Er der noen som opplever at terapi fungerer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg lurer også på det. Det er en av metodene jeg har blitt anbefalt tidligere. 

Anonymkode: f57cd...087

ISTDP ble veldig ensporet og styrt fra psykologens side. Det bestemte, ensporede preget føltes for meg altfor enkelt. Det ble veldig trangt for meg, og jeg synes ikke metoden har godt nok vitenskapelig grunnlag heller. Vet at noen blir dårligere med denne metoden, mens psykologen virker «frelst». Jeg går mye heller til en klok kognitivt orientert psykolog, eller ren samtaleterapi der vi går ut fra det som er mest viktig, fra gang til gang.

Anonymkode: 6dadd...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

ISTDP ble veldig ensporet og styrt fra psykologens side. Det bestemte, ensporede preget føltes for meg altfor enkelt. Det ble veldig trangt for meg, og jeg synes ikke metoden har godt nok vitenskapelig grunnlag heller. Vet at noen blir dårligere med denne metoden, mens psykologen virker «frelst». Jeg går mye heller til en klok kognitivt orientert psykolog, eller ren samtaleterapi der vi går ut fra det som er mest viktig, fra gang til gang.

Anonymkode: 6dadd...b43

Hvordan opplevde du det når du sa fra til behandleren din om disse tankene og opplevelsene dine ? 

Anonymkode: bfbfa...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvordan opplevde du det når du sa fra til behandleren din om disse tankene og opplevelsene dine ? 

Anonymkode: bfbfa...c9b

Det ses på som forsvar. Ihvertfall var min psykolog veldig dedikert til denne metoden, og snakket ned annen terapi. Så jeg gikk videre, da dette var privat behandling.

Anonymkode: 6dadd...b43

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Tusen takk ♥️ Takk for at du bruker tid og skriver så detaljert, det var utrolig bra og jeg forstår hva du mener! Jeg har allerede støyvern/ørepropper, men jeg trodde jeg helst skulle unngå å bruke dem, at de fungerer som flukt? Men jeg bruker dem nesten hele tiden, i tilfelle det kommer en lyd, jeg er liksom på vakt hele tiden…

Jeg har også tenkt litt sånn at jeg må gjøre mer av det som jeg kjenner motstand mot, for det er det jeg trenger. Derfor har jeg trent yoga en til to ganger i uken i nesten et år 😛 Men fortsatt blir jeg trigget, får lyst til å rømme, blir «trassig» som et barn (nei, jeg skal pinadø ikke lukke øynene nå! Hvorfor må jeg stå så lenge i denne stillingen? Er vi ikke ferdig snart?) og slapper overhode ikke av (hva var den lyden? Hva skal den dama? Er det noen ved døra?)

Jeg skal prøve å jobbe med triggere slik du beskriver! Men hvor lenge skal jeg gjøre det? En måned, to? Og vil det føre til bedring? 

Spørsmålene og svarene dine var veldig gode! Kanskje jeg kan prøve å svare på dem i «fredstid» også, altså når jeg ikke er trigget, for når jeg er trigget er det akkurat som jeg blir borte og ikke klarer å kjenne meg selv eller tenke, kjenner ikke gulvet under føttene og klarer ikke bære ting, feks, bare mister alt. Vet ikke om jeg kunne skrevet noe da. Men kan prøve. 

Anonymkode: f57cd...087

Angående hvor lenge du skal gjøre det, så vet jeg ikke om svaret mitt vil hjelpe eller få deg til å føle mer motgang... For jeg gjør det nesten daglig nå flere år senere. Ikke selve skrivedelen derimot! Det holdt jeg nok på med i kanskje tre måneder, og så begynte det å skje automatisk. Det er egentlig bare en måte å reprogrammere tankene våre til å stille disse spørsmålene ubevisst. Og når det begynner å skje, så bruker du også vanvittig mye mindre energi på den jobben. Da jobber din ubevissthet med å løsne opp i triggere uten at det føles som en like stor kamp hver gang. Og det er en stor seier!

Og for et godt initiativ du tenker deg fram til der - du leste mitt forslag, og du ser en måte som du kan optimalisere forslaget til å bedre passe dine behov, altså å bruke spørsmålsverktøy når sinnet og kroppen din er rolig. Jeg ser at du i andre svar tidligere har sagt at du ikke vet hva du trenger og det er ofte sånn det føles, så her vil jeg gi deg en stor klapp på skuldra og si at du er flink. Du følte at det var en løsning som kunne fungere enda bedre for deg der du er akkurat nå, og det er en stor ting. Det er et stort, fint steg i riktig retning. Gi deg selv skryt for all fremgang, og tillat deg selv å bygge deg litt opp.

Vi bruker allerede altfor mye tid og energi på å bryte oss selv ned, så vi fortjener å snakke fint til oss selv også!

Anonymkode: b0274...23b

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det høres logisk ut.  Men igjen så tenker jeg hvordan får man bedre syn på seg selv? Og da betyr det jo at det faktisk ER min skyld at jeg opplever så mye dritt, for hvis jeg hadde vært annerledes (hatt bedre selvfølelse) så hadde livet mitt vært bedre. 

Anonymkode: f57cd...087

Praktiske forslag jeg har for å øke selvverdien er en slags cheat code, nesten. Det er å begynne å gjøre små, fine ting for andre, eller for fremmede. Det kan være over nett eller i offentlig rom. Det er bevist at det er enklere for oss å øke følelsen for oss selv på den måten,  dersom vi har lav selvverdi. Og number to er å skape løfter til seg selv og deretter holde dem. Dess føere løfter du skaper og holder, dess føere signaler sendes til hjernen om at du kan stole på deg selv. Og med dette kan du lure hjernen din fullstendig, for du kan skape et løfte ved å si til deg selv "i dag skal jeg vaske hendene hver gang jeg har vært på do!" Eller noe annet som du gjør hver gang uansett. Og så bemerke deg når du gjør det "der holdt jeg løftet, jeg gjorde x hver gang i dag akkurat som jeg sa!"

Og ja, du føler deg veldig teit i starten, og ja, det føles tåpelig, men det fungerer faktisk. Dette vil du kunne begynne å merke en forskjell i løpet av første måneden. Og jeg ser at affirmations også er nevnt, som er veldig bra. Støtter det fullt ut, og jeg vet hvor vondt det er i starten. Du skaø vite at det er HELT normalt at det føles falskt og som om du lyver. Og det er helt normalt at det føles vondt.  Du er helt normal. Det er ingenting galt med deg, selv om jeg vet det føles sånn av og til, eller ofte. Men jeg lover, du har helt naturlige reaksjoner til ting som har hendt deg, og du kommer til å klare å komme deg ut av dette.

Anonymkode: b0274...23b

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det høres logisk ut.  Men igjen så tenker jeg hvordan får man bedre syn på seg selv? Og da betyr det jo at det faktisk ER min skyld at jeg opplever så mye dritt, for hvis jeg hadde vært annerledes (hatt bedre selvfølelse) så hadde livet mitt vært bedre. 

Anonymkode: f57cd...087

Det er ikke din SKYLD, men et ansvar du har blitt pålagt pga hva andre har gjort mot deg. Det er urettferdig som faen, ja.

Anonymkode: 1344d...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg lover, du har helt naturlige reaksjoner til ting som har hendt deg, og du kommer til å klare å komme deg ut av dette.

Anonymkode: b0274...23b

Tusen takk, og takk igjen for praktiske råd. Jeg håper så VELDIG at du har rett, det er få ting jeg ønsker mer! 

Om jeg bare hadde hatt en tidsramme så kunne jeg sagt der er målstreken, dit klarer du, men nå er det faktisk nesten fire år siden jeg ble retraumatisert og livet mitt rakner jo bare mer og mer. Det er bra at du viser noe jeg klarer, for jeg ser det ikke selv  Selv når du sier det bortforklarer jeg og klarer ikke ta det inn. 

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det er ikke din SKYLD, men et ansvar du har blitt pålagt pga hva andre har gjort mot deg. Det er urettferdig som faen, ja.

Anonymkode: 1344d...07a

Ja, det er det. Jeg føler veldig på skyld på en sånn rar måte, som om det er min feil og ikke min feil på en gang. 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

Har gått på 4-dagers angst og ocd-kurs via DPS og gikk fra å være ikke-fungerende i hverdagen og til å bli så og si helt frisk 😊

Anonymkode: d65e4...baa

[AnonymBruker]

Har gått av og på i terapi stort sett hele livet, har hatt utallige behandlere og med unntak av én har vi alle hatt veldig god kjemi og fine samtaler. Føler likevel ikke at de fleste har hjulpet noe særlig, men så kan det også hende at det at jeg kom meg ut av huset faktisk var det jeg trengte da det var på sitt verste. 

Etterhvert fant jeg dog en behandler som var litt som meg - interessert i effekt og handling og ikke bare fjas og svevende samtaler om livet generelt. Gjennom et par måneder med eksponeringsterapi, MYE hjemmearbeid og moduler jeg måtte gjennom for å takle livet bedre, står jeg i dag i fast jobb og selv om jeg kjenner demonene innimellom, klarer jeg å håndtere de nå. 

Så ja, jeg tror absolutt det går, men at man er så heldig at man finner den behandlingen som funker på første forsøk er det ikke alle som opplever. Tok også kurs i depresjonsmestring (gikk vel over 2-3 måneder med ukentlige samlinger, ikke det samme som lightning process-kurset over fire dager som jeg på det sterkeste anbefaler at folk leser seg opp på før de i det hele tatt vurderer det da det funker på noen, ikke funker i det hele tatt på en del og skader mange).

Anonymkode: ad5fe...4da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg begynte å gråte da jeg leste den delen om selvaffirmasjoner. Dette har jeg prøvd tidligere, men jeg klarer verken å lese, skrive eller si sånne ting uten å begynne å gråte. Jeg får en veldig sterk følelse av at det er den traumatiserte delen som reagerer med en blanding av skam, sorg og lettelse, men det er så ubehagelig å stå i og føles som rett og slett løgn at kritikerdelen raskt kobler seg på og gjør narr (hva sutrer du for nå igjen, ta deg sammen, ærlig talt, dette er jo bare løgn uansett, selvfølgelig var det din skyld, grineunge) og så dissosierer jeg/ blanker ut og etterpå er jeg sliten og liksom tom. Det føles som etter et migreneanfall faktisk. Føler bare behov for å sove. 

Da er det dette du må gjøre! ❤️ det er fryktelig ubehagelig, men ikke farlig. At du reagerer som du gjør er helt naturlig, at du blir utmattet etterpå er også helt naturlig - da må du hvile. Bruk gjerne en sånn varmepute i tillegg (på magen, brystet, ansiktet, hendene eller der det føles best).

Og det er dette som menes med at man må stå i de vanskelige følelsene. Noen ganger vil det føles som du lykkes og det vil være en lettelse, andre ganger vil det bare føles feil og mislykka - men uansett vil det gradvis ta deg i riktig retning. Hvis det er vanskelig å skrive/lese/si det, begynn med å bare tenke det og legg merke til hva som skjer i kroppen på en ikke-dømmende måte ❤️

En annen ting som har hjulpet meg å innse (og virkelig føle) at det jeg gikk igjennom som barn ikke var greit, at det ikke var min feil, og  at måten jeg reagerte/reagerer på er HELT normal, er faktisk å lese om tilknytningpsykologi og utvikling hos barn. Nå har jo jeg barn, og det var derfor jeg begynte å interessere meg for dette, men det hjelper meg også å få forståelse for det uskyldige barnet jeg var den gangen og innse at jeg hadde faktisk ikke hatt mange av disse problemene mine hadde jeg ikke vokst opp som et utrygt barn. 

Kan anbefale blant annet Hedvig Montgomery (bøker og podcast), Attatchment Nerd (insta) og Wholeparent (insta).

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kjente du at det hjalp med en gang eller måtte du holde på lenge? 

Jeg tror vel egentlig at jeg må holde på med dette så lenge jeg lever, men etterhvert på et mer forebyggende plan. Nå blir jeg ikke like utslitt av det som i starten, tvert i mot så synes jeg ofte det gir meg energi, og jeg merker jo at livskvaliteten gradvis blir bedre. Det er for eksempel mye lettere for meg nå å kjenne hva jeg trenger, å be om det (ok, den er fremdeles ganske vanskelig), å kjenne igjen ulike følelser og å kommunisere med mannen min. Kjenner også at jeg har mindre dårlig samvittighet og at jeg tror litt mer på at jeg faktisk har verdi. Men, det går opp og ned, som alt her i livet.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kan jeg spørre hvor lenge du var sykemeldt? Er redd for å falle ut av arbeidslivet og ikke klare å ta vare på meg selv økonomisk. 

Jeg har snart vært sykemeldt i ett år. Jeg har jobbet meg opp til 50%, og kjenner at det er det jeg klarer i den jobben jeg har nå. Jeg har aldri klart å jobbe fulltid, og tror vel ikke at det er et realistisk mål for meg. Tidligere har jeg alltid jobbet «frivillig» deltid, og aldri tatt tak i det som lå bak problemene mine. Jeg måtte bli over 30år før jeg skjønte at jeg har kompleks PTSD og at jeg ikke er bare lat og dum.

Jeg er litt usikker på veien videre, det stresser meg veldig og gjør meg dårligere akkurat nå. Jeg regner med det blir AAP og muligens teste ut om jeg klarer å jobbe mer i en jobb som er mindre stressende enn den jeg har nå. Men jeg hater at ting er uavklart, og jeg hater endringer, å bli kjent med nye folk osv 🙈 men jeg får bare stå i det, jeg er heldig som har en partner å dele utgiftene med.

Det er en tøff jobb, og vi har ikke bedt om den, men vi må gjøre den hvis vi vil leve et liv med flyt, glede og kjærlighet ❤️

Anonymkode: bfa2d...1ad

[AnonymBruker]

Denne tenker jeg ofte på når jeg har dårlige perioder og det føles som all jobben jeg har lagt ned er bortkasta: https://www.instagram.com/reel/CtJ4jaqObsy/?igsh=dWlyempnN3d0Zmh0

(Andrea Gibson er poet, og har masse fint innhold jeg finner veldig trøstende og oppløftende)

 

Anonymkode: bfa2d...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Denne tenker jeg ofte på når jeg har dårlige perioder og det føles som all jobben jeg har lagt ned er bortkasta: https://www.instagram.com/reel/CtJ4jaqObsy/?igsh=dWlyempnN3d0Zmh0

(Andrea Gibson er poet, og har masse fint innhold jeg finner veldig trøstende og oppløftende)

 

Anonymkode: bfa2d...1ad

Den var fin. Her er et av mine yndlingsdikt, utrolig sterkt og nydelig lest, og når jeg hører det kan jeg tenke kanskje, bare kanskje kan det gå bra. 
 

 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Den var fin. Her er et av mine yndlingsdikt, utrolig sterkt og nydelig lest, og når jeg hører det kan jeg tenke kanskje, bare kanskje kan det gå bra. 
 

 

Anonymkode: f57cd...087

Det var nydelig!

Anonymkode: bfa2d...1ad

[AnonymBruker]

Jeg begynte hos ny behandler i høst etter press fra fastlegen og de rundt meg. Helt ærlig så ser jeg ikke det positive med behandlingen. Jeg føler null fremgang, håpet er for min del borte nå. Og det lille håpet jeg en gang hadde slukkes litt etter litt for hver time. Når jeg klager over ingen fremgang får jeg beskjed om å være tålmodig og vente. Behandler mener det er uetisk å presse på i behandlingen. Hvor lenge skal man vente på bedring? Har tross alt gått en gang i uka siden august.. spør jeg hva jeg skal gjøre, så er svaret at jeg må ta tiden til hjelp. Jeg er så lei. Så forbanna møkk lei. Lei fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal endre ting, lei fordi jeg føler jeg ikke får hjelp. Forbanna møkk lei fordi jeg ikke føler meg hørt. 
 

for min del virker det som om behandlingen min består i at jeg skal vite hva og hvordan jeg skal endre ting, uten veiledning. Behandler er som ei person som bare er i rommet. Ikke hjelper hun til med å styre samtalen, ikke kommer hun med noen råd, ikke hjelper hun meg. Hun er bare til stede. Hele behandlingen er helt flytende uten noe rettning. 
 

for min del så er dette siste forsøket på behandling. Jeg har dessverre hatt Max uflaks med å ende opp med korttidsvikarer, personer som blir sykemeldt eller som slutter. Behandlingen min bærer preg av svært lite behandlingen, men mange oppstarter. Dette strekker seg over en periode på 10år. 

dette er kanskje ikke det man ønsker i en tråd hvor man søker håp. 

Anonymkode: 82956...6f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

dette er kanskje ikke det man ønsker i en tråd hvor man søker håp. 

I livet mitt ønsker jeg håp, i tråden ønsker jeg erfaringer ♥️ 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg TS? ❤️ 

Leser gjennom tråden nå noen uker senere, og blir imponert av deg. Du virkelig oppsøker hjelp og forsøker å hjelpe deg selv. Det er det eneste man kan forvente av noen, og det inspirerer meg til å fortsette i min egen prosess. 

Anonymkode: 37de2...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvordan går det med deg TS? ❤️ 

Leser gjennom tråden nå noen uker senere, og blir imponert av deg. Du virkelig oppsøker hjelp og forsøker å hjelpe deg selv. Det er det eneste man kan forvente av noen, og det inspirerer meg til å fortsette i min egen prosess. 

Anonymkode: 37de2...ef3

Hei, takk for at du spør. Det går litt bedre, jeg er utrolig glad for at legen og psykologen min nærmest presset meg til å bli sykemeldt, det har gitt meg mer ro. 

Det hjelper også at det går mot vår, føler meg mindre innestengt og fanget når snøen forsvinner, og det er også litt godt med mer lys. 

Ellers føler jeg meg «rar». Som om jeg er delt i flere deler. Jeg tror kanskje jeg dissosierer mye mer enn jeg er klar over. 

Terapi hjelper fortsatt lite, synes jeg. Jeg tror jeg kunne ha dissosiert hele timen uten at psykologen hadde merket det. Ofte husker jeg ingenting når timen er ferdig. 

Hvordan går det med deg, da? 

Anonymkode: f57cd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei, takk for at du spør. Det går litt bedre, jeg er utrolig glad for at legen og psykologen min nærmest presset meg til å bli sykemeldt, det har gitt meg mer ro. 

Det hjelper også at det går mot vår, føler meg mindre innestengt og fanget når snøen forsvinner, og det er også litt godt med mer lys. 

Ellers føler jeg meg «rar». Som om jeg er delt i flere deler. Jeg tror kanskje jeg dissosierer mye mer enn jeg er klar over. 

Terapi hjelper fortsatt lite, synes jeg. Jeg tror jeg kunne ha dissosiert hele timen uten at psykologen hadde merket det. Ofte husker jeg ingenting når timen er ferdig. 

Hvordan går det med deg, da? 

Anonymkode: f57cd...087

Så bra at du fikk deg en sykmelding. Jeg opplevde mye bedring i perioden jeg har vært utenfor arbeidslivet (som nå nærmer seg 2 år). Jeg har snudd opp ned på alt og latt det å bli bedre være min prioritet. Håper du får støttet deg selv godt i denne perioden, uavhengig av hvor lang den blir. 

Gubba som jeg gleder meg til vår, og lysere kvelder! 

Leit å høre at du dissosierer så mye. Jeg har også en dissosiativ lidelse, og jeg vet ikke om du har hørt om IFS (Internal Family Systems) , det skal liksom være en måte å hjelpe en å få de ulike delene til å samarbeide bedre. Men jeg har gjort mye dels-arbeid med psykologen tidligere. Veldig leit at psykologen din ikke merker at du dissosierer, nå kan det hende du skrev det sist, men har hun/han noe peiling på dissosiative lidelser? Veldig frustrerende synes jeg at du ikke får noe nytte av hjelpen du får. 

Med meg går det etter forholdene bra. Strever med veldig lite energi, og jeg savner å komme tilbake til arbeid. Og grunnen til at jeg fant frem igjen tråden din var at jeg følte på om kanskje terapi har utspilt sin rolle for meg. Jeg er på det punktet der jeg ikke dissosierer så ofte, kanskje bare en gang i uka, og jeg føler at fremgangen ut fra det vi fokuserer på i terapi har stagnert litt. Jeg tenker også på om det å bytte hadde vært bra. Nå har jeg hatt hun jeg har hatt nå, med fokus på dissosiasjon og komplekse traumer i snart 3 år, og jeg har begynt å tenke på om kanskje det når en sånn ramme der man trenger noen andres blikk på ting, eller greie seg selv. Jeg har jo også hatt mye nytte av CPTSD forumet på Reddit, og å undersøke og lære meg mye selv. Å bli selvstendig kan man gjerne ikke gjøre når man går rundt og føler seg avhengig av psykologen sin. Så det er litt punktet jeg er på. 

Jeg føler også mer at jeg er lei av å gå rundt å gruble på at mine foreldre ikke greide å gi meg det jeg trengte. Fuck det, tenker jeg, nå vil jeg videre. Så jeg er litt lei av at psykisk sykdom er sentrum i mitt univers. Vet ikke om det er noe som du kan kjenne deg igjen i (selv om det høres jo ut som du har hatt mye med jobb og sånt da, jeg har jo vært uten for arbeidslivet stort sett hele voksenlivet)? 

Anonymkode: 37de2...ef3