Er der noen som opplever at terapi fungerer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Eller jo. Jeg trenger trygghet. Og å få være i fred. Å ha ro rundt meg. Ingen mas og ingen stress. At alt er forutsigbart og fredelig og at det er mennesker som bryr seg om meg. Men dette er jo helt umulig. 

Anonymkode: f57cd...087

Så bra! Du vet masse! 

Absolutt ikke umulig. 

Hva er 1 ting du kan gjøre akkurat nå som tar deg nærmere dette? 

Har du lest om lært hjelpeløshet? Du høres ut som strever en del med det. Helt naturlig om du er deprimert og traumatisert. Det er du som må ta grep om ditt liv. Heier på deg! 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En ting som slår meg når jeg leser slike tråder og nær jeg tenker tilbake på hvordan jeg var for 6 år siden er at det er som at folk går og venter på at "en voksen" skal fortelle dem akkurat hva de skal gjøre. 

Jeg tror denne mistilliten til en selv, denne hjelpeløsheten og mangelen på "la meg bare finne ut av det selv" (ikke alene, ikke som at man ikke skal ha hjelp), mangelen på ansvar i eget liv er en stor del av problemet. 

Det kan godt hende du har rett. Men for min del, som egentlig aldri har fått hjelp med noe, som har klart meg alene fra jeg var liten, aldri fått trøst eller lignende, så er det litt overraskende. 

Jeg har lest x antall selvhjelpsbøker, forskning, prøvd ulike metoder, men når alt kommer til alt så har ingenting hjulpet. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er 1 ting du kan gjøre akkurat nå som tar deg nærmere dette? 

Gå ut og skrike at naboen min skal dra til helvete som spiller høy triggende hardmetal musikk? Jeg vet ikke. Gjemme meg et sted?

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det kan godt hende du har rett. Men for min del, som egentlig aldri har fått hjelp med noe, som har klart meg alene fra jeg var liten, aldri fått trøst eller lignende, så er det litt overraskende. 

Jeg har lest x antall selvhjelpsbøker, forskning, prøvd ulike metoder, men når alt kommer til alt så har ingenting hjulpet. 

Anonymkode: f57cd...087

Men du virker fremdeles til å være veldig fastlåst i en hjelpeløs offerrolle. Og det er helt naturlig når ingen hjalp deg å vokse opp. Det er det som skjer når man blir ansvarliggjort for egne behov før man får noe hjelp til å dekke dem av andre. 

Hva har du prøvd da? 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gå ut og skrike at naboen min skal dra til helvete som spiller høy triggende hardmetal musikk? Jeg vet ikke. Gjemme meg et sted?

Anonymkode: f57cd...087

Tror du det er lurt? Det er dette som er hjelpeløst. For du VET at det ikke er lurt å klikke på naboen, likevel foreslår du det. Men det du kan gjøre er å gå og ringe på og be ham om å dempe seg. 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men du virker fremdeles til å være veldig fastlåst i en hjelpeløs offerrolle. Og det er helt naturlig når ingen hjalp deg å vokse opp. Det er det som skjer når man blir ansvarliggjort for egne behov før man får noe hjelp til å dekke dem av andre. 

Hva har du prøvd da? 

Tror du det er lurt? Det er dette som er hjelpeløst. For du VET at det ikke er lurt å klikke på naboen, likevel foreslår du det. Men det du kan gjøre er å gå og ringe på og be ham om å dempe seg. 

Anonymkode: 37de2...ef3

Jeg skriver jo hva jeg har prøvd. Min erfaring er at ingenting nytter. Nå er jeg veldig trigget av musikken hans, har gjemt meg på do med alle vifter på, men hører den fortsatt. Har snakket med han om det før. Han mener det ikke er for høyt. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg skriver jo hva jeg har prøvd. Min erfaring er at ingenting nytter. Nå er jeg veldig trigget av musikken hans, har gjemt meg på do med alle vifter på, men hører den fortsatt. Har snakket med han om det før. Han mener det ikke er for høyt. 

Anonymkode: f57cd...087

Leser HI ikke hele tråden. Men har lest nå. Kanskje jeg ikke har fått med meg alt. 

Du har så vidt jeg kan se ikke prøvd noe av den behandlingen som anbefales for kptsd. Anbefaler boken Tilbake til nåtid. Å tro at random selvhjelpsbøker skal hjelpe mot kompleks ptsd er ikke rart man da føler seg motarbeidet og at ingenting hjelper. 

Som andre har sagt, ja, teknikkene og øvelsene må gjøres daglig. Grunningsteknikker. Om du hadde lest og sett youtube om k-ptsd hadde du fått med deg dette. Så jeg vet ikke om narrativet ditt om at du har undersøkt mye kan stemme. 

Faseorientert traumabehandling. Sensorimotorisk behandling. Mindfulness mot traumer. Det er uendelig. Masse å ta tak i og lese. Somatic experiencing. 

Vurder å flytte. Du trenger ro. 

Mistenker at du er  samme som hadde tråden om KPTSD og sensitiv for lyder forrige uke. Du fikk MYE tips der. Anbefaler deg å bruke det. Ikke misbruke folk sin tid med å gjentatte ganger få dem til å gi deg tips og så ikke ta dem. 

Du har jobb, du er kompetent. Forstår at du vil at noen skal redde deg. Det skjer dessverre ikke. Du kan redde ditt indre barn. Lykke til! 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

En ting som slår meg når jeg leser slike tråder og nær jeg tenker tilbake på hvordan jeg var for 6 år siden er at det er som at folk går og venter på at "en voksen" skal fortelle dem akkurat hva de skal gjøre. 

Jeg tror denne mistilliten til en selv, denne hjelpeløsheten og mangelen på "la meg bare finne ut av det selv" (ikke alene, ikke som at man ikke skal ha hjelp), mangelen på ansvar i eget liv er en stor del av problemet. 

Jeg pleide å tro at andre skjønte noe jeg ikke skjønte. At andre voksne kunne noe jeg ikke kunne. Og joda, kanskje de kunne bedre følelsesregulering o.l. Men innsikten at vi alle bare snubler rundt i livet med mer og mindre tro på oss selv var en nøkkel for meg. Jeg sluttet å sette leger og psykologer på en pidestall og tok på alvor tipset om å finne ut hva JEG trenger og ønsker. Hva er MINE behov, og ved å daglig spørre meg spørsmål gang på gang om det, og dekke de behovene så har jeg det nå superbra. Selv med alvorlige diagnoser. 

Anonymkode: 37de2...ef3

Jeg er ikke ts. Men jeg hadde det som ts i svært mange år. Det verste er nok den kognitive svikten og komplett mangel på energi og altoverveldende  og alltid tilstedeværende intens skrekk mens folk rundt meg sa  "kom deg ut av offerrollen", eller "nå må du bare ta i et tak!" eller "alle er sin lykkes smed!!!". Det  kan godt hende. Men jeg har også et totalfucka nervesystem som ikke fungerer som andre mennesker, og som sliter meg ut og til tider gjør meg tilbakestående. Jeg syns ikke det skal være noen skam i det å trenge hjelp etter overveldende hendelser. Eller å ha behov for ivaretagelse i tunge perioder. Forakten for svakhet er altfor sterk her til lands!

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er ikke ts. Men jeg hadde det som ts i svært mange år. Det verste er nok den kognitive svikten og komplett mangel på energi og altoverveldende  og alltid tilstedeværende intens skrekk mens folk rundt meg sa  "kom deg ut av offerrollen", eller "nå må du bare ta i et tak!" eller "alle er sin lykkes smed!!!". Det  kan godt hende. Men jeg har også et totalfucka nervesystem som ikke fungerer som andre mennesker, og som sliter meg ut og til tider gjør meg tilbakestående. Jeg syns ikke det skal være noen skam i det å trenge hjelp etter overveldende hendelser. Eller å ha behov for ivaretagelse i tunge perioder. Forakten for svakhet er altfor sterk her til lands!

Anonymkode: 1344d...07a

Takk! Dette satte jeg veldig stor pris på! Til tider føler jeg meg dement, jeg husker ikke de enkleste ting. I går skulle jeg ha focaccia på butikken, men husket ikke hva det het, og jeg må alltid ha handleliste ellers husker jeg ikke hva jeg skal på butikken. Skrev «brød som ikke er brød» på lista og heldigvis ga det mening når jeg endelig var der. Men sånt er det masse av. Og jeg skammer meg veldig. Og spør om det samme igjen  Så takk.

Ble du bra igjen? Hvor lang tid tok det? 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg er ikke ts. Men jeg hadde det som ts i svært mange år. Det verste er nok den kognitive svikten og komplett mangel på energi og altoverveldende  og alltid tilstedeværende intens skrekk mens folk rundt meg sa  "kom deg ut av offerrollen", eller "nå må du bare ta i et tak!" eller "alle er sin lykkes smed!!!". Det  kan godt hende. Men jeg har også et totalfucka nervesystem som ikke fungerer som andre mennesker, og som sliter meg ut og til tider gjør meg tilbakestående. Jeg syns ikke det skal være noen skam i det å trenge hjelp etter overveldende hendelser. Eller å ha behov for ivaretagelse i tunge perioder. Forakten for svakhet er altfor sterk her til lands!

Anonymkode: 1344d...07a

Helt enig med deg. Lært hjelpeløshet og passivitet er en traumerespons. Og det er viktig å lære om dem for å nettopp se at når man føler "jeg får ikke til noe nå" så handler det om en reaksjon på det man har erfart og tilstanden i nervesystemet. 

Bra du fremhever dette! Særlig det med skam. Skam holder oss alle tilbake. Og gjør at masse godt arbeid ikke får rotfestet i oss. 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk! Dette satte jeg veldig stor pris på! Til tider føler jeg meg dement, jeg husker ikke de enkleste ting. I går skulle jeg ha focaccia på butikken, men husket ikke hva det het, og jeg må alltid ha handleliste ellers husker jeg ikke hva jeg skal på butikken. Skrev «brød som ikke er brød» på lista og heldigvis ga det mening når jeg endelig var der. Men sånt er det masse av. Og jeg skammer meg veldig. Og spør om det samme igjen  Så takk.

Ble du bra igjen? Hvor lang tid tok det? 

Anonymkode: f57cd...087

Siste tips fra meg. Lær om giftig skam. Hvis det er 1 ting jeg skulle ønske jeg gjorde for 10 år siden så er det å avlære skammen som gjennomsyret alt jeg gjorde. 

Hvis jeg blir frisk nok skal jeg skrive en bok om hvordan giftig skam er grunnsteinen i kptsd og hvordan man kan jobbe med den for å få et bedre liv. 

Du har ingenting å skamme deg over, du får til kjempemye allerede og du kan så mye og du er fullt i stand til å hjelpe deg selv, du viser det her med å spør om råd og støtte. 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Føler meg skikkelig tett her, og beklager for alle spørsmålene og at jeg ikke forstår, men hvordan skal jeg komme i kontakt med kroppen da? Og hvordan vet du/jeg at jeg ikke har kontakt nå? 

Anonymkode: f57cd...087

Ingenting er dumt å spørre om!

Å mangle kontakt med kroppen og dermed følelsene, er ett kjennetegn hos traumatiserte. Man mangler kontakt med kroppen fordi det har vært for overveldende og vondt å kjenne på alt man har vært utsatt for, og derfor har man beskytta seg ved å stenge av. Traumatiserte mangler derfor også trening i å håndtere følelser. Jeg forstår ut fra hva du skriver at dette gjelder deg. Unnskyld uttrykket, jeg mener det bare beskrivende, men det at du er så lost tyder på det. Dissosiasjon, som du skriver om, er nettopp det å fjerne seg fra å føle det som skjer i kroppen. Det at du kan beskrive hva du har gått gjennom uten å føle noe, tyder også på manglende kontakt. 
 

Yoga, meditasjon, mindfullness etc. hjelper. Og ellers: når du blir trigga og føler noe veldig sterkt, vær til stede i de følelsene uten å flykte fra dem. Det er å være i kroppen og følelsene. Som en hjelp kan det være lurt når du har en følelse som bobler opp, å beskrive hvor i kroppen den er og hva du kjenner. 

Anonymkode: 5384d...c3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Og ellers: når du blir trigga og føler noe veldig sterkt, vær til stede i de følelsene uten å flykte fra dem

Oi. Det får jeg ikke til. Enten må jeg spise noe, løpe min vei/gjemme meg eller så dissosierer jeg. Skal jeg bare kjenne på det ubehagelige uten å gjøre noe? 🙁

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Yoga, meditasjon, mindfullness etc. hjelper

For meg er disse tingene sykt triggende 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Siste tips fra meg. Lær om giftig skam. Hvis det er 1 ting jeg skulle ønske jeg gjorde for 10 år siden så er det å avlære skammen som gjennomsyret alt jeg gjorde. 

Hvis jeg blir frisk nok skal jeg skrive en bok om hvordan giftig skam er grunnsteinen i kptsd og hvordan man kan jobbe med den for å få et bedre liv. 

Du har ingenting å skamme deg over, du får til kjempemye allerede og du kan så mye og du er fullt i stand til å hjelpe deg selv, du viser det her med å spør om råd og støtte. 

Anonymkode: 37de2...ef3

Håper du skriver den boken en gang! 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For meg er disse tingene sykt triggende 

Anonymkode: f57cd...087

For meg og  

Anonymkode: bfbfa...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du har så vidt jeg kan se ikke prøvd noe av den behandlingen som anbefales for kptsd.

Jo, det har jeg. Jeg har lest boken fra Modum og veldig mange andre, jeg kaller det selvhjelpsbøker… jeg har prøvd emdr. Jeg har prøvd terapi, både i gruppe og alene, og med ulike terapeuter. 

Jeg har lært grunningsteknikker (som jeg dog ikke får til å bruke), jeg holder meg aktiv med trening, jeg prioriterer søvn høyt, jeg unngår ikke ting jeg er redd for. 

Men det jeg har prøvd har ikke hjulpet. 

Jeg ble litt lei meg da du skrev at jeg misbruker tiden deres. Det er ikke meningen. Men jeg har ikke noen venner/familie og dere her inne er mitt nettverk. Jeg trenger noen, skjønner du, ellers holder jeg det ikke ut. Og ja, det er mulig jeg burde forstått ting første gang folk forklarte og ikke vært så hjelpeløs og stakkarslig, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For meg og  

Anonymkode: bfbfa...c9b

♥️

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jo, det har jeg. Jeg har lest boken fra Modum og veldig mange andre, jeg kaller det selvhjelpsbøker… jeg har prøvd emdr. Jeg har prøvd terapi, både i gruppe og alene, og med ulike terapeuter. 

Jeg har lært grunningsteknikker (som jeg dog ikke får til å bruke), jeg holder meg aktiv med trening, jeg prioriterer søvn høyt, jeg unngår ikke ting jeg er redd for. 

Men det jeg har prøvd har ikke hjulpet. 

Jeg ble litt lei meg da du skrev at jeg misbruker tiden deres. Det er ikke meningen. Men jeg har ikke noen venner/familie og dere her inne er mitt nettverk. Jeg trenger noen, skjønner du, ellers holder jeg det ikke ut. Og ja, det er mulig jeg burde forstått ting første gang folk forklarte og ikke vært så hjelpeløs og stakkarslig, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan. 

Anonymkode: f57cd...087

Skjønner det. Unnskyld. ❤️

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Helt enig med deg. Lært hjelpeløshet og passivitet er en traumerespons. Og det er viktig å lære om dem for å nettopp se at når man føler "jeg får ikke til noe nå" så handler det om en reaksjon på det man har erfart og tilstanden i nervesystemet. 

Bra du fremhever dette! Særlig det med skam. Skam holder oss alle tilbake. Og gjør at masse godt arbeid ikke får rotfestet i oss. 

Anonymkode: 37de2...ef3

Ikke vær så skråsikker og bastant! Jeg aner ikke hva du har opplevd eller hva slags personlighetstype du har eller hva det er som har gjort at du har kommet deg videre. Men pls aksepter at noen av oss enten er skjørere, har (hatt) mindre støtte, har opplevd verre/flere traumatiske hendelser eller har ikke hatt de samme ressursene eller beskyttelsesfaktorer. Dømmende holdning hjelper ingen. Å føle seg svak, sliten, motløs o.lign kan også være et tegn på at man trenger ivaretakelse. Dersom man ikke har lært det som liten så trenger man profesjonell hjelp om man ikke har et nettverk å lene seg på. 

Traumespekteret er enormt! Fra de som sliter etter 1 hendelse som har skjedd da de var voksne, til de som har opplevd 1-2 typer omsorgssvikt, til de som har opplevd 3-4 typer omsorgssvikt i tillegg til fattigdom, og de som har opplevd alle typer omsorgssvikt, fattigdom og gjentatte relasjonsbrudd og omsorgsskonstellasjoner. De dårligste er mest sannsynlig institusjonalisert, bor i omsorgsbolig eller på gata. Har det noe for seg å hyle opp om at "dette er bare en traumereaksjon!!"?

Jeg var av de som nekta å føle meg liten, svak eller at jeg ikke kunne mestre. Jeg overså alle kroppens signaler i flere tiår. Og nå er jeg konstant utbrent og tilbakestående. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt hensyn til behovet for egenomsorg på et langt tidligere tidspunkt. At man skal ikke alltid "gunne på". At det er normalt med behov for ro, hvile, omsorg og ivaretakelse. Man har vært et offer. Man trenger ikke utvikle offermentalitet av den grunn, men det hjelper ikke å late som kropp og psyke ikke er preget av det.

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Ingenting er dumt å spørre om!

Å mangle kontakt med kroppen og dermed følelsene, er ett kjennetegn hos traumatiserte. Man mangler kontakt med kroppen fordi det har vært for overveldende og vondt å kjenne på alt man har vært utsatt for, og derfor har man beskytta seg ved å stenge av. Traumatiserte mangler derfor også trening i å håndtere følelser. Jeg forstår ut fra hva du skriver at dette gjelder deg. Unnskyld uttrykket, jeg mener det bare beskrivende, men det at du er så lost tyder på det. Dissosiasjon, som du skriver om, er nettopp det å fjerne seg fra å føle det som skjer i kroppen. Det at du kan beskrive hva du har gått gjennom uten å føle noe, tyder også på manglende kontakt. 
 

Yoga, meditasjon, mindfullness etc. hjelper. Og ellers: når du blir trigga og føler noe veldig sterkt, vær til stede i de følelsene uten å flykte fra dem. Det er å være i kroppen og følelsene. Som en hjelp kan det være lurt når du har en følelse som bobler opp, å beskrive hvor i kroppen den er og hva du kjenner. 

Anonymkode: 5384d...c3d

Dette her funker for de som har evne/mulighet til å kjenne trygghet i egen kropp. Ikke alle traumatiserte vet hva det er, eller har noengang opplevd trygghet i egen kropp.

Anonymkode: 1344d...07a