Faren som prioriterer seg selv

[AnonymBruker]

Aw jeg er så lei nå. Er hjemme hele dagen med en nyfødt, mating hver 3. time, bleie skift, i mellomtid må jeg prøve å sove og spise litt. Når faren kommer hjem og jeg gleder meg til å ha litt tid for meg selv og få litt avlasting, er det første han sier «nå skal jeg game resten av dagen». Neste dag kl06:00, baby skriker og jeg lager mat, han våkner, går på do og på veien tilbake til sengs sier han til meg «oi du ser trøtt ut…» så legger han seg og sover videre siden han skal jo ikke stå opp før kl8:00….

Tenker ofte at jeg kunne like godt være helt alene med babyen - dette gjør ikke noen forskjell.

Anonymkode: 6d43e...ca2

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Aw jeg er så lei nå. Er hjemme hele dagen med en nyfødt, mating hver 3. time, bleie skift, i mellomtid må jeg prøve å sove og spise litt. Når faren kommer hjem og jeg gleder meg til å ha litt tid for meg selv og få litt avlasting, er det første han sier «nå skal jeg game resten av dagen». Neste dag kl06:00, baby skriker og jeg lager mat, han våkner, går på do og på veien tilbake til sengs sier han til meg «oi du ser trøtt ut…» så legger han seg og sover videre siden han skal jo ikke stå opp før kl8:00….

Tenker ofte at jeg kunne like godt være helt alene med babyen - dette gjør ikke noen forskjell.

Anonymkode: 6d43e...ca2

Hvorfor tillater du at han gamer? Jeg ville bare levert babyen til han i døra og gått og dusjet / hvilt / osv. 

Anonymkode: 18080...d5f

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke at noen orker å få barn med slike menn. 

Anonymkode: 587c0...47f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg fatter ikke at noen orker å få barn med slike menn. 

Anonymkode: 587c0...47f

Tilsvar på dette er ofte at «han var ikke slik før» eller «han ble sånn når baby kom». En ting er at de blir sånn, men hvorfor tillater man det? Jeg forstår ikke det. Da ville jeg i alle tilfeller valgt å være alene. Det er mye enklere enn å ha en person man tror man kan få støtte av; og bli psykisk nedbrutt hver eneste gang de driter i deg. 

Anonymkode: 18080...d5f

[Millinea]

Hva forventer du av han og hvordan vil du dele oppgaver når han kommer hjem fra jobb? Når du har svar på det så setter du deg ned og prater med han. Ordner seg hvis dere vil. Ellerså kan du vel teste hvor lenge konsollen kan ligge begravd ute i snøen.

[Kaisada]

Dere må kommunisere! Sett dere ned i fredstid når barnet sover og snakk om forventninger, ansvar, når hver av dere skal få egentid og når det er et minimum at han tar styring. Han tenker ganske sikkert, "ah så greit det går for henne å være mamma, så deilig, da kan jeg game til hun sier ifra at jeg ikke kan det". Tro meg, noen fedre ser det de ser, og det er det. 

Du må gi tydelig beskjed om hva du forventer av han, når ikke hans mor har gjort den jobben med han tidligere.

[Sofakona]

Var han sånn før baby å? Når du gikk gravid..satt han seg og spilte og ikke tok vare på deg?

Du må jo ikke tillate...du må jo stå på dine egen bein og si i fra 

[AnonymBruker]

Mannen min har vært litt lik, baby er fire måneder nå. Han vil være sammen med baby når den er våken, mett og i godt humør. Han mener han «ikke klarer» å roe babyen ned når den er urolig og at babyen «foretrekker mammaen sin». Jeg har stått alene med nattevåker, babystell, husvask, matlaging, organisering osv osv hele permisjonen. Han dyrker sine interesser, men klager samtidig over at baby «spiser opp mye tid». Jeg antar han mener den tiden han bruker på å kose og tulle, at det gjør at han får litt mindre tid til egne lidenskaper. Jeg har nettopp hatt en liten oppvask og tror det blir flere. Jeg tror det, for hans del, handler om flere ting:

- Han tror at man har fri når man har permisjon og forstår ikke hva det innebærer å ta vare på en baby. Tror for eksempel at når jeg sitter i sofaen og ammer, så tenker han at jeg sitter og slapper av. 

- Han er dårlig på tilbakemeldinger og veiledning, og gidder ikke å gjøre ting om han ikke kan gjøre det på «sin» måte (feks insisterer han på å «bysse» i søvn ved å sitte stille med baby på fanget og blir sur og gir henne fra seg om jeg sier at babyen trenger gyngende bevegelser for å sovne, eller han kler på for lite klær når vi skal ut i vinterkulda osv). 

- Han har ikke helt vokst inn i rollen som far og har fremdeles en del indre motstand når det gjelder å «overgi seg» til den nye situasjonen. Han er livredd for å «miste seg selv» og glemmer i den forbindelse at jo mer han karrer til seg av friheter, jo mindre blir det igjen til meg.

Jeg har forsøkt å løse dette med å gi mannen min konkrete oppgaver og å være så lite sur og klandrende som mulig når jeg snakker med han. Si at det føles så bra når vi samarbeider og hjelper hverandre. Det går i riktig retning, men jeg tror også at det alltid vil være litt skeivt. Det er helt ok for meg. Jeg tror jeg føler mye større glede i å passe på og stelle for ungen vår enn hva han gjør. 

Anonymkode: 6fe36...1c5

[AnonymBruker]

Her er det bare å bruke kommunikasjonspyramiden hvor man starter pedagogisk og så eskalerer etter behov om det forrige ikke fungerer:

1) Sett deg ned med ham og forklar rolig dine forventninger og ønsker til fordeling.

2) Rolig men bestemt snakk med ham om at dere er to om å få barn og at dere skal dele 50/50 etter arbeidstid så godt det lar seg gjøre.

3) Si at du blir å bidra med like mye/lite i hans permisjon som han gjør i din. 

4) Familievernkontoret

5) Full klikkings. Bli fly forbanna (mens baby sover/få noen til å dra på trilletur) og si at han faen meg får dra den late ræva si opp fra gamingstolen før du setter fyr på hele skiten! At nå er han faen meg blitt pappa for i helvete og vi ikke lever i 1953, og om han ikke stepper opp så får han se i helvete å flytte inn til mora si igjen siden han tydeligvis er et jævla mannebarn.

6) Gjennomfør trusselen i nr 5 og kast ham ut. 

Ser for meg du må iallefall opp til nr 5 i dette tilfellet, håper du slipper 6), men om du må det så er det bedre enn å være samboer i teori og alenemor i praksis.

Lykke til!

Anonymkode: b2169...3b9

[AnonymBruker]

Menn forandrer seg ikke plutselig bare fordi de får barn. Regner med at gaming ikke er en ny hobby? Gamet han ikke når han kom hjem før dere fikk barn?

 

Anonymkode: 0e0ca...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2024 den 11.46):

Mannen min har vært litt lik, baby er fire måneder nå. Han vil være sammen med baby når den er våken, mett og i godt humør. Han mener han «ikke klarer» å roe babyen ned når den er urolig og at babyen «foretrekker mammaen sin». Jeg har stått alene med nattevåker, babystell, husvask, matlaging, organisering osv osv hele permisjonen. Han dyrker sine interesser, men klager samtidig over at baby «spiser opp mye tid». Jeg antar han mener den tiden han bruker på å kose og tulle, at det gjør at han får litt mindre tid til egne lidenskaper. Jeg har nettopp hatt en liten oppvask og tror det blir flere. Jeg tror det, for hans del, handler om flere ting:

- Han tror at man har fri når man har permisjon og forstår ikke hva det innebærer å ta vare på en baby. Tror for eksempel at når jeg sitter i sofaen og ammer, så tenker han at jeg sitter og slapper av. 

- Han er dårlig på tilbakemeldinger og veiledning, og gidder ikke å gjøre ting om han ikke kan gjøre det på «sin» måte (feks insisterer han på å «bysse» i søvn ved å sitte stille med baby på fanget og blir sur og gir henne fra seg om jeg sier at babyen trenger gyngende bevegelser for å sovne, eller han kler på for lite klær når vi skal ut i vinterkulda osv). 

- Han har ikke helt vokst inn i rollen som far og har fremdeles en del indre motstand når det gjelder å «overgi seg» til den nye situasjonen. Han er livredd for å «miste seg selv» og glemmer i den forbindelse at jo mer han karrer til seg av friheter, jo mindre blir det igjen til meg.

Jeg har forsøkt å løse dette med å gi mannen min konkrete oppgaver og å være så lite sur og klandrende som mulig når jeg snakker med han. Si at det føles så bra når vi samarbeider og hjelper hverandre. Det går i riktig retning, men jeg tror også at det alltid vil være litt skeivt. Det er helt ok for meg. Jeg tror jeg føler mye større glede i å passe på og stelle for ungen vår enn hva han gjør. 

Anonymkode: 6fe36...1c5

Men snart nå så har dere en liten en som løper rundt i alle retninger og klatrer på alt. Da må han trå til like mye som deg. Barnehage, sykdom som går på rundgang, at barnet begynner å prate og at man må begynne med oppdragelse og ikke bare ha en baby. Det kommer, alt sammen, til ham også. 

Anonymkode: a9146...6bc

[PurpleTuliip]

What? Hvorfor gidder du dette? Har dere ikke vært på samtaler sammen hos helsestasjonen?
Hvis nei så send en melding å be om det for her er det en pappa som trenger direkte beskjed uten at det blir dårlig stemning.  

Han har jo tydeligvis ikke skjønt hva det vil si å være pappa. Snakket dere ikke om det før du ble gravid eller under svangerskapet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2024 den 0.19):

Tenker ofte at jeg kunne like godt være helt alene med babyen - dette gjør ikke noen forskjell.

 

Da baby var 6 mnd fikk jeg nok og gikk fra han. Ikke en dag for tidlig. Alt ble mye lettere uten mannen i huset.

Anonymkode: 4827d...eb8

[Gjest tidsfordriv2023]

On 1/18/2024 at 12:19 AM, AnonymBruker said:

Aw jeg er så lei nå. Er hjemme hele dagen med en nyfødt, mating hver 3. time, bleie skift, i mellomtid må jeg prøve å sove og spise litt. Når faren kommer hjem og jeg gleder meg til å ha litt tid for meg selv og få litt avlasting, er det første han sier «nå skal jeg game resten av dagen». Neste dag kl06:00, baby skriker og jeg lager mat, han våkner, går på do og på veien tilbake til sengs sier han til meg «oi du ser trøtt ut…» så legger han seg og sover videre siden han skal jo ikke stå opp før kl8:00….

Tenker ofte at jeg kunne like godt være helt alene med babyen - dette gjør ikke noen forskjell.

Anonymkode: 6d43e...ca2

Vannskelig med liten baby. Jeg forstår deg godt nå. Jeg var som mannen din (ikke helt), men jeg angrer på det nå. Skulle ønske jeg var «der» mer i starten. Det er utrolig slitsom for mor de første 6 mnd før baby begynner å sove regelmessig. 
 

jeg var flinkere med nr 2 og 3. Men prøv å snakk med han om hva du trenger. Forklar han at dette er bare en periode der du trenger mye hjelp. Hvis du har familie i nærheten, så be dem over hvis de er villig til å hjelpe med litt husstell, barnepass og lignende. 
 

Han virker bare umoden som pappa. Dette forandrer seg, men kan være for sent. Han må modnes kjapt nå. 
 

Be ham gjore konkrete ting for deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Menn forandrer seg ikke plutselig bare fordi de får barn. Regner med at gaming ikke er en ny hobby? Gamet han ikke når han kom hjem før dere fikk barn?

 

Anonymkode: 0e0ca...1d4

Vi forandrer oss jo! Det er forskjell på meg før og etter jeg ble mor! Klart alle må forandre seg 

Anonymkode: 0ba7d...5d2

[Melus]

Det er bedre å faktisk være alene, enn å føle seg alene med alt i et forhold. 

[AnonymBruker]

Naturligvis burde han skjønne det selv at dere har fått denne babyen sammen. 

Samtidig hva sier du til ham? Hvordan har du kommunisert rundt det at dere skal ha barn? Jeg ville satt babyen i armene hans og gått i dusjen. 

Anonymkode: 075d7...d07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi forandrer oss jo! Det er forskjell på meg før og etter jeg ble mor! Klart alle må forandre seg 

Anonymkode: 0ba7d...5d2

Forskjell på å bli far og bli mor. Far er ikke proppet full av hormoner, som sier "baby, baby, baby" 24/7.

Anonymkode: 0e0ca...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Forskjell på å bli far og bli mor. Far er ikke proppet full av hormoner, som sier "baby, baby, baby" 24/7.

Anonymkode: 0e0ca...1d4

Nei, men er man normalt oppegående så skjønner man at baby = ansvar.

Hva med adoptivbarn? Der er far og mor likestilt fra dag 1 de mottar barnet, kan mor da frasi seg ansvaret fordi hun ikke er full av hormoner?

Idioti.

Anonymkode: b2169...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Forskjell på å bli far og bli mor. Far er ikke proppet full av hormoner, som sier "baby, baby, baby" 24/7.

Anonymkode: 0e0ca...1d4

Det er ikke nødvendigvis mor heller. Jeg har ikke hatt det slik, spesielt med første. Kunne likesågodt vært en fisk "se her, amm denne", altså det var helt unaturlig for meg 🤷‍♀️

Jeg tok meg av babyen kun pga pliktfølelse og fordi jeg visste at dette her skulle bli en person, som krevde ganske mye. Jeg følte ikke empati med babyen i det hele tatt. Men var livredd for å gjøre noe galt som kunne gi senskader.

Så det provoserer meg enormt at det vanskeligste og mest krevende jeg noensinne har gjort blir bagetallisert til "hormoner".

Far meldte seg helt ut. Han taklet ikke holde baby mens jeg dusjet en gang.

Mens jeg hallusinerte pga søvnmangel i månedsvis, hadde betennelse på betennelse i hele kroppen, ammet tross MYE smerter i månedsvis.

"Ja men det er lettere for damer pga hormoner" kyss meg i ræva

Anonymkode: 8fcef...c51