Vi som har ungdommer

[AnonymBruker]

Jeg føler ofte jeg kommer til kort. 
Ungdommene er jo så mye mer oppdatert i ungdoms verdenen enn det vi er. 
Har jeg lest en artikkel om en nettsiden for ungdom som ikke er bra, eller liknende, og tenker at dette skal jeg fortelle ungdommen.. så har de kjent til denne siden lenge allerede. Føler jeg aldri kan komme «før» de på noen måte. 
Jeg er jo en bekymret mor, da det kan skje så mangt i denne ungdomstiden. 
Har lyst å være moraliserende og si ting som «du må forstå» og «du må skjønne» osv. men da spiller jeg meg inn i et hjørne og har tapt. Som ungdom selv var jeg forsiktig og ganske rolig, men vi kunne også feste, sitte på i biler og ende opp både her og der. Bare tanken på at våre ungdommer skal gjøre det samme gjør at jeg mister kontrollen. Kanskje mest fordi jeg er redd for de, og beskytterinstinktet. Vi leser om alt som kan gå galt i media hver dag, om ulykker, narkotika, og vi foreldre blir eksponert for alt dette hele tiden. 
Politiet har forebyggende tiltak som foreldremøter om rus problematikken. 
Vi foreldre tror nesten vi ikke vil overleve denne tiden. 
Flere som er hysteriske? 
 

Anonymkode: a6428...ac5

[AnonymBruker]

Jeg er ikke hysterisk, men har heldigvis rolige ungdommer enda. Men jeg forventer å få vite hvor de er og når de kommer hjem. Det er vanlig folkeskikk! Vil ikke sitte oppe og engste meg. Kunne nok også bli veldig redd hvis jeg faktisk mistenkte at de var i reell fare. Har vært heldig der enda 🙂

Anonymkode: 67bea...df5

[AnonymBruker]

Jeg har gitt opp med å være oppdatert på nett, da får jeg ungdommen til å fortelle, forklare og hjelpe. Spesielt har ungdommen i hus vært en god hjelp når minstemann prøvde seg på hemmelig YouTubekonto uten lov. Jeg er ikke så hysterisk når det gjelder andre ting. Jeg har gitt han gode verdier og holdninger, og han vet at jeg er der om ting går galt. Han vet hva vi forventer av han mrd tydelige grenser. Vi snakker mye sammen. Prøver å ha gode samtaler med han der det er sjans. 

Anonymkode: d1c9f...17e

[AnonymBruker]

Ungdommen er i en løsriveisesfase. De må få være ute med venner uten at du skal sitte hjemme med dødsangst. 
Husk, det går bra med de aller, aller fleste. 
 

Men: dere må snakke sammen i forkant. Spør om hvem som skal på festen, hva det er vanlig at skjer, er det drikking? Dukker det opp ukjente? 
Og dere må lage regler som både ungdommen og du kan leve med. 
Her må 17-åringen alltid gi oss adressen dit hun skal. Vi avtaler hjemmetid før hun drar (blir alltid mye styr hvis det skal diskuteres seint på kveld og hun vil bli lenger), hun må ha på snapmap eller Hvor er-på tlf, så vi kan se hvor hun er. Og en av oss er våken når hun kommer hjem, vi legger oss ikke uten at vi vet at hun har kommet trygt hjem, og da ser vi jo og om hun har drukket og om kvelden virker å ha vært fin. 

Anonymkode: 5e68a...a76

[AnonymBruker]

Er ikke hysterisk, og er vel heller mer avslappet da jeg faktisk stoler på min 16åring (snart 17). Mange kan nok tenke jeg er naiv, men frem til at hun motbeviser at jeg kan stole på henne, gjør jeg det. Vi har et godt forhold, jeg overvåker ikke henne på noen som helst måte. Sjekker ikke telefon for snap-map, lokalisering som noen over her skriver. Hvorfor ikke velge å stole på at deres oppdragelse har gitt utslag, og at det gir en ungdom dere faktisk kan stole på? Så lenge ungdommen ikke har gjort eller oppført seg på en måte så dere må være mer «på», hvorfor ikke gi ungdommen deres tilliten til at de vil ta gode og fornuftige valg? Og at de vet de kan komme til dere om det skulle skje noe? Når man er 17 år så er man snart myndig, og tenker det er viktig at de får ansvar deretter. 

Anonymkode: 07ab6...982

[Arkana]

Jeg/vi er heller ikke hysteriske. Ingen av barna har foreløpig gitt oss grunn til å ikke stole på dem. De er fornuftige og har fine og fornuftige venner. Vi hverken sjekker eller overvåker dem. Det er noe som sitter svært langt inne, da skulle jeg i så fall hatt god grunn til å tro at de driver med noe alvorlig galt. Vi snakker mye med dem om alt mulig rart. Vi har et åpent hjem og vennene er her ofte slik at vi kjenner dem godt og vi kjenner også flere av foreldrene godt. Man kan ikke forhindre alt som kan gå galt, og det vi ikke kan gjøre noe med velger vi å ikke gå rundt og være bekymret for, men jeg har tro på at vi har utstyrt barna våre med det de trenger til å ta gode valg der det er mulig. Løsrivelse og selvstendighet er en del av utviklingen deres og veien mot å bli voksen. Vi må la dem leve livene sine, ta egne valg og gjøre egne erfaringer og det blir fort en veldig slitsom ungdomstid hvis foreldre skal sitte hjemme og bite negler av frykt for at noe kan skje dem. Vi må stole på at oppdragelsen har gitt dem det de trenger for å navigere livet og ellers støtte og veilede dem der de trenger det.