall igjen av meg. Når jeg forsøker tenke gode/positive tanker reagerer kroppen med å drite på seg. Jeg er livredd. 

Anonymkode: bfbfa...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg går til psykolog nå, ISTDP. Men nå er alt veldig veldig mye verre, klarer nesten ikke gå ut døren. Sliter med angst, diare, brekninger, lite matlyst og er redd for absolutt alt. Er bare et skall igjen av meg. Når jeg forsøker tenke gode/positive tanker reagerer kroppen med å drite på seg. Jeg er livredd. 

 Det høres utrolig forferdelig ut. Er det pga terapien? Jeg er litt der selv for tiden, men i motsetning til deg spiser jeg hele tiden, eneste som virker å dempe det litt. «Fordelen» er at som feit er jeg enda mer usynlig enn til vanlig. Håper det blir bedre for deg snart! 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2024 den 7.23):

Det er mulig jeg har vært uheldig, men egentlig tror jeg ikke det. For meg virker det som terapi = snakke om ting, uten mål, plan, og primært om det som er vanskelig. Resultatet er etter hver time føler jeg meg verre enn jeg gjorde før timen, så drar jeg hjem og bruker en uke på å prøve å regulere meg inn i toleransevinduet igjen, så ny time hvor jeg faller ut. 

Jeg skulle ønske jeg kunne lære å roe nervesystemet, konkrete teknikker for å holde meg i kroppen og ikke dissosiere, jobbe med triggere slik at jeg tåler de osv. 

jeg har kompleks ptsd og ja, jeg skjønner at jeg ikke blir frisk på et øyeblikk, men jeg synes det virker som terapien gjør meg sykere. 

Har noen opplevd at terapi faktisk fungerer? Hva var det som fungerte i så fall? 

Jeg vurderer å slutte. Eller å ikke snakke om vanskelige ting mer. For jeg orker ikke å dissosiere hele tiden. 

Anonymkode: f57cd...087

Det høres ut som du kun er i starten av terapi, du må gå mye lenger.

For min del har terapi snudd om og reddet livet mitt, etter massiv omsorgssvikt i oppveksten og jeg var selv på vei til å rote til alt.
 

Jeg gikk i vanlig samtaleterapi privat, der vi snakket om det som var vanskelig, relasjoner, minner, m.m i en nokså løs setting. Psykologen var forberedt, noterte i timene og husket det vi pratet om så jeg kjente meg sett for første gang i livet. Det var mest det som hjalp, ikke spesifikke metoder og verktøy. Det er bare kortsiktig fjas.

Anonymkode: 6dadd...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 

Jeg går til psykolog nå, ISTDP. Men nå er alt veldig veldig mye verre, klarer nesten ikke gå ut døren. Sliter med angst, diare, brekninger, lite matlyst og er redd for absolutt alt. Er bare et skall igjen av meg. Når jeg forsøker tenke gode/positive tanker reagerer kroppen med å drite på seg. Jeg er livredd. 

Anonymkode: bfbfa...c9b

ISTDP var ingen metode for meg, syntes det ble for dumt, pressende og insisterende. Vanlig samtaleterapi har vært mye bedre for min del.

Anonymkode: 6dadd...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 Det høres utrolig forferdelig ut. Er det pga terapien? Jeg er litt der selv for tiden, men i motsetning til deg spiser jeg hele tiden, eneste som virker å dempe det litt. «Fordelen» er at som feit er jeg enda mer usynlig enn til vanlig. Håper det blir bedre for deg snart! 

Anonymkode: f57cd...087

Jeg vet ikke om det er terapien, eller virkningen av terapien. Jeg er hvert fall veldig dårlig nå. Tror ikke jeg tør mer terapi, men på den andre siden så vil jeg jo gjennom dette og, for jeg håper jo å bli bedre på den andre siden.   

jeg har emetofobi, så at symtpomene mine på angst/reaksjoner på å være utenfor toleransebinduet mitt er diare og brekninger er helt uutholdelig. Vet ikke hvor lenge jeg takler dette.  

Anonymkode: bfbfa...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

ISTDP var ingen metode for meg, syntes det ble for dumt, pressende og insisterende. Vanlig samtaleterapi har vært mye bedre for min del.

Anonymkode: 6dadd...b43

Jeg har gått til begge deler. ISTDP nå i seks mnd, vanlig terapi over flere år. 
 

Er ikke frisk, så vet ikke hva jeg skal konkludere med. Men jeg prøver og prøver…

Anonymkode: bfbfa...c9b

[AnonymBruker]

For meg hjalp terapi veldig mye, men det var kognitiv terapi. Lærte en god del teknikker, fikk konkrete oppgaver og hun som drev dette var veldig flink til å sette ting i perspektiv. Dette var gruppeterapi, og mange slet med ulike former for angst blant annet.

Anonymkode: 3d0d9...52a

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

For meg er disse tingene sykt triggende 

Anonymkode: f57cd...087

Forsøk å tenke at våre triggere er en påminnelse på hva som må føles gjennom. Og dessverre så er store deler av den jobben med å føle gjennom noe, å sitte gjennom ubehaget uten å gjøre annet enn å føle på det. Når vi slutter å kjempe mot de vonde følelsene forsvinner de mye lettere. Det er absolutt mest skummelt og ubehagelig i starten, særlig når det er mye traumer som må opp og ut. Men jeg lover deg, du vil føle på veldig rask bedring når du først tillater deg å føle på det vonde.

Det er garantert derfor meditasjon og yoga etc også er triggende for deg, for da må du være alene med tankene og følelsene og ikke kan rømme, gjennom mat eller distraksjoner. Men det viser bare enda tydeligere at du har et sårt behov for det, kroppen din ønsker å kvitte seg med vonde følelser fra fortiden, men de må føles for å løses ut for godt.

Og for å forklare mer praktisk, så kan jeg gi forslag til hvordan du spesifikt kan jobbe deg gjennom en trigger. Så kan du kanskje forsøke å jobbe deg sakte oppover over tid?

For å begynne å løsne opp i triggere, så kan du først tenke over om dette er et gjentakende problem, gjentakende trigger. La oss bruke naboens bråk som eksempel her. Det er gjentakende, så da vil jeg anbefale at dy tenker gjennom praktiske løsninger som kan bedre situasjonen for deg neste gang det skjer. Selv bare minimalt. Kjøpe slike skikkelige øreplugger, eller kanskje sånn støyvern til og med? Deretter, når triggeren kommer, tar du i øreplugger eller tar på støyvern, og setter deg hvor enn det er mest stille. Så forsøker du å sitte i stillhet. Du kan begynne med en notatblokk for å ikke føle deg helt låst inn i ditt eget hode. Skriv spørsmål til deg selv og svar på dem. Sett kanskje et mål om minst 10 spørsmål,  eller 5 minutter på stoppeklokka etc.

For selve spørsmålene, så er det å forsøke å gå i dybden.  Jeg skal liste opp en rekke forslag her, og eksempler til svar i parantes, men jeg tar de første svarforslagene jeg kommer på etterspm jeg ikke vet din historie. Jeg håper ikke du føler at jeg lager antakelser eller lignende, jeg håper at kansnje det kan hjelpe deg bedre på vei når du ser slike øvelser og verktøy i detaljert beskrivelse. Det beste trikset med slike spørsmålsverktøy, er å spørre seg selv "hvorfor" etter hvert svar,  for å komme helt i dybden på hva kjerneproblemet er, eller hvilket traume det er knyttet til fra barndom etc.

- Hva er det jeg hater mest med naboens høye musikk? (At det er så høyt at jeg ikke klarer å tenke eller finne ro)

- Hvorfor hater jeg å ikke klare å tenke eller finne ro? (Fordi det gir meg en følelse av utrygghet og jeg blir rastløs og irritert og sint av det)

- Hvorfor blir jeg sint av det? (Fordi jeg føler at ingen bryr seg om hvordan jeg har det eller hvordan jeg blir påvirket)

- Hvilke hendelser som liten følte jeg på disse samme følelsene? (Når det var mye høylydt krangling i hjemmet og jeg hørte mamma bli banka opp av stefar og visste at jeg snart kom til å være i trøbbel selv og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg)

- Er jeg fysisk trygg akkurat nå? (Ja, ergo ikke i fysisk fare fra noen eller noe)

- Hva trenger jeg for å føle meg emosjonelt trygg akkurat nå? (Stillhet, ro, forståelse, å bli hørt, å bli sett, å føle meg god nok)

- Hvorfor er det akkurat det jeg trenger? (Kanskje fordi jeg aldri fikk det som barn og nå.forsøker å jakte etter de følelsene helt til jeg klarer å.finne en måte å gi de følelsene til meg selv)

Osv osv osv. Jrg vil også si at det er HELT normalt å ha en haug av spørsmål hvor du ikke føler at du vet svaret. Ikke la deg skremme deg vekk fra å fortsette! Hvert spørsmål du stiller deg selv, er et steg i riktig retning. Det er en muskel som må trenes opp. I starten er det helt normalt å ha mange "jeg vet ikke" type svar.

Og du kaster ikke bort noens tid. Dette er ting som burde læres bort på barneskolen, men det skjer ikke dessverre. Så vi som har gått gjennom den vonde prosessen du nå står midt oppi, vi er bare glade for muligheten til å kunne hjelpe npen andre gjennom det. Jeg skulle ønske jeg hadde noen til å forklare meg disse tingene når.det stod som verst. Da hadde jeg kanskje kommet meg.gjennom alt raskere.

Det er forvirrende og det er overveldende. Og det er dessverre slik at ingen andre kan finne svarene dine for deg, så det å.jobbe med å lytte til sin egen kropp, det vil være den viktigste lærdommen du tar med deg. Det er egentlig det letteste og meat naturelige i verden, men så enormt vanskelig i starten. Men jeg lover. For hver dag med en spørsmålsrunde til deg selv, dess mindre vanskelig vil det føles.

Sender deg mye omtanke. You got this ❤️

Anonymkode: b0274...23b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Forsøk å tenke at våre triggere er en påminnelse på hva som må føles gjennom. Og dessverre så er store deler av den jobben med å føle gjennom noe, å sitte gjennom ubehaget uten å gjøre annet enn å føle på det. Når vi slutter å kjempe mot de vonde følelsene forsvinner de mye lettere. Det er absolutt mest skummelt og ubehagelig i starten, særlig når det er mye traumer som må opp og ut. Men jeg lover deg, du vil føle på veldig rask bedring når du først tillater deg å føle på det vonde.

Det er garantert derfor meditasjon og yoga etc også er triggende for deg, for da må du være alene med tankene og følelsene og ikke kan rømme, gjennom mat eller distraksjoner. Men det viser bare enda tydeligere at du har et sårt behov for det, kroppen din ønsker å kvitte seg med vonde følelser fra fortiden, men de må føles for å løses ut for godt.

Og for å forklare mer praktisk, så kan jeg gi forslag til hvordan du spesifikt kan jobbe deg gjennom en trigger. Så kan du kanskje forsøke å jobbe deg sakte oppover over tid?

For å begynne å løsne opp i triggere, så kan du først tenke over om dette er et gjentakende problem, gjentakende trigger. La oss bruke naboens bråk som eksempel her. Det er gjentakende, så da vil jeg anbefale at dy tenker gjennom praktiske løsninger som kan bedre situasjonen for deg neste gang det skjer. Selv bare minimalt. Kjøpe slike skikkelige øreplugger, eller kanskje sånn støyvern til og med? Deretter, når triggeren kommer, tar du i øreplugger eller tar på støyvern, og setter deg hvor enn det er mest stille. Så forsøker du å sitte i stillhet. Du kan begynne med en notatblokk for å ikke føle deg helt låst inn i ditt eget hode. Skriv spørsmål til deg selv og svar på dem. Sett kanskje et mål om minst 10 spørsmål,  eller 5 minutter på stoppeklokka etc.

For selve spørsmålene, så er det å forsøke å gå i dybden.  Jeg skal liste opp en rekke forslag her, og eksempler til svar i parantes, men jeg tar de første svarforslagene jeg kommer på etterspm jeg ikke vet din historie. Jeg håper ikke du føler at jeg lager antakelser eller lignende, jeg håper at kansnje det kan hjelpe deg bedre på vei når du ser slike øvelser og verktøy i detaljert beskrivelse. Det beste trikset med slike spørsmålsverktøy, er å spørre seg selv "hvorfor" etter hvert svar,  for å komme helt i dybden på hva kjerneproblemet er, eller hvilket traume det er knyttet til fra barndom etc.

- Hva er det jeg hater mest med naboens høye musikk? (At det er så høyt at jeg ikke klarer å tenke eller finne ro)

- Hvorfor hater jeg å ikke klare å tenke eller finne ro? (Fordi det gir meg en følelse av utrygghet og jeg blir rastløs og irritert og sint av det)

- Hvorfor blir jeg sint av det? (Fordi jeg føler at ingen bryr seg om hvordan jeg har det eller hvordan jeg blir påvirket)

- Hvilke hendelser som liten følte jeg på disse samme følelsene? (Når det var mye høylydt krangling i hjemmet og jeg hørte mamma bli banka opp av stefar og visste at jeg snart kom til å være i trøbbel selv og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg)

- Er jeg fysisk trygg akkurat nå? (Ja, ergo ikke i fysisk fare fra noen eller noe)

- Hva trenger jeg for å føle meg emosjonelt trygg akkurat nå? (Stillhet, ro, forståelse, å bli hørt, å bli sett, å føle meg god nok)

- Hvorfor er det akkurat det jeg trenger? (Kanskje fordi jeg aldri fikk det som barn og nå.forsøker å jakte etter de følelsene helt til jeg klarer å.finne en måte å gi de følelsene til meg selv)

Osv osv osv. Jrg vil også si at det er HELT normalt å ha en haug av spørsmål hvor du ikke føler at du vet svaret. Ikke la deg skremme deg vekk fra å fortsette! Hvert spørsmål du stiller deg selv, er et steg i riktig retning. Det er en muskel som må trenes opp. I starten er det helt normalt å ha mange "jeg vet ikke" type svar.

Og du kaster ikke bort noens tid. Dette er ting som burde læres bort på barneskolen, men det skjer ikke dessverre. Så vi som har gått gjennom den vonde prosessen du nå står midt oppi, vi er bare glade for muligheten til å kunne hjelpe npen andre gjennom det. Jeg skulle ønske jeg hadde noen til å forklare meg disse tingene når.det stod som verst. Da hadde jeg kanskje kommet meg.gjennom alt raskere.

Det er forvirrende og det er overveldende. Og det er dessverre slik at ingen andre kan finne svarene dine for deg, så det å.jobbe med å lytte til sin egen kropp, det vil være den viktigste lærdommen du tar med deg. Det er egentlig det letteste og meat naturelige i verden, men så enormt vanskelig i starten. Men jeg lover. For hver dag med en spørsmålsrunde til deg selv, dess mindre vanskelig vil det føles.

Sender deg mye omtanke. You got this ❤️

Anonymkode: b0274...23b

Tusen takk ♥️ Takk for at du bruker tid og skriver så detaljert, det var utrolig bra og jeg forstår hva du mener! Jeg har allerede støyvern/ørepropper, men jeg trodde jeg helst skulle unngå å bruke dem, at de fungerer som flukt? Men jeg bruker dem nesten hele tiden, i tilfelle det kommer en lyd, jeg er liksom på vakt hele tiden…

Jeg har også tenkt litt sånn at jeg må gjøre mer av det som jeg kjenner motstand mot, for det er det jeg trenger. Derfor har jeg trent yoga en til to ganger i uken i nesten et år 😛 Men fortsatt blir jeg trigget, får lyst til å rømme, blir «trassig» som et barn (nei, jeg skal pinadø ikke lukke øynene nå! Hvorfor må jeg stå så lenge i denne stillingen? Er vi ikke ferdig snart?) og slapper overhode ikke av (hva var den lyden? Hva skal den dama? Er det noen ved døra?)

Jeg skal prøve å jobbe med triggere slik du beskriver! Men hvor lenge skal jeg gjøre det? En måned, to? Og vil det føre til bedring? 

Spørsmålene og svarene dine var veldig gode! Kanskje jeg kan prøve å svare på dem i «fredstid» også, altså når jeg ikke er trigget, for når jeg er trigget er det akkurat som jeg blir borte og ikke klarer å kjenne meg selv eller tenke, kjenner ikke gulvet under føttene og klarer ikke bære ting, feks, bare mister alt. Vet ikke om jeg kunne skrevet noe da. Men kan prøve. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

Føler så med deg, TS! ❤️ Jeg har antagelig mindre traumer/flere beskyttende faktorer som gjør at jeg ikke er like syk som deg, men likevel kjenner jeg meg igjen i mye. Du har fått mange gode råd, men jeg vet: det føles jo helt håpløst når ingenting man gjør funker. 

Jeg skriver bare en liste over ting som har vært avgjørende for at jeg har begynt å endelig «koble meg på meg selv» og bli litt bedre (er fremdeles ikke helt bra). Det har vært (og er fremdeles) som å legge et puslespill i blinde: jeg aner ikke om bitene jeg legger egentlig danner et helt bilde, men jeg kan kjenne at det jeg jobber med gradvis vokser. Også er det noen biter som er umulig å finne, men noen hull og et litt brokete resultat må jeg nok bare leve med.

- Sykemelding. Et nervesystem i alarmberedskap trenger ro. For meg var det håpløst å skulle jobbe med noe som helst så lenge jeg var i helspenn. Begrenset kognitiv kapasitet gjør også at jeg bare kan ha en ting om gangen å jobbe med.

- Finne en terapeut du virkelig stoler på. Jeg går på andre året hos en privat psykolog. For meg er det avgjørende at vi har god kjemi og at jeg ikke stresses av at jeg må være «frisk» innen «behandlingsforløpet» er ferdig. Det er et privilegium å ha råd til det, og det er veldig synd at det skal være sånn…

- Mindfullness. Det er helt jævlig i begynnelsen, for da kommer jo alle de vonde følelsene/det kroppslige ubehaget. Men husk at mindfullness ikke behøver å være kun meditasjon, jeg bruker også mye sansing. Jeg skjærer opp sitroner og appelsiner og lukter på de, bruker kaleidoskop, tegner/fargelegger, går tur og konsentrerer meg om å ta inn omgivelsene (sollys i trekronene, fuglekvitter, vakkert snølandskap, lukten av skog, kjenner på mosen osv. Såklart lettest på sommeren 😆)

- Yoga/bevegelse. Jeg gjør yoga i perioder, men synes også det er nyttig å bare sette på musikk (rytmisk eller rolig, alt etter humør) og bevege meg intuitivt. Det føltes veldig stivt og unaturlig i starten, men nå er det mer flyt i det, og det gjør så godt! Gjør også litt tøyeøvelser, og unner meg thaimassasje innimellom.

- Varme. Sånne puter med korn/ris som kan varmes i mikrobølgeovnen hjelper meg enormt når det kommer til søvn, men også for å roe ned nervesystemet på dårlige dager, eller når jeg ikke klarer å «lande» nok for å gjøre mindfullness.

- Skriving. Jeg gjør ulike skriveøvelser. Noen ganger setter jeg på en timer på 5-10 minutter og bare skriver det som faller meg inn. Det kan være hendelser fra barndom, frustrasjoner i nåtid, hva jeg er takknemlig for osv i et salig rot. Det er ikke meningen at du skal bruke teksten til noe, så bare skriv. Jeg starter nesten alltid med «I dag vet jeg ikke hva jeg skal skrive…». Noen ganger ender jeg opp med bare tre setninger, andre ganger skriver jeg mange sider og går over tiden.

Jeg skriver også lister med affirmasjoner/påminnelser. Det føltes veldig unaturlig i starten, men har vært veldig hjelpsomt. Da kan jeg for eksempel skrive «Jeg har lov til å være sint. Jeg har lov til å være redd. Jeg har lov til å gråte. Jeg har lov til å ha det bra. Jeg har lov til å ta grep. Jeg har lov til å ta plass. Jeg har lov til å være liten. Jeg har lov til å føle smerte. Jeg har lov til å være nummen» osv osv. Også leser jeg listen høyt for meg selv mange ganger, og gjerne med innlevelse. 

- Selvmedfølelse. Jeg prøver å være bevisst på min indre dialog, og ikke gi meg selv juling fordi jeg ikke klarer ting, ikke presterer, blir sint, trist osv. Hvis jeg kjenner på selvforakt kan jeg legge meg ned, lukke øynene og virkelig prøve å få taket på hva den vil si meg. Og det er jo alltid at jeg er udugelig og ikke verdt å elske, men da prøver jeg å manifestere frem en følelse av kjærlighet. Det kan jeg gjøre ved å se for meg kjærligheten jeg har til barna mine, naturen, følelsen jeg får av sol og avslapning - også ser jeg for meg meg selv som barn og sender den følelsen til henne. Sier (gjerne høyt) «det var ikke din skyld. Jeg elsker deg. Du er enestående». Og til slutt prøver jeg å ta med meg den følelsen og de ordene til meg selv, her og nå. 

- Kosthold. Kanskje det vanskeligste og det jeg jobber hardest med akkurat nå. Jeg er en trøstespiser og spiser for å døyve ubehag, men merker når jeg virkelig tar tak at jeg tenker klarere og føler meg mindre nedstemt. (For å klare å komme i gang med å endre kostholdet var det avgjørende for meg å jobbe med å regulere nervesystemet og følelsene mine først.)

Så ser jeg nå at det kan virke som jeg er superdriftig, og jobber beinhardt med disse tingene hele tiden. Men sannheten er at jeg plages av hjernetåke og utmattelse, og at alt går i perioder. Plutselig kan jeg bli oppmerksom på at tankekjøret gradvis har tatt over hverdagen igjen, at jeg ikke har gjort noe av dette på flere uker og at jeg er i det velkjente, destruktive mønsteret mitt. Da må jeg bare begynne på nytt. Heldigvis blir det enklere og enklere for hver gang. 

Håper du kan finne verktøy som er gode for deg, TS ❤️ 

Anonymkode: bfa2d...1ad

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

ISTDP var ingen metode for meg, syntes det ble for dumt, pressende og insisterende. Vanlig samtaleterapi har vært mye bedre for min del.

Anonymkode: 6dadd...b43

Takk! Jeg syns også det samme. Rett og slett litt dumt.

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk! Jeg syns også det samme. Rett og slett litt dumt.

Anonymkode: 1344d...07a

Kan jeg spørre hvorfor det ble for dumt? Hva var dumt med det? 

Anonymkode: bfbfa...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg skriver bare en liste over ting som har vært avgjørende for at jeg har begynt å endelig «koble meg på meg selv» og bli litt bedre (er fremdeles ikke helt bra).

Tusen takk! Det hjelper så veldig å vite at andre har vært og er i samme situasjon, og ikke minst at det finnes ting man kan prøve. Kjente du at det hjalp med en gang eller måtte du holde på lenge? 

Jeg begynte å gråte da jeg leste den delen om selvaffirmasjoner. Dette har jeg prøvd tidligere, men jeg klarer verken å lese, skrive eller si sånne ting uten å begynne å gråte. Jeg får en veldig sterk følelse av at det er den traumatiserte delen som reagerer med en blanding av skam, sorg og lettelse, men det er så ubehagelig å stå i og føles som rett og slett løgn at kritikerdelen raskt kobler seg på og gjør narr (hva sutrer du for nå igjen, ta deg sammen, ærlig talt, dette er jo bare løgn uansett, selvfølgelig var det din skyld, grineunge) og så dissosierer jeg/ blanker ut og etterpå er jeg sliten og liksom tom. Det føles som etter et migreneanfall faktisk. Føler bare behov for å sove. 

Jeg tror jeg må lage meg en (enkel) liste over hva jeg skal prioritere og prosedyrer. Det er så ekstremt viktig for meg å ha kontroll, så hvis jeg har feks en liste med ti punkt jeg gjør når jeg føler meg trigget, så tror jeg det kunne hjulpet. For da har jeg en plan, noe konkret å forholde meg til. Jeg så feks den listen crappy childhood fairy hadde, og tenkte å lage noe lignende. 

Kan jeg spørre hvor lenge du var sykemeldt? Er redd for å falle ut av arbeidslivet og ikke klare å ta vare på meg selv økonomisk. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan jeg spørre hvorfor det ble for dumt? Hva var dumt med det? 

Anonymkode: bfbfa...c9b

Jeg lurer også på det. Det er en av metodene jeg har blitt anbefalt tidligere. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan jeg spørre hvorfor det ble for dumt? Hva var dumt med det? 

Anonymkode: bfbfa...c9b

Jeg har stor sans og tro på  teorien bak. Men for dissosiative lidelser fokuseres det for lite på "indre samarbeid" og trygghet.  Jeg tror ISTDP pr dags dato funker best for de som ikke er så fragmentert. Men med mer øvelse,  og med mer tålmodhet  blant ISTDP-psykologer, gjerne i kombinasjon med f.eks. IFS, er det perfekt for de med tyngre dissosiative lidelser.  Jeg opplever den typiske ISTDP-psykolog som litt vel teknisk og litt for lite intuitiv og genuint varm. Veldig skjematisk terapiform. Men én av guruene bak, Jon Fredrickson er en helt, altså. Anbefaler bøkene hans på det varmeste!

Anonymkode: 1344d...07a