Ny jobb, mangel på søvn og deprimert?

[AnonymBruker]

kort fortalt, snart 1 åring og 3 åring i huset. En natt for meg består av 2-3 timer søvn, jeg veier nå like mye som jeg gjorde som høygravid og jeg gråter minst en gang om dagen. Jeg er mye sint og irritabel, prøver så godt jeg kan å ta meg sammen for barna. Samboer prøver sitt beste med å avlaste der han kan, men det gjør kun at jeg så vidt greier å få hodet over vann før jeg blir dratt ned igjen. 

For å toppe det hele begynner jeg i ny jobb når permisjonen er over om 2 uker. Jeg forstår virkelig ikke hvordan jeg skal greie å stå i jobb i tillegg til alt hjemme. Eller kanskje det faktisk gjør godt å komme seg bort litt?

Jeg er bare redd.. redd for å havne enda mer på bånn. Redd for å bli en enda dårligere mamma når jeg skal bruke meg opp på jobb. Samtidig føler jeg meg svak som ikke takler livet på en måte? Jeg elsker familielivet og de gode dagene og stundene gir meg ekstremt mye, men sånn som nå når natten ble 2 timer lang og babyen endelig sovnet så våkner største for å starte dagen. 
Jeg ser bare ingen ende på dette, eller jeg ser jo enden 10 år frem i tid når ungene mest sannsynlig må dras opp fra senga eller kan stå opp selv. Men det hjelper ikke her og nå.

Anonymkode: eabf5...5e2

[m00na]

Vi sover på hvert vårt rom med hvert sitt barn. Bytter rom om det blir veldig lite søvn en natt, slik at vi begge får sovet ut noen netter. Man blir jo gal av å ikke sove. Her starter dagen 04.45 og da kan vi godt ha blitt vekt noen ganger. Har en på snart 4 og en på 16 mnd

[AnonymBruker]

Kanskje du kan få noen ideer av kontoen Jordmorliv på Instagram?

Jeg mener at vi ikke er skapt for småbarnslivet + 100% jobb og alt det innebærer. Bare vit at du ikke er alene om å ikke takle samfunnet sånn det bygd opp. Det at vi skal være borte fra barna 8 timer om dagen i perioden de trenger oss mest gir lite mening.

Anonymkode: 2bbaf...555

[AnonymBruker]

Kanskje teit spørsmål, men hvorfor avlaster mannen kun bare såvidt til å få hodet over vann? Er jobben hans bare å avlaste, eller ta ansvar også?

Anonymkode: b5317...45a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje du kan få noen ideer av kontoen Jordmorliv på Instagram?

Jeg mener at vi ikke er skapt for småbarnslivet + 100% jobb og alt det innebærer. Bare vit at du ikke er alene om å ikke takle samfunnet sånn det bygd opp. Det at vi skal være borte fra barna 8 timer om dagen i perioden de trenger oss mest gir lite mening.

Anonymkode: 2bbaf...555

Du kan trøste deg med at med mulig unntak av noen få tiår etter etterkrigstiden så var alt mye verre før. Da måtte alt av tungt husarbeid og gårdsarbeid, pluss graviditet, barseltid, omsorg for gamle foreldre og kanskje ekstraarbeid for å bringe inn penger gjøres døgnet gjennom. I dag kan vi sette på vaskemaskinen, hente vann i springen, og de fleste har økonomiske rettigheter ved sykdom.

TS, hvor er far på natta? 

Anonymkode: 1a7bc...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kanskje teit spørsmål, men hvorfor avlaster mannen kun bare såvidt til å få hodet over vann? Er jobben hans bare å avlaste, eller ta ansvar også?

Anonymkode: b5317...45a

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du kan trøste deg med at med mulig unntak av noen få tiår etter etterkrigstiden så var alt mye verre før. Da måtte alt av tungt husarbeid og gårdsarbeid, pluss graviditet, barseltid, omsorg for gamle foreldre og kanskje ekstraarbeid for å bringe inn penger gjøres døgnet gjennom. I dag kan vi sette på vaskemaskinen, hente vann i springen, og de fleste har økonomiske rettigheter ved sykdom.

TS, hvor er far på natta? 

Anonymkode: 1a7bc...056

Han er der, vi deler oss på natten og tar en hver. Han tilbyr seg å ta minste (som er verst på natten) men så blir jeg alltid hentet inn alt mellom kl 00-02 for å amme så da bytter vi seng. Vi har byttet tilbake i noen tilfeller men jeg føler meg forferdelig som da vekker han 30min etter han har sovnet.
Jeg har i tillegg vanskelig for å sovne når jeg har sjansen, fordi jeg er redd for at en av ungene våkner rett etterpå. Vanskelig å beskrive men går ut i fra at dere andre med barn forstår følelsen.

Anonymkode: eabf5...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Han er der, vi deler oss på natten og tar en hver. Han tilbyr seg å ta minste (som er verst på natten) men så blir jeg alltid hentet inn alt mellom kl 00-02 for å amme så da bytter vi seng. Vi har byttet tilbake i noen tilfeller men jeg føler meg forferdelig som da vekker han 30min etter han har sovnet.
Jeg har i tillegg vanskelig for å sovne når jeg har sjansen, fordi jeg er redd for at en av ungene våkner rett etterpå. Vanskelig å beskrive men går ut i fra at dere andre med barn forstår følelsen.

Anonymkode: eabf5...5e2

Jeg har to barn og sluttet å amme rundt ett år fordi jeg ville at pappaen skulle kunne bidra minst like mye. Vi byttet gjerne på annenhver natt en periode eller sov på skift. Det er helt avgjørende for oss begge å få minimum 4-5 timer søvn uten avbrytelser i løpet av et døgn. 

Anonymkode: eae84...f60

[AnonymBruker]

Dette hørtes tungt ut ja ts, full forståelse! Jeg har ei som også fortsatt nattammer, når jeg trenger en hel natt søvn sover far med henne også gir han flaske med erstatning på natten. Pumpet morsmelk går jo også an. Kunne det vært en mulighet så får du kanskje sovet lengre strekker?

Anonymkode: 77dcc...de3

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre for deg selv og familien, er å slutte å amme. 1 år er lenge nok.  Så må dere bytte på å sove, ikke hensiktmessig at begge to skal ha avbrutt søvn hver natt. 

Så må dere være strenge og lære barna å sove natten igjennom. Det er hardt når det står på, men som regel nytter det å være konsekvent noen kvelder/netter, så har det løst seg. 

Dere må være rasjonelle og pragmatiske og finne løsninger som er fornuftige. F.eks som å slutte å amme, ofre noen netter med skriking  om pupp osv, for på sikt at alle skal få nattero. 

Det er ingenting som er så utmattende som dårlig søvn. Det går ut over familieliv, parrelasjon, psyke og overskudd. Få orden på dette, så blir alt bedre.

Anonymkode: 616e2...7e0

[mangolassie]

Støtter å kutte ammingen - i hvert fall på natt! Går helt fint for en ettåring, så lenge dere er innstilt på noen strevsomme netter til avvenningen der far tar minste. Sånn som det er nå kan du jo ikke ha det! 

[AnonymBruker]

Høres ut som meg for 1,5 år siden. Begynte i jobb og prøvde å få alt til å gå. Begynte å få fysiske plager som magevondt, kraftig hodepine, vondt i ledd. Gikk til legen fordi jeg trodde jeg var alvorlig syk. I det jeg gikk inn på kontoret så begynte tårene. Var sykemeldt en måned hvor jeg kun slappet av på dagtid. Som masse. Nettene var fortsatt tunge ganske lenge, men jeg fikk hentet meg litt inn igjen. 
 

fikk klar beskjed av legen å bremse opp og ta hensyn til meg selv. Mannen var superdelaktig før og er det enda, men når en begynner nedover i den spiralen er det vanskelig å komme seg ut. 
 

jeg har vært ærlig på jobb om at søvn og hverdagslivet er tungt, og at jeg gjør mitt beste når jeg er der. Men faktisk når en har små barn så er det barna som har hovedpri, og det må en ikke ha dårlig samvittighet for! 
 

jeg merker selv at det å gå seg en tur på ettermiddag/kveld hjelper veldig for meg. Trenger ikke være så langt, men komme meg ut å bevege meg og prøve å ikke tenke på noen ting og ha det stille. 
 

jeg legger meg fortsatt rundt kl 21 slik at jeg får mest mulig timer søvn fordi jeg vet at barna som regel våkner i løpet av natta. Selv om det er pyton å legge seg så tidlig og «ikke ha et liv» så er det tiltak jeg har satt inn selv for å mestre den hverdagen jeg he valgt selv best mulig. 
 

du må prøve å finne små pusterom for deg selv i hverdagen. Om det så er å sitte 5 minutt ekstra i bilen alene før du går inn døra. 
 

og husk: ingenting trenger å se strøkent ut! Det viktigste er at barn og voksne får dekket sine grunnleggende behov som mat, søvn/hvile, nærhet og aktivitet! 
 

ta vare på deg selv!

Anonymkode: 4527a...113

[miip]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

kort fortalt, snart 1 åring og 3 åring i huset. En natt for meg består av 2-3 timer søvn, jeg veier nå like mye som jeg gjorde som høygravid og jeg gråter minst en gang om dagen. Jeg er mye sint og irritabel, prøver så godt jeg kan å ta meg sammen for barna. Samboer prøver sitt beste med å avlaste der han kan, men det gjør kun at jeg så vidt greier å få hodet over vann før jeg blir dratt ned igjen. 

For å toppe det hele begynner jeg i ny jobb når permisjonen er over om 2 uker. Jeg forstår virkelig ikke hvordan jeg skal greie å stå i jobb i tillegg til alt hjemme. Eller kanskje det faktisk gjør godt å komme seg bort litt?

Jeg er bare redd.. redd for å havne enda mer på bånn. Redd for å bli en enda dårligere mamma når jeg skal bruke meg opp på jobb. Samtidig føler jeg meg svak som ikke takler livet på en måte? Jeg elsker familielivet og de gode dagene og stundene gir meg ekstremt mye, men sånn som nå når natten ble 2 timer lang og babyen endelig sovnet så våkner største for å starte dagen. 
Jeg ser bare ingen ende på dette, eller jeg ser jo enden 10 år frem i tid når ungene mest sannsynlig må dras opp fra senga eller kan stå opp selv. Men det hjelper ikke her og nå.

Anonymkode: eabf5...5e2

Huff TS, føler virkelig så med deg❤️ Dette kunne det ha vært jeg som har skrevet. Jeg har bare et barn, på 3 år. Men siden baby ble født, har helsa mi vært helt bånn i bøtta. Mest pga søvnmangel og uro. Pluss alt av virus som dras med hjem fra bhg. Inkl at jeg har hatt 2 nye jobber etter permisjon(ikke pga "karriere", men andre omstendigheter). Jeg har bare presset meg selv lengre enn langt, og har en fastlege som gir meg korte sykemeldinger. Så føler jeg aldri får henta meg ordentlig inn. Føles akkurat som du sier, at jeg såvidt får hodet over vannet, før jeg dras under gang på gang.

Mitt råd til det er, sykemeld deg fra jobben. Ta helsa di på alvor. Tro meg, det blir uansett ingen bra start i ny jobb, slik omstendighetene er nå. Og resultatet hos meg var at jeg bare ble enda mer stressa, fordi jeg leverte dårlig i ny jobb, og følte jeg ikke strakk til hverken hjemme eller på jobb. 
 

Deretter ville jeg kuttet amming på natt. Og sørger for at dere begge får inn noen hele gode netter. Kanskje besteforeldre kan stille opp litt? Bare for å få fylt opp søvnkontoen litt. Man må bare ta noen grep, før man til slutt kollapser. Vi klarte aldri det, og her sitter jeg med ørten kroniske helseplager og ja. Føler meg veldig sliten og utmattet.

Bare send PM om du trenger noen å prate med❤️❤️