Er der noen som opplever at terapi fungerer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Her har du mye å jobbe med. For det som skjedde skjedde med deg. Du må integrere det, la det bli en del av deg og finne styrke til å kjenne at det går greit likevel. Før du gjør det til en del av deg kommer du til å bære rundt på et enormt monster i skapet, som spretter ut, skremmer og overvelder deg på tidspunkt det slett ikke passer.

Det er klart at å møte tidligere traumer er enormt belastende, det er ikke rart at du føler deg verre etter timene. Problemet ditt nå er at du bruker tiden mellom timene til å prøve å glemme, rykke tilbake til start, og blir retraumatisert igjen neste behandlingstime. Enn så ubehagelig det er må du forsøke å stå i det, og ikke undertrykke følelsene og reaksjonene på det som skjedde.

Anonymkode: e61c0...8c1

Jeg forstår at det skjedde med meg, men jeg føler det ikke. Og hvordan skal jeg integrere det? Jeg klarer nesten ikke forstå hva det betyr. 

Det jeg snakker om på timene er stort sett ting jeg opplever vanskelige nå, og da spør psykologen om jeg kan linke det til noe jeg har opplevd før, og det kan jeg som regel, men når jeg snakker om tingene fra barndommen min føler jeg ingenting, kanskje irritasjon bare. Det føles som triggerne er det som skjer nå, feks en sur nabo, å ikke bli bedt på en fest eller uforutsette regninger. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg har egentlig ikke noe problem med oppveksten min. Det føles ikke som det skjedde med meg, men med en liten jente jeg ikke kjenner. En litt plagsom og irriterende jente 😆

Jeg skjønner at tingene jeg opplevde var forferdelige og unormale, og jeg skjønner også at jeg trigges av ting som minner om de tingene den jenta/jeg opplevde, men der stopper det. 

Du må tilbake til deg selv, du er frarevet den delen

Anonymkode: 66d5b...ee1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du må tilbake til deg selv, du er frarevet den delen

Anonymkode: 66d5b...ee1

Jeg forstår ikke hva det betyr. Jeg er jo i meg selv. Jeg kan fortelle alt som skjedde i detalj. Det får meg ikke til å føle noe som helst, unntatt som sagt kanskje irritasjon. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg forstår ikke hva det betyr. Jeg er jo i meg selv. Jeg kan fortelle alt som skjedde i detalj. Det får meg ikke til å føle noe som helst, unntatt som sagt kanskje irritasjon. 

Anonymkode: f57cd...087

Men da er du ikke i det, du står på siden av det. Irritasjonen kan være/er en strategi for å distansere seg fra det vanskelige. 

Anonymkode: bfbfa...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Men da er du ikke i det, du står på siden av det. Irritasjonen kan være/er en strategi for å distansere seg fra det vanskelige. 

Anonymkode: bfbfa...c9b

Så hvordan kommer jeg i det? Og hvorfor må jeg det? Dette er jo gamle greier. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

Prøv flere psykologer og terapiformer. Ta med deg det du lærte deler av veien. EMDR var helt feil for meg, individualtimer på Modum Oslo gjorde stor forskjell, ISTDP var fantastisk men dessverre litt for dyrt i lengden. IFS, internal family system for å få til et bedre "indre samarbeid" var en totalt gamechanger. Man må dessverre stå på og søke opp hjelp selv. Mye av den beste hjelpen er dessverre i det private. Jeg sparer opp en god slump også tar jeg litt og litt etterhvert. Har gått fra å være mye sengeliggende til fungere ganske greit. Har mine tunge stunder, men vet nå at det går over som regel.

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Så hvordan kommer jeg i det? Og hvorfor må jeg det? Dette er jo gamle greier. 

Anonymkode: f57cd...087

Fordi du ved å unngå og undertrykke bruker masse energi på å ikke integrere noe som faktisk er deler av deg. Det er det man blir syk/traumatisert av. Ikke det man opplevde, men hvordan man forholder seg til det som skjedde.

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Prøv flere psykologer og terapiformer. Ta med deg det du lærte deler av veien. EMDR var helt feil for meg, individualtimer på Modum Oslo gjorde stor forskjell, ISTDP var fantastisk men dessverre litt for dyrt i lengden. IFS, internal family system for å få til et bedre "indre samarbeid" var en totalt gamechanger. Man må dessverre stå på og søke opp hjelp selv. Mye av den beste hjelpen er dessverre i det private. Jeg sparer opp en god slump også tar jeg litt og litt etterhvert. Har gått fra å være mye sengeliggende til fungere ganske greit. Har mine tunge stunder, men vet nå at det går over som regel.

Anonymkode: 1344d...07a

Mulig jeg skal legge litt innsats i det å finne en god behandler. Jeg kunne godt tenke meg å prøve istdp, men finner ingen behandler som kan det. Ifs har jeg lest masse om og det høres lovende ut, men igjen finner jeg ingen som bruker det. 

Modum Oslo er sikkert bare for de som bor i Oslo? 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi du ved å unngå og undertrykke bruker masse energi på å ikke integrere noe som faktisk er deler av deg. Det er det man blir syk/traumatisert av. Ikke det man opplevde, men hvordan man forholder seg til det som skjedde.

Anonymkode: 1344d...07a

Interessant, siden jeg føler ikke at jeg undertrykker eller unngår noe. Faktisk snakker jeg helt åpent om barndommen min og føler selv at jeg har akseptert den. Det skjedde, jeg vet at det skjedde, jeg bare klarer ikke føle noe omkring det. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Mulig jeg skal legge litt innsats i det å finne en god behandler. Jeg kunne godt tenke meg å prøve istdp, men finner ingen behandler som kan det. Ifs har jeg lest masse om og det høres lovende ut, men igjen finner jeg ingen som bruker det. 

Modum Oslo er sikkert bare for de som bor i Oslo? 

Interessant, siden jeg føler ikke at jeg undertrykker eller unngår noe. Faktisk snakker jeg helt åpent om barndommen min og føler selv at jeg har akseptert den. Det skjedde, jeg vet at det skjedde, jeg bare klarer ikke føle noe omkring det. 

Anonymkode: f57cd...087

Jeg var som deg i mange år. Følte ingenting rundt det å snakke om traumatiske hendelser. Men jeg følte heller ikke at det var meg jeg snakket om. Nå er jeg litt mer i kontakt med det. Og det har frigjort en hel haug av energi. Jeg er ikke deg, men vil dissosiasjon og andre traumeplager kommer av at du ikke fullt ut har integrert det du har vært utsatt for. Bare intellektualiserer. Modum Bad har avdeling i Oslo og Vikersund. ISTDP tror jeg finnes over hele landet. Ikke se deg blind på at det bare er psykologer som kan hjelpe deg. Den mest virksomme hjelpen fikk jeg av en gestaltterapeut med egenerfaring hva angår traumer og skikkelig peil på IFS. Det er også masse ressurser online, bare ha litt kildekritikk.

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

Jeg går til psykomotorisk fysioterapeut og fastlege og har nytte av begge deler.

Men det er jeg som må gjøre jobben. Å møte til timen er "den lette delen". Ikke misforstå, mange av timene er tunge og vanskelige, men den vanskelige delen er når jeg ikke er på timen og jeg faktisk må praktisere det vi har snakket om. Det er ikke enkelt. Og jeg føler meg ofte mislykket når jeg ikke helt får det til eller mestrer ting.

Men allikevel over tid blir ting mye bedre. Men det er jeg som gjør jobben. Og gjør du ikke jobben kan du heller ikke forvente at ting blir bedre, uavhengig av hvem du går til.

Jobben jeg må gjøre er for eks å endre mønstre. Et banalt eksempel er å si nei oftere enn ja når folk ber meg om ting både privat og på jobb. Et vanlig mønster for meg er å si ja til alt for å være hyggelig, så rekker jeg ikke over alt og jeg leverer dårlig på alt, får dårlig samvittighet og stresser. Det høres da enkelt ut å bare si nei i stede for ja, men det har for meg vært krevende å både identifisere at det skjer, når det skjer og så faktisk kunne si nei uten å få dårlig samvittighet.

Noe annet som har vært jobb er å kjenne igjen stresssymptomer i kroppen. Jeg har siden barndommen ignorert stressymptomer fra kroppen min (en del av traumene fra barndommen). Det går som regel over såpass lang tid at det blir et langvarig sykdomsbilde. Der må jeg jobbe med meg selv. Kontinuerlig jobb.

Det verste er knyttet til familie og barndom. Å faktisk avklare ting jeg husker/ikke husker, snakke med søsken, ta avstand der det er behov, oppjgør, erkjennelser osv. Det har krevd enormt mye fra meg. Jeg har måttet ta avstand fra en forelder pga traumer fra barndommen. Jeg har måttet kutte kontakten med et søsken. Jeg har hatt mange vanskelige samtaler med andre søsken for å kunne ha et godt forhold til de videre. Men hadde jeg ikke gjort dette så hadde jeg heller aldri blitt bedre. Enkelte ganger har jeg blitt så nedkjørt at jeg har vurdert om det er verdt det. Men det er det.

I timene jobbes det og. Vi går da igjennom hvordan det har gått siden sist, hva jeg sliter med, hva som ikke fungerer, hva som fungerer osv. Vi snakker og om barndom, prøver innimellom på EMDR behandling osv. Men mest av alt hjelper behandler meg med å få perspektiv på mine erfaringer, opplevelser og mønstre. Behandler forteller meg ikke HVA jeg gjør galt men får meg til å fortelle hva jeg faktisk føler og hva som ikke går lenger. Og da kommer ofte veien videre også. Og innimellom må jeg og gi behandler tilbakemelding på hva som ikke fungerer og om det kan gjøres på en annen måte.

Jeg håper at du finner noe som fungerer for deg. Det finnes og ulike former for terapi/behandling og alle er ikke like. Kanskje du skulle prøvd psykomotorisk?

Anonymkode: 07c55...18e

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Mulig jeg skal legge litt innsats i det å finne en god behandler. Jeg kunne godt tenke meg å prøve istdp, men finner ingen behandler som kan det. Ifs har jeg lest masse om og det høres lovende ut, men igjen finner jeg ingen som bruker det. 

Modum Oslo er sikkert bare for de som bor i Oslo? 

Interessant, siden jeg føler ikke at jeg undertrykker eller unngår noe. Faktisk snakker jeg helt åpent om barndommen min og føler selv at jeg har akseptert den. Det skjedde, jeg vet at det skjedde, jeg bare klarer ikke føle noe omkring det. 

Anonymkode: f57cd...087

Det er nøyaktig dette somatisk terapi gjør. Lar traumer utløses gjennom kroppslige bevegelser og pusteøvelser i stedet for tanker og følelser.

Anonymkode: b0274...23b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jobben jeg må gjøre er for eks å endre mønstre.
 

Kanskje du skulle prøvd psykomotorisk?

Anonymkode: 07c55...18e

Men hvordan skal jeg vite hvilken jobb jeg skal gjøre utenom timene om ingen forteller meg det? Er det noe normale folk skjønner av seg selv? For jeg gjør ikke det. 

Jeg prøvde psykomotorisk fysioterapi, men synes ikke det hjalp egentlig. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Men hvordan skal jeg vite hvilken jobb jeg skal gjøre utenom timene om ingen forteller meg det? Er det noe normale folk skjønner av seg selv? For jeg gjør ikke det. 

Jeg prøvde psykomotorisk fysioterapi, men synes ikke det hjalp egentlig. 

Anonymkode: f57cd...087

Jeg skjønner så godt at du føler deg litt lost når det gjelder hva man egentlig skal gjøre for å bli bedre. Uttrykk som «integrere» og å «gjøre jobben» betyr ikke noe før man faktisk gjør det og erfarer betydningen. 
 

Jeg tror du må ned i kroppen. Å prate og gjenfortelle og diskutere tingene har bare verdi hvis du faktisk har kontakt med følelsene du skal bearbeide og forstå. Uten den kontakten holder du på med intellektualisering og ingenting annet. På det intellektuelle nivået kan du fortelle om alt som har skjedd som om det er noen andre, slik du beskriver at du kan. Men det er noe annet enn å føle de følelsene som er knytta til det og som ødelegger for deg så lenge de er ubearbeidet. Å bearbeide følelser er å kjenne dem fullt ut og gjennom det få tak på hva de vil lære deg. Traumatiserte har som en beskyttelsesmekanisme stengt delvis eller helt av for kontakten med følelsene. De finnes i kroppen, men signalene når ikke hjernen for bearbeidelse og tolkning. Sammen med snakketerapien må du komme i kontakt med kroppen og følelsene der igjen. Litt etter litt vil du kunne kjenne dem, lære av dem. 

Anonymkode: 5384d...c3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Sammen med snakketerapien må du komme i kontakt med kroppen og følelsene der igjen.

Føler meg skikkelig tett her, og beklager for alle spørsmålene og at jeg ikke forstår, men hvordan skal jeg komme i kontakt med kroppen da? Og hvordan vet du/jeg at jeg ikke har kontakt nå? 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

Har opplevd begge deler. 

Den terapien som hjalp var den som brukte en spesifikk metode mot et spesifikt problem, der vi jobbet målrettet mot avgrensede problemer. Det var også terapi som brukte riktig metode til bestemt problem og ut fra hva JEG trengte. 

F.eks faseorientert traumebehandling mot k-ptsd. Noe EMDR og Somatic Experiencing mot enkelttraumer. 

Tror også noe som gjør at det funker for meg er at jeg selv har skaffet meg en bred oversikt over feltet, som gjør at jeg kan be om det jeg trenger og ha en formening om hva jeg trenger for bestemte problem. F.eks KAT mot søvnproblemer, ACT mot generell angst, og fokus på kropp og grunning når det gjelder traumer. 

Men skjønner godt hva du mener. Jeg har også brukt mye tid i terapi der jeg ikke opplevde særlig fremgang og ikke ante hva jeg trengte, og psykologen på en måte drev med hver time og jeg mest satt og gjorde mentale tvangshandlinger hver time uten at det ble avdekket. Mitt beste råd er å bli innmari opplyst så du kan hjelpe deg selv, og hjelpe andre å hjelpe deg selv. Psykisk helsevern ble mye bedre da jeg ble bedre, noe som jo er fryktelig paradoksalt. 

Men det er masse gode psykologer der ute. Man kan være heldig og møte noen av de som jobber akkurat sånn du trenger første gang. Eller så må man ta grep og hjelpe de til å lykkes sammen med deg! Heier på deg! 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvordan skal jeg vite hvilken jobb jeg skal gjøre utenom timene om ingen forteller meg det? Er det noe normale folk skjønner av seg selv? For jeg gjør ikke det. 

Jeg prøvde psykomotorisk fysioterapi, men synes ikke det hjalp egentlig. 

Anonymkode: f57cd...087

Kanskje ikke normale folk gjør det. Men du kan finne ut av det. Lytt til deg selv, hva trenger DU? Hva ønsker DU? Det er ingen som skylder oss å fikse oss eller hjelpe oss. Det går utover samfunnet med så mange syke og uføre, men det er DEG det går utover at DU ikke har det bra. 

Kjempebra at du forsøker å hjelpe deg selv! ❤️❤️

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Lytt til deg selv, hva trenger DU? Hva ønsker DU?

Jeg vet ikke  

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

En ting som slår meg når jeg leser slike tråder og nær jeg tenker tilbake på hvordan jeg var for 6 år siden er at det er som at folk går og venter på at "en voksen" skal fortelle dem akkurat hva de skal gjøre. 

Jeg tror denne mistilliten til en selv, denne hjelpeløsheten og mangelen på "la meg bare finne ut av det selv" (ikke alene, ikke som at man ikke skal ha hjelp), mangelen på ansvar i eget liv er en stor del av problemet. 

Jeg pleide å tro at andre skjønte noe jeg ikke skjønte. At andre voksne kunne noe jeg ikke kunne. Og joda, kanskje de kunne bedre følelsesregulering o.l. Men innsikten at vi alle bare snubler rundt i livet med mer og mindre tro på oss selv var en nøkkel for meg. Jeg sluttet å sette leger og psykologer på en pidestall og tok på alvor tipset om å finne ut hva JEG trenger og ønsker. Hva er MINE behov, og ved å daglig spørre meg spørsmål gang på gang om det, og dekke de behovene så har jeg det nå superbra. Selv med alvorlige diagnoser. 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

Eller jo. Jeg trenger trygghet. Og å få være i fred. Å ha ro rundt meg. Ingen mas og ingen stress. At alt er forutsigbart og fredelig og at det er mennesker som bryr seg om meg. Men dette er jo helt umulig. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet ikke  

Anonymkode: f57cd...087

Da fortsetter du å spørre til du finner noe. Ingen andre kan svare for deg. Ikke verdens beste leger og psykologer. 

Lær deg om basale behov og begynn å dekke de daglig. Hver gang du har en impuls, følg den (bortsett fra død, skading, rus o.l.)

Du kan mer enn du tror. Å ikke vite hva man vil  eller trenger er skremmende. Jeg var der. Men så spurte jeg meg selv gang på gang og nå hører jeg det bedre. Har jobbet med dette i flere år og er fremdeles vanskelig. Men du kan greie det. Finn svarene i deg selv! ❤️❤️

Anonymkode: 37de2...ef3